Bury v Southend United 08.05.2016

 

Søndag 08.05.2016: Bury v Southend United

Søndagens første tog fra Warrington Central til Manchester hadde avgang klokka 08.44, og jeg hadde til hensikt å være med for å slenge fra meg bagasjen på mitt hotell i Manchester før jeg satt kursen mot Bury og Gigg Lane, der det var ligaavslutning i League One. Jeg vet etter hvert av erfaring at det er liten vits å stresse rundt i jakten på Non League Paper i rugby-byen Warrington – i hvert fall i området rundt Warrington Central, så jeg ventet til vi etter 25 minutter ankom Manchester Piccadilly, der jeg plukket opp et eksemplar fra en av stasjonens WHSmith-sjapper. Etter å ha gått til innkjøp av en dagsbillett for alle soner på byens Metrolink, var det bare å ta trikken opp til Market Street og slenge fra seg bagasjen på Britannia Sachas Hotel, der jeg hadde betalt £39 for overnatting.

Med det unnagjort kunne jeg returnere til trikkeholdeplassen for å ta trikken nordover mot Bury, men først unnet jeg meg en kjapp frokost i form av en toastie fra en bod mens jeg gjorde en siste vurdering av alternativene. Dagens gjester i Bury var Southend United, der jeg hadde avtalt å treffe noen Southend-kompiser, men jeg hadde dagen før fått beskjed om at min kompis Scott av private og familiære årsaker for første gang på år og dag måtte gå glipp av en Southend-kamp. Jeg begynte så smått å vurdere å sette kursen mot Lancashire-kysten og den andre playoff-semifinalen mellom AFC Fylde og Harrogate Town. Etter en siste vurdering på en benk i sentrale Manchester, bestemte jeg meg til slutt for at reiseveien dit ville være unødvendig lang, samtidig som jeg var hypp på å få besøkt et for meg nytt stadion i form av Gigg Lane, og ikke minst var det jo fortsatt flere andre kompiser som regnet med at jeg skulle innfinne meg der.

Derfor satt jeg meg på trikken med Bury Interchange som endeholdeplass, og ble med helt dit. Da jeg steg av, kikket jeg innom puben The Art Picture House, men der var det så fullt at det var umulig å oppdrive et ledig bord. Derfor spaserte jeg i stedet de rundt 15 minuttene nedover Knowsley Street og Manchester Road. Puben Staff of Life så rett og slett nedlagt ut – i hvert fall var den godt stengt – men like etter at jeg passerte den svingte jeg til venstre opp Gigg Lane og gikk til billettlukene for å betale £18 for en billett til borteseksjonen. Jeg må innrømme at jeg ikke kikket spesielt nøye, men noen klubbsjappe så jeg vel ikke noe til. Derimot var det allerede flere programselgere ute i området foran stadionet, og for £3 fikk jeg en murstein av et kampprogram; 124 sider i et nokså snodig format.

Med kampbilletten sikret, spaserte jeg igjen nedover til Manchester Road for å følge denne videre ned mot puben Swan & Cemetary, men da jeg kom ned på Manchester Road, så jeg at det på et stort parkområde på motsatt side av denne hovedveien ble spilt ikke mindre enn to fotballkamper. Oppe på Manchester Road slo jeg meg ned på en provisorisk benk for å kikke litt på det som nok var kamper i en lokal Sunday League. Flere andre – tilsynelatende stort sett venner og kjente – hadde også møtt opp for å nyte det deilige været der de satt eller lå rett ut og badet i sol nede rundt banene, og i de drøye 20 minuttene jeg satt og så på ble jeg ved flere anledninger nokså imponert over nivået. Jeg burde nesten tatt bryet med å finne ut hvem som spilte, men det gjorde jeg imidlertid ikke.

Bury er en by med drøyt 55 000 innbyggere, som nå sorterer under grevskapet Greater Manchester, og som ligger snaut 13 kilometer nord-nordvest for Manchester sentrum (og 9 kilometer øst for Bolton). Det er i nettopp Manchester at en stor del av befolkningen jobber, men slik var det ikke alltid. Utviklingen i Bury skjøt for alvor fart med den industrielle revolusjon, og ikke minst med bomulls-industrien. Bury er også kjent for sitt åpne marked og ikke minst for sin kulinariske spesialitet black pudding, så sistnevnte burde jo gjøre det til et reisemål midt i blinken for undertegnede og andre elskere av denne herligheten. Man kan finne referanser til black pudding nesten overalt i byen, som også er åsted for verdensmesterskap i den noe spesielle øvelsen «black pudding-kasting»!

Det var uansett snart tid for å bryte opp og fortsette nedover mot Swan & Cemetary, der jeg hadde avtalt å møte min Southend-kompis Kieran Wiggins som skulle komme sammen med et par andre kompiser. Jeg slo meg ned der med et glass Strongbow og bladde litt i dagens Non League Paper. Kan man bedre ha det?? Jeg hadde nesten gjort kål på min pint da Kieran kom inn sammen med blant annet Mark og Matt, og jeg takket ja til påfyll. Det viste seg at de hadde Strongbows nye ‘Cloudy Apple’ variant i tappekranene, og det var virkelig herlige saker. Southend-gutta hadde kommet opp dagen før, og hadde i likhet med meg slitt med å finne billig overnatting i Manchester lørdag kveld, slik at de endte opp med et Travelodge-hotell i Oldham. Vi ble sittende på Swan & Cemetary til vi med en halvtime til avspark spaserte de 5-10 minuttene tilbake til Gigg Lane, og mine følgesvenner fikk raskt ordnet seg billetter slik at vi kunne gå inn på Manchester Road End, bak det ene målet.

Gigg Lane har vært Burys hjemmebane siden det ble bygget for klubben ved dens stiftelse i 1895. På 1990-tallet gjennomgikk anlegget en total ombygging, og den nyeste tribunen er nå Cemetary End Stand, som i 1999 erstattet en gammel ståtribune. Bak mål på motsatt kortside finner man altså Manchester Road End – også kalt West Stand – der jeg tok oppstilling sammen med Southend-fansen. Den største tribunen er Les Hart Stand, som ble omdøpt fra South Stand sommeren 2010 for å hedre den avdøde klubblegenden. Main Stand på motsatt langside har en merkelig boks-lignende konstruksjon i front, med vinduer ut mot banen. Man kan jo spørre seg hvor mye penger klubben årlig bruker på nye vinduer… Selv om Gigg Lane for lengst har blitt såkalt all seater og som sagt har blitt ‘oppgradert’, har man likevel en viss følelse av at man befinner seg på et klassisk britisk fotballstadion.

Bury er ikke det første laget de fleste vil tenke på når man snakker om gamle storheter, men klubben har en stolt historie i engelsk fotball. Ni år etter at klubben så dagens lys i 1885 ble Bury valgt inn i Football Leagues andredivisjon, som de vant allerede på første forsøk. The Shakers holdt seg i den øverste divisjonen til 1912, og i mellomtiden hadde de til og med sikret seg to FA cuptriumfer. Finaleseier 4-0 over Southampton i 1900 ble fulgt opp med hele 6-0 over Derby i 1903-finalen. Sistnevnte er fortsatt tidenes største seier i en FA cupfinale. I 1924 var Bury igjen tilbake i øverste divisjon, og 4. plassen i 1925/26 er klubbens beste ligaplassering noensinne. I 1929 rykket de imidlertid ned igjen etter det som er klubbens foreløpig siste sesong i det ypperste selskap.

I 1957 rykket Bury før første gang ned til nivå tre, og siden den gang har klubben vekslet mellom spill i ligaens tre nederste divisjoner. Foreløpig siste visitt på nest øverste nivå var på slutten av 1990-årene, etter to strake opprykk. Men etter kun to sesonger måtte de igjen ta turen nedover i systemet, da de våren 1999 ble offer for et besynderlig system som man opererte med i tre sesonger. Dette gikk ut på at antall scorede mål gikk foran total målforskjell ved poenglikhet. Bury hadde bedre total målforskjell enn Port Vale som klarte seg, men hadde scoret færre mål. Dermed endte det med et noe uheldig nedrykk. Noen tiår tidligere – i 1954/55 sesongen, skrev for øvrig Bury seg inn i historiebøkene på en annen måte. Deres maraton-møte med Stoke City i tredje runde av FA cupen ble først avgjort i siste spilleminutt av ekstraomgangene i den femte kampen; etter hele 9 timer og 22 minutters spill. Dette er rekord for de ordinære rundene.

Dagens kamp i League One var et møte mellom to klubber som begge rykket opp fra League Two våren 2015. Bury sikret seg da den tredje og siste automatiske opprykksplassen, mens Southend United tok seg opp via playoff på uhyre dramatisk vis. Etter at de trengte ekstraomganger for å ta seg av Stevenage i semifinalene, gikk det også til ekstraomganger etter 0-0 ved full tid i Wembley-finalen mot Wycombe Wanderers, og etter å ha havnet under, utlignet Joe Pigott to minutter på overtid av ekstraomgangene før Southend triumferte på straffer. Nå var de tabellnaboer før siste serierunde, med to poengs luke i favør Southend på 14. plassen. Southend var vel en stund med å playoff-kampen, men hadde rast nedover tabellen utover året. Man kan si at dette var en ubetydelig kamp, men den var likevel litt spesiell for mange av hjemmesupporterne og minst en av deres helter. Ryan Lowe skulle nemlig spille sin siste kamp for The Shakers.

I det som skulle bli en livlig første omgang var det Southend United som slo til først, da Frank Moussa tidlig sendte The Shrimpers i føringen med et skudd fra like utenfor 16-meteren. Ikke det hardeste skuddet eller reneste treffet jeg har sett, men ballen snek seg inn nede ved stolpen til venstre for Bury-keeper Chris Neal. Det var sjanser og halvsjanser begge veier, og med tjue minutter på klokka var Ryan Lowe mannen bak et innlegg som ble styrt i eget mål av Adam Barrett. 1-1, og vi var like langt, men det varte ikke lenge. Kun to minutter senere tok Southend tilbake ledelsen da et langt innkast førte til klabb og babb i feltet, og David Mooney kunne sette inn 1-2 foran Southend-fansen som utgjorde 398 av de 3 575 tilskuerne, men som fra mitt ståsted dominerte tribunene og aldri stoppet å synge.

Etter å ha blitt spilt frem av Danny Mayor, satt Ryan Lowe ballen i nettet, men linjemannen hadde vinket. I en frenetisk periode måtte han imidlertid ikke vente lenge før han fikk sjansen igjen. Nok en gang var det Mayor som var tilrettelegger da han etter drøyt 28 minutter la tilbake til Ryan Lowe som utlignet til 2-2 ved å bredside ballen i mål fra like innenfor 16-meteren. Jeg var nok imidlertid ikke den eneste som mente at Shrimpers-keeper Daniel Bentley nok burde ha tatt den. Southend hadde sjanser til å igjen ta ledelsen før pause, men skuddet til David Worral smalt i stolpen, slik at lagene gikk i garderoben på stillingen 2-2.

Andre omgang ble en langt roligere og mer sjansefattig affære, men Southend-folket underholdt seg selv med en tilsynelatende uendelig conga akkompagnert av klassikeren ‘Twist and Shout’. De fikk se David Mooney treffe tverrliggeren med en volley, og helt på tampen holdt innbytter Sam McQueen på å tvinge inn vinnermålet for Southend, men i stedet gikk Bury i angrep, og headingen til Ryan Lowe traff armen til McQueen. Dommeren pekte på straffemerket, og hvem andre enn Ryan Lowe steg frem for å ta straffesparket i kampens fjerde tilleggsminutt. Med sitt siste spark på ballen som Bury-spiller satt han ballen nede i sitt venstre hjørnet, og ble dermed både tomålsscorer og matchvinner, i tillegg til at han ikke overraskende ble utnevnt til Man of the Match – ingen dårlig avslutning på Bury-karrieren. Drittungene som hadde invadert banen for å feire måtte ledsaget av pipekonsert jages opp igjen på tribunen slik at kampen kunne sparkes i gang igjen. Det gikk sånn cirka 4,88 sekunder før dommeren blåste av og lømlene igjen inntok banen.

Bury hadde med seieren gått forbi Southend på tabellen, uten at det nødvendigvis betød all verden på en dag da Burton Albion for øvrig tok divisjonens andre direkte opprykksplass og slo følge med allerede opprykksklare Wigan Athletic opp i Championship. I bunnen var det Blackpool og Doncaster Rovers som måtte slå følge med Crewe Alexandra og Colchester United ned i League One, og meningene var tydeligvis delte blant Southend-folk da jeg spurte et knippe av de hva de syntes om erkerival Colchesters nedrykk. Mens noen godter seg og ønsker de dit pepper’n gror, var det andre som ga uttrykk for at de setter pris på derby-kampene og derfor syntes det var litt synd. FL-fans er kanskje ikke det rette publikummet til å slå fast at de nå i hvert fall slipper borteturer til det som for meg fremstår som et av ligaens aller kjipeste nybygg (og det skal litt til!), men jeg tok uansett snart farvel med Kieran & Co, som etter å ha applaudert sine helter av banen skulle kjøre nedover mot Essex.

Selv spaserte jeg tilbake mot Bury Interchange, og jeg vurderte for så vidt å innta et måltid ved The Art Picture House, men der var det fortsatt såpass kamp om bordene at jeg i stedet tok første trikk mot Manchester. Der fikk jeg omsider sjekket inn ved Britannia Sachas Hotel før jeg gikk for å innta en bedre middag. Dagens kamp hadde hatt avspark allerede klokken 13.30, og det slo meg plutselig hvor tidlig det fortsatt var. Jeg hadde egentlig ingen store planer for kvelden, og vurderte å ta kontakt med noen av mine kjente i området, men jeg valgte i stedet til slutt å bare nyte mulighetene for å slappa av. Over en time ble tilbragt på en parkbenk ved Piccadilly, mens jeg leste i Non League Paper, og denne ble også lest enda nøyere etter at jeg etter en svipptur innom en pub trakk meg tilbake til hotellrommet for en rolig kveld med film på TV. Turens eneste FL-innslag hadde faktisk vært både morsomt og trivelig, men nå skulle jeg dager etter tilbake til non-league.

 


 

English ground # 349:
Bury v Southend United 3-2 (2-2)
League One
Gigg Lane, 8 May 2016
0-1 Frank Moussa (8)
1-1 Adam Barrett (og, 21)
1-2 David Mooney (23)
2-2 Ryan Lowe (29)
3-2 Ryan Lowe (pen, 90+4)
Att: 3 575
Admission: £18
Programme: £3
Pin badge: n/a

Next game: 09.05.2016: Boldon CA v Redcar Athletic
Previous game: 07.05.2016: Barnoldswick Town v Atherton Collieries

More pics

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg