Tirsdag 29.03.2016: En frustrasjonens dag på Isle of Wight
Formen var enda dårligere enn dagen før da jeg nå også våknet med sår hals i tillegg til rennende og sår nese, sår overleppe og tilløp til kennelhoste. Men jeg hadde i det minste mitt lenge etterlengtede besøk på Cowes Sports’ hjemmebane Westwood Park å se frem mot da jeg kreket meg ned for å forsyne meg av hotellets varme frokostbuffe. Den noe usle formen var også grunn god nok til å unne seg en taxi den ikke altfor lange veien til Stonebridge Park, der jeg startet tube-etappen ned mot London Waterloo med Bakerloo Line og senere Jubilee Line. Ved Waterloo trøstet jeg meg selv med å gå til innkjøp av et par fantasy-bøker i en boksjappe for jeg tok plass på 11.39.toget som skulle frakte meg til Southampton Central. I Southampton hadde jeg betalt £40 for overnatting ved The Star Hotel, og etter rett i overkant av halvannen time på toget tok jeg en av bybussene ned til holdeplassen utenfor hotellet, der jeg raskt fikk sjekket inn.
På dagens program sto altså et besøk til Isle og Wight, der jeg fortsatt hadde til gode å se fotball, og denne kvelden var det duket for et durabelig lokaloppgjør på øya når Cowes Sports skulle være vertskap for Newport (IoW). Cowes Sports var også en destinasjon jeg hadde blinket meg ut på min forrige tur, men den januarkvelden ble jeg igjen offer for avlysning nede i sør. Den gang hadde jeg i det minste fått rede på det tidsnok til å kunne legge andre planer, slik at jeg i stedet endte opp med å besøke Blackfield & Langley. En times tid etter at jeg sjekket inn åpnet himmelen seg, og det ble fort temmelig ufyselig mens jeg inntok et måltid på Wetherspoons-puben ved siden av hotellet. Deretter lettet jeg på ræva og satt kursen mot terminalen for passasjerferjene til West Cowes på Isle of Wight.
Der nede kom også regnet piskende sideveis i vinden, og klok av skade var jeg allerede bekymret og skeptisk med tanke på kveldens kamp, til tross for at man skulle tro at man kan tåle et par timer med regn. Før jeg punget ut for ferjebillett forsøkte jeg forgjeves å komme i kontakt med klubben på både Twitter og tre forskjellige telefonnummere – men altså uten hell. Dermed var det bare å håpe at det er sant som man sier at ‘intet nytt er godt nytt’, og betale £24,10(!) for en returbillett med ferjen Red Funnel. Overfarten tar 25 minutter, og også i Cowes var det et trist vær. Cowes er en by som ligger ved munningen av elven Medina, som renner nordover fra Newport og her renner ut i sundet Solent, som skiller Isle of Wight fra fastlandet. Jeg hadde gått i land på den vestlige siden, i West Cowes, og herfra kan man se over på den mindre East Cowes. Sammen har de et innbyggertall på drøyt 10 000, og er kjent for sin kabelferje som forbinder de to bydelene. Cowes forbindes også ofte med ‘yacht racing‘, som jeg vil anta er en rikmanns-sport, og byen skal være åsted for verdens eldste faste arrangerte regatta.
Puben The Anchor var en av de jeg hadde fått anbefalt av min groundhopper-kollega Paul ‘Splodge’ Proctor, som også er klubbsekretær hos Fareham Town, og det viste seg da også å være et koselig vannhull. Her unnet jeg meg en pint mens jeg ventet på at regnet skulle avta; noe det snart gjorde, og jeg kunne snart tømme glasset og sette kursen mot Westwood Park. Jeg hadde fortsatt ikke sett noen slags oppdateringer rundt situasjonen der, men da jeg ankom med en times tid til kampstart så var det i hvert fall aktivitet, og gressmatta så da slett ikke så verst ut. Selv om det ikke burde være det, så var det derfor likevel en overraskelse da en representant for hjemmelaget kunne fortelle at dommeren akkurat hadde avlyst kampen. Jeg var heller ikke den eneste som var skuffet, for jeg ble fortalt at begge lag hadde ønsket å spille kampen, og en skuffet groundhopper som sto hoderystende ved inngangspartiet hadde visstnok kommet ned fra London i anledning kveldens kamp. Jeg måtte bare sette meg ned for meg selv oppe i klubbens flotte hovedtribune og ta noen minutter for meg selv.
Cowes Sports har røtter tilbake til 1881 og stiftelsen av Cowes FC, som i 1898 tok plass i Southern League. I det som den gang var den ligaens Division Two (South West Section) vant man alle sine kamper, og møtte Thames Ironworks (som senere ble West Ham United) som hadde vunnet den andre avdelingen. Der tapte de 1-3, men fikk likevel rykke opp etter en såkalt ‘test match’ der de slo Royal Artillery Portsmouth (som den gangen var navnet på Portsmouth FC). Allerede neste sesong trakk de seg imidlertid fra Southern League og returnerte til Hampshire League. Tidlig i 1980-årene slo Cowes seg sammen med klubben Whites Sports og tok dagens navn, og i 1994 tok de steget opp i Wessex League. Etter fem sesonger på ligaens andre nivå returnerte de til toppdivisjonen etter forrige sesong, og de hadde lagt seg til midt på tabellen.
Westwood Park har vært klubbens hjemmebane siden 1912, da de måtte flytte fra sin tidligere bane som skulle gi plass for boliger (det skjedde også den gang!). Hovedtribunen ble ferdigstilt i 1921, og den ble bygget av lokale båtbyggere og andre håndverkere. Den fantastiske tribunen var da også grunnen til at jeg en stund har ønsket meg hit, og den dominerer et anlegg som ellers kun består av såkalt hard standing – med unntak av et parti ved siden av der et overbygg gir tak over hodet til stående tilskuere. Skjønt, det sto tidligere også en mindre tribune på motsatt langside, men den blåste ned under en storm i 1987. I 1990-årene hadde den gamle hovedtribunen forfalt voldsomt, men klubben skal ha megen ros for at de omsider valgte å restaurere den på en svært sympatisk måte heller enn å velge den mer lettvinte løsningen å rive den for å erstatte den med en kjip, moderne prefabrikert tribune, slik deres naboer i East Cowes gjorde med sin flotte hovedtribune.
Den pinglete dommertrioen forlot raskt åstedet, men jeg ble værende en liten stund da klubbpersonell bød meg ta en kikk i garderober og klubbhus for deretter å invitere meg inn i klubbhusets bar. En av de sa at han også enkelt kunne trykke opp et program til meg om jeg ønsket det, og det kunne jeg jo ikke si nei til. Han hadde vel ant ugler i mosen og ventet med å trykke de ut, og slik har det seg at jeg ble eier av det han sa var det eneste eksemplaret som vil bli trykket av dette programmet, og som han lattermildt spådde at ville kunne bli et samlerobjekt. Jeg fikk også tilbud om skyss tilbake til ferjeterminalen dersom jeg ventet en halvtimes tid, og takket følgelig ja til dette. Da vi omsider forlot anlegget med kurs for ferjen, var det flere som hoderystende kommenterte at gressmatta var spillbar som bare det.
Jeg takket for gjestfrihet og skyss, og kom meg etter hvert tilbake til Southampton med ferjen. Der trasket jeg opp til puben The Standing Order for å døyve skuffelsen med en pint. Jeg hadde trosset den dårlige formen og punget ut for å dra til Isle og Wight bare for å nok en gang se en pingle av en dommer avlyse. Man skulle tro at når man har stilt klokka fremover og kalender er i ferd med å vise april, så skal man kunne klare å spille kamper i England. Men det er tydeligvis ikke så enkelt i Wessex League… Jeg har flere ganger klaget over Isthmian League og deres feederligaer i London-regionen, men det spørs om ikke Wessex League tar kaka når det gjelder pyse-takter på dommerne. Mens jeg satt der og hadde et halvt øye på landskampen England v Nederland, regnet jeg meg faktisk frem til at av mine planlagte besøk i Wessex League, så har jeg faktisk nå en avlysnings-prosent på vanvittige 70% – inkludert 6 av de siste 7!!! Kanskje man tross alt må begynne å vurdere sommerfotball i England, men i Wessex League klarer de sikkert å finne andre avlysningsgrunner ? i stedet for å være for vått, gjørmete eller kaldt, kan det jo være for tørt eller varmt…eller kanskje for lyst..?? Det eneste stedet jeg så på Westwood Park der det var antydning til overvann og gjørme var på den ene sidelinjen. Til sammenligning avslutter jeg dette blogginnlegget med tre bilder som min tyske groundhopper-kompis Jens (som også irriterer seg voldsomt over pysete avlysninger i Storbritannia) tok på tre forskjellige kamper i Belgia som ble spilt på samme dag et par uker i forveien. De ble spilt uten at det engang var snakk om en baneinspeksjon – i England ville de vært avlyst med beskjed om at en baneinspeksjon var unødvendig. Se og døm selv… Time to man up!
