Søndag 21.08.2016: Cray Valley PM v Hastings United
Med en relativt tidlig start som følge av en lang reise, bød det på en utfordring å komme seg fra Chester-le-Street da søndagens første tog derfra betjente stasjonen på et tidspunkt da jeg allerede burde være godt på vei. Dette hadde jeg imidlertid selvsagt sjekket opp før jeg dagen før booket overnatting der, og funnet ut at jeg i følge Google Maps ville kunne ta meg til Durham med buss 21 klokka 08.44. Jeg rakk til og med så vidt å innta en frokost ved Lambton Arms Hotel før jeg sjekket ut og krysset over til bussholdeplassen på andre siden av veien, der jeg et lite øyeblikk begynte å ane uråd siden jeg ikke var kar om å finne den nevnte avgangen på rutetabellene der. Noen minutter forsinket kom heldigvis buss nummer 21, slik at jeg kunne puste lettet ut og konstatere at Google Maps igjen hadde vist seg pålitelig.
Jeg hadde ventet i det lengste med å bestemme meg for destinasjon for hva både kamp og overnatting gjaldt denne dagen; først og fremst i håp om at en av helgens interessante FA Cup-kamper skulle flyttes til denne søndagen. Flere kamper ble da også flyttet, men felles for alle var at hjemmelagene var klubber som banedeler hos andre klubber, og om jeg skulle besøke en ny destinasjon så skulle jeg selvsagt helst gjerne sett anleggets ‘virkelige’ hjemmelag i aksjon. Beaconsfield SYCOB var imidlertid en slik klubb, men da jeg allerede har vært der, var jeg fortsatt avventende da jeg kvelden før satt med en pint på min base i Chester-le-Street og gjorde en siste vurdering. Selv om Worksop Town nå offisielt er banedelere hos Handsworth Parramore, ser jeg på de som Sandy Lanes rettmessige ‘eier’, og en revisit ble vurdert da det også var det eneste nordlige alternativ i FA Cupen.
Det i seg selv er kanskje ikke spesielt overraskende tross alt, når man vet at flere av de mer sørlige step 5/6-ligaene nærmest bugner av banedelende klubber. En av disse er Southern Counties East League, og det var en av dens klubber jeg omsider valgte meg ut. Igjen var en av årsakene til det at selv om Cray Valley Paper Mills nå offisielt er banedelende hos en annen klubb, så velger jeg å fortsatt se på klubben som de rettmessige ‘eierne’ av Badgers Sports Ground, selv om de nå har solgt den til tilsynelatende ambisiøse Greenwich Borough. Etter å ha sjekket at jeg kunne ta meg dit i tide, valgte jeg å gå for dette alternativet til tross for reiseveien det medførte, og sistnevnte var nok også noe av grunnen til at jeg i et plutselig anfall av sunn fornuft valgte å avslutte kvelden noe tidligere enn planlagt kvelden før.
£3,30 fattigere kom jeg meg til busstasjonen i Durham, og etter å ha rasket med meg dagens utgave av Non-League Paper, trasket jeg opp til togstasjonen for å ta plass på 09.38-toget til London Kings Cross. På den tre timer lange etappen fikk jeg meg også litt mer søvn, og nokså frisk og rask krysset jeg raskt over til St. Pancras for å la et av de raske togene mot Kent med Stratford International som første stopp frakte meg de rundt fem minuttene til sistnevnte stopp. Jeg hadde nemlig plottet meg ut en rute der neste etappe gikk derfra og med DLR ned til endestasjonen Woolwich Arsenal, hvor jeg igjen måtte bytte transportmiddel for siste etappe. Den gikk med buss 122 som brukte et kvarter på å frakte meg ned til Eltham og bussholdeplassen som var snaut fem minutters gange fra dagens kamparena.
Eltham er hovedsakelig et boligområde i London-bydelen Greenwich, som i 2012 fikk kongelig status og nå offisielt heter Royal Greenwich. Vi befinner oss altså i det sørøstlige London, der Eltham ligger 14 kilometer sørøst for Charing Cross, som er målepunktet man bruker på det sentrale London. Eltham har uvanlig mye grøntområder for å være innenfor London-grensene, og stedet var også temmelig landlig frem til begynnelsen av 1900-tallet. Da hadde Englands kongelige allerede i mange århundrer hatt et palass her, og mens historien til Eltham Palace strekker seg tilbake til 1200-tallet, er det fortsatt i dag stedets mest kjente turistattraksjon. Mellom 1900 og utbruddet av første verdenskrig ble Eltham gjenstand for voldsom boligutbygging og ble snart spist opp av London-metropolen. Det skal i dag bo drøyt 60 000 i valgkretsen Eltham.
Med rett i underkant av en time til avspark kom jeg spaserende ned Middle Park Avenue og dreide til høyre inn på parkeringsplassen til Badgers Sports Ground. Klubbhuset ligger tilknyttet på utsiden, men åpenbart med innganger fra begge sider (selv om den innerste delen med inngang/utgang mot banen virket å være forbeholdt klubbenes ledelse, sponsorer, andre VIP-gjester og den slags), og utenfor baren hadde man et utendørsområde med stoler og bord der en del personer allerede hygget seg med en pint eller to i det fine været. Jeg strøk først forbi og oppsøkte inngangspartiet like bortenfor, da jeg klok av skade ville slå kloa i et program før de ble utsolgt. Det viste seg at det var inkludert i de £8 man krevde i inngangspenger, men jeg fikk en liten billett som bevis på at jeg hadde betalt, og kunne således oppsøke baren for å få slengt fra meg bagasjen som jeg altså endte opp med å måtte dra med meg på kamp for andre dag på rad.
Fotballklubben Cray Valley PM ble stiftet i 1919, og det fulle navnet er altså Cray Valley Paper Mills, selv om de to siste initialene i dag gjerne blir forkortet. Navnet har sammenheng med at man var sterkt tilknyttet en stor bedrift med samme navn som holdt til nede i St. Pauls Cray, og selv om jeg ikke har dekning for å hevde at de oppsto som et direkte bedriftslag så er det på det rene at man spilte – og fortsatt spiller – i bedriftens farger, at de spilte sine hjemmekamper på bedriftens idrettsanlegg, og ble sponset av bedrifts eiere, Nash-familien, frem til bedriften ble lagt ned i 1980. Det i seg selv tyder jo på at det opprinnelig kan ha vært et bedriftslag, som man andre steder vet ble opprettet i regi av lokale hjørnesteinsbedrifter, men jeg har ikke funnet kilder som slår fast dette med 100% sikkerhet. Uansett valgte fotballklubben å fortsette etter at bedriften stengte, med en omflakkende og nomadisk tilværelse inntil de omsider slo seg ned på Badgers Sports Ground noen kilometer lenger nordvest.
De spilte en årrekke i diverse lokale ligaer før de i 1991 fikk innpass i Spartan League, som i 1997 ble til dagens Spartan South Midlands League etter en sammenslåing, og Cray Valley PM tok plass i Division One. Der ble de kun én sesong før de byttet til London Intermediate League. I 2002 ble de valgt inn i Kent County League, der de vant Division One West i sin første sesong. To år senere vant de også ligaens Premier Division, men ble nektet opprykk da deres hjemmebane ikke oppfylte kravene. Det hadde blitt ordnet opp i da de i 2011 fikk rykke opp etter å ha endt på 3. plass, og det som skulle være et opprykk til Kent Invicta League ble i stedet et opprykk ytterligere et steg til Kent League, slik at de i realiteten ble flyttet opp to nivåer da det ble en plass ledig eter at Sporting Bengal United hadde blitt flyttet over til Essex Senior League. Kent League byttet som kjent navn til Southern Counties East League i 2013, og klubben har spilt der siden, med 7. plassene i 2014 og 2015 som bestenotering.
Etter å ha betalt £3,60 for en pint Strongbow, kunne jeg sette meg ned og bla litt i et godt kampprogram. Dagens gjester i FA Cupen var Hastings United, og det var i programmet at jeg registrerte at de to også forrige sesong møttes her på dette stadiet av samme turnering. Den gang endte det 0-2, og en nokså stor kontingent av Hastings-supportere håpet naturligvis at historien skulle gjenta seg, selv om et par av de under en rask samtale fortalte at bortelaget var voldsomt skaderammet offensivt. Inn i baren kom nå en representant for hjemmelagets klubbledelse og delte ut stensiler med lagoppstillinger, og dette er jo noe man ikke ser så altfor ofte nede i sør. Jeg ble imidlertid stående og snakke noen minutter med vedkommende som blant annet kunne bekrefte at Greenwich Borough nå har sikret seg førsteretten til bruk av Badgers Sports Ground de neste 30 årene, men at avtalen også sikrer Cray Valley PMs videre bruk av anlegget som leietakere.
Da jeg tidligere noen dager tidligere hadde vært nede i Kent, hadde jeg da også hørt flere omtale Greenwich Borough som ‘moneybags‘, og de vant da også nokså overlegent forrige sesongs utgave av Southern Counties East League (heretter forkortet til SCEL), som altså er ligaen der Cray Valley PM hører hjemme. Angående denne ligaen skal det også nevnes at den før sesongen slo seg sammen med (eller rettere sagt spiste opp) Kent Invicta League, som nå har blitt til SCEL Division One. I Premier Division håpet Cray Valley på å muligens gjøre sin beste ligasesong noensinne, om man skal tro et par av supporterne. De hadde hittil i sesongen slått Southwick 4-0 i FA Cupen mens det hadde blitt en seier (5-1 hjemme over Deal Town) og senest et tap (2-4 borte mot Erith & Belvedere) i ligaen.
Hastings United kom som step 4-klubb inn på dette stadiet av FA Cupen, men i ligaen hadde de slått South Park og spilt uavgjort på besøk hos Herne Bay, og undertegnede er åpenbart ikke den eneste som føler at de kan være en utfordrer i Isthmian League Division One South denne sesongen. Dagens lagoppstillinger bekreftet imidlertid at skade-pratet ikke bare hadde vært spill for galleriet, for gjestene hadde så mange offensive fravær at Sam Cole var den eneste angriperen, og midtstopper Steve Watt ble omskolert til å være hans spissmakker for anledningen. Før jeg gikk for å ta oppstilling inne på anlegget, spurte jeg etter en pin til min samling, og hjemmelagets representant med lagoppstillingene gikk for å forhøre seg inne i VIP-avdelingen. Derfra kom han ut med det han fortalte var deres siste pin, og gjennom vinduene i dørene så den da også ut til å komme fra jakkeslaget til klubbformannen(?) selv, men den ble uansett min for £3,50.
Etter at Greenwich Borough overtok Badgers Sports Ground har de ikke somlet med å sette sitt preg på anlegget, som samtidig har fått det lite sjarmerende sponsornavnet DGS Marine Stadium, og selv de omkransende gjerdene har fått noen strøk med maling i klubbfargene slik at de nå er røde- og svart-stripede. Inngangspartiet er på den ene langsiden, og anlegget er enkelt å beskrive. Rundt hele banen er det såkalt hard standing under åpen himmel, og på hver av langsidene står det en liten tribune. Ved et nokså moderne anlegg er det ikke spesielt overraskende at begge er typiske eksempler på prefabrikerte tribuner. På den nærmeste langsiden er det snakk om en liten ståtribune rett ved siden av inngangspartiet, mens man på motsatt langside har en noe større sittetribune.
Det var som sagt en fin sommerdag, men gjestene hadde i første omgang en merkbar motvind, og i en nokså sjansefattig omgang var det lite som skjedde de første tjue minuttene. Det var hjemmelaget som fikk kampens første reelle sjanse da Leigh Bremner avsluttet og Hastings-keeper Ryan Nicholls måtte i aksjon for å gjøre seg fortjent til dagens lønn. Noen minutter senere tok Hastings United første stikk da Wayne Wilson slo et frispark inn i feltet og spiss-vikar Steve Watt strakk frem beinet og styrte ballen i tverrliggeren og ned rett innenfor streken. Et ørlite “Geoff Hurst-øyeblikk”, men dommer og linjemann markerte unisont og raskt for mål, og til tross for at Watt var vikar på topp, var dette hans tredje mål på tre kamper.
Frem til dette hadde det vært nokså jevnt, og selv om Hastings United etter dette egentlig virket å ha relativt god kontroll, var det et par halvskumle episoder før pause der hjemmelaget var frempå og luktet på utligning. En god Leigh Bremner så keeper Nicholls stå langt ute, og forsøkte seg på en lobb som landet oppå nettaket, mens kantspilleren Richie Hamill sendte i vei et susende langskudd som gikk like over. Dette var vertenes beste periode, men det var likevel Hastings som virket skarpest, og ikke minst på dødball, der de skapte flere farligheter når ballen havnet inne i Millers-feltet. Like før pause kunne de også doblet ledelsen, men avslutningen fra Sam Cruttwell ble stoppet av en refleksredning fra Millers-keeper Colin Barnes, og dermed sto det 0-1 da pause-pinten kunne inntas.
Etter en rask visitt tilbake i klubbhusets trivelige bar kunne jeg se at bortelaget tok initiativet allerede fra start i andre omgang, og drøyt åtte minutter ut i omgangen doblet de ledelsen da målscorer Watt la tilbake til Sam Cole som skrudde ballen i mål fra like utenfor 16-meteren. 2-0, og nå var det nok ikke mange av de 192 tilskuerne som hadde tro på en snuoperasjon. I stedet var gjestene frempå igjen da Matt Bodkin få minutter senere ladet kanonen fra rundt 30 meter og ballen smalt i tverrliggeren med voldsom kraft. Cruttwell ville også prøve seg fra langt hold, men hans forsøk gikk utenfor. Hastings-keeper Nicholls måtte vel ikke gjøre en eneste redning av betydning i løpet av hele andre omgang. På tampen holdt Hastings på å presse inn et tredje mål, men hjemmekeeper Barnes hindret selvmål. Da dommeren blåste av med 0-2 som sluttresultat sto jeg da også med en følelse av at Hastings hadde gjort akkurat det de måtte uten å noen gang måtte bruke mer enn tredjegiret.
Det var forresten allerede (nesten) klart hvilken motstander Hastings United skulle møte i neste runde, og de kunne nå se frem mot bortekamp mot enten Camberley Town eller Bishops Cleeve, etter at de to sistnevnte hadde spilt uavgjort dagen før og dermed måtte ut i omkamp. For min del var det først da jeg etter kampslutt satt i klubbhusets bar at jeg omsider bestemte meg for overnattingssted og booket hotell. Det ville være naturlig å tenke seg en base et sted i London, men jeg valgte til slutt å booke overnatting i Reading, der jeg betalte £49 for losji ved Mercure George Hotel. Etter å ha tømt glasset var det etter hvert på tide å takke for seg og spasere opp til bussholdeplassen for å starte ferden dit.
Jeg hadde plottet ut en rute som betød at første etappe gikk med buss 321 til Lewisham stasjon, der jeg hoppet på toget inn til London Charing Cross, for deretter å la tubens Bakerloo Line frakte meg til Paddington. Derfra gikk siste etappe til Reading, der jeg raskt fikk sjekket inn etter en lang dag på farten. Tvers over veien for mitt hotell, som for øvrig skal være Readings eldste fortsatt eksisterende bygg, ligger puben The Alehouse, og det ble valgt som tumleplass da jeg møtte en gammel kompis for et kjapt glass. Her finnes også ‘ekte’ cider i kranene, og jeg valgte meg en pint Tutts Clump Rum Cask som ble fulgt opp av et vågalt valg om å teste den 14,5% sterke Lyme Bay Mead Perry. Således var det kanskje greit at denne pærecideren ble kveldens siste før vi brøt opp og jeg tuslet over til hotellet for å legge meg på senga med dagens Non-League Paper.
English ground # 360:
Cray Valley PM v Greenwich Borough 0-2 (0-1)
FA Cup, Preliminary Round
Badgers Sports Ground, 21 August 2016
0-1 Steve Watt (24)
0-2 Sam Cole (53)
Att: 192
Admission: £8
Programme: Included
Pin badge: £3,50
Next game: 22.08.2016: Hednesford Town v Marine
Previous game: 20.08.2016: Chester-le-Street Town v Marske United