Alvechurch v Quorn 31.12.2016

 

Lørdag 31.12.2016: Alvechurch v Quorn

Etter å sett AFC Wulfrunians lide nederlag for sine gjester Sporting Khalsa, var jeg fortsatt bare halvveis i mitt fotballprogram for nyttårsaften. Som tidligere nevnt hadde jeg opprinnelig vurdert et par andre dobbel-muligheter før Spanner kom på banen med et tilbud om skyss som førte til vi omsider ble enige om dobbelen AFC Wulfrunians og Alvechurch. Mens tyskerne Jens og Magret satt kursen mot herlige Pelsall Villa, og Russell Cox og Chris Garner kjørte mot Alvechurch, hadde jeg og Spanner nå fått selskap av Pontefract-hopperen Eddie Fogden i Spanners bil som snart forlot Castlecroft Stadium med kurs for Worcestershire og Alvechurch. Med rundt tjue minutter til avspark hadde vi parkert utenfor Lye Meadow og kunne åpne lommeboka for å betale oss inn (og slippe ut en møll eller to).

Om det mot formodning skulle finnes noe slikt som faste lesere av mine skriverier, vil noen kanskje huske at dette slett ikke var mitt første forsøk på å se Alvechurch spille kamp på Lye Meadow, for allerede i romjula 2011 befant jeg meg her bare for å bli møtt av et mørklagt anlegg etter å ha toget til Alvechurch stasjon og trasket derfra gjennom hele landsbyen. Det var 29. desember 2011, og kampen mot Highgate United hadde den gang blitt avlyst tidligere på dagen uten at jeg – uerfaren som jeg var på den tiden, sammenlignet med nå – hadde registrert det. Jeg fikk den gang omsider fått klarhet i saken etter et tips om å ringe på i et av nabohusene, der en Neil kunne bekrefte avlysningen. Mon tro om ikke det kan ha vært Neil Tomlin, som nå står oppført som en av styremedlemmene.

Men historien om mine mislykkede forsøk på å besøke Lye Meadow ender ikke der, for andre nyttårsdag 2014 var det Alvechurch v Tipton Town som var førstevalget på det som skulle vise seg å være nok en dag der det britiske klimaveldet utraderte nær sagt hele programmet i (daværende) Midland Alliance. Dette var for øvrig en tur der hele åtte av mine tolv planlagte kamper ble avlyst, inkludert sju avlysninger på rad! Heldigvis klarte jeg å finne alternative kamper for alle bortsett fra én, og den gang fant jeg også ut i god tid at kampen i Alvechurch hadde blitt avlyst, slik at jeg til slutt endte opp med å i stedet besøke Coleshill Town, som vel var en av kun to kamper som overlevde den dagen. Vel, nok mimring.. Nå var alle gode ting endelig tre, men også denne gang hadde det vært litt bekymring, og baneinspeksjon hadde måttet til da man mente banen nå var litt våt etter tøværet som etterfulgte et par netters frost. Man skulle tro de hadde fått en meter snø! Men uansett hadde jeg fått den gode nyheten allerede da vi var på vei mot Wolverhampton og Castlecroft tidligere på dagen.

Alvechurch er en landsby som ligger nordøst i grevskapet Worcestershire; omtrent 17 kilometer sør for Birmingham, åtte kilometer nord for Redditch og en snau norsk mil øst for Bromsgrove. Da skulle Alvechurch være plassert nokså omhyggelig rent geografisk, og det kan også fortelles at innbyggertallet er omtrent 6 500. Det var det nok ikke da en Ælfgyth grunnla en kirke her allerede på 700-tallet. I 780 skjenket kong Offa av Mercia mye av landet her til biskopene av Worcester, men biskopenes ‘palass’ ble revet på 1600-tallet slik at kun vollgravene er igjen. Fra 1800-tallet og frem til midten av forrige århundre var en mursteins-fabrikk en viktig hjørnesteinsbedrift i landsbyens utkant, og det var også et senter for produksjon av spiker og nagler. En periode etter andre verdenskrig hadde også bilfabrikanten Dellow en fabrikk i Alvechurch.

Men nå var det fotballen vi hadde kommet for, og vi betalte de £6 som ble avkrevd i inngangspenger. Det var en liten skuffelse at dagens kampprogram var utsolgt, og karen i bua kunne fortelle at de ble utsolgt allerede rundt klokka 14.20. Etter en melding til klubbens Twitter-ansvarlige der jeg ba ham ta kontakt om han skulle komme over et eksemplar, fikk jeg beskjed om at de gjerne ville sende meg et eksemplar. Jeg ba ham oppsøke meg for å få noen shilling for programmet og frakt, men det ville han ikke vite noe av. Da jeg entret klubbhusets bar for å betale £3,20 for en pint Kingstone Press, traff jeg på groundhopperen Jack Warner, som på sin side hadde fått sikret seg et program til £1,50, og det viste seg å være en dobbel-utgave som dekket både Boxing Day-kampen mot Highgate United og dagens kamp mot Quorn.

De tidligste beskrivelser av en fotballklubb i Alvechurch er fra 1913 og vitner om en klubb ved navn Alvechurch Juniors. Denne klubben gikk i 1920-årene under navnet Alvechurch Swifts, før den gikk under i 1926. Dagens klubb (eller den første versjonen av den, om man vil) ble stiftet i 1929, og spilte sine første år på Meadow Lane, men der hadde de ikke mulighet til å ta inngangspenger, og etter at klubben startet opp igjen etter andre verdenskrig hadde man et mellomspill på en bane kalt The Gaunts mens de omsider klarte å spare opp til en tomt der de bygget sitt nåværende stadion – Lye Meadow. I 1961 fikk Alvechurch innpass i Worcester Combination (som senere ble til Midland Combination), og vant den ligatittelen i 1963.

I denne perioden gjorde Alvechurch seg også bemerket med en og annen giant killing i FA Amateur Cup, og tok seg til kvartfinalene i 1964/65. Sesongen etter ble det overgått med semifinale. På tolv sesonger i ligaen som i mellomtiden byttet navn til Midland Combination ble ligatittelen vunnet fire ganger, i tillegg til at de ble nummer to ved fem anledninger, vant denne ligaens ligacup fem ganger og var tapende finalist to ganger. Den siste av disse ligatitlene ble vunnet i 1971/72 – en sesong der klubben skulle skrive seg inn i rekordbøkene. For andre gang var klubben nå meldt på i FA Cupen, og i den fjerde kvalifiseringsrunden ventet Oxford City. Der måtte det hele seks kamper og elleve timers spill til for å kåre en vinner. Etter 2-2, 1-1, 1-1, 0-0 og 0-0, vant omsider Alvechurch 1-0 i den sjette kampen. En rekord som aldri vil bli slått, med dagens straffesparkkonkurranser. For ordens skyld ble de i neste runde slått ut av Aldershot, men kjempet tappert i det som var deres tolvte kamp på tre uker, og kunne tross tap 2-4 gå med hevet hode.

I den påfølgende sesongen (1972/73) avsluttet Alvechurch sitt opphold i Midland Combination med andreplass samtidig som de ble første amatørklubb til å vinne Worcestershire Senior Cup – en tittel de forsvarte året etter. Alvechurch tok steget opp i West Midlands (Regional) League Premier Division, og debuterte med å vinne ligatittelen på første forsøk – i tillegg til å også vinne både WMRLs ligacup, Worcestershire Senior Cup og Birmingham Senior Amateur Cup. Samtidig tok de seg helt til tredje ordinære runde av FA Cupen, etter å ha slått ut Exeter City på St. James Park og deretter knust Kings Lynn 6-1 i andre runde. Tap 2-4 for Bradford City gjorde ikke skam på Alvechurch, som sesongen etter forsvarte både ligatittel og ligacup til tross for å ha mistet fem av sine viktigste spillere. Kort fortalt; da de igjen vant både ligatittelen og Worcestershire Senior Cup i 1977, hadde Alvechurch vunnet WMRLs ligatittel i samtlige fire sesonger siden opprykket dit. Dette ble fulgt opp med en andreplass før de tok steget opp i Southern League.

På et tidspunkt da Southern League i tre år kun opererte med to likestilte divisjoner, vant Alvechurch i 1981 deres Midland Division, og skulle deretter spille finale mot Southern Division-vinner Dartford for å kåre en overall vinner av Southern League. Etter 3-3 totalt over to kamper, vant Alvechurch 4-3 på straffer, og det eneste som hindret opprykk til Alliance Premier League (dagens Conference Premier) var at Lye Meadow ikke oppfylte stadionkravene. Så det er nok trygt å si at de færreste har noen som helst anelse om hvor gode Alvechurch faktisk var på dette tidspunktet. Påfølgende sesong ble de henvist til andreplass av klubben som da het Nuneaton Borough, og denne sesongen gjorde en av Alvechurch-spillerne også suksess på det engelske non-league landslaget. Dette var Alan Smith, som snart gikk til Leicester City (og senere til Arsenal, der mange nok vil huske ham fra).

Etter en omstrukturering før 1982/83-sesongen ble Alvechurch plassert i Southern League Premier Division, og endte opp med å vinne den sesongens utgave av deres ligacup. Det gikk etter hvert nedover med klubben både økonomisk og sportslig, og nedrykk i 1990 ble fulgt opp av nytt nedrykk to år senere, før man tilbake i WMRL ble slått konkurs i 1993. Året etter blåste supporterne liv i klubben igjen under navnet Alvechurch Villa, men dette suffikset ble fjernet i 1996. Etter å ha startet opp i Midland Combination sikret de seg i 2003 ligatittel og opprykk til Midland Alliance. De er fortsatt å finne på dette nivået, selv om Midland Alliance nå har blitt til Midland Football League Premier Division, og der gjorde de en knallsesong sist, da de ga føniksklubben Hereford FC kamp til døra.

Lye Meadow er et koselig lite anlegg i idylliske omgivelser, og vi hadde kommet inn nede ved den ene kortsiden, der tilskuerfasilitene er begrenset til hard standing under åpen himmel. Klubbhuset med det som finnes av fasiliteter er å finne på den høyre langsiden sett herfra, og også her er det hard standing som gjelder for tilskuerne. På bortre kortside er det mer hard standing i tillegg til en større og interessant seksjon med terracing i form av betongtrinn i ulik høyde – muligens fordi banen heller på tvers. Også her sto man tidligere under åpen himmel, men de siste årene har man fått på plass et tribunebygg som gir tak over hodet til de stående tilskuerne. Anleggets eneste sittetribune er hovedtribunen som er å finne på bortre langside, og slik den fremstår fikk jeg en mistanke om at den muligens tidligere har vært en ståtribune som nå er omgjort til sittetribune med røde plastseter over betongtrinnene – uten at jeg ellers har noen dekning for å påstå at det faktisk er tilfelle.

Det var tydeligvis en del groundhoppere her, noe som selvsagt kan være en av forklaringene på at programmene var utsolgt, og jeg ble stående en stund og snakke med en annen kjenning i form av Paul Fergusson. Uten å foregripe begivenhetene skal det for øvrig også nevnes at jeg ved hjemkomst fra turen hadde fått melding om ankommet pakke til uthenting på postkontoret, og at det var denne dagens kampprogram som Alvechurch til alt overmål hadde sendt rekommandert. Det alene vitner om en fantastisk klubb som vet å ta vare på sine tilskuere! Jeg benyttet anledningen til å gå til innkjøp av en cheeseburger med bacon fra «burger-vogna» ved siden av klubbhuset, før jeg igjen ble stående å samtale litt med Paul mens klokka tikket mot avspark.

Etter at det som nevnt var Alvechurch som forrige sesong var klubben som ga Hereford hardest kamp, var jeg nok ikke den eneste som følte at dette ville kunne bli deres sesong. De har også søkte igjen, og det hadde vært morsomt med et Church-opprykk, men de gikk på et og annet noe overraskende poengtap i sesonginnledningen. Nå hadde de imidlertid reist seg såpass at de var å finne øverst på tabellen, med ett poeng ned til et Lye Town som dog hadde to kamper mindre spilt. Lye Town har uansett ikke søkt om opprykk, men det har derimot Hereford-klubben Westfields, som tidligere i sesongen gjorde seg bemerket i FA Cupen samtidig som de hadde en kanonstart ved å vinne de ti første ligakampene. Senere har det gått litt tyngre, men med tanke på at de hadde fem kamper til gode på Alvechurch så var de så absolutt fortsatt en trussel der de lurte ni poeng bak.

Det hadde som sagt vært morsomt med et Alvechurch-opprykk til step 4, og en klubb som for noen år siden befant seg der er Leicestershire-klubben Quorn. Det var de som sto på motsatt banehalvdel denne ettermiddagen, og for deres del var de å finne rett over midten av tabellen – nærmere bestemt på en 10. plass av de 22 lagene i Midland Football League Premier Division. Alvechurch hadde vunnet den omvendte kampen med 5-0 tilbake i oktober, og var en naturlig favoritt igjen i denne siste kampen i 2016, så fremt manager Ian Long og hans utvalgte ikke undervurderte motstanderen, og det var det åpenbart ingen fare for at de gjorde. I stedet fikk vi servert en innledning der Alvechurch valset fullstendig over motstanderne og ga stakkars Quorn fullstendig bakoversveis.

Min stoppeklokke hadde kun passert minuttet med noen få sekunder da et innlegg fra Jamie Ashmore ble headet i mål av Danny Dubidat, og kun tre minutter senere måtte Quorn-keeper Leighton Smith igjen hente ballen ut av nettmaskene da et nytt innlegg fra Ashmore ble styrt i mål av Josh March uten at Smith klarte å avverge. Ytterligere to minutter frem i tid utnyttet Dave Bellis nølende forsvarsspill da han stjal ballen og sentret til bedre plasserte March som nokså enkelt kunne notere seg for sitt andre ved å sette ballen i den tomme målet. Vi var kun i det sjuende minutt, og det sto allerede 3-0! Quorn-manager Doug Keast fortvilte, og kampen virket nærmest avgjort allerede.

Det tok et kvarter før gjestene på alvor truet Alvechurch-målet, og James Hicks sendte i vei en suser som Church-keeper Lewis Fenney nok ikke ville hatt nubbesjans på, men Jamie Ashmore var heldig nok til å stå perfekt plassert for å blokkere skuddet med hodet. Det var dog Alvechurch som styrte showet, og i stedet økte de ytterligere tjue minutter ut i kampen. 4-0 kom som følge av en lang ball og nytt eksempel på uheldig forsvarsspill da Danny Dubidat stjal ballen, rundet keeper og sendte ballen i mål uten at noen av de tre Quorn-forsvarerne inne i feltet klarte å blokkere. Church hadde ikke tenkt å slå seg til ro med det, og både Josh March og Ryan Edmunds kunne økt ytterligere om det ikke hadde vært for gode redninger fra Quorn-keeper Smith.

Quorn-manageren hadde på sin side sett nok, og foretok et dobbelt defensivt bytte allerede før vi nådde halvtimen, men Alvechurch fortsette å presse på der de kom i angrep etter angrep. Da Edmunds la inn til March trodde flere at det var klart for 5-0, men sistnevntes kanon av en heading gikk hårfint utenfor stolpen. Heldigvis for gjestene fikk de litt mer pusterom da det gikk litt roligere for seg det siste lille kvarteret før pause, og de som tjue minutter tidligere hadde begynt å snakke om mulig tosifret, undret seg da dommeren blåste for pause over hvorvidt Alvechurch hadde tatt foten litt av gasspedalen eller om det var gjestene fra Leicestershire som omsider hadde fått litt mer skikk på sitt forsvar.

Kanskje var det en blanding av de to, men ut fra samtalene i pausen å dømme var i hvert fall groundhopperne imponert over det de hadde sett fra vertene, og deres supportere var ikke mindre fornøyd. Selv benyttet jeg også anledningen til å snakke litt med et par av de nevnte hjemmesupporterne som ikke overraskende håpet at dette skulle bli deres sesong og at de kan krone sesongen med opprykk. En av dem mente ganske riktig at det ville være en nokså stor bragd av det som i utgangspunktet er en liten landsbyklubb. Med påfyll i glasset kunne jeg se at Alvechurch tilsynelatende ikke hadde til hensikt å hvile på laurbærene i andre omgang, for allerede i omgangens første minutter hadde de ballen i nettet ved ytterligere to anledninger, men begge ganger ble det annullert. Først i forbindelse med en corner der dommeren allerede hadde blåst for angrep på keeper da Dubidat satt ballen i mål, og deretter da keeper Smith måtte gi retur og en offside-plassert Dubidat igjen fant nettmaskene bare for å se linjemannen holde flagget i været.

Quorn-keeperen leverte en flott redning på et skudd fra March før Edmunds driblet seg gjennom om avsluttet i stolpen. Det femte målet kom omsider med drøyt tjue minutter igjen, og det var Ryan Edmunds som fikk sette spikeren i kista da han smalt ballen inn via tverrliggeren. Nå var kanskje hjemmelaget tilfreds, men fortsatt var det flere halvsjanser foran et publikum som ble opplyst å være 138 i tallet. Jeg ser nå at det senere åpenbart har blitt endret til 131, men det spiller liten rolle. Det virket uansett som om Quorn-forsvaret endelig hadde fått summet seg nok til å nå holde sitt vertskap noenlunde i sjakk, og dermed ebbet det ut med at Alvechurch for andre gang denne sesongen slo Quorn 5-0. Det var på tide å takke for oss og forlate Lye Meadow, for Spanner skulle slippe meg av ved en passende jernbanestasjon på veien hans hjemover.

Vi ble enige om at Birmingham International var godt egnet i så måte, og jeg rakk akkurat å kaste meg på et London-tog som etter en lang dag på farten tok meg ned til London Euston. Derfra gikk turen videre til Green Park med tubens Victoria Line og videre vestover med Piccadilly Line. Sistnevnte etappe virket nå lenger enn den er for undertegnede, der vi sneglet oss utover mot Hounslow West, som var stedet der jeg omsider steg av og tok fatt på den siste og korte etappen med buss H98. Jeg hadde betalt £83 for tre netters overnatting ved Travelodge Heathrow Central-hotellet ved Cranford, rett i nærheten av Heathrow Airport, slik navnet tilsier. Etter fem minutters tid på bussen hoppet jeg av rett utenfor hotellet, som uten tvil er det største Travelodge-hotellet jeg har gjestet. Det var nyttårsaften, men etter en lang dag hadde jeg ingen planer om å begi meg ut på galeien i form av utelivet, så etter å ha sjekket inn bestilte jeg i stedet en pizza som jeg trakk meg tilbake med. 2016 hadde vært et flott år, og det var bare å håpe på mer av det samme i 2017. Etter å ha sett på fyrverkeriet et par minutter gjennom vinduet, ønsket jeg 2017 velkommen ved å snart krype under dyna. 

 

 

English ground # 383:
Alvechurch v Quorn 5-0 (4-0)
Midland Football League Premier Division
Lye Meadow, 31 December 2016
1-0 Daniel Dubidat (2)
2-0 Joshua March (5)
3-0 Joshua March (7)
4-0 Daniel Dubidat (21)
5-0 Ryan Edmunds (69)
Att: 131
Admission: £6
Programme: Sold out (but they sent me one free of charge – original price £1,50)
Pin badge: n/a

 

Next game: 01.01.2017: Hampton & Richmond Borough v Hemel Hempstead Town
Previous game: 31.12.2016: AFC Wulfrunians v Sporting Khalsa

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg