Onsdag 23.03.2016: Petersfield Town v Northwood
Det var greit å for en gangs skyld velge en litt lettere frokost som jeg snappet med meg i en Sainsburys-sjappe på vei til Wolverhampton stasjon, der jeg skulle rekke 09.42-toget. Cross Country-toget kom fra Manchester og hadde endestasjon Bournemouth, men jeg skulle av før den tid for å gjøre unna et togbytte i Southampton. Da toget rullet inn på perrongen fant jeg den ‘ureserverte’ vognen og en ledig seterad, og jeg slo meg ned for å innta frokosten som besto av innkjøpte smørbrød og juice. Tre timer senere sto jeg på perrongen ved Southampton Central og ventet på min forbindelse videre, og etter drøyt tjue minutter kom toget til Portsmouth Harbour som skulle frakte meg så langt som til stasjonen Fratton. Der steg jeg av ganske nøyaktig fire timer etter at jeg forlot Wolverhampton, og jeg kunne spasere de sju-åtte minuttene til Ibis budget-hotellet som ligger rett ved siden av Fratton Park, og hvor jeg hadde betalt £45 for overnatting.
Etter å ha vurdert flere alternativer hadde jeg omsider blinket meg ut kampen Petersfield Town v Northwood denne dagen, men overnatting bød også på en utfordring, da de etablissementer som var å oppdrive i selve Petersfield krevde fra £75 og oppover denne dagen. Det sentrale Guildford var ikke overraskende minst like dyrt. Da den lange ferden ned mot Cornwall dagen etter uansett ville by på togbytte i Reading, kikket jeg litt på muligheten for overnatting i Reading, men til tross for at det var rimeligere overnatting å finne der, var i stedet problemet at returen etter kamp i Petersfield ville ta rundt to timer(!) og innebære togbytte og en god del venting i Guildford. Til sammenligning var det drøyt tjue minutter ned til Fratton, så jeg valgte meg Portsmouth-bydelen og hotellet der.
Jeg fikk raskt sjekket inn, og etter å ha installert meg måtte jeg selvsagt benytte muligheten til å ta en kikk på Fratton Park, når jeg først bodde nærmest på nabotomta og kikket rett i Fratton End-tribunen når jeg skottet ut av vinduet. Mitt hittil eneste besøk ved Fratton Park fant sted i romjula 2009 da Portsmouth tok imot Arsenal til en kamp som jeg nok i ettertid føler var medvirkende til at jeg ‘våknet opp’ og fikk den moderne toppfotballen i vrangstrupen. Mye har også endret seg for ‘Pompey’ siden den gang, og de spiller ikke lenger i Premier League, men i League Two. Jeg kom selvsagt ikke innenfor denne gang, men fikk kikket litt rundt og knipset noen nye bilder av blant annet den spesielle bindingsverks-fasaden på hjørnet av South Stand. Uten at det nødvendigvis sier så mye i disse dager, må det likevel innrømmes at Fratton Park er blant de engelske ligastadioner der man fortsatt finner en del karakter, til tross for visse ‘oppgraderinger’ og moderniseringer samt det faktum at det nå er all seater. Men nok om det i denne omgang, så mer omtale og bilder derfra kan ses her.
Etter å ha snoket litt rundt på utsiden av Fratton Park, oppsøkte jeg puben The Shepherds Crook, der jeg unnet meg en pint mens jeg fikk tillatelse til å lade telefonen noe. Jeg trodde jeg hadde ladet telefonen i løpet av natten, men da jeg skulle forlate Wolverhampton fant jeg ut at jeg hadde glemt å skru på bryteren for strømmen, slik at jeg måtte dra sørover med 8% batteri. Jeg fikk dog ladet en del på Cross Country-toget, men det var greit å fylle opp litt mer foran en kveld på kamp i Petersfield. Etter å ha tømt glasset måtte jeg dog si meg fornøyd med tingenes tilstand og spasere mot Fratton stasjon. Jeg hadde nemlig tenkt å dra opp til Petersfield nokså tidlig for å få tatt noen bilder i dagslys. Jeg kan ikke akkurat nekte på at jeg så frem til helgen da klokkene skulle stilles fremover og kveldene ville bli lysere. Jeg tok plass på 17.20-toget, og 23 minutter senere kunne jeg stige av i Petersfield.
Petersfield er en markedsby i det østlige Hampshire; 27 kilometer nord for Portsmouth. Den ligger ved de nordlige åsene av South Downs, og har omtrent 15 000 innbyggere. Dette området har lenge vært bebodd av mennesker, og man har her funnet gravplasser som antas å være over 4 000 år gamle. Byen ble på 1100-tallet grunnlagt av den andre jarlen av Gloucester, William Fitz Robert, og med sin beliggenhet ved en hyppig brukt reiserute, vokste den frem som et lokalt handelssentrum og markedsby. Byens velstand ble bygget på landsbruksrelaterte næringsveier inkludert lær og diverse tøy. Markedet var gjenstand for handel med sauer, hester og kveg. På byens torg står en statue av King William III (of Orange) – en av kun fem statuer av ham i Storbritannia utenfor Ulster (Nord-Irland).
Det var drøyt ti minutter å gå fra stasjonen til Love Lane, og da jeg ankom med en time og tre kvarter til avspark var det selvsagt ikke stor aktivitet der. Portene sto imidlertid åpne, så frekt og freidig entret jeg for å ta en titt. Jeg kom inn i hjørnet på den ene kortsiden, og på begge kortsidene er det kun hard standing. Langsiden til venstre for meg da jeg kom inn domineres av murbygget som husker klubbhuset med sine fasiliteter. Bortenfor dette er det et lite parti der en stillas-aktig konstruksjon gir tak over hodet på et parti mellom de to store laglederbenkene. Lenger ned var det tydelig at de jobber med å sette opp en ny liten sittetribune, for de eneste sitteplassene som var åpne ved mitt besøk var å finne på motsatt langside, der man finner anleggets perle i form av den flotte hovedtribunen. Denne skal ha blitt bygget av supporterklubbens medlemmer i 1962, og har nå fått røde plastseter montert på det som åpenbart har vært benkerader i tre. I midten separeres den delvis av et parti i mur som ‘rammer inn’ en seksjon som muligens har vært forbeholdt klubbrepresentanter og andre viktigperer.
Idet jeg svingte meg elegant over gjerdet etter å ha fått knipset et par blinkskudd av denne fra ute på banen, registrerte jeg aktivitet på over ved klubbhuset, og da jeg kom dit over kunne vedkommende svare bekreftende på at det selvsagt var greit at jeg tok meg en kikk, før han på spørsmål fra undertegnede anbefalte Wetherspoons-puben The Red Lion som et godt sted å slå i hjel ventetiden med en pint. Det viste seg vel også å være den nærmeste puben, eller i hvert fall den første jeg så der jeg spaserte de snaut ti minuttene ned mot sentrum, og jeg gjorde der kål på en flaske Orchard Pig mens jeg bladde litt i et stadig mer utdatert Non-League Paper. Da jeg fant ut at jeg var et lite steinkast unna byens torg, måtte jeg jo også ta turen bortom for å hilse på King William der han satt staut og fjong på sin hest. Det var fortsatt over en time til avspark da jeg snudde om på hælen og returnerte i retning av kveldens kamparena.
Love Lane er langt eldre enn dagens klubb, og fra anlegget ble åpnet i 1948 var det også hjemmebane for tidligere Petersfield United inntil den klubben la ned driften i 1993. Dette var et resultat av at klubben ble nektet å flytte fra Isthmian League til Wessex League, og klubbledelsen valgte i stedet å legge ned klubben som hadde eksistert siden 1889. Umiddelbart ble dog dagens klubb stiftet, og tok plass i nettopp Wessex League. Etter fire sesonger der måtte de i 1997 ta turen ned i Hampshire League, og ett år senere rykket de ned i den ligaens nivå to etter sitt andre strake nedrykk. Etter en omstrukturering i 1999 ble de i praksis flyttet opp to nivåer da de tok plass i Hampshire Leagues nye Premier Division, og i 2004 ble de hentet opp igjen til Wessex League som følge av at den ligaen ekspanderte.
Wessex League Division Two byttet snart navn til Division One, men Petersfield Town var der frem til 2014 da de vant nåværende Division One og sikret opprykk til Wessex League Premier Division. Det ble fulgt opp med en andre strake tittel, og siden de også hadde søkt om opprykk og fått sitt anlegg godkjent av FAs regelryttere, var de klare for spill på step 4. De ble opprinnelig plassert i Southern League Division One South & West, men en merkelig omrokkering som følge av Clevedon Towns degradering førte til at de i stedet ble flyttet over til Southern League Division One Central. Man vil jo huske de voldsomme dominoeffektene og følgene dette fikk for Flackwell Heath, som også var nyopprykket til step 4, men som etter å ha blitt flyttet over til South & West-avdelingen i stedet valgte å trekke seg og returnere til Hellenic League. Selv mente jeg fra starten at det kunne løses meget enkelt ved å bytte om på de to nevnte klubbene…og mer naturlig hadde det vært også.
Jeg betalte meg nå inn med £7 og plusset på med £2 for et kampprogram som jeg tok med meg inn i klubbhusets bar og satt meg ned i bladde i mens jeg lesket strupen med en pint Strongbow til £3. Jeg synes nok £2 for et program er noe stivt på dette nivået, men fant i hvert fall litt interessant lesning før en kjent skikkelse kom bort til sofagruppen i hjørnet der jeg hadde slått meg ned. Det var tyske Margaret, som igjen var over på tur sammen med sin groundhopper-kompanjong Jens. Sistnevnte var visst også på vei inn etter å ha tatt seg en halvtime på øyet i bilen utenfor, og det gikk ikke mange minutter før jeg så ham køe i baren i kjent stil. Radarparet hadde ikke overraskende kommet over hovedsakelig grunnet SWPL East Hop som skulle starte i St. Austell dagen etter. Ut fra kampene som var på onsdags-menyen var det egentlig ikke spesielt overraskende over at de hadde valgt seg samme kamp som undertegnede denne kvelden.
Det er kanskje noe urettferdig, og jeg har vel intet annet grunnlag for min teori enn en magefølelse, men jeg mistenker at Southern League Division One Central var noe sterkere for et par sesonger siden, og den fremstår for meg som noe mer ‘anonym’ nå. Det siste kommer selvsagt an på øyet som ser, men uansett virket det som om tittelkampen sto mellom nyopprykkede Kings Langley, Royston Town og Egham Town, med AFC Rushden & Diamonds og St. Ives Town jagende like bak. Petersfield Town, som altså også er nyopprykket, lå komfortabelt like under midten av tabellen, hadde tjue poeng opp til playoff-feltet, men også 12 poeng ned til nedrykkssonen. Hjemmefolket bekreftet da også at målsetningen denne sesongen hadde vært å konsolidere og etablere seg på nivået før de senere håper å kunne kjempe om nytt opprykk.
Dagens motstander var Northwood, som hadde tatt turen fra det nordlige traktene av vest-London, og med all respekt så er vel Northwood en av disse ‘anonyme’ klubbene i divisjonen som man sjelden hører noe særlig om. De hadde imidlertid fortsatt ikke helt gitt opp mulighetene for å tilrive seg en plass i playoff, men det betinget nok seier i kveld, da de hadde seks poeng opp til AFC Rushden & Diamonds på den siste playoff-plassen. De hadde dog en kamp til gode på den nevnte føniksklubben, men mellom de to lå også Aylesbury to poeng foran Northwood med ytterligere en kamp til gode. Northwood hadde også tapt tre av sine fire siste, og to av sine siste tre i ligaen, der de kom fra bortetap for playoff-rival St. Ives Town. Til tross for at Petersfield-folket forsøkte å overbevise meg om at de fortsatt trengte noen poeng for å være helt trygge, vil jeg si at de i utgangspunktet ikke hadde altfor mye å spille for, og de hadde da også vært et ‘enten/eller’-lag den siste tiden. De hadde for eksempel ikke spilt uavgjort siden november, og de hadde statistikken 9-0-8 siden den gang.
Northwood manglet tre spillere (James Budden, Joakim Ehui og Bayley Brown) som var utilgjengelige for denne midtukekampen i Hampshire, og det hadde muligens skapt litt hodebry for Northwood-manager Mark Burgess, som selv tok plass i forsvarsrekka. Det var likevel hans gutter som startet best, og både Niko Muir, Rob Hastings Myles Stephenson hadde muligheter som dog bedre kan beskrives som halvsjanser. De hadde i det minste et initiativ, og det gikk bortimot et kvarter før hjemmelaget våknet såpass at de klarte å komme seg til sin første halvsjanse i form av et innlegg som Joe Briggs forsøkte å stupheade på mål, men han nådde ikke helt frem. I stedet utviklet det seg etter hvert til å bli en midtbanekrig. Like før pause måtte hjemmekeeper Luke Eaton storme ut da Myles Stephenson ble spilt gjennom, og Northwood ropte på hands da de mente keeperen hadde brukt hendene til å redde ute på nesten 30 meter, men dommeren mente han hadde brukt brystet. Og da Rob Hastings avsluttet like utenfor etter at manager Burgess hadde stusset et innlegg videre, da sto det fortsatt 0-0 til pause.
I germansk selskap benyttet jeg pausen til å hente forfriskninger fra baren, der jeg også fikk sikret meg en pin til min samling, og vi fikk slått av en prat meg et par bortesupportere som bekreftet at de fortsatt hadde et lite håp om å ta seg til playoff. En hjemmesupporter bekreftet på sin side at han egentlig var fornøyd med sesongen allerede, og gjentok floskelen om at The Rams denne sesongen først og fremst hadde vært ute etter å etablere seg i divisjonen. Kanskje mer interessant var det å høre at han faktisk var enig i min konklusjon om at FAs ligakomité kunne ha håndtert den nevne kabalen før sesongstart på en langt bedre måte, og at det nok hadde vært en bedre løsning å la Petersfield Town bli i South & West-divisjonen (der man jo også har Hampshire-rivaler som Bashley, AFC Totton og Winchester City) og beholde Flackwell Heath i Central-divisjonen. Jeg hadde ventet at hjemmefansen ikke ville være spesielt enig i dette, men denne representanten så i hvert fall poenget og nikket samtykkende.
Andre omgangen startet noe tregere enn den første, og Northwoods initiativ var borte der man så en tett og jevn innledning hvor det ikke skjedde stort før Petersfield Town tok ledelsen i omgangens tolvte minutt. Andy Todd spilte fri Joe Briggs, som sendte et innlegg over på bakerste stolpe, og der klarte Oliver Bailey å heade inn ledermålet. Dette var hjemmelagets første virkelige sjanse, og det var vel strengt tatt litt ufortjent, uten at det sannsynligvis plaget hjemmemanager Ian Saunders altfor mye. Skjønt, det burde kanskje bekymre ham litt at man stort sett virket fryktelig tannløse fremover, og bortsett fra denne ene gangen de klarte å utmanøvrere gjestenes forsvar, så hadde Northwood-forsvaret bortimot stålkontroll.
Det skortet imidlertid også litt fremover for gjestene, men de spilte seg i hvert fall til en del sjanser og halvsjanser som de dog ikke klarte å omsette. Etter vertenes ledermål tok det ti minutters tid før Northwood fikk ristet av seg sjokket og begynte å skape noe igjen, og det siste kvarteret ble litt små-hektisk. Louis Stead fikk et skudd blokkert, Jermaine Heron skjøt like over, og Niko Muir fikk også to avslutninger blokkert av et solid Rans-forsvar. Helt på tampen ropte Northwood på straffe uten at jeg så noe galt, og da innbytter George Nicholas på overtid først fikk sitt skudd på mål, ble det reddet av keeper Eaton. Dermed ebbet det ut med hjemmeseier 1-0 foran kun 86 betalende tilskuere, og det var nok litt skuffende for et bortelag som sannsynligvis så playoff-toget forlate perrongen. Kanskje skulle de i stedet vært litt mer opptatt av seg selv enn å klage på så godt som samtlige dommeravgjørelser, for i perioder virket de minst like opptatt av å fotfølge dommeren for å klage på hans avgjørelser.
Det var øvrig også scenarioet på vei av banen ved kampslutt, da jeg tok en foreløpig avskjed med tyskerne som raskt forlot Love Lane for å sette kursen mot sitt hotell i Bournemouth-traktene. Undertegnede ble heller ikke altfor lenge, og jeg spaserte snart i retning av jernbanestasjonen i Petersfield for å rekke 22.06-toget tilbake til Fratton. Etter 22 minutter på jernhesten kunne jeg stige av og returnere til hotellet for å få litt søvn før jeg med en nokså tidlig start skulle gjøre unna en lang reise ned til Cornwall dagen etter.
English ground # 329:
Petersfield Town v Northwood 1-0 (0-0)
Southern League Division One Central
Love Lane, 23 March 2016
1-0 Oliver Bailey (57)
Att: 86
Admission: £7
Programme: £2
Pin badge: £3
Next game: 24.03.2016: AFC St. Austell v St. Blazey
Previous game: 22.03.2016: Pelsall Villa v Littleton
