Lørdag 07.01.2017: Goole v Lancaster City
Jeg har i løpet av det siste året tenkt litt på en «strategi» der det kan være greit å benytte lørdagene til å besøke mindre klubber et stykke nedover i non-league der de interessante destinasjonene ikke nødvendigvis byr på flomlys. Da midtukekamper her naturlig nok gjerne begrenser seg til sesongens startfase eller avslutningsfase, er det derfor kanskje ingen dum idé, og samtidig spare noen av anleggene høyere opp og med flomlys til midtukekamper. Dette var også noe av tanken da jeg under planleggingen av turen vurderte kamputvalget for denne lørdagen, og jeg blinket meg tidlig ut kamp hos Dodworth Miners Welfare i Sheffield & Hallamshire County Senior League Division Two North. Den forsvant dog snart fra menyen, og dermed ble plan A i stedet Brodsworth Welfare med Goole v Lancaster City som plan B.
Kanskje var det det flere ting som gjorde at jeg litt senere gjorde en ny vurdering. Det faktum at Brodworth Welfare v Doncaster Deaf Trust var en kamp i Doncaster District FA Challenge Cup var en av disse, men ikke minst var det situasjonen rundt ‘Broddy’ som fikk meg til å nøle. Laget som forrige sesong representerte Brodsworth Welfare i CML North skal nemlig ha flyttet med mann og mus for å bli den nye AFC Bentley, mens det gikk rykter om at det Brodsworth Welfare som nå var å finne i Doncaster & District League hadde vurdert å stille et U16-lag i denne ligaen. Det skal visstnok ikke være tillatt, så det ble nok med tanken, men uansett valgte jeg å avvente litt hva som skjer der denne sesongen. I tillegg har Goole stått som en noe mytisk destinasjon for meg, og jeg var også såpass fristet av et besøk dit at jeg etter hvert byttet om på plan A og B.
Goole var dermed altså nå dagens destinasjon, og jeg droppet hotellfrokosten til fordel for en ristet bloomer sandwich på stasjonen før jeg satt meg på 11.18-toget mot Bridlington og forlot Doncaster med kurs for mytiske Goole, som jeg tidligere kun hadde passert med tog ved noen anledninger. Tjue minutter tok toget dit opp, og jeg hadde med hensikt reist opp nokså tidlig for å kikke meg litt rundt. Det er sannelig ikke mange kamper jeg ser på TV i disse dager, men jeg vurderte å over en pint kanskje holde et halvt øye på Manchester United v Reading, der en rekke av mine Reading-kompiser hadde tatt turen til FA Cup-kampen på det en av dem nokså treffende omtalte som «The Theatre of Silence, Tourism, Corporate Crap, and 50/50 Scarf Hell». Da man ved puben The Old George ikke hadde den rette kanalen, var det overhodet ikke noe større nederlag enn at det var glemt allerede da jeg satt meg ned med pinten og fordypet meg i litt medbragt lektyre.
Goole er en by i den sørvestlige delen av grevskapet East Riding of Yorkshire, der den ligger ved samløpet mellom elvene Don og Ouse. Dette er to av elvene som etter hvert blir til den store elvemunningen Humber, og til tross for at det er drøyt sju norske mil østover til Nordsjøen, er Goole faktisk en av de viktigste havnene på østkysten. Dette gjør også Goole til den britiske havnebyen som ligger lengst inn i landet. Dette ble først og fremst muliggjort med kanaliseringen av Don og dreneringen av et stort sumpområde, og havnen var lenge forbundet med eksport av kull, men senere har eksport og import av andre varer overtatt – ikke minst eksport av stål og import av tømmer. Byen har i dag rundt 19 500 innbyggere, og har tydeligvis ikke det beste ryktet, da den gjerne omtales som «bloody rough», men selv fikk jeg ikke noe spesielt dårlig inntrykk av byen i løpet av min visitt.
Etter den første pinten var det også på tide å teste Wetherspoons-puben the City & County på andre siden av veien, da den hadde fått gode skussmål. Det var dog en helt ordinær og typisk Wetherspoons-pub, så etter ett glass fartet jeg videre og bestemte meg for å like gjerne sette kursen mot dagens kamparena. Selv om det var drøyt halvannen time til kampstart, var det allerede aktivitet og åpent inngangsparti, og etter å ha fått bekreftet at klubbhusets bar var åpen eller i ferd med å åpne, betalte jeg meg inn med £8. Program pålydende £1,50 havnet deretter også veska før jeg lot meg overtale til å gå til innkjøp av diverse lodd og omsider stakk for å snoke litt i klubbsjappa rett innenfor porten. Karen bak disken hadde midlertidig forsvunnet, og mens jeg ventet på ham kunne jeg registrere at man også på dette nivået har full oversikt over rabagaster som er utestengt, da det på disken lå en hel bunke med utprintede bilder over personer som Lancaster City åpenbart hadde utestengt og oversendt til Goole.
Etter å ha bladd litt i boksene med gamle program, kom snart kremmeren og kunne fiske frem en pin til min samling, før jeg etter en kort prat gikk for å ta et runde rundt anlegget og deretter oppsøkte klubbhusets bar. The Viking club bar syntes et godt sted for the Vikinghopper, og dette var da også en dag og et besøk jeg virkelig hadde sett frem til som et av de forventede høydepunkter for meg på denne turen. For £2,80 fikk jeg en pint Strongbow dark fruits, som var den eneste varianten de hadde, og som smakte godt der jeg satt og fordypet meg i det gode programmet. Etter hvert hadde åpenbart også matutsalget åpnet der borte ved siden av klubbsjappa, og jeg gikk for å sjekke ut de kulinariske godsakene. Det går gjetord om klubbens autentisk hjemmelagde pai, og dette var hovedgrunnen til at jeg hadde valgt en beskjeden frokost. For £3 fikk jeg et stort stykke aldeles herlig steak pie med mushy peas og brun saus, og det er uten tvil noe av det beste jeg har blitt servert i forbindelse med fotballkamp! Hatten av!
Goole AFC ble stiftet så sent som i 1997; ett år etter at forgjengeren Goole Town gikk konkurs i 1996. Denne klubben hadde blitt stiftet i 1912 og spilte i Yorkshire League og den tidligere Midland League før de i 1968 var med å stifte dagens Northern Premier League. I 1957/58-utgaven av FA Cupen gjorde de seg bemerket ved å ta seg til tredje ordinære runde ved å slå ut klubber som Gainsborough Trinity, Wigan Athletic og daværende FL-klubb Workington før de måtte gi tapt for Nottingham Forest. Deres beste plassering i NPL var sjetteplassen de oppnådde ved to anledninger. I 1993 måtte de ta turen ned i NPL Division One, og to år senere fulgte nytt nedrykk til Northern Counties East League, før de ytterligere ett år senere altså gikk konkurs etter en periode med store økonomiske problemer.
Da man året etter fikk blåst liv i klubben igjen tok de plass i Central Midlands League, som på den tiden hadde en Supreme Division som sitt øverste nivå og Premier Division som sin andredivisjon. Det var i sistnevnte at Goole AFC startet opp, og våren 1998 vant de denne på første forsøk. Etter at man fulgte opp med tredjeplass i CML Supreme Division fikk de rykke opp i Northern Counties East League Division One. Da også denne ble vunnet på første forsøk, sto The Vikings altså med tre strake opprykk, men de måtte vente til 2005 før de vant NCEL Premier Division og sikret opprykk til NPL Division One. Etter å ha endt i nedrykkssonen ble de reddet fra en umiddelbar retur til NCEL av en omstrukturering. Denne sjansen tok de godt var på da de våren 2007 fulgte opp med sjuendeplass i NPL Division One South.
Dette er foreløpig bestenotering for denne utgaven av klubben, som for øvrig søkte om å få bytte navn til Goole Town i 2006. Den gang satt FA ned foten, og det skal være usagt om man har gitt opp denne tanken eller om man har planer om å prøve igjen senere. Uansett har Goole i de senere sesonger stort sett vært nokså fast innslag på midten og nedre halvdel av tabellen, og det skal også nevnes at de igjen var i store økonomiske problemer da de i 2008 var nære på å gå konkurs og ble satt under administrasjon. Det ser nå en god del bedre ut, men formannen brukte sitt forord til å slå fast hvor viktig det var å ikke leve over evne, og viste blant annet til den kjente rugby-storheten Bradford Bulls (som hadde blitt slått konkurs tidligere denne uken) for å vise hvor galt det kan gå. Det var neppe tilfeldig at disse uttalelsene kom akkurat nå, for de lokale myndighetene skal ha varslet en kraftig økning i leien ved Victoria Pleasure Ground, og Goole AFC håper å kunne forhandle seg frem til en mer overkommelig sum for klubben.
Victoria Pleasure Grounds ble åpnet allerede i 1888, lenge før også Goole Towns stiftelse, og ble først brukt til rugby. Den har opp gjennom årene blitt benyttet til alt fra rugby league til cricket, wrestling, hesteshow og friidrett…i tillegg selvsagt til fotball. Goole Towns forfall kan nok sammenlignes med det som skjedde med anlegget som med tiden forfalt, og den imponerende tribunen på Town End er for lengst historie. Til tross for dette og det faktum at Victoria Pleasure Ground har løpebaner, likte jeg meg umiddelbart her. Noe av grunnen til at man til tross for løpebanene får inntrykk av å befinne seg på et skikkelig fotballstadion er nok at det er færre løpebaner enn normalt (og man får også inntrykk av at disse ikke lenger brukes). Rent bortsett fra hard standing er tilskuerfasilitetene nå å finne på de to langsidene.
Man kommer inn i hjørnet ute på siden av den ene kortsiden, og man ser foran seg den flotte hovedtribunen på den ene langsiden. Dette er en blanding av ståtribune og sittetribune, med flott klassisk ståtribune på partiet nærmest inngangspartiet før man lenger bort har sitteplasser i form av både røde plastseter og grønnmalte trebenker. Inngangen til klubbhusets bar ligger i bakkant ved enden av denne tribunen. Bortenfor dette igjen er det et ørlite parti med åpen ståtribune. På motsatt langside sto tidligere en tribune som blåste ned i en storm i 1993, og som i dag har blitt erstattet av et mindre og mer moderne tribunebygg som gir tak over hodet til de som står på betongavsatsene her. Herfra kan man se over på hovedtribunen og det noe spesielle bakteppet som mange forbinder med Goole – nemlig de to vanntårnene som kalles «the salt and pepper pots». Jeg kunne bare tenke meg hvordan stemningen var her da 8 700 tilskuere i 1949/50-sesongen så Goole Town ta imot Scunthorpe United til viktig ligakamp i den tidligere Midland League!
Mens jeg sto ved den ene langsiden og nøt den fantastiske paien, fikk jeg selskap av en kar som hadde klart å identifisere meg, og etter at jeg hadde bekreftet dette, viste det seg at Nigel hadde fulgt meg på Twitter og registrert at Goole var på min agenda for dagen. Jeg mener han fortalte at han bodde annensteds nå, men han var oppvokst i Goole og kunne fortelle meg litt mer om både de tidligere tribunene og også vanntårnene som er et av byens kjente landemerker. Dette bør for øvrig også være en god destinasjon for de som av en eller annen grunn skulle føle for å kombinere groundhopping med trainspotting, for toglinja går rett bak langsiden med hovedtribunen, og jeg har jo selv ved flere anledninger sett at man fra toget får en fin kikk på Victoria Pleasure Grounds. Mens et Northern Rail-tog nå skranglet seg i retning Hull, gikk jeg for å unne meg nok en pint før kampstart.
Før denne sesongen ble Goole flyttet over fra NPL Division One South til NPL Division One North, og da det kanskje er en enda tøffere avdeling(?) er det kanskje ikke helt overraskende at de igjen var involvert i bunnstriden og kamp mot nedrykk. Goole befant seg før dagens kamp på nest siste plass med kun Burscough bak seg på tabellen. Ned til Burscough var det nå ni poeng, men enda viktigere var det nok at man hadde tre poeng opp til Prescot Cables og seks poeng opp til Mossley og Droylsden. Imidlertid hadde man spilt henholdsvis en, to og tre kamper mer enn de tre sistnevnte. Da var det kanskje like interessant at de hadde sju poeng opp til Ossett Albion med like mange kamper spilt, og det er tett også rett over der. Mange flotte klubber i bunnen her, og det er nesten synd, men noen må jo sannsynligvis ned.
Også i toppen var det spennende, men Lancaster City hadde fått en bitte liten luke i tittelkampen, og det var de som denne ettermiddagen gjestet Victoria Pleasure Ground. De hadde tre poeng ned til Ossett Town, fire poeng ned til Trafford og Scarborough Athletic, og seks poeng ned til Glossop North End, og i tillegg hadde de kamper til gode på samtlige av disse forfølgerne i playoff-sonen. For å finne en klubb som hadde spilt færre kamper måtte man helt ned til sjetteplassen og Farsley Celtic, som hadde åtte poeng opp til teten med to kamper til gode. Det var altså en tøff test som ventet Goole, men de hadde denne sesongen faktisk levert flere gode resultatet mot toppklubbene, mens deres problem nok i større grad var svakere resultatet mot de andre bunnlagene. De innrømmet da også i programmet at det for øyeblikket så ut som om de hadde kurs mot nedrykk og NCEL, men fastslo samtidig at de på ingen måte hadde gitt opp og naturligvis ville kjempe hardt for hvert eneste poeng.
Det var også innstillingen blant hjemmefansen i baren. Alt dreier seg nå om å sikre plassen, men de hadde fortsatt troen på at de med hard innsats skulle klare det. De hadde imidlertid ikke altfor store forhåpninger om seier foran dagens kamp mot Lancaster City, og innså vel slik en av de uttrykte det at poeng her ville være en bonus. Men så var det dette med innsats mot topplagene kontra bunnlagene da.. Gjestenes representanter som hadde inntatt baren virket på sin side seierssikre, og hadde nå en klar målsetning om retur til NPL Premier. På spørsmål om min gamle busse Eric Williams hadde tatt turen, ble jeg fortalt at han var syk og hadde blitt hjemme denne gang. Jeg ba de overbringe ønsker om god bedring, og etter en kort passiar med en representant for Goole-ledelsen gikk jeg omsider ut for å ta oppstilling i påvente av avspark.
Det ble tidlig klart at det ikke ville bli en kamp preget av finspill, og hjemmelagets plan på det nokså tunge underlaget var tilsynelatende å legge seg i forsvar med én mann på topp og lempe ballen fremover mot ham. Da Goole-kaptein Robert Constable gikk foran med en heftig takling på Craig Carney, satt det standarden for en fysisk kamp som Goole dermed fikk inn i sitt spor, men jeg har ingenting imot slike kamper som for meg er langt å foretrekke fremfor å se lag som for alt i verden skal forsøke å overgå Barcelona uten å ha ferdigheter til det, med langt flere pasninger på tvers og bakover enn forover. Da er det mye bedre med en skikkelig knokkelkamp, men foran målene skjedde det ikke altfor mye i løpet av første omgang.
Det mest interessante i så måte var vel da William Ramsey nesten utmanøvrerte sin egen keeper da han fikk hodet på et Lancaster-innlegg, og ballen traff tverrliggeren og gikk over slik at Ramsey og Goole slapp med skrekken. Av det Lancaster selv klarte å skape før pause kom de til tross for mye ballinnehav aldri nærmere enn da Oliver Crolla skar inn fra kanten men avsluttet svakt og høyt over fra god posisjon. Bortefansen hadde allerede begynt å vise tegn til frustrasjon en god stund før dommeren blåste for halv tid og lagene gikk i garderoben med 0-0 i protokollen. Selv benyttet jeg pausen til å hente meg en ny pint og få bekreftet bortefolkets gryende frustrasjon før jeg igjen tok meg ut i en januar-ettermiddag der det så smått hadde begynt å skumre.
Andre omgang fortsatte der den første hadde sluttet, og ti minutter ut i omgangen hadde også Lancaster-manager Phil Brown sett nok. Nei, det er ikke snakk om en oppsiktsvekkende og plutselig overgang for manageren med samme navn som på dette tidspunktet fortsatt var å finne i Southend, men snarere en gammel Lancaster-legende som nå har returnert til The Dolly Blues. Uansett valgte han nå å gjøre et dobbeltbytte ved å kaste innpå Jacob Gregory og Ryan Winder. Spesielt førstnevntes inntok virket å hjelpe noe, og det var han som etter snaut halvspilt omgang sikret gjestene et straffespark da han ble spilt gjennom og lagt i bakken. Dommeren pekte altså fra straffemerket, og frem steg Jordan Connerton. Han satt ballen opp i nettaket bak Goole-keeper Thomas Beaurepaire og sørget for 0-1.
Bortefolket jublet etter endelig å ha fått uttelling, og også undertegnede sto når sant skal sies nå med en følelse av at det var avgjørelsen som falt og at det skulle bli vanskelig for Goole å slå tilbake mot serielederne. Åtte minutter senere klarte de likevel nettopp det, og gjestene vil nok ergre seg over dette baklengsmålet som kom som en følge av at Steven Jeff fikk tid og rom til legge inn. Hans innlegg skapte forvirring i Lancaster-forsvaret, der bortekeeper Mike Hale og hans forsvarer Adam Sumner ikke virket helt enige om hvem som skulle gå etter ballen der den spratt forbi mot bakre stolpe. Sumner fikk kastet seg frem for å klarere, men hadde Goole-angriper Billy Law helt oppi seg, og ballen gikk via foten til Law og fant veien til nettmaskene bak Hale. Med et kvarters tid igjen sto det dermed 1-1.
Etter denne perioden så de 161 betalende tilskuerne at kampen igjen kom inn i sporet fra tidligere, og det har vel også noe med å gjøre at Goole nå sannsynligvis var nokså fornøyd med tingenes tilstand. Det var nå igjen lite som skjedde foran de to målene, og gjestene irriterte seg også over tiden som nå gikk med hver gang ballen forsvant ut av banen og til tider måtte hentes av bortespillere i stadig mer tidsnød. Da dommeren omsider blåste av for full tid var det jubel i Goole-leiren og tilsvarende oppgitthet og frustrasjon hos gjestene, da det til slutt altså endte med 1-1 og dermed poengdeling. Greit nok at Goole så på dette poenget nesten som en seier, men for deres del er det jo viktig at man også begynner å prestere mot rivalene i bunnstriden, og da holder det nok ikke lenger med uavgjort.
Det var liten tvil om at Lancaster-folket så på dette som to tapte poeng på en dag der flere av deres forfølgere også hadde lidd poengtap, og derfor så de dette som en bortkastet mulighet til å øke luka på toppen av tabellen. Både Ossett Town og Trafford hadde også spilt uavgjort mens Scarborough Athletic hadde gått på en overraskende smell ved å tape i Burscough. I bunnen hadde både Mossley og Droylsden også vunnet, og det var ikke like godt nytt for Goole, men avstanden opp til sikker plass var likevel redusert til to poeng i og med at Prescot Cables hadde tapt. Det hadde også Ossett Albion gjort, og det går mot en spennende sesongavslutning i både topp og bunn av NPL 1 North, som kanskje også er den step 4-divisjonen som for øyeblikket engasjerer meg mest..
Jeg hadde ingen grunn til å forlate Victoria Pleasure Ground riktig ennå, og ble igjen litt for å menge meg med og samtale med de to lags representanter. Da jeg en snau time etter kampslutt takket for meg og satt kursen mot Goole jernbanestasjon, passerte jeg etter få meter Victoria Social Club, og jeg valgte å ta en kikk innom der. Det endte med at jeg sannelig ble værende der et par timer, for det var en trivelig gjeng med stamkunder der inne, og ikke minst lot jeg meg sjarmere av Meg bak bardisken. Dessverre klarte jeg ikke helt å lokke henne med tilbake til Doncaster da hun fortsatt hadde litt tid igjen på jobb og ikke kunne forlate sin post. Da jeg omsider fant ut at tiden var overmoden for å komme meg på et av togene tilbake til Doncaster, var det derfor alene at jeg gikk tilbake til Goole stasjon.
Tilbake i Doncaster valgte jeg samme prosedyre som kvelden før ved å ta turen innom The Little Plough for en siste pint før jeg trakk meg tilbake. Goole hadde så absolutt svart til forventningene, og besøket der hadde sørget for en herlig dag. Kanskje jeg rett og slett tar Meg på ordet og prøver igjen neste gang jeg er i området, men det gjenstår å se om det en gang kan bli et gjensyn med Goole. En revisit til Victoria Pleasure Ground hadde absolutt ikke vært meg imot, men samtidig vet man at det alltid også er nye destinasjoner som frister. Om dagen derpå nok ikke skulle by på turens største fristelse for min del, var i hvert fall det også en nytt stadion og en ny kamp som ventet, og med det gikk jeg tilbake til hotellet for å finne loppekassa.
English ground # 390:
Goole v Lancaster City 1-1 (0-0)
Northern Premier League Division One North
Victoria Pleasure Grounds, 7 January 2017
0-1 Jordan Connerton (pen, 67)
1-1 Billy Law (75)
Att: 161
Admission: £8
Programme: £1,50
Pin badge: £3
Next game: 08.01.2017: Middlesbrough v Sheffield Wednesday
Previous game: 06.01.2017: Newark Town v Bilsthorpe
