Mandag 15.08.2016: Chatham Town v Tooting & Mitcham United
Ny uke og ny muligheter; noe som i mitt tilfelle var ensbetydende med en nye uke med kamp hver dag. Denne mandagen hadde jeg imidlertid alt annet enn hastverk, og etter å ha forsynt meg av Travelodge-hotellets frokostbuffet kunne jeg returnere til rommet for å slappe av litt på senga med en medbragt bok. Det var ikke før rundt klokka halv tolv at jeg sjekket ut og gikk de få meterne til Rugby stasjon for å ta plass på 11.53-toget til London Euston. Da jeg ankom metropolen traff jeg mot alle odds en kjenning utenfor Euston stasjon. Min gamle Reading-kompis Rob skulle i et møte rett ved Mornington Crescent tube-stasjon, og jeg takket ja til en rask pint i nærheten der, selv om det betød at jeg måtte slepe med meg bagasjen på en liten omvei. Etter et kort men trivelig treff var det på tide å fortsette min ferd mot Kent, og latsabben i meg fikk gehør for sitt forslag om å ta tuben den korte veien til Kings Cross St. Pancras.
Da jeg vurderte alternativene for denne dagen, var Chatham Town tidlig en favoritt til å få besøk – i konkurranse med bl.a Curzon Ashton, Maine Road og Binfield. To-tre ganger har jeg blitt offer for avlysning hos Curzon Ashton, og Tameside Stadium virket tross alt ikke så flott at jeg ivret spesielt etter å prøve igjen. De har da også en rekke mandagskamper, slik at de ikke minst vil kunne besøkes enkelt senere, og det samme gjaldt for både Maine Road og Binfield. Til slutt var det nok Binfield som kanskje var den største utfordreren, men Hellenic League er ikke blant mine favorittligaer ettersom de har åpnet for det jeg anser som reservelag også i sin toppdivisjon, og bildemateriale røpet at Maidstone Road Sports Ground i Chatham så overraskende sprekt ut, slik at jeg lot meg friste dit.
Jeg hadde vært i kontakt med groundhopperen Mick, som ikke bor spesielt langt derfra, og han var interessert i møtes. Han hadde til alt overmål invitert meg på middag og tilbudt meg skyss til og fra kamp, og det kunne jeg jo ikke si nei til. Da jeg noe forsinket kom meg til St. Pancras og satt meg på et av snøggtogene nedover Kent-kysten, ga jeg beskjed, og da jeg snaut tre kvarter senere unnet meg en røykepause på utsiden av Gillingham stasjon, dukket plutselig Mick opp for å ønske meg velkommen til Kent. Jeg hadde nemlig valgt meg Gillingham som base, og rett rundt hjørnet for stasjonen i Gillingham ligger Balmoral Guest House, der jeg hadde betalt £43,50 for losji. Til tross for Micks protester ville jeg først sjekke inn og få slengt fra meg bagasjen før vi dro av gårde, og jeg tror nok han hadde et poeng når han kommenterte at jenta som sjekket meg inn må være noe av de sprekeste Medway-området har å by på.
Mick benyttet nå anledningen til å vise meg Star Meadow; hjemmebanen til Hollands & Blair, før vi forlot Gillingham og kjørte mot noe mer fasjonable Rochester. Vi slo oss ned på uteserveringen til puben Ye Arrow, med flott utsikt mot Rochester Castle, og koste oss der en halvtimes tid. Deretter gikk ferden hjem til Mick i den lille landsbyen Burham, der hans bedre halvdel Deb nesten hadde middagen klar. Også Micks kompis Brendan hadde kommet til middag, og både han og Mick skulle være med på kveldens kamp. Ute i hagen ble vi sittende og snakke fotball til Deb kom med det som var et herlig måltid, og jeg får bare benytte anledningen til å takke de for fantastisk gjestfrihet som ble satt stor pris på! Etter herremåltidet brøt vi opp og forlot Deb for å ta oss til Chatham og kveldens kamp.
Chatham ligger i det nordlige Kent, der den er en av de fem byene som har vokst sammen til det urbane området som gjerne kalles Medwaybyene, og som sammen har et innbyggertall på rundt 275 000. Rett i overkant av 75 000 av disse skal høre inn under Chatham, som er den midterste av de fem Medwaybyene (fra vest mot øst: Strood, Rochester, Chatham, Gillingham, og Rainham). Fellesnavnet kommer naturlig nok fra elven Medway, og Chatham ligger ved dennes sørlige bredd. Her hadde man allerede i lang tid drevet bygging av båter og krigsskip da det ble anlagt en marinebase som ble sentral i oppbyggingen av den britiske marine på 1500-tallet. Da Chatham Dockyard ble nedlagt i 1984, mistet hele 7 000 mennesker sine jobber og arbeidsledigheten skjøt til himmels, men en revitalisering av område har ført til jobber i andre sektorer, og en rekke av de gamle marinebyggene er i dag gjort om til museer etc.
Charles Dickens bodde i Chatham i sin barndom, fra han var 5 til 10 år gammel (da han flyttet til Rochester), og beskrev det senere som den kanskje lykkeligste perioden i hans barndom. Like ved Chatham Historic Dockyard kan man ved Dickens World foreta en reise i det viktorianske England, og jeg hadde vurdert en kikk innom der før kamp, men nå dukket det jo opp andre planer, og det var uansett ikke spesielt enkelt å finne ut om det faktisk var åpent. Derfor får det bli en annen gang, og nå var det jo uansett fotball jeg hovedsakelig hadde kommet for å se. Med rundt tre kvarter til avspark parkerte vi utenfor Chatham Towns hjemmebane og kunne betale oss inn med £9 hver, samtidig som jeg selvsagt sikret meg et eksemplar av kveldens kampprogram mot et bidrag på ytterligere £2.
Det virker å være en del forvirring knyttet til klubbens tidligste dager, for mens noen kilder oppgir stiftelsesåret å være 1894, operer andre med 1882, og det er på det rene at en Chatham FC startet opp på sistnevnte tidspunkt etter en sammenslåing av klubbene Rochester Invicta og Royal Engineers Band. Det er også et uomtvistelig faktum at denne klubben gjorde seg kraftig bemerket i FA Cupen i 1888/89-sesongen, og mye tyder på at dette er samme klubb som i dag heter Chatham Town, mens navnebyttet synes å ha skjedd like etter andre verdenskrig, da de igjen slo seg sammen med den lokale klubben Shorts FC. Det nevnte FA Cup-eventyret endte først i kvartfinalen (som den sesongen, grunnet en rekke kvalifiseringsrunder, faktisk bare var tredje ordinære runde), og deres vei til kvartfinalen tvang faktisk FA til å gjøre visse regelendringer.
Chatham spilte den gang på en stor, åpen plass kalt Great Lines, og denne var eid av det militære. Det var medvirkende til at man ikke kunne ta inngangspenger, og artikler fra datidens lokale aviser forteller om tilskuermasser på over 20 000 som kom for å se FA Cup-kampene mot Nottingham Forest og West Bromwich Albion. Etter to uavgjorte kamper mot Forest, ble den tredje kampen spilt på nøytral grunn på den kjente cricketarenaen The Oval i London, og der seiret Chatham 3-2. Til tross for hjemmebanefordel i kvartfinalen, fikk de imidlertid en skikkelig leksjon av WBA, og de fikk 1-10 i sekken av det som tross alt var et av de ypperste topplagene på den tiden.
Det var etter dette at FA bestemte at alle kamper i FA Cupen må spilles på inngjerdede arenaer, der man kunne ta inngangspenger som skulle deles med bortelaget, så man kan si at Chatham har vært med å forme reglementet. Denne erfaringen var da også bakgrunnen for at klubben valgte å flytte på seg, og i 1890 flyttet de inn på dagens Maidstone Road Sports Ground. Chatham Town var med å stifte både Kent League og Southern League, og vekslet mellom spill i de to. Det er kanskje naturlig at det ble best troféfangst i Kent League, som ble vunnet fem ganger i perioden frem til siste halvdel av 1920-årene. Denne utgaven av Kent League opphørte å eksistere i 1959, og Chatham Town var da med å stifte Aetolian League, der de våren 1964 ble den siste vinneren før denne ligaen slo seg sammen med London League og ble til Metropolitan League. Der ble Chatham Town i fire år til, før de de i 1968 tok plass i den nye Kent League, som hadde gjenoppstått to år tidligere.
De har etter hvert plusset på med ytterligere fem titler i denne versjonen av Kent League (som er identisk med det som i dag er Southern Counties East League), og en av disse kom i en periode midt på 1970-årene da de spilte noen sesonger under navnet Medway FC. Det skal ha vært etter et ‘forslag’ fra lokale myndigheter, men det var tydeligvis ingen suksess, og de var snart tilbake under navnet Chatham Town. De prøvde seg også igjen i Southern League i 1980-årene, men de merket raskt at tilskuertallene ble svekket med færre lokaloppgjør, og med tosifrede tilskuertall havnet de også snart i økonomiske vansker. Således var det på det tidspunktet kanskje ikke noen krise at de våren 1988 endte sist og måtte returnere til Kent League.
Der slet de igjen umiddelbart, men etter å ha få bygget fra bunnen igjen var de snart tilbake i toppen, og de tok et foreløpig siste farvel med Kent League (nå altså SCEL) ved å vinne tittelen i 2001 og igjen rykke opp i Southern League. Etter fem sesonger ble de flyttet over til Isthmian League, der de har blitt flyttet mellom Division One North og Division One South, men uansett hvilken av de divisjonene de har befunnet seg i, har de i samtlige sesonger hittil vært å finne midt på eller som oftest på nedre halvdel av tabellen. Siden opprykket i 2001, er faktisk 10. plassen i 2009 deres bestenotering. De er nå tilbake i den sørlige av Isthmian Leagues to divisjoner på dette nivået, og om man ser på Themsen som en naturlig grense, kan man vel si at det nok er der de hører hjemme.
Maidstone Road Sports Ground har som nevnt vært klubbens hjemmebane siden 1890, og til tross for at den har gjennomgått store forandringer siden den gang og på ingen måte fremstår som så gammel, var den en meget positiv overraskelse for undertegnede. Inngangspartiet er i det ene hjørnet, og på kortsiden rett foran oss så vi klubbhuset og dets tilhørende tribunefasiliteter som ble reist så sent som i 1996. Her fant vi inngangen til klubbhusets bar, der vi gikk for å innta forfriskninger, men jeg kunne snart se at man på utsiden har noen trinn med klassisk ståtribune som strekker seg nesten hele banens bredde; komplett med flotte rødmalte bølgebrytere. På høyre hånd sett herfra har man anleggets største tribune på langsiden ‘Bournville Avenue side’, og her hadde man tidligere både sittetribune og ståtribune, men det er nå en stor sittetribune med benkerader til å hvile akterspeilet på.
Motsatt langside kalles ‘Cemetery side’; ganske naturlig da man har en stor kirkegård som nærmeste nabo på denne siden. Begge langsidene hadde for øvrig tidligere tribuner i tre som ble erstattet i 1950-årene, og også på ‘Cemetery side’ er det nå sitteplasser som gjelder på en tribune som er noe mindre enn sin motpart på motsatt langside, men som har plastseter i stedet for benkerader. Ellers er det hard standing som gjelder rundt anlegget, og det er ikke minst tilfelle på bortre kortside, der det ikke finnes noe av tribunefasiliteter. Imidlertid var området bak mål åpenbart en populær dumpingplass for diverse avfall, og om argumentet fra forbund og ligaledelse er at man kan bruke det som ammunisjon, man kan jo bare undre seg over forbundet mot flasker og glass på tribunene når det ligger hauger av murstein, betongklumper og det som verre er kun noen få meter unna.
Isthmian League hadde startet opp først to dager tidligere, og Chatham Town hadde startet sin ligasesong i Division One South med 0-0 borte mot Three Bridges. Nå var det Tooting & Mitcham som skulle gjeste Maidstone Road Sports Ground, og de hadde også nøyd seg med ett poeng etter 1-1 hjemme mot Herne Bay. Man kan jo tenke seg at det vil kunne bli en langt mer åpen divisjon denne sesongen, etter at Folkestone Invicta vant en suveren tittel forrige sesong og omsider rykket opp igjen, og det vil være en rekke lag som har ambisjoner om å være med i kampen om tittel, opprykk eller playoff. Mick mente at kveldens gjester var blant de som vil kunne ha slike forhåpninger, og han er ikke den første jeg har hørt si akkurat det. Samtidig vil nok klubber som Dorking Wanderers og Hythe Town være sugne på å hevde seg igjen, og det samme tror jeg min egen lille ‘dark horse‘ Hastings United vil være.
Hva så med Chatham Town? Vel, mens vi koste oss med en pint, vekslet jeg noen ord med en hjemmesupporter, og mens man kanskje skulle tro at de igjen var fornøyd med å holde nedrykkssonen på betryggende avstand, håpet i hvert fall han at man denne sesongen også kunne ta seg opp på øvre halvdel av tabellen. Jeg fikk også sikret meg en pin til min samling, og etter å ha betalt de £3,50 stusset jeg dog litt over at det var en noe merkelig logo som i hvert fall ikke er identisk med den man nå benytter seg av. Uansett, det nærmet seg avspark, og vi tok en runde rundt anlegget. På min runde traff jeg den notoriske gjerrigknarken Howard, en groundhopper fra Nottingham som hadde tatt seg råd til en tur sørover. Det var selvsagt fordi han hadde gjort et kupp med Megabus, og han skulle også ha nattbussen fra London til Penzance etter kamp, da han hadde betalt utrolige £1 for en billett helt dit ned!
Gjestene hadde med seg en del supportere som skapte liv og røre, og også på banen var det The Terrors som startet best. Etter ni og et halvt minutt tok de ledelsen da den gode høyrekanten Jordan Roberts ble spilt fri og fant Danny Bassett som fra rundt 16-meteren på sin side fant nettmaskene nede i bortre hjørnet. 0-1, og The Terrors fortsatte å presse på. Jordan Roberts hadde allerede testet hjemmekeeper Henry Newcombe da han ti minutter etter scoringen doblet ledelsen med et fantastisk mål. Han mottok ballen på midtbanen, dro av en mann og avanserte noe før han upresset fikk legge an og sende i vei et herlig skudd som suste inn i det høyre krysset. Keeper Newcombe kunne nok ikke lastes, men Chatham-manager Tony Beckingham vil nok ha stilt spørsmålstegn ved hvor enkelt Roberts fikk boltre seg.
Det var først nå Chatham Town virket å våkne til liv, men de hadde nå en voksen oppgave foran seg. Ricky Gundry spilte gjennom Aaron Rhule, men hans skudd gikk rett på Terrors-keeper Matt Pierson. I motsatt ende forsøkte Danny Bassett seg på en reprise av sin tidligere scoring, men Newcombe ryddet opp, og med snaut to minutter til pause fikk The Chats sin redusering. Et flott innlegg ble stusset videre av Ricky Gundry, og Ade Yusuff fikk headet inn 1-2. Første omgang var en underholdende affære, og Chatham Town hadde nå fått blod på tann der de spilte seg frem til flere sjanser og halvsjanser. Hjemmefolket ropte også på straffe da Aaron Rhule gikk i bakken i duell med Terrors-keeperen seks-sju minutter før pause, men da lagene gikk i garderoben sto det fortsatt 1-2.
Det virket for øvrig som om Chatham Towns beslutning om å spille sine hjemmekamper i midtuken på mandag kveld denne sesongen kan vise seg å være en god idé som kan betale seg – i hvert fall om tilskuertallet denne kvelden legges til grunn. 241 ble senere korrigert til 239, men det må sies å være bra for en mandagskveld når vi vet at man ved kun fem anledninger trakk over 200 tilskuere forrige sesong. Noen ganger nytter det å tenke litt i nye baner, og det sier seg selv at man kanskje kan trekke en og annen ekstra tilskuer innenfor portene når hjemmekampene ikke kolliderer med hjemmekampene til lokale klubber som Gillingham og Maidstone United. Pausen ble for vår del ellers benyttet til å hente påfyll av forfriskninger fra baren før vi tok oppstilling i påvente av andre omgang.
Etter at de første 45 minuttene hadde bydd på god underholdning, var det etter pause mer tråkige saker som ble levert. Det ble med en halvsjanse til Chatham Town og Yusuff før det tok seg opp litt igjen det siste kvarteret. Vertene hadde nok frem til det vært det minst svake laget etter pause, og således var det sett ut fra andre omgang kanskje litt ufortjent da bortelaget økte til 1-3 i det 77. minutt. Det var en svak klarering fra midtstopper Abdul Lyoubi som førte til at Billy Dunn fikk kontrollert ballen og sendt i vei et skudd som endret retning i Chats-spiller Junior Kaffo. Med keeper utspilt gikk ballen i mål, det sto 1-3, og man sto med en følelse av at det var avgjørelsen som falt. Det skjedde deretter lite foran målene før Ricky Gundry på overtid headet inn reduseringen til 2-3 på et frispark fra Austin Edwards.
Det var fortsatt tid for The Terrors til å gjenopprette tomålsledelsen, men et skudd fra innbytter Leon Lalor-Dell ble reddet på streken av en Lyoubi som på en måte gjorde opp for sin tidligere feil. Gjestene fra sør-London virket nå uansett mest opptatt av å drøye ut tiden, og manager Frank Wilson og hans gutter kunne omsider juble over tre poeng da dommeren til slutt blåste av med 2-3 som sluttresultat. Gjerrigknarken Howard var selvsagt raskt frempå med forespørsel om å få skyss til Chatham stasjon, og Mick stilte villig opp da det vel uansett var på vei til Gillingham, der han skulle slippe meg av ved Balmoral Guest House. Siden kvelden fortsatt var nokså ung, oppsøkte jeg puben The Britannia, der jeg koste meg med en siste pint som ble til enda en pint mens jeg i selskap med en trivelig gruppe stamkunder så britene herje i den olympiske sykkelvelodromen. Den unge flotte frøkna fra tidligere var ikke å se da jeg omsider fikk returnert til mitt krypinn og låst meg inn, men likevel var jeg fornøyd med dagen da jeg fant senga mens jeg sendte en varm tanke til Mick & Co for herlig gjestfrihet.
English ground # 356:
Chatham Town v Tooting & Mitcham United 2-3 (1-2)
Isthmian League Division One South
Maidstone Road Sports Ground, 15 August 2016
0-1 Danny Bassett (10)
0-2 Tauren Roberts (20)
1-2 Ade Yusuff (29)
1-3 Junior Kaffo (og, 77)
2-3 Ricky Gundry (90+1)
Att: 239
Admission: £9
Programme: £2
Pin badge: £3,50
Next game: 16.08.2016: Desborough Town v Leicester Nirvana
Previous game: 14.08.2016: Irchester United v Thrapston Town
