Mandag 21.03.2016: Jarrow Roofing BCA v Morpeth Town
Jeg kan ikke akkurat si at jeg fikk noen glimrende start å mandagen, og det skyldtes ikke først og fremst at det nok ble en pint for mye kvelden før, selv om det ikke er direkte urealistisk å tenke seg at det i seg selv kan ha hatt en sammenheng med at jeg hadde mistet lommeboka! Jeg hadde for så vidt merket det allerede kvelden før da jeg returnerte til hotellet, men jeg hadde ikke noen forutsetning for å vite om den lå igjen på Louden Tavern eller på bussen jeg hadde tatt derfra tilbake til hotellet. Dette var i hvert fall de eneste to stedene jeg kunne tenke meg, for jeg hadde hatt den da jeg forlot Bristol Bar. Nå var det i og for seg ikke noen fullstendig katastrofe da den ikke inneholdt noen bankkort etc. Det var stort sett britisk småmynt i den, i tillegg til 150 euro som jeg hadde tatt med som backup i tilfelle en krise skulle oppstå. Likevel var det greit å i hvert fall gjøre et forsøk på å finne den før jeg forlot Glasgow.
Jeg fant ut at Louden Tavern heldigvis ikke åpnet altfor sent, selv om åpningstiden klokka 11.00 var samtidig som avgangen for direktetoget jeg hadde blinket meg ut. Jeg tok lokaltoget til Duke Street stasjon, der den originale Louden Tavern ligger vis-à-vis, og med et lite kvarter til åpning sto det allerede en tørst kar utenfor og kikket på klokken. Et minutt eller to etter at klokken slo 11 ble dørene åpnet av en jente som snart kunne bekrefte at de ganske riktig hadde funnet min lommebok, så da endte jo også det lykkelig. Av høflighets skyld måtte jeg nesten av ren takknemlighet kjøpe en boks Strongbow, selv om det egentlig var litt for tidlig på dagen etter min smak. Mesteparten skle dog raskt ned slik at jeg snart kunne smette over veien for å starte min ferd mot Newcastle via en noe annerledes rute enn planlagt.
Første etappe gikk med 11.28-toget som tok meg den korte veien til Bellgrove, hvor jeg byttet til tog mot Edinburgh, og i den skotske hovedstaden kunne jeg omsider hoppe på toget som skulle frakte meg til Newcastle. Da jeg ankom geordie-byen nå få minutter etter halv tre, var det da også bare en snau time senere enn opprinnelig planlagt. Det kan være tilfeldig, men også i WHSmith-sjapper virker det for meg som om det har blitt vanskelige å finne Non-League Paper den siste tiden. Jeg hadde virkelig savnet den dagen før, for den er visst ikke å få tak i i Skottland, men heller ikke ved hverken WHSmith eller andre utsalgssteder hadde jeg heller med meg når det nå var det første som sto i hodet på meg etter å ha steget av toget. Jeg hadde betalt den noe snodige prisen £41,47 for overnatting ved Surtees Hotel, og etter å ha sjekket inn fortsatte jeg jakten på gårsdagens Non-League paper med en kjapp spasertur ned i det koselige Side-området.
Der traff jeg blink, og kunne kose meg med interessant lesestoff mens jeg foretok et pitstop på et nokså fast vannhull i Newcastle – nemlig Bridge Hotel rett ved siden av den såkalte ‘high level bridge‘. Opprinnelig hadde ikke planen vært å komme til Newcastle denne dagen i det hele tatt, for jeg hadde i utgangspunktet valgt meg ut Marske United v Washington, men den ble etter hvert flyttet fra mandag til tirsdag for å hindre kollisjon med Jeff Stellings MEN United-arrangement som skulle gjeste Marske United på mandagen. Overnatting hadde til og med blitt booket i Middlesbrough i den anledning, men selv om den i utgangspunktet var bindende, gikk de med på å la meg kansellere da jeg i stedet valgte meg kampen Jarrow Roofing BCA v Morpeth Town. Etter å ha slått i hjel litt tid på Bridge Hotel gikk jeg den korte veien til holdeplassen for buss X36, som jeg skulle tilbringe en halvtimes tid på mens den skysset meg sørøstover.
Jarrow Roofing spiller ikke i Jarrow, men i Boldon Colliery, som er en av tre landsbyer som sammen kalles The Boldons. De to andre er West Boldon og East Boldon, og om jeg ikke er kar om å fortelle hvor mange som bor i Boldon Colliery, så skal innbyggertallet kombinert for The Boldons være drøyt 13 000. Vi befinner oss her i grevskapet Tyne & Wear, og området mellom Newcastle og Sunderland. Som det går frem av navnet har gruvedriften stått sentralt i Boldon Colliery, i likhet med The Boldons og andre deler av dette området for øvrig. Fra der jeg gikk av bussen hadde jeg en omtrent fem minutters spasertur foran meg før jeg med en time og tre kvarter til avspark ble møtt av ikke bare én, men to fotballstadioner. Nå skal jeg ikke gjøre det altfor innviklet med alle Boldon-navnene, men det fulle navnet til Northern League-klubben jeg skulle se er Jarrow Roofing Boldon Community Association, og deres hjemmebane er Boldon Colliery Association Sports Ground (gjerne forkortet til Boldon CA Sports Ground). Rett ved siden av, på andre siden av innkjørselen og parkeringsplassen, holder Wearside League-klubben Boldon Colliery Association (eller Boldon CA) til på sin hjemmebane Boldon Colliery Welfare.
Det var ikke uventet nokså folketomt da jeg ankom, men kun et par minutter etter meg ankom en kar som viste seg å være en groundhopper fra Chatham (i Kent), og mens jeg gikk og kikket på lappeteppet av bølgeblikk og plank som utgjør anleggets ytre, hadde han fått kloa i en kar som gikk med på å slippe oss inn for å kikke oss litt rundt og ta noen bilder. Jeg hadde akkurat registrert at inngangspartiet til nabobanen nå sto åpen, og var på vei til å stikke snuta innenfor da jeg registrerte dette og gikk heller over for å ta en kikk på kveldens kamparena. Den bærer preg av å være ‘hjemmesnekret’, og det er fordi det er akkurat det den er. Her er det kanskje en passende anledning å fortelle litt mer om klubben som i 1987 ble stiftet av Richie McLoughlin. Han er identisk med mannen som slapp oss inn, og han er faktisk både grunnlegger, formann, manager, og ‘banemann’. Rett og slett en altmuligmann som også gjør små oppgaver som å sørge for te til besøkende. Han driver for øvrig firmaet Jarrow Roofing, som har gitt klubben sitt navn, og med en fortid som fotballspiller hadde han et ønske om å drive en egen klubb.
De tok først plass i South Tyne Senior League, som ble vunnet på første forsøk før de flyttet over til Tyneside Amateur League. Der ble det også umiddelbar suksess, og etter tre strake ligaseire av tre mulige, fikk de i 1991 plass i Wearside League, som den gang hadde to divisjoner. Debuten endte med 2. plass og opprykk til ligaens toppdivisjon, der de i 1996 kun tapte tittelen (til Marske United) grunnet et poengtrekk. Det var godt nok til å få ta plass i Northern League, og 3. plassen i Division Two i derbutsesongen 1996/97 var godt nok til å få rykke opp igjen. Deres beste ligaplassering er 6. plassen i 2004 – året før de tok seg helt til semifinalen i FA Vase (der de måtte gi tapt for senere Didcot Town). Siden den gang harThe Roofers rykket ned til Division Two to ganger, men ved begge anledninger har de returnert til Northern Leagues øverste nivå, Division One, i løpet av to sesonger.
McLoughlin har selv bygget opp fotballstadionet ved hjelp av materialet fra blant annet områdets gamle gruver og også fra sin egen business. Inngangen er på langsiden som har klubbhuset på utsiden av seg, og innenfor her er det hard standing med tak over hodet på den ene banehalvdelen. Senere skulle noen kjente fjes uttrykke forvirring og fortelle at det også på den andre halvdelen av langsiden har vært tak over hodet, men McLoughlin kunne etter hvert fortelle at dette taket hadde blitt blåst av i en storm tidligere i år. På bortre kortside er det ingenting bortsett fra hard standing, og det er det mer av på bortre langside, der man imidlertid har anleggets hovedtribune stående midt på med laglederbenkene på hvor sin sine. Dette er en sittetribune som er kledd i blått bølgeblikk. På nærmeste kortside er det en temmelig original tribunekonstruksjon der et overbygg gir tak over hodet til en enkelt rad med noen seter rett bak mål. På taket av dette overbygget har man satt opp gule bokstaver som staver oppildningen «HOWAY THE ROOFERS». Til tross for at min venninne Katie hadde jeg uttrykk for at hun virkelig mislikte dette stadionet, var det noe med som jeg personlig likte. Det er ikke vanskelig å sette fingeren på hva det er, og det heter…karakter. For om det kan fremsto noe shabby, så oser det uten tvil karakter!
Idet jeg gikk for å oppsøke klubbhusets bar på utsiden, kom en kar med kveldens program, og jeg byttet £1 mot et eksemplar. Normalt koster det £1,50, men jeg ble fortalt at de hadde slått av prisen fordi det var originalprogrammet som ble trykket til den opprinnelige kampdatoen lørdag 5. mars. Det gjorde jo ting litt mindre aktuelt, men jeg tok det med meg inn i klubbhuset og bladde litt i det mens jeg lesket strupen med en boks Woodpecker til £1,60. Kveldens kamp var altså en ligakamp i Northern Leagues øverste divisjon, som fortsatt har det logiske navnet Division One, og tabellsituasjonen var egentlig svært uoversiktlig grunnet voldsom forskjell i antall spilte kamper. Faktum var uansett at hjemmelaget kun hadde tre poeng ned til nedrykkssonen, og selv om de hadde en og to kamper til gode på disse lagene, var de avhengig av å plukke noen flere poeng. Det skulle imidlertid ikke bli lett denne kvelden mot et Morpeth Town som har hatt en fenomenal sesong. I høst imponerte de så voldsomt at jeg var villig til si meg enig med de som mente de var i ferd med å bli en tittelfavoritt.
En rekke avlysninger og suksess i diverse cuper – ikke minst i FA Vase – har ført til at de etter hvert fikk et voldsomt antall hengekamper og et tett kampprogram, og samtidig som Shildon virkelig fant formen utover i sesongen, var nå ikke lenger ligatittel særlig aktuelt. Vi var altså i siste halvdel av mars, og Morpeth Town hadde faktisk kun spilt halvparten av sine 42 ligakamper! Opp til ledende Shildon var det 23 poeng, men de hadde da også ni kamper til gode. Med et så voldsomt program som de nå har, vil de dog kanskje få nok med å sikre en plass blant topp 3 – som uansett vil være deres beste sesong noensinne. Og ikke minst; de var klare for Wembley-finalen i FA Vase, der de søndag 22. mai vil møte føniksklubben Hereford FC. Dette ble også høflig markert av kveldens hjemmelag som tok oppstilling for å applaudere ut sine motstandere som to dager tidligere hadde blitt finaleklare etter et sent vinnermål i den andre semifinalekampen mot Bowers & Pitsea. Men før den tid hadde jeg truffet på flere kjente fjes, etter å ha betalt med inn med £6. Først mine gamle kjente Lee Stewart og Connor Lamb, og deretter Harvey Harris. Mens vi sto og pratet dro jeg også kjensel på to karer ved siden av oss, og det viste seg ganske riktig å være Keith og Steve som i påsken for to år siden ga meg skyss fra Billingham til Hartlepool og tilbake til Newton Aycliffe.
The Roofers startet positivt og hadde stort sett kontroll på sine Wembley-klare gjester, og med deres offensive rekke er det kanskje litt snodig at de lå så langt nede på tabellen. Med en trio som Michael Mackay, James Fairley og Paul Chow følte jeg vel at de burde ha nok kvalitet til å holde nedrykkssonen på avstand, og både storscorer Chow og Callum Patton hadde sjanser til å gi hjemmelaget ledelsen, før Morpeths Sean Taylor ble spilt gjennom og Roofing-keeper Daniel Regan var reddende engel med en benparade. I det 18. minutt tok imidlertid gjestene ledelsen etter at Sean Taylor stormet nedover kanten, skar inn i feltet og spilte tilbake til Luke Carr, og helten fra helgens semifinale i FA Vase satt inn 0-1. Litt senere ble tidligere Roofing-spiller Patton spilt gjennom, men keeper Regan kom stormende ut og fikk avverget med nød og neppe. På motsatt side av banen lobbet Paul Chow over Morpeth-keeper Karl Dryden, men ballen gikk også på feil side av stolpen. Til tross for at de lå under med ett mål, hadde The Roofers ikke spilt noen dårlig omgang, der de stort sett klarte å temme sine gjester, og det er ikke minst godt gjort ettersom de allerede skaderammede vertene av en eller annen grunn ventet merkelig lenge med å erstatte Kerry Hedley som da så ut til å ha hinket rundt et kvarters tid.
Etter at jeg i pausen hadde betalt £1,50 for en mince pie, innledet vertene andre omgang med å jakte på utligning, og hadde uflaks da Michael Mackay ble vinket off for offside da han var på vei gjennom alene med keeper. Vi sto helt på linje med situasjonen, og jeg er ikke i særlig tvil om at det var en feil avgjørelse. I stedet var det gjestene som doblet ledelsen etter en liten keepertabbe tolv minutter ut i omgangen. Målvakt Regan var oppe og plukket en ball, men så ut til å miste den rett i beina på Sean Taylor som satt inn 0-2. Michael Mackay kunne redusert like etter, men avslutningen gikk utenfor. Roofers måtte dog ikke vente altfor lenge før reduseringen kom fra en corner tjue minutter ut i omgangen. Etter flipperspill i feltet og et par blokkerte avslutninger, endte ballen hos Michael Laws som sendte ballen i mål. Noen mente Paul Chow fikk en touch, men ballen traff veteranspissen etter at den krysset streken, så det var definitivt Laws’ mål. Viktigere for hjemmelaget var at de var tilbake i kampen.
En god Sean Taylor kunne like etter sørget for ny tomålsledelse, men etter et flott raid smalt hans skudd i stolpen. Vi var inne i det siste kvarteret da Dale Pearson kom innpå for gjestene, og kun et minutts tid senere var han mål for et innlegg som han dempet og deretter omsatte i scoring. 1-3, og det virket som om det var avgjørelsen som falt. Ikke minst ettersom Paul Chow skjøt like utenfor da han noen minutter senere. I andre tilleggsminutt reduserte dog hjemmelaget igjen, da et Robbie Williamson skle og hans skudd endte opp med å bli mer en pasning til Paul Chow som fra rundt 12 meter fyrte løs. Hans skudd endret retning og fant veien til nettmaskene, men det var for sent, for ikke mange sekundene etter avspark, blåste dommeren av med 1-3 som sluttresultat foran 114 tilskuere.
Både Connor, Harvey og Hartlepool-duoen tok sporenstreks fatt på hjemveien, men Lee ble med inn i klubbhuset for å holde meg med selskap mens jeg ventet på bussen. En Woodpecker ble fort til en til, og vi kunne heller ikke takke nei når vi ble invitert til å forsyne oss fra de fristende smørbrød-fatene. Jeg vant da også £15 på et av deres skrapelodd som i hvert fall dekket noen av utgiftene til fotball denne kvelden. Siden jeg samtykket i Lee sitt forslag om en andre Woodpecker, lot jeg bussen gå, og blinket meg i stedet ut en annen buss. Rute nummer 35 skulle imidlertid ikke helt tilbake til Newcastle, men jeg kunne ta den til Heworth og bytte til metro der. Det var tydelig at Lee har blitt godt vant med å bli skysset rundt av Katie, men nå som hun var på besøk hjemme i New Zealand hadde han måttet ty til kollektivtransport. Han skulle også ha buss nummer 35, og påsto det var samme buss som jeg skulle ha, men han syntes å ville gå mot en annen holdeplass enn det jeg ville. Det viste seg at han skulle ha samme rute, men i motsatt retning, så det var bra jeg ikke hørte på ham…og jeg tror det er bra han har Katie som kjører, ellers ser jeg ikke bort fra at han hadde surret seg bort nå og da. Ved retur til Newcastle trakk jeg meg umiddelbart tilbake til hotellet og tok kvelden etter nok en spennende dag i Northern League.
English ground # 327:
Jarrow Roofing BCA v Morpeth Town 2-3 (0-1)
Northern League Division One
Boldon C.A. Sports Ground, 21 March 2016
0-1 Luke Carr (18)
0-2 Sean Taylor (57)
1-2 Michael Laws (65)
1-3 Dale Pearson (77)
2-3 Paul Chow (90+2)
Att: 114
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £4
Next game: 22.03.2016: Pelsall Villa v Littleton
Previous game: 20.03.2016: Dundee United v Dundee