Fleet Spurs v Downton 29.04.2016


Fredag 29.04.2016: Fleet Spurs v Downton

Etter å ha våknet til liv i Southampton, måtte jeg nesten være galant nok til å spandere frokost på min nye venninne, og derfor trakk vi raskt over til Wetherspoons-puben The Standing Order rett ved siden av hotellet. Jeg hadde imidlertid også andre ting å ordne opp i, så før vi bestilte måtte jeg unnskylde meg for å jogge en rask tur oppover High Street og finne en sjappe som kunne hjelpe meg med å erstatte mobil-laderen jeg åpenbart hadde ødelagt i mitt klønete fall kvelden før. Med det unnagjort fikk jeg raskt svippet oppom hotellrommet for å sette den sulteforede mobilen på lading før vi endelig kunne innta en frokost. Jeg hadde ikke dårlig tid, og etter å ha sjekket ut få minutter før deadline klokka 11.00 unnet jeg meg en j2o til før jeg tok farvel med min nye venninne og satt kursen mot Southampton Central for å ta 11.46-toget.

Etter snaut 50 minutter kunne jeg stige av på gamle trakter, nemlig i Reading. Der fikk jeg raskt sjekket inn ved George Hotel – som skal være et av byens eldste bygg – selv om jeg egentlig var der noe tidlig. På byens Market Place var det matmarked denne dagen, og jeg gikk snart dit opp for å sjekke hva slags godsaker som ble bydd frem. Selv etter å først ha inntatt en porsjon ekte pie & mash, var den tyske stand med diverse würst så fristende at jeg også fant plass til en vaskeekte currywürst med karrisaus, løk og karripulver. Fantastisk! Etter å fylt vommen, satt jeg kursen mot en annen attraksjon som var i finne i Reading disse dagen – nemlig Reading Beer & Cider Festival, som ble arrangert i perioden 28. april – 1. mai.

I fire dager kunne altså besøkende meske seg med hele 560+ forskjellige engelske øl, over 160 utenlandske flaskeøl, og over 150 forskjellige cidere…i tillegg til et utvalg vin. Dette ble arrangert på Christchurch Meadow, på Caversham-siden av jernbanestasjonen, rett på den andre siden av Themsen. Der betalte jeg £10 for inngang, og fikk utdelt mitt festival-pint-glass. Det er selvsagt umulig å smake på alt, og det hadde jeg heller ingen verdens planer om, men jeg fikk testet tre cidere. Som ansvarlig i avdelingen for utenlandske øl sto for øvrig en kjenning; nemlig groundhopperen Stephen Jackson, som hadde minnet meg på festivalen. Det ble tid til litt samtale med ham innimellom de besøkende som stilte ham diverse spørsmål om de forskjellige øltypene. Etter hvert var det på tide å vende oppmerksomheten mot dagens kamp, og jeg forlot Stephen med et gjensidig ‘see you Monday‘ (vi hadde da begge valgt oss kamp hos APM Contrast) og gikk den korte veien tilbake til Reading stasjon.

Denne dagen hadde for øvrig voldt meg litt problemer, da jeg hadde trøbbel med å bestemme meg hvilken kamp jeg skulle se. Kanskje fristet Yorkshire Main mest, da deres hjemmebane skulle være vertskap for ligacupfinalen for Doncaster & District League Division One, men jeg har tross alt alltid mest lyst til å besøke nye baner for å se det faktiske hjemmelaget, og derfor bestemte jeg meg for å vente til jeg kanskje kan se Yorkshire Main der. I stedet kikket jeg på Framlingham Town i Suffolk & Ipswich League, og hadde egentlig bestemt meg for en tur dit da jeg fant ut at det ikke lot seg gjøre. Framlingham ligger nemlig langt ute på Suffolk-landsbygda, og jeg fant ikke et eneste overnattingssted med ledig kapasitet i den lille byen, samtidig som siste buss tilbake til sivilisasjonen var allerede i 18.30-tiden! Det var bare å innse at det var håpløst, og derfor valgte jeg meg etter hvert Cardiff Corinthians v Panteg i Welsh League Division Three, slik at jeg tilfeldigvis skulle se Panteg for andre gang på tre dager. Men jammen ble ikke denne kampen reversert slik at den skulle spilles i Panteg, og reiseveien ble med ett litt mer kronglete.

Omsider sto jeg igjen med Panteg og oppgjøret Fleet Spurs v Downton i Wessex League Division One. Jeg helte mer og mer mot sistnevnte, selv om hverken oppgjøret i seg selv eller hjemmelagets Kennels Lane akkurat fikk blodet til å bruse. Jeg var faktisk inne på tanken om å ta en fotballfri dag, men valgte til slutt å gå for kampen i Fleet, som også bød på en langt enklere reisevei dagen etter. Nå satt jeg meg på 16.46-toget fra Reading, og etter et togbytte i Basingstoke ankom jeg Fleet klokka 17.40. Herfra måtte jeg ha buss videre ut mot kveldens kamparena, men jeg unnet meg først en pitstop og en pint ved Station Pizza Kitchen Bar. Nede i Fareham hadde min groundhopper-kompis ‘Splodge’ klaget over regnvær og at han nok valgte å vrake tanken om kamp i Fleet og i stedet bli hjemme, men jeg kunne i hvert fall melde fra om at jeg her kunne nyte en pint utendørs i herlig vær.

Fleet er en by som ligger i Hart-regionen i det nordøstlige Hampshire; snaut seks norske mil sørvest for sentrale London, drøyt halvannen mil øst for Basingstoke, og altså rett vest for Farnborough. Fleet og Hart-distriktet har flere ganger havnet høyt oppe på listene når man har kåret Englands beste sted å bo. Fire år på rad (2011-2014) vant de en slik kåring foretatt av ‘Halifax Quality of Life study’. Byen har drøyt 30 000 innbyggere, og er kjent for sin koselige High Street, sitt viktorianske og edwardianske utseende, og sitt marked, i tillegg til Hampshires største innsjø, Fleet Pond. Den ligger rett nord for byen, i et vakkert naturreservat. Men nå var det fotballen jeg hadde kommet for, og Fleet Spurs spiller sine hjemmekamper nesten helt inne i Farnborough, så det var bare å gå for å rekke 18.56-avgangen.

Jeg returnerte etter hvert til stasjonen for å hoppe på buss nummer 10 på dens ferd mot Farnborough. Jeg skulle ikke være med så langt, og etter seks-sju minutter kunne jeg takke sjåføren og hoppe av rett ved stedet der jeg skulle krysse toglinjene via en undergang som ledet mot Kennels Lane; og jeg så snart anlegget foran meg på andre siden av en rundkjøring. Jeg måtte imidlertid gå en lang vei rundt ved å ta meg ned en stikkvei og dermed inn oppkjørselen, men jeg kunne snart betale meg inn med £5 som inkluderte kveldens kampprogram. Kennels Lane er nokså enkel å beskrive, for bortsett fra nærmeste langside så er det kun såkalt hard standing under åpen himmel, og altså ingen tilskuerfasiliteter. På nærmeste langside står et moderne murbygg som huser alt som finnes her, og inntil veggen på dette litt tilbaketrukne bygget har man satt opp noen rader med plastseter og benkerader i tre for å få godkjent anlegget for spill på step 6.

Ikke akkurat noe for feinschmeckere, men i og med at det var fredagskamp (kampen ble angivelig flyttet fordi det dagen etter skulle arrangeres ‘ Cuckoo Fair Day’ i Downton, og da er visst hele byen ute og feirer) så hadde det selvsagt kommet et par groundhoppere. en av disse var Russell Cox, som jeg raskt støtte på rett innenfor inngangspartiet, og snart fikk vi også selskap av FC United-supporteren Jim Brunt som hadde unnet seg en groundhopping-helg i sør. ‘Splodge’ hadde fortalt meg at det var en stor overdrivelse å kalle det en ‘bar’, det de har inne i klubbhuset, og det har han rett i, men der var det et lite matutsalg og et par bord og stoler. I det ene hjørnet hadde de også noen effekter til salgs, og jeg betalte £1 for en pin, som faktisk var av den gamle ‘button’-typen som man gikk med i blant annet 1980-årene. Det sto dog ikke ‘Nei til atomvåpen’ på den, men i stedet viste den klubbens logo, som det jo har vært en god del spetakkel rundt de siste årene.

Fleet Spurs ble stiftet i 1948, og spilte stort sett vennskapskamper inntil de i 1951 ble med i Aldershot & District League. Bortsett fra et kort opphold i Surrey Premier League, holdt de seg der til 1991, da de ble med i Hampshire League etter å ha vunnet Aldershot & District League sesongen før. De spilte seg opp i toppdivisjonen av Hampshire League, som i 2004 ble ‘spist opp’ av Wessex League da sistnevnte utvidet med en tredje divisjon. Allerede tre år senere vraket Wessex League sitt tredje nivå, og Fleet Spurs ble da flyttet opp i det som siden har hatt navnet Wessex League Division One, og hvor de har holdt seg siden – med tredjeplassen i 2009/10-sesongen som bestenotering.

Navnet røper at Fleet Spurs i sin tid ble stiftet av Tottenham-supportere, og de hadde da også i en årrekke en klubblogo som var temmelig lik logoen til Tottenham Hotspurs. Det var det aldri noen som hadde noen innvendinger mot i tidligere år, men etter at toppfotballen ble redusert til en business ble plutselig London-klubben voldsomt opptatt av å ‘beskytte’ sitt varemerke, og satt følgelig sine advokater på saken. Det var David mot Goliat, og lille Fleet Spurs ble truet med rettssak om de ikke endret sin logo radikalt. Man kan jo egentlig bare spørre seg hvor smålig det er mulig å bli!? De store plastikk-klubbene skaffer seg jo ikke akkurat bøtter med sympati med en slik oppførsel, og det er nesten synd at ikke slikt ikke får mer oppmerksomhet fra mediene slik at folk får se deres sanne ansikt. Man kan argumentere med at Tottenham har en copyright på logoen sin, men ville de ikke hatt mer å vinne på å omfavne klubben som tross alt ble stiftet til ære for dem? Skammelig, men dessverre ikke overraskende. En representant for hjemmefolket bekreftet i hvert fall at Tottenham nå har mistet flere supportere og sympatisører der, men det spiller nok liten rolle for London-klubben så lenge de får solgt flere trøyer i Asia..?

Det hele endte med at Fleet Spurs i 2013 måtte erstatte sin logo med en ny versjon, som denne klubbrepresentanten ganske korrekt påpekte minnet mer om Kellogs-logoen. Inne på et bord i klubbhuset lå det for øvrig en stor krans med den gamle logoen som motiv, og den vitnet om at det nok var en person tilknyttet klubben som nylig hadde falt fra. Det tynne programmet hadde historikk for begge klubber, men faktisk manglet noe så essensielt som en tabell. En kikk på internett kunne imidlertid bekrefte at divisjonen allerede var vunnet av Portland United, mens Fleet Spurs var å finne på en 11. plass (av 18 lag). Kveldens gjester var Downton, og de var å finne på plassen bak. Det skilte ett eneste poeng mellom de to, som begge spilte sin siste ligakamp for sesongen, så her kan man si det var en liten innbyrdes kamp.

Det var vel tidlig klart at det ikke ville bli noen voldsom festforestilling, og selv om vertene hadde en del ball tidlig, slet de med å skape stort mot et solid og resolutt Downton-forsvar. Gjestene fra Wiltshire forsøkte seg på sin side med lange baller i bakrom ut på vingene. Det var i forbindelse med et slikt angrep at de tok ledelsen etter en voldsom sjanse-kavalkade inne i feltet. Det var nærmest komisk der de vanvittige sjansene florerte i løpet av noen få sekunder. To-tre ganger ble ballen halvveis klarert og blokkert ut i feltet der Downton-spillerne fyrte løs en etter en. Da det så ut som om keeper Mark Appleby hadde ballen, hadde han den plutselig ikke likevel, og ytterligere et skudd ble med nød og neppe blokkert på streken. Til slutt smalt ballen i stolpen, og vi trodde den igjen hadde blitt blokkert på streken, men nå var det jubel hos Downton-spillerne, og dommeren var enig i at det var mål.

Dermed 0-1, og det var for oss helt håpløst å se hvem som var sist på ballen. Vi mistenkte sterkt et selvmål, men Tom Aldridge ble omsider kreditert, så da går vi for det. Downton var etter dette nærmere et nytt mål enn vertene var en utligning, men 0-1 sto seg til pause. Etter hvilen var det mer av det samme mens jeg omsider hadde fått somlet meg til å foreta en runde rundt anlegget for å ta noen håpløse bilder (det hjalp ikke akkurat at flomlysene hadde kommet på, og det er uansett ikke altfor mye å ta bilder av). Fleet Spurs jaktet utligning, men fant ikke ut av Downton-forsvaret som holdt stand og sørget for at keeper Charles Aldridge ble satt på få prøver. Plutselig kom de imidlertid til et par gode sjanser, og traff stolpen to ganger, men det var da også det nærmeste de kom.

Med et drøyt kvarter igjen sto vi med følelsen av at det var ‘game over’ da en misforståelse førte til at Downton kontret, og Shaun Prentice kunne til slutt trille inn 0-2 i det tomme målet. Men på overtid feide de også all tvil til side da Ross Bentall sendte i vei et susende skudd som fant veien til nettmaskene og fastsatt sluttresultatet til 0-3. Det var da heller ikke direkte ufortjent, og Downton tok seg altså forbi vertskapet på tabellen. Fleet Spurs kunne for øvrig informere oss om at dagens tiskuertall var 37, og da de hadde gitt uttrykk for at fredagskampen hadde tiltrukket seg noen flere enn normalt, kan man jo lure litt hvor svake tilskuertall man vanligvis opererer med her. Russell hadde tilbudet meg skyss til togstasjonen Farnborough North, der det ble en lang ventetid på 22.31-toget som til alt overmål var forsinket med drøyt ti minutter. Men jeg kom meg da etter hvert tilbake til Reading litt etter klokka elleve, og på veien til hotellet kunne jeg konstatere at puben The Bugle har tapt seg voldsomt etter å ha blitt redusert til en slags plastikk-variant av en irsk pub. En pint der var mer enn nok før jeg trakk meg tilbake for å få litt søvn før nye eventyr dagen etter.


English ground # 340:
Fleet Spurs v Downton 0-3 (0-1)
Wessex League Division One
Kennels Lane, 29 April 2016
0-1 Tom Aldridge (24)
0-2 Shaun Prentice (74)
0-3 Ross Bentall (90)
Att: 37
Admission: £5
Programme: Included
Pin badge: £1 (a simple old ‘button’ style one)

Next game: 30.05.2016: Chertsey Town v Knaphill
Previous game: 28.05.2016: Cowes Sports v Newport (IoW)

More pics

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg