Tirsdag 10.01.2017: Wellingborough Town v Harborough Town
Når man overnatter en liten spasertur fra Butterfly Cabinet i Heaton Road, der man serverer det som flere ganger har blitt utropt til Newcastles beste frokost, skulle det bare mangle om jeg ikke gikk de 10-15 minuttene dit opp. Sist gang jeg prøvde meg på deres enorme «Business Breakfast», forspiste jeg meg faktisk såpass at det tok en times tid før jeg kom meg til hektene igjen, men jeg hadde kanskje ikke lært, for da jeg satt med menyen valgte jeg igjen å betale £9 for denne varianten. Muligens var jeg likevel litt klok av skade, for i stedet for å presse i meg hele sulamitten, valgte jeg å la noe bli igjen på tallerkenen når jeg denne gang kjente at nok var nok, uten å se på det som noe nederlag. Deretter kunne jeg traske tilbake for å sjekke ut fra Budget Hostel og få tilbake depositumet på £20 for nøkkelen fra sjappa som ligger vegg i vegg.
Denne dagen hadde voldt meg en del hodebry, og jeg hadde lenge voldsomme problemer med å bestemme meg for destinasjon, der jeg først og fremst vurderte både Chippenham Town, Cinderford Town, Mangotsfield United og Basildon United. Etter mye vingling frem og tilbake hadde jeg fortsatt ikke helt klart å bestemme meg da et nytt alternativ plutselig dukket opp og endret det hele. Det som gjorde at oppgjøret Wellingborough Town v Harborough Town umiddelbart seilet opp som en favoritt, var ikke minst situasjonen rundt hjemmelagets Dog & Duck Ground, der de tidligere i sesongen hadde blitt presentert med en utkastelsesordre av anleggets eier, slik at dette kunne vise seg å være deres siste sesong der. I den forbindelse hadde da også klubben uttalt at det i så fall ville bety slutten på klubben, men at de håpet forhandlinger kunne endre dette.
Det eneste som talte mot var overnattingsprisene i Wellingborough denne dagen, men jeg valgte til slutt å punge ut, og derfor hadde jeg kurs mot Northamptonshire da jeg tok metroen fra Byker stasjon inn til sentrale Newcastle for å sette meg på 10.35-toget derfra. Etter to nokså raske togbytter i Sheffield og Leicester, kunne jeg få minutter etter klokka to stige av i Wellingborough og for første gang på turen unne meg en taxi til hotellet. Drosjekusken fikk sine £4 og jeg kunne sjekke inn ved byens Premier Inn-hotell, der jeg hadde betalt £61,50 for overnatting. Etter en prat med det trivelige kvinnemennesket bak disken, kunne jeg installere meg på rommet som i andre etasje hadde en perfekt utsikt over banen der jeg denne kvelden skulle se kamp.
Wellingborough er en markedsby som altså ligger i grevskapet Northamptonshire. Den ligger 18 kilometer øst-nordøst for Northampton, på nordsiden av elven Nene som renner forbi. Byen het opprinnelig Wendelingburgh og ble etablert i den anglosaksiske perioden på 600-tallet, før den i 1201 fikk charter som kongelig markedsby. I dag er det rundt 50 000 innbyggere i selve byen, mens «kommunen» Wellingborough borough er hjemsted for drøyt 75 000. Med en beliggenhet på den såkalte Midland Main Line har den relativt korte reiseveien til blant annet London sørget for at Wellingborough har en voksende pendlerbefolkning, og den kan fort øke drastisk. En studie spår nemlig rundt 30% økning av innbyggertallet når de foreslår bygging av et firesifret antall nye boliger i byens hovedsakelig østlige utkant.
Der jeg kikket ut fra mitt hotellrom hadde jeg kun hotellets lille parkeringsplass mellom meg og kveldens kamparena, og jeg kunne strengt tatt sett kampen herfra om jeg ville; noe jeg selvsagt ikke hadde noen intensjoner om. Det som derimot var min intensjon var å stikke over og forhåpentligvis få tatt en kikk innenfor og knipse noen bilder mens det fortsatt var lyst. Jeg hadde fra mitt vindu sett at det var en viss aktivitet der inne, og porten var da også åpen slik at jeg tok meg inn og spurte om tillatelse til å se meg rundt. Det ble øyeblikkelig innvilget av Darren, som viste seg å være en av klubbens to formenn, og dette var starten på en lengre samtale der jeg også ble informert om de gledelige nyhetene som gikk ut på at den nevnte utkastelsesordren har blitt trukket tilbake for Wellingborough Town.
Det er imidlertid ikke tilfelle for den banedelende føniksklubben AFC Rushden & Diamonds, som har fått beskjed om at de etter denne sesongen må finne seg et annet sted å spille. Darren kunne fortelle at det er The Diamonds sine folk som står for blant annet vedlikeholdet av gressmatta her, og det inkluderte karen som nå var i full gang med et eller annet på bortre langside. Siden Darren mente at denne karen, som jeg dessverre ikke husker navnet på, finner det svært interessant med besøkende langveisfra, gjorde jeg under min runde rundt anlegget som han ba om og stoppet for å slå av en prat. Før jeg kom meg ut porten kom også Darren igjen, og jeg endte omsider opp med å tilbringe halvannen times tid inne på anlegget før jeg til syvende og sist forlot Dog & Duck Ground med lovnader om å returnere et par timer senere.
Det vil selvsagt være naturlig å anta at banen fikk sitt navn etter puben Dog & Duck, som fortsatt ligger på utsiden som nærmeste nabo til både banen og mitt hotell for natten. Man kan nærmest forestille seg hvordan spillerne sannsynligvis skiftet her i tidligere dager, men puben så garantert noe annerledes ut på den tiden. I dag er det en pub-restaurant som har blitt en del av Beefeater-kjeden, og det var der jeg snart gikk inn for å få meg noe mat. Diamonds-folket står visst også for driften av matutsalget inne på fotballstadionet, og jeg hadde blitt lovet en herlig og fyldig meny, men til tross for den overdådige frokosten var jeg nå såpass sulten at jeg dessverre ikke klarte å vente så lenge. Jeg fikk da i hvert fall en herlig porsjon liver & bacon med deilig tilbehør som ble skylt ned med en pint og gjorde susen før jeg trakk meg tilbake til hotellrommet for å slappe av med litt lesestoff.
Jeg fikk dermed altså aldri surret meg til å ta den visstnok rundt kvarter lange gåturen inn til sentrum, og jeg fikk aldri heller tatt en kikk inne på banen til lokalrivalen Wellingborough Whitworth som holder til rett ved siden av Town, for der var hadde portene vært lukket og låst slik de fortsatt var da jeg etter hvert returnerte til Dog & Duck Ground. Jeg var tidlig ute, men fikk likevel betalt meg inn med £6 og kunne igjen slå av en prat med Darren og en mengde klubbmedlemmer han skulle introdusere meg for mens man åpnet klubbhusets bar. Med det gjort kunne jeg nyte en pint Strongbow til £3,30 før jeg fikk se at programmene var ankommet og gikk for å betale £1 for et eksemplar. Da jeg ankom hadde jeg lagt merke til brakka som på utsiden gjorde nytte som klubbsjappe, og den hadde tydeligvis nå også åpnet slik at jeg fikk ta meg en tur på utsiden igjen for å ta en kikk og skaffe meg en pin til min samling.
Wellingborough Town hevder å være Northamptonshires eldste klubb, og med 1867 som stiftelsesår er de da også blant de eldste klubber totalt sett, selv om noen sikkert vil kunne hevde at dagens variant er en etterfølger av den tidligere utgaven, som måtte legge ned driften i 2002. Denne første klubben spilte de to første årene en annen variant av fotball (dette var jo en periode der man nettopp hadde utarbeidet forskjellige regler som førte til at eksempelvis fotball og dagens rugby-varianter gikk hver sin vei), og i 1879 skal de ha vært en av de første klubbene som spilte under flomlys da de ved hjelp av generatorer kunne ta imot Bedford til kamp under flomlys. De tok i 1901 plass i Southern League Division One, som da var denne ligaens øverste nivå, men etter at de i 1905 endret navn til Wellingborough Redwell og endte som jumbo, trakk de seg fra ligaen. De fortsatte å spille under dette navnet frem til 1919, da de tok dagens navn.
Senere var Wellingborough Town å finne i United Counties League, som de vant i 1965. Sesongen etter tok de seg til FA Cupens første runde, der de tapte knepent 1-2 for FL-klubben Aldershot. I 1968 prøvde de seg i den ikke lenger eksisterende Metropolitan League og vant denne på første forsøk, men etter den påfølgende sesongen var det en hel rekke av klubber som forlot denne ligaen (som forsvant ytterligere ett år senere), og Wellingborough Town var en av de. Etter en enkelt sesong i West Midlands (Regional) League var de i 1971 tilbake i Southern League, der de nå tok plass i Division One North og senere Midland Division. Uavhengig av Southern Leagues divisjonsoppsett i denne perioden, var Town etter femteplassen våren 1972 etter hvert et fast innslag på nedre halvdel, og våren 1989 måtte de omsider kapitulere og rykket ned i United Counties League.
Dermed fulgte 13 sesonger i UCL Premier Division der de uten unntak var å finne på tabellens nedre halvdel, men etter at de så lenge hadde klart å unngå ytterligere nedrykk, måtte de til slutt ned da de våren 2002 endte som jumbo. Klubben befant seg i store problemer, og ved sesongslutt dette året ble de tvunget til å legge ned driften. En gruppe personer – som inkluderte den lokale snooker-stjernen Peter Ebdon – fikk etter hvert blåst liv i klubbnavnet igjen, men klubben med kallenavnet The Doughboys måtte tilbringe den første sesongen etter oppstarten i Northamptonshire Senior Youth League før FA godkjente deres søknad om en plass i United Counties League Division One. På første forsøk sikret de opprykk med en andreplass, og de har siden den gang holdt seg i UCL Premier Division.
Det skal selvsagt også nevnes at Wellingborough Town var klubben der Liverpool-legenden Phil Neal startet sin karriere (før han gikk til Northampton Town og senere altså til Liverpool), og han burde forhåpentligvis være kjent for de fleste her hjemme. Enda tidligere var det også en annen legende som startet her, for i 1920 hentet West Ham United Viv Watson fra nettopp Wellingborough Town. Han skulle etter hvert bli rekordinnehaver for The Hammers, med hele 328 mål på 505 kamper for London-klubben – en rekord som sannsynligvis aldri vil bli slått. Watson fikk ikke like mange landskamper for England som Phil Neal (50), men han scoret fire mål på de fem kampene han fikk i den engelske landslagsdrakta.
Tabellen i United Counties League Premier Division viste at Wellingborough Town før kveldens kamp befant seg på en 15. plass av divisjonens 22 lag, men med tilsynelatende trygg avstand ned til nedrykksstriden. Kveldens gjester var Harborough Town fra sør i Leicestershire, og de la beslag på en 10. plass. Det var elleve poeng som skilte de to, men jeg forventet en spennende kamp og registrerte at flere tippet at det ville bli en nokså jevn affære. For ordens skyld ble tabellen toppet av Peterborough Sports, som startet sesongen forrykende ved å vinne 13 av de første 14 ligakampene. De sto nå med 21-1-2 på sine 24 ligakamper så langt, og hadde også kamper til gode på forfølgerne Eynesbury Rovers, Deeping Rangers og Desborough Town.
The Dog & Duck Ground har vært klubbens hjemmebane siden 1901, og domineres nå av den flotte hovedtribunen som en klubbveteran kunne fortelle meg ble åpnet i 1966. Den ser man på sin venstre hånd når man kommer inn gjennom inngangspartiet på den ene kortsiden, og på denne kortsiden er det bak mål en ståtribune av den moderne prefabrikerte typen. Bortenfor dette er det et parti med hard standing og en noe opphøyet seksjon foran det litt tilbaketrukne klubbhuset. Men om man fra inngangen går motsatt vei, med klokka, kommer man over på langsiden der man finner den nevnte hovedtribunen. Dette er en flott tribune som i disse dager byr på sitteplasser i form av blå plastseter, og her sitter man opphøyet fra bakken med et mur-fundament slik at tribunen entres via trapper i forkant.
På bortre kortside er det utelukkende hard standing under åpen himmel, og det er det delvis også på langsiden som grenser mot parkeringsplassen til Premier Inn-hotellet, der jeg kunne se at jeg hadde glemt å skru av lyset på mitt rom, mens det etter hvert virket som om en gjest på et av rommene bortenfor lot seg underholde med god utsikt til kveldens fotballkamp. I den forbindelse kan det jo også nevnes at hotellet står på land som tidligere ble eid av fotballklubben, men som ble solgt til hotellutbyggerne for en del år siden. På denne langsiden finner man uansett laglederbenkene midt på, og rett bortenfor dette har man et større parti med overbygg som gir tak over hodet til tilskuerne som står her, før man deretter kommer ned mot hjørnet ved klubbhuset.
Klubbveteranen som hadde fortalt meg litt om hovedtribunen kunne også bekrefte at anlegget tidligere også hadde hatt en annen større tribune, og han mimret tilbake til tider da firesifrede tilskuertall var normen, som da 4 013 møtte opp for å se et lokaloppgjør mot Kettering Town. Han etterlyste litt mer lokal entusiasme rundt klubben, og mente det i utgangspunktet ikke var noen grunn til at man med folketallet i Wellingborough og omegn ikke kunne hevde seg både i UCL og til og med høyere i pyramiden, men innrømmet selvsagt at det ikke er enkelt i en tid der majoriteten av unge mennesker og den oppvoksende generasjon gjerne automatisk dras mot store Premier League-klubber fra andre kanter av landet. Nå er jo Wellingborough Town dessverre på ingen måte alene om å slite med akkurat dette.
Etter hyggelig oppladning i godt selskap inne i klubbhusets bar, var det på tide å rette oppmerksomheten mot det som skulle skje ute på banen, og hjemmefolket fikk se at deres gutter fikk en super start. Nå surret jeg tydeligvis bort notatene mine fra denne kampen, men i det sjuende minutt sendte Devon Elwood vertene i ledelsen med 1-0, og kun fire minutter senere doblet The Doughboys ledelsen da Joshua Olowoyo satt inn 2-0. I en frenetisk periode hadde sistnevnte også en stor sjanse til å øke ytterligere, men keeper Glen Giles reddet bortelaget med en fin inngripen. Likevel fikk vi kampens tredje mål allerede før kvarteret var spilt, men det var gjestende Harborough Town som nå svarte da Callum Milne fant nettmaskene og reduserte til 2-1. Det var en heseblesende og meget underholdende forestilling vi hadde fått levert så langt.
Noen Wellingborough-representanter like ved min side hadde ropt ut sine velmente råd om å ikke slippe gjestene inn i kampen igjen, og etter reduseringen ble dette gjentatt. Etter flere halvsjanser begge veier, var det nettopp det som skjedde. Skjønt, inne i kampen vil man vel alltid være med kun ett måls ledelse, men i det 27. minutt var gjestene også à jour da Ben Williams sendte ballen forbi Doughboys-keeper Oliver Reynolds og utlignet til 2-2. Likevel var det hjemmelaget som kunne gå i garderoben med en ledelse halvveis, for etter at det ble lagt til en del tid, var det Barry Deacon som i omgangens tredje tilleggsminutt satt inn 3-2 og sørget for at smilet igjen kom på plass hos hjemmefolket.
Det er synd at ikke mer enn 76 tilskuere valgte å betale seg inn for å se denne kampen, for det hadde vært en svært underholdende affære hittil. Jeg hadde for så vidt trodd at tilskuertallet skulle være noe høyere, men det er jo alltid en del som blant annet slipper inn gratis eller er en del av de to klubbers ledelse etc, slik at man derfor gjerne får et lavere tall enn når man selv foretar en manuell telling. Det er uansett av liten betydning, så la meg heller fortelle at pausen ble tilbragt i og rundt klubbhuset i passiar med både Darren og flere andre klubbrepresentanter som ga uttrykk for håp om at hjemmelaget nå ville kunne holde på sin ledelse. Jeg fikk også høre litt mer om dramaet rundt den nevnte utkastelsesordren som heldigvis endte med at klubben i år likevel kan feire sitt 150-års jubileum.
Jubilanten holdt på sin knappe ledelse selv om gjestene hadde flere gode muligheter og i perioder presset på for en utligning, men det var en nokså jevn affære der vertene også hadde muligheter til å avgjøre der kampen bølget frem og tilbake. En av disse mulighetene tok de i det 83. minutt, og Justin Dowling var mannen som med 4-2 sørget for at mange nå følte at det var avgjørelsen som falt. Selv om gjestene var skummelt frempå et par ganger mot slutten, viste det seg å stemme, og manager Stuart Goosey kunne juble over tre poeng mens gjestenes manager-duo Nick Pollard og Chris Church i likhet med Harborough-spillerne selvsagt virket noe mindre fornøyd da de etter hvert kom inn i klubbhuset.
Jeg ble værende en stund etter kampen for å samtale litt mer med aktørene over en pint eller to, før jeg omsider takket ærbødigst for meg og ønsket lykke til videre i sesongen. Jeg hadde kommet til Dog & Duck grunnet anleggets og klubbens usikre fremtid, men det viste seg altså heldigvis å ha blitt ordnet. Jeg fant uansett en fin klubb med trivelige mennesker, slik man jo gjerne gjør på rundreiser i fotball-pyramiden. Angående planene for dagen derpå, hadde jeg noen dager tidligere faktisk blitt tipset om noe så uvanlig som en kamp med tidlig avspark på formiddagen på en vanlig hverdag, og jeg kom etter hvert frem til at det uansett ikke gikk på bekostning av min planlagte kamp, slik at det nå ville bli en dobbel. Det betinget imidlertid tidlig avreise, så etter at resepsjonisten lovet å bestille en taxi til meg, kunne jeg krype under dyna og få meg litt søvn.
English ground # 393:
Wellingborough Town v Harborough Town 4-2 (3-2)
United Counties League Premier Division
Dog & Duck, 10 January 2017
1-0 Deven Elwood (7)
2-0 Joshua Olowoyo (11)
2-1 Callum Milne (15)
2-2 Ben Williams (27)
3-2 Barry Deacon (45+3)
4-2 Justin Dowling (83)
Att: 76
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £3,50
Next game: 11.01.2017: Gateshead v Kilmarnock
Previous game: 09.01.2017: Team Northumbria v Stockton Town
