Fredag 30.12.2016: Gresley v Stocksbridge Park Steels
Etter to dager på rad som ikke hadde svart til forventningene, håpet jeg denne fredagen på at lykken skulle snu slik at jeg endelig igjen skulle få se en av kampene jeg faktisk hadde planlagt. Jeg våknet dog i et Nottingham som fortsatt var innhyllet i tåke, så jeg begynte allerede å uroe meg for at det denne kvelden skulle være skodden sin tur til å stikke kjepper i hjulene for meg. Jeg valgte å droppe hotellfrokosten for å i stedet plukke med meg et par smørbrød fra en sjappe inne på Nottingham stasjon, og satt meg ned på en benk der for å innta min provisoriske frokost mens jeg vurderte togtidene. Denne kvelden hadde jeg forhåpninger om å se hjemmekamp hos Gresley, og i mangel på overnattings-etablissementer i lille Church Gresley hadde valget falt på nærliggende Burton-on-Trent som base. Der hadde jeg betalt £38 for overnatting ved byens Travelodge, men med tanke på den hotellkjedens strenge policy var det ingen vits å ankomme altfor tidlig før innsjekking klokka 15.00.
Derfor hadde jeg unnet meg litt ekstra søvn den morgenen og ventet dessuten en stund før jeg sjekket ut fra Nottingham-hotellet, men hadde enda litt tid å slå i hjel før (eller etter) den 40 minutter lange togturen for ikke å ha altfor lang ventetid. Ikke altfor langt fra Nottingham jernbanestasjon ligger den gode puben Vat and Fiddle, og jeg valgte å tilbringe litt tid der før jeg satt kursen vestover – eller rettere sagt sørvestover. Til tross for at det fortsatt var litt tidlig, valgte jeg meg en pint med cider fra den spennende cider-menyen. Jeg benyttet ellers ventetiden til å gjøre noen notater og kikke en gang til på kveldens alternativer i Non-League Paper samt sjekke Twitter-kontoen til Gresley for å se om de hadde noe å melde. Det hadde de foreløpig ikke, og jeg tuslet etter hvert tilbake til stasjonen for å sette meg på 13.41-toget.
Travelodge-hotellet i Burton ligger et steinkast fra byens togstasjon, på andre siden av veien, og ved ankomst var det fortsatt snaut 40 minutter igjen til innsjekking. Heldigvis snublet jeg over den lille mikropuben Weighbridge Inn rett utenfor ved hotellets parkeringsplass, og det virket som et godt egnet sted for å slå i hjel en drøy halvtime. Det gjorde jeg da også med en pint Gwynty Farmhouse scrumpy cider, mens bartenderen fortalte skrekkhistorier om gjester med dårlige erfaringer fra Travelodge-hotellet ved siden av; ikke minst om paret som ble bortvist da hotellet hevdet å ikke finne deres booking og nå var fullbooket til tross for at paret hadde skrevet ut booking-dokumentene. Etter å ha tømt glasset og spasert over parkeringsplassen gikk det heldigvis bedre med meg, og jeg ble raskt sjekket inn.
Da toget mitt litt tidligere hadde nærmet seg Derby, hadde også tåken begynt å lette, og i Burton var det få spor etter den. Likevel var det knyttet spenning til status ved Moat Ground i Church Gresley, men dagens beste nyhet kom da Gresley FC via Twitter kunne fortelle meg at det ville bli kamp. Det var ikke bare dagens beste nyhet, men sannsynligvis den beste nyheten jeg hadde fått så langt på turen, og med forbehold om at det ikke kom en pysete dommer med andre planer, kunne jeg nå begynne å bestemme meg for reiseruta til Church Gresley. Første stopp var dog Weighbridge Inn, der jeg nesten måtte tilbake for å også teste en pint av cideren Lily the Pink mens jeg knasket en pose eller to med pork scratchings. Da jeg tuslet inn i sentrum av bryggeribyen fant jeg snart en Wetherspoons-pub, men valgte heller puben Prince of Brewers da jeg så at den tross alt lå vegg i vegg. Den var for så vidt ikke så voldsomt mye mer spennende enn en gjennomsnitts ‘Spoons’, og etter ett glass gikk turen mot bussterminalen for å komme meg av gårde.
Buss nummer 21 ankom etter ruteplanen, og jeg gikk til innkjøp av en returbillett siden jeg også regnet med å returnere med samme bussrute. Turen sørøstover fra Burton var nok en liten melkerute som tok rett i overkant av en halvtime til vi nådde stedet der jeg takket sjåføren og steg av få meter fra puben The Miners Arms. Det viste seg å være en koselig pub med en trivelig gjeng stamkunder som undret seg stort over at en nordmann hadde forvillet seg hit for å se fotball. Pubeieren kunne fortelle at hans pub hadde et eget lag i Burton & District Sunday League, og om man skal dømme ut fra pokalene i det som mest av alt minnet om et trofé-rom, må de ha hatt en viss suksess. Han viste meg noen bilder fra deres kamper, og det slo meg at de så ut til å spille på en hjemmebane som virket temmelig godt utbygget for en klubb i Sunday League, med blant annet skikkelige tribuner. Min mistanke ble bekreftet da han nikket og fortalte at de ganske riktig spiller sine hjemmekamper på anlegget til Stapenhill.
Church Gresley er en landsby som i 2011 ble oppgitt å ha 6 881 innbyggere, og den ligger helt sør i Derbyshire – mellom den mindre landsbyen Castle Gresley og den større byen Swadlincote. Landsbyen har fått sitt navn etter kirken som på 1100-tallet ble anlagt her som et munkekloster. Senere ble landsbyen Church Gresley kjent som hjemsted for et anerkjent pottemakeri, og keramikkproduksjon var i det hele tatt viktig i området for øvrig. Church Gresley ble etter hvert også en gruvelandsby. Enda litt lenger frem i tid var det nok kanskje stedets fotballklubb Gresley Rovers som først og fremst satt Church Gresley på kartet – i hvert fall blant de fotballinteresserte, og det var altså stedets fotballklubb jeg nå skulle se. Etter en pint og en pose pork scratchings takket jeg for meg og forlot Miners Arms-folket for å spasere de fem-seks minuttene derfra til Gresleys hjemmebane Moat Ground.
Vel fremme kunne jeg betale meg inn med £8 pluss £1,50 for et eksemplar av kveldens program. Besøket ved Moat Ground var et jeg virkelig hadde sett frem til, men under planleggingen av turen gjorde usikkerheten rundt været at jeg vurderte et noe sikrere alternativ ved å i stedet besøke Rochdale. Gresley og Moat Ground fristet imidlertid såpass at jeg følte det var verdt risikoen, og jeg var nå glad for at jeg hadde tatt det valget. Dette er et klassisk stadion som jeg likte allerede da jeg sto utenfor inngangspartiet, og denne følelsen var ikke mindre da jeg kom meg gjennom telleapparatene. Før jeg tok en runde rundt banen var imidlertid første stopp klubbhusets bar, der jeg satt meg ned og bladde litt i programmet mens jeg nippet til en pint Thatchers Gold til £3,20 og satt til livs enda en pose eller to med pork scratchings. Ja, jeg innrømmer å ha fått totalt oppheng på denne delikatessen, og med mengden jeg gaflet i meg i løpet av denne dagen er det nesten rart at jeg ikke returnerte til hotellet som en enorm pork scratching ved slutten av kvelden.
Dagens klubb er når sant skal sies en føniksklubb som ble stiftet så sent som i 2009, da supporterne tok affære etter at nevnte Gresley Rovers gikk konkurs. Men det føles riktig å gå tilbake til 1882 og stiftelsen av Gresley Rovers for å finne dens røtter. Denne klubben spilte sine første år kun vennskapskamper og cupkamper inntil de i 1892 ble med i Burton & District Junior League. I perioder vinglet Rovers voldsomt med stadig bytte av ligaer, og frem til mellomkrigstiden var de innom både Leicestershire Senior League (som ble vunnet i 1901), Midland League (den opprinnelige), Central Alliance, og Birmingham Combination. Sistnevnte var på den tiden en anerkjent og sterk liga, og det var mens de spilte der at Rovers i 1930/31-sesongen tok seg til FA Cupens ordinære runder for første gang, men etter å ha havnet i økonomiske problemer trakk de seg tilbake til Central Alliance i 1933.
Etter et par sesonger der var de igjen tilbake i Leicestershire Senior League, og da fotballen startet opp igjen etter andre verdenskrig, vant Gresley Rovers denne ligaen i både 1947 og 1948, før de via nok et opphold i Central Alliance hoppet over til Birmingham & District League (som i 1962 ble til dagens West Midlands (Regional) League). I 1959 var det igjen tilbake til Central Alliance, der de befant seg frem til 1975. Rovers ble snart en dominerende klubb i denne ligaen, og i de fjorten sesongene mellom 1961 og 1975, var de aldri dårligere en nummer fem. I denne perioden vant de ligaen fire ganger og ble nummer to ved ytterligere fire anledninger, samtidig som Central Alliance i mellomtiden endret navn til East Midlands Regional League. Nå blir det forhåpentligvis ikke altfor forvirrende, men i 1975 tok de igjen plass i det som nå hadde fått navnet West Midlands (Regional) League, og som var en tøffere og mer anerkjent liga.
Etter å ha slitt noen år i denne ligaen, fikk de betalt for godt arbeid da de endte på andreplass våren 1986. Etter å ha fulgt opp med plasseringene 4-4-2-3, ble WMRL-tittelen vunnet to år på rad i 1991 og 1992. I samme periode vant de fire år på rad Derbyshire Senior Cup, og dette var de fire første av klubbens åtte titler i den turneringen. 1990-årene var i det hele tatt en god periode å være Gresley Rovers-supporter, for i 1991 spilte de seg også frem til finalen i FA Vase. I kamprapporter fra denne Wembley-finalen, er det flere av reporterne som omtaler det som «en av de mest spennende Wembley-finaler noensinne». Det føltes kanskje ikke slik da motstander Guiseley leder 3-0 etter en halvtimes tid, men Gresley-klubben slo tilbake og klarte til slutt å få sin utligning på overtid. Guiseley tok igjen ledelsen, men nok en gang utlignet Rovers og sørget for sluttresultatet 4-4 med en scoring på overtid av andre ekstraomgang. Dessverre er det nå slutt på omkamper i FAs finaler, men den gang var det fortsatt normal praksis. Omkampen på Brammall Lane i Sheffield var det imidlertid Guiseley som vant 3-1.
Etter den andre strake ligatittelen som ble nevnt, fikk klubben omsider også godkjent sitt anlegg for opprykk, og de tok plass i Southern League, der de ble plassert i det som da var ligaens Midland Division. Etter å ha debutert med andreplass fikk de rykke opp i Southern League Premier Division, og våren 1997 vant de Southern Leagues gjeveste divisjon – ikke verst av en klubb fra en liten landsby. Stadionkravene gjorde imidlertid at de ikke fikk rykke opp i Conference, og i den forbindelse skal det nevnes at Derby County visstnok skal ha tilbudt klubben å bruke deres nylig fraflyttede Baseball Ground, men dette ble avslått av fotballmyndighetene. Skuffelsen over å ikke få rykke opp i non-leagues toppdivisjon var stor, og både manager Paul Futcher og en rekke av spillerne forlot klubben, som straks fikk det så meget tyngre.
Våren 1999 ble det nedrykk tilbake til det som nå het Southern League Division One West, og der ble de frem til de i 2004 ble flyttet sidelengs over til Northern Premier League Division One – og senere NPL Division One South, etter utvidelsen i 2007. Ytterligere to år senere endte klubben nest sist, men problemene var nå så store at det var en bagatell oppe i det hele. Klubben var nemlig historie da den kort etter ble slått konkurs, og supporterne startet umiddelbart arbeidet med å reformere klubben – eller stifte en ny klubb, om man vil. Den tok straks plass i East Midlands Counties League, og etter andreplass i debutsesongen, vant de i 2011 den ligaen og sikret opprykk til Midland Alliance, som ble vunnet på første forsøk. Dermed et andre strake opprykk, og den nye klubben var (tilbake) i NPL Division One South, der de fortsatt befinner seg.
Det var ikke uventet å se kjente fjes her denne kvelden, for jeg visste at min groundhopper-kompis Neil ville ta turen fra Mansfield. Men det skulle etter hvert vise seg at han ikke var den eneste kjenningen som hadde valgt seg Moat Ground som destinasjon denne kvelden, for snart fikk jeg selskap av Joanna og Anthony som hadde kommet ned fra Preston. Senere skulle jeg også treffe på FC United-mannen Jim Brunt som var der sammen med et par andre groundhoppere, så vår noe snodige gruppe var temmelig godt representert. Det var greit å også få i seg noe annet enn cider, så da jeg etter hvert gikk for å ta en runde rundt banen, var det med en Bovril i hånden, men jeg kom foreløpig aldri lenger enn like utenfor baren der vi ble stående å samtale litt med en av klubbens styremedlemmer som ønsket oss velkommen til Moat Ground.
Gresley Rovers flyttet inn på Moat Ground i 1909, men allerede på midten av 1990-årene begynte de å snakke om et nytt stadion som de håpet å kunne flytte til. Selv om jeg personlig ikke har hørt mye om dette fra føniksklubben, er det nok ingen grunn til å føle seg trygg på at Gresley vil bli her for evig og alltid. Moat Ground er nemlig så vanvittig inneklemt at det er meget trangt på flere av sidene. Som Peter Miles sier i sin eminente book «Homes of Non-league Football», så er det nærmest uforståelig hvordan man klarte å presse inn 3 950 tilskuere her da man i 1957 møtte Burton Albion til kamp i daværende Birmingham & District League. Videre forteller han at det å overvære en kamp på et fullpakket Moat Ground er en enestående opplevelse, og akkurat det hadde jeg overhodet ingen problemer med å forestille meg!
Det er bare å håpe at Moat Ground kan overleve, for det er som sagt et meget flott og klassisk anlegg, som mine usle bilder tatt i like usle fotoforhold på ingen måte yter rettferdighet. Hovedtribunen og klubbhuset med tilhørende fasiliteter er å finne på langsiden der jeg hadde kommet inn. Den nevnte tribunen her er i all hovedsak en sittetribune med seksjoner med terracing på begge sider for seg, og disse strekker seg nedover foran klubbhuset som ligger ved siden av. Nede på bortre kortside har man bak mål hard standing under et overbygg som strekker seg omtrent halve banens bredde, og her er det så trangt at det kan by på en utfordring å ta seg forbi andre tilskuere om de da ikke står helt inntil gjerdet/gelenderet som omkranser banen. På borte langside (Queen Street side) er det også ganske trangt, og her består fasilitetene av en blanding av hard standing og et trinn eller to med terracing her og der, med et overbygg som gir tak over hodet på en seksjon omtrent midt på langsiden. På den siste kortsiden er det om mulig enda trangere, og her er det kun hard standing under åpen himmel
Det skulle være unødvendig å gjenta at jeg likte meg ved Moat Ground, der den eneste lille skuffelsen – bortsett fra at jeg ikke klarte å få tatt noen bilder jeg var veldig fornøyd med – var at de denne kvelden av en eller annen grunn ikke hadde noe pai på menyen. En av mange grunner til at jeg liker å se non-league fotball i Midlands og i nord-England er at man gjerne finner herlige paier med mushy peas & gravy på menyen, men denne kvelden måtte jeg nøye meg med å betale £1,80 for en sausage bap, uten at det la noen som helst demper på stemningen. Skjønt, noe skuffende var det kanskje også at jeg aldri så Gresleys maskot med det fantastiske navnet Elvis Gresley – en hund som dersom han var der i hvert fall var meget flink til å gjemme seg fra undertegnede, som dog ikke lette altfor nøye etter ham.
Femteplassen i NPL Division One South for to sesonger siden er føniksklubbens beste ligainnsats, og de ligger vel ikke akkurat an til å kunne forbedre det denne sesongen. De befant seg nemlig nede på 16. plass av de 22 lagene i divisjonen, og med ti poeng ned til nedrykksstreken var de marginalt nærmere nedrykkssonen enn playoff-sonen, da de hadde 11 poeng dit opp. Problemet i så måte var ar de også hadde spilt flere kamper enn de fleste av lagene foran seg. På toppen tronet Barnsley-klubben Shaw Lane (tidligere Shaw Lane Aquaforce), som også hadde kamper til gode på sine forfølgere, og som ser virkelig sterke ut. Man skal dog ikke glemme at Witton Albion, som ved første øyekast kun ser ut til å jage en playoff-plass, har en rekke kamper til gode på samtlige klubber. Kveldens gjester på Moat Ground var Stocksbridge Park Steels, som lå på en 11. plass med seks poeng og tre kamper til gode på Gresley. De hadde fem poeng opp til AFC Rushden & Diamonds på siste playoff-plass med like mange kamper spilt.
Da vi hadde fått påfyll i glassene og tatt oppstilling for å se kampen sparkes i gang, kunne vi se at gjestenes playoff-håp fikk seg en liten trøkk da de ikke hang helt med innledningsvis, og de ble straffet etter drøyt ti minutter da Matthew Melbourne fikk tid og rom til å fyre løs og sende ballen i nettet bak Steels-keeper David Reay. 1-0, og gjestene så fortsatt ikke ut til å våkne før Reay hadde vært reddende engel ved å rykke ut og gjøre seg stor da Keenan King stormet gjennom like etter. Etter dette kom Steels mer med og tilrev seg etter hvert et spillemessig overtak på det vanskelige underlaget, men til tross for dette manglet de kvalitet på det som skjedde i angrep. Gresley-keeper Rob Peet hadde derfor ikke altfor mye å gjøre før pause, for da gjestene først spilte seg frem til sjanser, klarte hverken Scott Rethven eller hans lagkamerater å treffe mål.
Gresley virket faktisk nokså fornøyd med tingenes tilstand og å holde motstanderen fra livet, men fikk helt på tampen av omgangen en gyllen sjanse til å øke da Dexter Morris-Clarke gikk i bakken og dommeren pekte på straffemerket. Hjemmelaget mente han hadde blitt meid ned, mens representanter for gjestene stilte seg fullstendig uforstående og lurte på hvem av de 229 betalende tilskuerne som var den usynlige snikskytteren. Uansett var straffesparket fra Leandro Browne svakt, og Steels-keeper Reay reddet nokså enkelt slik at det fortsatt sto 1-0 til pause. Den ble benyttet til å hente nye forsyninger med Bovril og pork scratchings (igjen!), samt litt småprat med mine groundhopper-kjenninger og et par representanter for de to lag.
En bortesupporter håpet at hans helter ville la seg tenne av Reays strafferedning, men selv om de etter pause fortsatte å styre, var det fortsatt like tamt helt der fremme. Det var et par halvsjanser begge veier før kampen utover i omgangen begynte å bære preg av det vanskelige underlaget. Jeg hadde allerede ved ankomst tenkt i de baner at det slett ikke hadde vært noen selvfølge at det ville bli kamp denne kvelden, for gudene må vite at det i dagens sikkerhets-hysteriske Storbritannia finnes nok av dommere som ville ha hatt betenkeligheter. Gresleys forsvarte seg godt, og gjestene hadde store problemer med å bryte ned deres etablerte forsvar. Det var i kampens siste ordinære minutt at de fikk det som nok var deres største sjanse da Joe Lumsden fyrte løs og keeper Peet måtte gi retur. Nathaniel Crofts fulgte opp, men Peet kom seg opp og gjorde en dobbeltredning som sørget for at alle tre poengene ble værende i det sørlige Derbyshire.
Gresley-manager Damion Beckford-Quailey kunne juble over hjemmeseier 1-0 og det som visstnok kun var sesongens andre clean sheet. Selv hadde jeg endelig fått se en av mine planlagte kamper igjen og stortrivdes ved Moat Ground, men etter en rask prat inne i klubbhuset valgte jeg å takke ja til Neils tilbud om skyss tilbake til Burton – spesielt ettersom jeg åpenbart hadde surret bort returbilletten til bussen som jeg hadde betalt noe slikt som £3,70 for. Vi takket for oss og oppdaget snart at vi kjørte feil vei da et skilt plutselig ønsket oss velkommen til Leicestershire, men Neil fikk snart skikk på sin Sat Nav slik at vi snudde og returnerte til Derbyshire for deretter å ta oss over grensen til Staffordshire. Jeg ble sluppet av utenfor jernbanestasjonen og takket for skyss før jeg unnet meg en ny siste pitstop ved Weighbridge Inn for å foreta en ny test av deres Gwynty Farmhouse. Endelig en dag der ting gikk på skinner. Livet smilte til meg, og jeg kunne fornøyd trekke meg tilbake for å få litt søvn før morgendagens dobbel.
English ground # 381:
Gresley v Stocksbridge Park Steels 1-0 (1-0)
Northern Premier League Division One South
Moat Ground, 30 December 2016
1-0 Matthew Melbourne (11)
Att: 229
Admission: £8
Programme: £1,50
Pin badge: £3
Next game: 31.12.2016: AFC Wulfrunians v Sporting Khalsa
Previous game: 29.12.2016: Ilkeston U21 v Boston United U21
