Torsdag 28.04.2016: Cowes Sports v Newport (IoW)
Det var tydelig at lite søvn natten før avreise til England hadde satt sine spor, for jeg bråvåknet denne morgenen i Merthyr Tydfil og konstaterte at jeg hadde forsovet meg. Jeg hadde hatt planer om å benytte morgenen til å innta hotellfrokosten jeg hadde betalt for og deretter muligens tusle opp til Merthyr Towns hjemmebane Penydarren Park for å ta en kjapp kikk på ‘oppgraderingene’ som har skjedd der (med nytt klubbhus) før jeg satt meg på 09.39-toget. Siden klokka allerede hadde passert 10 da jeg våknet, falt selvsagt denne planen i fisk, men jeg rakk da i det minste en dusj før jeg etter hvert trasket ned til jernbanestasjonen for å sette meg på 11.08-toget. Etter et togbytte ved Cardiff Central satt jeg på direktetoget derfra til Portsmouth Harbour, og det skulle ta meg så langt som til Southampton Central.
Få minutter etter klokka 15 ankom jeg sistnevnte stasjon, og kunne busse inn til sentrum og Star Hotel, der jeg hadde betalt £40 for overnatting. Jeg fikk raskt sjekket inn, og ble til og med oppgradert til et dobbeltrom. Deretter rakk jeg å dra nytte av at torsdag er ensbetydende med ‘Curry Club’ på Wetherspoons, da jeg inntok en stor Beef Madras på The Standing Order rett ved siden av hotellet mitt, før jeg spaserte ned til ferjeleie til Red Jet-båtene til Isle of Wight. I tillegg til de ordinære bilferjene til Red Funnel, har man altså egne passasjerferjer som går fra Southampton til West Cowes på Isle Of Wight under navnet Red Jet, og som bruker 25 minutter på overfarten. Jeg hadde blinket meg ut 16.45-ferjen, og måtte punge ut med £24,10 for en returbillett…ikke for første gang.
Noen vil kanskje huske at jeg så sent som 29. mars foretok den samme ferjeturen forgjeves, da jeg ble offer for en sen avlysning. Nok en pysete Wessex League-dommer anså banen som ikke spillbar, og avlyste med under en time til avspark, selv om den så fullt spillbar ut for undertegnede, og det faktum at begge lag ville spille. I tillegg hadde jeg jo også planlagt en visitt her allerede i januar, da det også ble avlysning, men den gang avlyste man i det minste tidsnok til at jeg fant et annet alternativ og dro til Blackfield & Langley. Ved min bomtur sist gang hadde planen vært å se det store lokaloppgjøret på øya – nemlig oppgjøret mot Newport (IoW). Og som en skjebnens ironi var det nettopp denne omberammede kampen jeg denne dagen hadde håpet å se da jeg krysset sundet The Solent med forhåpninger om at alle gode ting var tre. Det var i hvert fall strålende vær, så nå skulle det litt til å avlyse!
Cowes er en by som ligger ved munningen av elven Medina, som renner nordover fra Newport og her renner ut i sundet Solent, som skiller Isle of Wight fra fastlandet. Jeg hadde gått i land på den vestlige siden, i West Cowes, og herfra kan man se over på den mindre East Cowes. Sammen har de et innbyggertall på drøyt 10 000, og er kjent for sin kabelferje som forbinder de to bydelene. Cowes forbindes også ofte med ‘yacht racing‘, som jeg vil anta er en typisk rikmanns-sport, og byen skal være åsted for verdens eldste faste arrangerte regatta. Cowes fremsto dessuten som langt mer koselig enn ved mitt siste besøk, da det hadde plaskregnet ved min ankomst. I dag viste den seg fra solsiden.
Min groundhopper-kollega Paul ‘Splodge’ Proctor, som for øvrig også er klubbsekretær for Fareham Town, hadde blant anbefalt et par puber, og jeg valgte meg igjen The Anchor. Der måtte jeg denne gang nesten smake på en lokal spesialitet – eller delikatesse, som noen påstår det er; nemlig en lokalbrygget ale med navnet Fuggle De Dum. Denne har tydeligvis gitt opphav til uttrykket ‘to get fuggled‘, og selv om jeg har smakt langt verre, så holdt det med to glass før jeg byttet tilbake til cider. Snart var det uansett på tide å tømme glasset og ta seg opp bakken mot kveldens kamparena, og timingen var perfekt slik at jeg kunne runde hjørnet og betale £2,50 for å la buss nummer 1 frakte meg opp til toppen utenfor Westwood Park.
Der kunne jeg igjen spasere opp til inngangen, og betalte denne gang £5 for inngang og ytterligere £1 for et eksemplar av dagens kampprogram. Det var nesten en time til avspark, og rett innenfor inngangen traff jeg på klubbsekretær Glynn Skinner, som gjenkjente meg og forsøkte seg med en morsomhet om at kampen igjen nettopp hadde blitt avlyst. Jeg gikk dog ikke på limpinnen, for selv ikke en Wessex League-dommer kunne vel klare å finne en grunn til å avlyse denne kvelden..?? I stedet kunne jeg i langt lystigere sinnelag enn sist ta en ny kikk på et flott anlegg som en stund har vært en ønsket destinasjon.
Westwood Park har vært klubbens hjemmebane siden 1912, da de måtte flytte fra sin tidligere bane som skulle gi plass for boliger (det skjedde også den gang!). Hovedtribunen ble ferdigstilt i 1921, og den ble bygget av lokale båtbyggere og andre håndverkere. Den fantastiske tribunen var da også grunnen til at jeg en stund har ønsket meg hit, og den dominerer et anlegg som ellers kun består av såkalt hard standing – med unntak av et parti ved siden av tribunen, der et overbygg gir tak over hodet til stående tilskuere. Skjønt, det sto tidligere også en mindre tribune på motsatt langside, men den blåste ned under en storm i 1987. I 1990-årene hadde den gamle hovedtribunen forfalt voldsomt, men klubben skal ha massevis av ros for at de omsider valgte å restaurere den på en svært sympatisk måte heller enn å velge den mer lettvinte løsningen å rive den for å erstatte den med en kjip, moderne prefabrikert tribune, slik deres naboer i East Cowes Victoria gjorde med sin flotte hovedtribune.
Cowes Sports har røtter tilbake til 1881 og stiftelsen av Cowes FC, som i 1898 tok plass i Southern League. I det som den gang var den ligaens Division Two (South West Section) vant man alle sine kamper, og møtte Thames Ironworks (som senere ble West Ham United) som hadde vunnet den andre avdelingen. Der tapte de 1-3, men fikk likevel rykke opp etter en såkalt ‘test match’ der de slo Royal Artillery Portsmouth (som den gangen var navnet på Portsmouth FC). Allerede neste sesong trakk de seg imidlertid fra Southern League og returnerte til Hampshire League. Tidlig i 1980-årene slo Cowes seg sammen med klubben Whites Sports og tok dagens navn, og i 1994 tok de steget opp i Wessex League. Etter fem sesonger på ligaens andre nivå returnerte de til toppdivisjonen etter forrige sesong, og en kikk i programmet bekreftet at de denne sesongen hadde lagt seg til midt på tabellen.
Cowes Sports la beslag på en 10. plass av 21 lag i Wessex League Premier Division, og befant seg faktisk på plassen foran gjestende Newport (IoW), men til tross for at kveldens gjester hadde fire poeng opp til sitt vertskap, hadde de også to kamper til gode. En bortesupporter jeg vekslet noen ord med håpet at de kunne klatre et par plasser, men innrømmet at de ikke er helt der de var for et par sesonger siden da de i noen sesonger virket å være fast søker til step 4. Slike ambisjoner har foreløpig ikke hjemmelaget, om man skal tro en kar jeg snakket med på vei inn i klubbhusets bar. Han mente at det hadde dreid seg om å etablere seg i ligaens Premier Division, og at de heller fikk ta en slik vurdering om de om noen år skulle få frem et lag som hevder seg i toppen.
Turen gikk nå altså inn i klubbhusets bar, der jeg betalte £3,50 for en flaske Bulmers og satt meg ned for å kikke litt i kampprogrammet, og der kunne jeg lese at det var ikke mindre enn 40(!) år siden sist Cowes Sports beseiret Newport i ligasammenheng. Riktignok er det da også kun den femte sesongen de er i samme divisjon siden den april-dagen i 1976, men likevel. Med tanke på at de to var tabellnaboer før kveldens oppgjør, var det også interessant å registrere det faktum at man må helt tilbake til 1964/65-sesongen for å finne sist gang Cowes Sports registrerte en høyere ligaplassering enn Newport-klubben. Med seier til vertene i deres siste hjemmekamp for sesongen, ville det absolutt være en mulighet for det nå, mens man nok følte at en borteseier ville bety at det ble nok en sesong bak Newport, som altså hadde tre kamper igjen etter kveldens kamp mot vertenes ene.
Det dro seg mot avspark, og utenfor klubbhuset hadde man notert ned kveldens startoppstillinger på en tavle, slik at jeg kunne feste noen navn til ansiktene før kampen ble blåst i gang. Ut fra tabellposisjonen hadde jeg forventet en tett og jevn batalje, men første omgang utviklet seg raskt til å bli noe bortimot en enveiskjøring der Newport dominerte fullstendig. Det var alt annet enn ufortjent da de etter et lite kvarter tok ledelsen etter en corner slått av ‘årets Newport-spiller’, Connor Kelly. Det så for meg ut som om det var et klønete selvmål av Cowes-keeper Ed Hatt som fomlet ballen i mål, men i ettertid ser jeg at Darren Powell har blitt kreditert, og han var absolutt frempå og kan kanskje ha fått en touch, så vi får anta at det er korrekt.
Newport kunne og burde ha økt ledelsen før pause, for etter at Connor Kelly selv hadde fått en god mulighet, var det sjanser for både Josh Younie, Liam Triggs, og den gode Joe Butcher som for øvrig hadde en solid kamp. Hjemmekeeper Hatt gjorde opp for sin tidligere lille eventuelle fadese med noen gode redninger, og holdt vertene inne i kampen i slik grad at det fortsatt var helt åpent da lagene gikk i garderoben halvveis på stillingen 0-1. Det var det minste bortelaget fortjente etter en omgang der de herjet med et hjemmelag som nok var temmelig glade for å høre pausesignalet slik at de kunne samle seg litt. Selv benyttet jeg pausen til å gå til innkjøp av en ny flaske Bulmers og samtale litt med et par hjemmefolk som slaktet innsatsen i første omgang.
Hjemmelaget hadde åpenbart hatt godt av pausen og en mulig pep-talk fra manager Richie Woodburn, for det var et langt friskere vertskap som hevet seg etter pause og nå kom langt mer med i kampen. Plutselig satt de gjestenes forsvar på prøve, manet frem av hjemmesupporterne blant de 270 betalende tilskuerne. Newport-forsvaret virket imidlertid solid, og deres keeper Gary Streeter ble ikke satt på de største prøver. Det ble dog noen nervepirrende minutter for bortefolket helt på tampen, da hjemmelaget presset desperat for en utligning, men det var til slutt Newport-folket og deres manager Andy Sampson som kunne juble over tre poeng.
0-1 og borteseier denne gang altså, men de skulle møtes igjen et par uker senere. På selveste fredag 13. mai skulle de nemlig spille finale i Gold Cup, som vel er en grevskapscup for Isle of Wight. Den ble spilt på hjemmebanen til East Cowes Victoria, og også der seiret Newport etter at de hadde utlignet åtte minutter før slutt for deretter å vinne på straffespark-konkurranse. Men det er en annen historie, og nå unnet jeg meg en siste flaske Bulmers i klubbhusets bar før jeg gikk for å rekke 22.30-ferja tilbake til fastlandet. Kanskje hadde jeg likevel blitt lettere ‘fuggled‘, for i det stummende mørket der i sidegata utenfor gikk jeg plutselig på trynet så lang jeg var og landet oppå min maskuline man bag slik at kampprogrammet ble helt krøllete, og enda verre – jeg brakk mobilladeren; noe jeg ikke skulle merke før litt senere.
Etter å ha tatt meg ned bakken til ferja, forløp returen til Southampton uten ytterligere dramatikk. Jeg valgte å unne meg en siste pint på The Standing Order før jeg tok kvelden, og der ble jeg jaggu ‘sjekket opp’ av en lokal frøken. Det var godt at jeg hadde blitt oppgradert til dobbeltrom, for jeg fikk til og med selskap da jeg omsider trakk meg tilbake. Det var for øvrig også da jeg fant ut at laderen var ødelagt etter mitt antakelig langt fra grasiøse fall, og med døende batteri var det bare å sette den stakkars telefonen i ‘extreme power saving’ modus til jeg fikk ordnet opp i saken morgenen etter. Jeg hadde i det minste fått sett kamp på Westwood Park, der alle gode ting for min del faktisk var tre.
English ground # 339:
Cowes Sports v Newport (IoW) 0-1 (0-1)
Wessex League Premier Division
Westwood Park, 28 April 2016
0-1 Darren Powell (15)
Att: 270
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: £3
Next game: 29.04.2016: Fleet Spurs v Downton
Previous game: 27.04.2016: Treharris Athletic Western v Panteg
