Tirsdag 03.05.2016: Shepton Mallet v Cadbury Heath
Etter å ha hatt East Croydon som base i tre netter, var det på tide å bryte opp og starte den nokså lange reisen vestover mot Somerset og Shepton Mallet. Jeg valgte å ta tog via Redhill og Reading, da det ikke bare var raskere, men også betød at jeg slapp å bruke tid og penger på å krysse London. Jeg forlot East Croydon med 10.57-toget, og etter en kort første etappe ned til Redhill kunne jeg unnagjøre et raskt togbytte der før den drøyt times lange andre etappen opp til Reading. Der foretok jeg et nytt raskt togbytte og hoppet på et av GWR-togene på vei vestover. Jeg ble med så langt som til Bath, der jeg steg av ved jernbanestasjonen Bath Spa og tok meg over til bussterminalen et steinkast unna. Siste etappe skulle nemlig foregå med buss.
Buss 174 går i rute mellom Bath og Wells, og det var denne som skulle frakte meg ned til Shepton Mallet. Jeg hadde siktet meg inn på bussen med avgang klokka 13.45, og betalte £5,50 for turen ned til Shepton Mallet, som tar en times tid. Like etter at vi hadde sveipet nedom sentrum av Shepton Mallet, steg jeg av like ved puben The Horseshoe Inn i byens nordvestlige utkant. Klokka viste ti på to, og jeg gikk for å sjekke inn ved puben der jeg hadde betalt £37 for overnatting, men det var liten aktivitet å spore. Etter å ha forsøkt å ringe det oppgitte telefonnummeret uten suksess, ble jeg oppringt av en kar som sa at han skulle sende noen for å åpne for meg. Mens jeg hadde ham på tråden kom det en kar kjørende som kunne få låst meg inn etter å ha beklaget at jeg hadde måttet vente.
Da jeg først var innenfor, forklarte han at de ikke åpner puben før klokka 17.30 fordi ‘det er få som går ut her i byen’, men jeg fikk raskt sjekket inn, og ble gitt en innføring i kodelåsene på de forskjellige dørene før jeg snart spaserte en tur inn i sentrum. Shepton Mallet er en by med drøyt 10 000 innbyggere som ligger i grevskapet Somerset – snaut tre norske mil sør for Bristol. Elven Sheppey renner gjennom den lille byen som ligger ved åsene sør i de såkalte Mendip Hills. Her var ullhandelen tidligere den viktigste næringsveien, men dette avtok utover 1700-tallet og ble etter hvert erstattet av bryggerinæringen. Ikke minst er Shepton Mallet fortsatt et senter for cider-produksjon, og jeg hadde nå planer om å smake på noen av de lokale godsakene. Derfor tuslet jeg i det noe bakkete terrenget inn mot sentrum for å finne en åpen pub hvor jeg kunne innta en tidlig middag.
Midt i det koselige lille sentrum fant jeg The Swan Inn, og der ble jeg fristet til å bestille en porsjon faggots. Kroverten måtte beklage at han ikke hadde mer mushy peas, men retten ble i stedet servert med vanlige erter og pommes frites, og falt godt i smak der den ble skylt ned med en pint av en lokal cider jeg dessverre ikke er i stand til å huske navnet på. Etter å ha satt til livs disse herlighetene, tuslet jeg litt rundt og kikket i sentrum før jeg sakte beveget meg utover mot kveldens kamparena vest i byen. Jeg hadde alt annet enn dårlig tid, og da jeg kom til puben King William Inn unnet jeg meg en pitstop der. Ikke bare hadde den et flott navn, men det er så vidt jeg kunne skjønne også den nærmeste puben til The Playing Fields, og etter at vertinnen hadde tilbudt meg passordet til deres WiFi slo jeg meg ned der for å gjøre kål på en pint med Thatchers Gold før jeg tok fatt på de siste par hundre meterne.
Med rundt halvannen time til avspark ankom jeg The Playing Fields, som noen av de lokale tydeligvis bare kaller ‘West Shepton’, da et skilt på utsiden vitner om at det fulle navnet er West Shepton Playing Fields. Da karen i inngangspartiet ikke var helt klar ennå, bød han meg ta en kikk rundt banen mens han gjorde seg klar til å åpne. Jeg lot meg selvsagt ikke be to ganger, og konstaterte sporenstreks at har skjedd saker og ting her de siste årene, der jeg beveget meg mot klokka. I hvert fall sammenlignet med bilder jeg hadde sett. Man kommer inn på den ene kortsiden, der et tidligere steingjerde nå har blitt erstattet av et noe mindre sjarmerende men langt mer praktisk og moderne metallgjerde, og bak mål på denne kortsiden har man også fått satt opp en liten moderne prefabrikert tribune som byr på sitteplass til 40-50 tilskuere.
Jeg er nok heller ikke den eneste som husker bilder av de svært originale ‘tribunene’ man for få år siden hadde på bortre langside, der man rett og slett hadde et par ‘trailer-vogner’ som hadde blitt delt i to og ga tak over hodet til stående tilskuere. Disse er nå borte, og har blitt erstattet av en ny tribune i mur, som står midt på langsiden og har noen få seter i tillegg til ståplasser. ‘The Tony Wolff Pavilion’ er navnet om man skal tro skiltet oppe i tribunens forkant, og den er langt triveligere enn en anonym prefabrikert variant som man tross alt kunne ha gått for. Utenom tribunene er det selvsagt såkalt hard standing, og det er det også på bortre kortside, der man dog har en enorm hekk som rammer inn anlegget i denne enden.
Anleggets virkelige perle er dog hovedtribunen som står midt på nærmeste langside, med laglederbenkene på hver sin side i forkant. Denne gamle tre-tribunen har nå fått et nytt ytre lag med blikk-plater, og benkeradene i tre har de siste årene blitt byttet ut med plastseter i klubbens svarte og hvite farger. Likevel tar den seg svært godt ut til tross for disse ‘utbedringene’, og den er nok medvirkende til at anlegget muligens virker noe eldre enn det faktisk er. Tribunen i seg selv er da opprinnelig også en god del eldre, for daværende Shepton Mallet Town begynte ikke å spille på The Playing Fields før i 1956, og tribunen gjorde da nytte på Victoria Park; den tidligere hjemmebanen til den lokale rivalen Street. Da sistnevnte flyttet til Tannery Field i siste halvdel av 1960-årene, valgte folket her å overta tribunen og flytte den til Shepton Mallet. Det var også en andre tre-tribune der som man vurderte å overta, men den var dessverre for skjør til å la seg flytte.
The Playing Fields er et idyllisk stadion, av typen man kanskje må være non league entusiast for å sette pris på, og undertegnede likte seg i hvert fall umiddelbart der. Og det til tross for de nevnte ‘utbedringene’, som ofte blir gjort på en måte som totalt raderer ut anleggets sjel og karakter i moderniseringsprosessen, men her har det blitt gjort på en svært sympatisk måte som gjør at anlegget likevel har beholdt mye av sin karakter. Med fullført runde gikk jeg nå for å betale mine £6 for entré og ytterligere £1 for et kampprogram som viste seg å ha en god del interessant stoff. Deretter var det bare å innta klubbhuset, som ligger øverst på nærmeste langside, nesten helt oppe ved inngangspartiet – eller mellom dette og hovedtribunen, om man vil. Med en pint Thatchers Gold til £3,30 satt jeg meg ned og gransket kampprogrammet.
Da forgjengeren Shepton Mallet Town i 1986 så seg nødt til å legge ned driften, var det etter ti sesonger i Western League; hvorav seks av de i Premier Division. De hadde vært et av lagene som i 1976 fikk være med i Western Leagues nye Division One, og det var for øvrig i forbindelse med dette at man fikk installert flomlys. De debuterte med en 2. plass, som var nok til å rykke opp i Premier Division i sin første sesong. Etter to sesonger rykket de ned, men var tilbake igjen etter tre nye år i Division One, og ble deretter i Premier Division frem til det var kroken på døra i 1986. Den nye klubben ble raskt stiftet som Shepton Mallet AFC, og tok det tidligere reservelagets plass i Somerset Senior League Division Two.
Allerede i 1989 hadde klubben spilt seg opp i denne ligaens Premier Division, men måtte vente til 2001 før de kunne rykke opp i Western League Division One etter å ha vunnet ligatittelen. De slet i mange sesonger tungt i bunnen av ligaen, og var ved minst en anledning avhengig av benådning for å unngå nedrykk. Men plutselig kom noen sesonger med bedring, og 2. plassen våren 2014 var nok til å rykke opp i Western League Premier Division. Der debuterte de forrige sesong med en 9. plass, og det er også bedre enn forgjengerens bestenotering (to ganger 11. plass) da de befant seg i denne ligaen. Det var de nå i ferd med å kopiere, for til tross for å ha fått et poengtrekk på 9 poeng, var det allerede klart at Shepton Mallet ville ende på 9. eller 10. plass, så de virker i ferd med å etablere seg i divisjonen.
For de som har fulgt med litt, er det ikke spesielt overraskende at tabellen vitnet om at Odd Down (Bath) allerede hadde vunnet Western League. Imidlertid hadde de mistet opprykket da deres hjemmebane ikke hadde oppfylt kravene for step 4, og opprykket gikk derfor i stedet til Barnstaple Town som allerede var ferdigspilt i ligaen og hadde endt på 2. plassen. Shepton Mallett lå på en 10. plass etter sitt poengtrekk; ett poeng bak Gillingham Town, og de to skulle møtes til sesongavslutning senere denne uken. Kveldens gjester var Cadbury Heath, som spilte sin siste kamp for sesongen, og ville ende på 12. plass uavhengig av kamputfallet denne kvelden. Det er tilsvarende som forrige sesong, og inne i baren snakket jeg litt med en representant for bortelaget som sa seg nokså fornøyd med sesongen.
Det var også tilfelle for hjemmelaget, hvis representanter i baren uttrykte tilfredshet over at de virker å ha etablert seg i divisjonen, og var behjelpelige med å bistå en langveisfarende fotball-turist med å spore opp de to lags lagoppstillinger, siden de ikke blir hengt opp til allmenn skue her. De virket også fornøyde med at jeg ga uttrykk for å like deres lille stadion og måten de på sympatisk vis har foretatt oppgraderinger. På direkte spørsmål om hvorvidt det vil kunne være aktuelt å søke seg opp til step 4 i de kommende sesonger, trakk de litt på det før de ikke overraskende hevdet at de egentlig er fornøyd med tingenes tilstand der de nå befinner seg, og at det for øyeblikket ikke er noe tema, men at de vil vurdere det dersom det skulle bli aktuelt og føles naturlig. Men en av de la til at han anså det som lite sannsynlig, og det var ikke minst godt å høre at de i hvert fall ikke har til hensikt å satse hals over hode.
Shepton Mallet sto med sju strake kamper uten tap (5-2-0), men hadde nå hatt en ti dagers spillepause siden de spilte 0-0 borte i lokalderbyet mot Street. På de siste fem kampene hadde de kun sluppet inn ett eneste mål, og det hadde kommet fra straffemerket, så det virket som om vertene hadde kontroll på det defensive for tiden. Gjestene fra Cadbury Heath hadde noe mindre imponerende 2-1-5 på sine siste åtte kamper, men kom fra en imponerende 4-1-seier hjemme mot topplaget Brislington. Det var vel ikke all verden som sto på spill denne kvelden, men jeg gledet meg likevel der klokka tikket mot avspark klokka 19.30, og hjemmemanager Andy Jones’ utvalgte inntok banen i sine svarte og hvite striper sammen med gjestene i sine røde kostymer.
Allerede tidlig så man signaler på at dette ikke ville bli noen sjanse-bonanza, og gjestenes George Boon sitt skudd utenfor var det nærmeste man hadde kommet en målsjanse da hjemmelagets Ben Lacey stjal ballen fra en Cadbury Heath-spiller i det 25. minutt. Lacey avanserte inn i feltet og klarte å plassere ballen mellom keeper Tom Drewitt og den nærmeste stolpen. 1-0! Drewitt var på pletten like etter da han hamlet opp med en corner som nesten seilet rett inn i mål oppunder tverrliggeren. Det skal være usagt om det var to defensive enheter som hadde god kontroll på saker og ting, eller om det var de offensive som manglet kvalitetene for å finne ut av og skape problemer for de nevnte forsvarerne, men det var i det hele tatt sjansefattig, uten at det av den grunn var kjedelig. Like før pause ble Kailin Gould glimrende spilt gjennom av Tyson Pollard, men da han først fikk denne sjansen, misbrukte han den ved å avslutte utenfor. En sjelden misforståelse i hjemmeforsvaret ga Craig Parson muligheten, men Dave Thorne kom til unnsetning med en utsøkt takling.
Dermed sto det 1-0 ved pause, og noen av de 75 tilskuerne valgte som meg å oppsøke baren for å benytte pausen til å få påfyll i glasset og en liten prat med noen andre fremmøtte. Noen av de uttrykte håp om mer underholdning og sjanser i andre omgang, men majoriteten var uansett fornøyd med ledelse for hjemmelaget. Et unntak var Cadbury Heath-karen jeg tidligere hadde vekslet noen ord med, og jeg samtalte litt mer med ham. Samtalen dreide av en eller annen grunn inn på Chard Town, som var med i tittelkampen i divisjonen under, og som kunne sikre seg Division One-tittelen noen dager senere, men som har fått beskjed om at de uansett ikke vil kunne rykke opp på grunn av den vanvittige hellingen på deres hjemmebane. Han kunne i det minste bekrefte det jeg allerede hadde hørt, at FA etter å i lengre tid har truet med å kaste Chard ut av Western League grunnet dette, nå har besluttet å gi de enda en sesongs utsettelse slik at de heldigvis også får spille Western League-fotball på Zembard Lane i 2016/17.
Kanskje hadde Heath-manager Andy Black tordnet i garderoben, for hans gutter hevet seg litt etter pausen og skapte på kort tid mer enn de hadde gjort i hele første omgang. Kristian Lee skjøt like utenfor, mens Matt Huxley headet like utenfor krysset. Gould og Lacey kunne dog doblet ledelsen for vertene, men ble stoppet av keeper Drewitt. Jeg sto likevel med en liten følelse av at vertene gikk mot sin åttende kamp på rad uten tap da Cadbury Heath plutselig slo tilbake. Timen var passert da Mallet-keeper Jamie Rothwell måtte i aksjon på en avslutning fra Matt Huxley, men hans gode redning var nesten bortkastet da et svakt utspill gikk rett til Kristian Lee som burde gjort bedre enn å sette ballen utenfor. Huxley fikk dog omsider sin scoring, etter godt forarbeid av den gode Jamie Horgan på høyrekanten. Hans innlegg inn i feltet ble ekspedert i mål av Huxley, som med det utlignet til 1-1.
Hjemmelaget kjempet for å gjeninnta ledelsen, og Kailin Gould hadde to gode muligheter – den ene av de noe bortimot en 100%-sjanse som ble brent på uforklarlig vis før han tvang frem en god redning fra keeper Drewitt. Fra den påfølgende corneren headet Dale Peckham på mål, og gjestene ble kun reddet av at en forsvarer sto inne på streken og fikk blokkert. Både Gould og Lacey hadde en mulighet til å avgjøre helt på tampen, men da dommeren omsider blåste av var det med 1-1 og poengdeling som resultat. Det var det kanskje ikke alle verden å si på, selv om Shepton Mallet lenge virket å ha et lite initiativ og nok var bedre sett under ett. Mens noen av de fremmøtte sporenstreks forlot åstedet, unnet jeg meg en siste pint i klubbhusets bar.
Der ventet mer koselig samtale med representanter for begge lag, og etter at spillerne hadde raidet matfatene som ble satt frem til de, fikk jeg beskjed om at det bare var å forsyne seg. Karen som sto bak baren måtte beklage at de ennå ikke hadde pins i sitt sortiment av suvenirer og effekter, men spådde at det kanskje ville bli en realitet neste sesong. Etter en prat med ham og flere andre var det etter hvert på tide å tømme glasset og takke for meg, og jeg spaserte snart oppover mot mitt krypinn for natten. Der var det fortsatt servering da jeg ankom, og for høflighets skyld stakk jeg snuta innom for en aller siste pint før jeg tok kvelden og trakk meg tilbake til mitt rom ovenpå.
English ground # 344:
Shepton Mallet v Cadbury Heath 1-1 (1-0)
Western League Premier Division
West Shepton Playing Fields, 3 May 2016
1-0 Ben Lacey (25)
1-1 Matt Huxley (62)
Att: 75
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: n/a
Next game: 04.05.2016: Swanage Town & Herston v Cranborne
Previous game: 02.05.2016: APM Contrast v Sutton Athletic
