Lørdag 09.01.2016: Berkhamsted v Hullbridge Sports
Da jeg våknet i Ipswich denne lørdagsmorgenen, visste jeg fremdeles ikke hva dagen ville bringe og hvor jeg ville se kamp. Jeg hadde opprinnelig valgt meg ut en spennende destinasjon i form av Swanage Town & Herston og deres hjemmekamp mot Cranborne i Dorset Premier League, og det var ene og alene grunnen til at jeg hadde booket hotell i Bournemouth, men allerede på torsdagen fikk jeg vite at de til tross for stor innsats hadde måttet innse at værgudene hadde gjort med ugagn at det ikke ville bli kamp på deres sjarmerende Day’s Park. Jeg hadde derfor bestemt meg for å stå opp tidlig og starte ferden innover mot London mens jeg sjekket ut og vurderte alternativene. Det burde være nok av kamper å velge mellom, selv om jeg ideelt sett måtte prøve å finne noe på veien ned til Bournemouth.
Som en plan B hadde jeg kikket litt på Bashley, og det kunne jo vært interessant å se kamp hos de i det som kan bli klubbens siste sesong i nåværende form, men også de hadde meldt om små muligheter for kamp ved å på Twitter hevde at de var 99% sikker på at det ville bli avlysning. AFC Totton var et annet alternativ i Hampshire, men de annonserte at baneinspeksjon ville skje senere på formiddagen, på et tidspunkt jeg allerede burde ha tatt en avgjørelse om jeg skulle dra nedover mot sørkysten i jakt på dagens dose fotball. Jeg bet meg imidlertid merke i at Berkhamsted var optimistiske med tanke på sin hjemmekamp i FA Vase, som også er turnering jeg liker godt, og denne begynte nå å friste. Jeg hadde i så fall masser av tid å slå i hjel, og i nærheten av London Liverpool Street stasjon, benyttet jeg anledningen til å innta en utsøkt full english breakfast på puben The Woodin’s Shades mens jeg forsøkte å ta en endelig beslutning.
Berkhamsteds motstander for dagen var Essex-klubben Hullbridge Sports, og en av mine Southend-kompiser tok kontakt for å fortelle at en felles bekjent nå var involvert der. Det viste seg ganske riktig at min kompis Simon Kingdon nå er trener for reservelaget til Hullbridge Sports, og da spillende manager Rob Hodgson selv ville ikle seg drakta og spille kampen, var det opp til Simon å lede laget fra sidelinjen. Dette var enda en grunn til å velge meg dagens kamp i Berkhamsted, der jeg selvsagt også hadde lagt merke til at de hadde et tilsynelatende koselig lite stadion. Muligheten til å se en kompis lede bortelaget i en FA Vase-kamp var såpass fristende at jeg der og da bestemte meg for å dra til Berkhamsted, selv om dette ville bety at reisen ned til Bournemouth etter kamp strengt tatt ville bli noe lenger enn hva som var ideelt.
Jeg hadde nå meget god tid, og jeg unnet meg en pint til av Mortimer Orchard, som var en nytt cider-bekjentskap for meg, mens jeg tok en siste sjekk av kampoppsettet i Non-League Paper. Jeg tømte omsider glasset og forlot det jeg mistenker var et Wolves-firma som ladet opp til kamp, og returnerte til Liverpool Street stasjon for å sette meg på toget til Milton Keynes Central. Jeg skulle imidlertid ikke så langt, og kom meg etter en halvtimes tid av i Berkhamsted, slik at jeg denne gang slapp å bli med helt opp til den kjipe og sjarmløse byen som var togets endestasjon. Da var den lille byen Berkhamsted langt å foretrekke.
Berkhamsted er en markedsby som ligger ved i grevskapet Hertfordshire, drøyt fire norske mil nord for London. Man har funnet bevis for at det har bodd folk i området i over 5 000 år, og i dag har Berkhamsted drøyt 18 000 innbyggere. Byen har en sentral plass i historien da det var her det anglosaksiske lederskapet overga seg til normannerne i kjølevannet av Vilhelm Erobrerens seier i slaget ved Hastings. Berkhamsted ligger i de såkalte Chiltern Hills, og er også hjemsted for det britiske filminstituttets nasjonalarkiv, som er et av verdens største film- og TV-arkiver. Nærheten til Hemel Hempstead sørget for øvrig for at jeg også hadde hjemmekampen til Hemel Hempstead Town som backup dersom det mot formodning skulle være problemer med banedekket i Berkhamsted, men det viste seg raskt å ikke være tilfellet.
Etter å ha gått den korte veien fra togstasjonen, og på veien fått en demonstrasjon i bruken av sluser der to kanalbåter manøvrerte seg nedover elven Bulbourne og Grand Union kanalen, ankom jeg nemlig Broadwater med nesten to timer til avspark. Anlegget deler navn med veien som går forbi på utsiden, og den første personen jeg så der jeg kom slepende på min bagasje var faktisk min kompis Simon som hoppet ut av Hullbridge-bussen og ønsket meg velkommen. Foreløpig var naturlig nok ikke inngangspartiet bemannet, og første bud var uansett å få slengt fra seg bagen, som jeg fikk satt fra meg i et hjørne etter å ha kjøpt meg en brus.
Berkhamsted ble stiftet så sent som i 2009, etter at Berkhamsted Town gikk konkurs. Sistnevnte klubb hadde blitt stiftet i 1919 under navnet Berkhamsted Comrades, etter at krigsveteraner startet opp igjen etter at den opprinnelige Berkhamsted Town (stiftet i 1895) la ned driften etter kun 11 år. Noen vil kanskje huske Berkhamsted Town som fast innslag i Isthmian League i 1980- og 1990-årene, og senere i Southern League, men etter flere tunge sesonger og med etter forholdene stor gjeld måtte de omsider ta turen ned i Spartan South Midlands League i 2008, før de i løpet av den påfølgende sesongen ble slått konkurs. Det skal for øvrig nevnes at denne klubben var tapende finalist i FA Vase i 2001, da de måtte gi tapt for Taunton Town.
Den nye klubben startet opp i Spartan South Midlands League Division Two, som ble vunnet på første forsøk. Det ble også Division One sesongen etter, slik at de i 2011 kunne ta plass i ligaens Premier Division etter to titler og opprykk på to år. Femteplassen våren 2012 er foreløpig deres beste ligaplassering, men det kan bli forbedret denne sesongen – og de har også søkt om opprykk til step 4. Det blir imidlertid tøff kamp om beinet i denne ligaen, der London Colney på dette tidspunktet ledet tabellen med 50 poeng på sine 23 kamper. AFC Dunstable lå sju poeng bak, men hadde en kamp mindre spilt. Deretter fulgte Hoddesdon Town og Hertford Town med 11 og 12 poeng opp til teten, men med henholdsvis tre og to kamper til gode. Tre kamper til gode hadde også Berkhamsted på sjuende, som hadde 14 poeng opp til London Colney, uten at de hadde gitt opp håpet av den grunn.
Denne dagen var det imidlertid FA Vase det dreide seg om, og Hullbridge Sports var dagens motstander slik de også hadde vært det i samme turnering for to sesonger siden. Den gang var det Essex-klubben som vant, og de hadde allerede stått for en av de virkelige bombene i denne sesongens utgave. Essex Senior League anses jo gjerne som en av de svakeste step 5-ligaene, og det var nok få som levnet Hullbridge Sports særlig store sjanser da trekningen av andre runde ga de en bortekamp mot Norwich United – en klubb som er suveren i Eastern Counties League, og som av mange ble ansett å tilhøre gruppen av favoritter til FA Vase-tittelen. Det var imidlertid Hullbridge som scoret kampens eneste mål i ekstraomgangene og sørget for en skikkelig bragd. Derfor var det ikke gitt at det skulle bli hjemmeseier i dag, selv om Berkhamsted nok må sies å ha vært en liten favoritt.
Hittil i denne sesongens turnering hadde Berkhamsted tatt seg av Woodford United, Northampton ON Chenecks, Northampton Spencer, AFC Kempston Rovers, og Saffron Walden Town. Hullbridge Sports hadde på sin side fulgt opp bragden mot Norwich United med å beseire Stanway Rovers. Det våte været hadde selvsagt skapt visse problemer også i FA Vase, og mens flere av kampene i tredje runde fortsatt ikke var spilt, skulle dagens duellanter spille kamp i fjerde runde. Og dommertrioen som var i full gang med sin obligatoriske inspeksjon av banedekket virket å være meget tilfreds med det de så, da de smilende ga tommelen opp på sin vei av banen. Jeg så en kar komme med dagens kampprogram og benyttet anledningen til å sikre meg et eksemplar med en gang. £1,50 kostet det, og jeg tok det med inn i baren der jeg konstaterte at det fikk absolutt godkjent.
Ved baren der inne i klubbhuset kom jeg tilfeldigvis også i snakk med to karer som heller ikke hørte til noen av de to lagene, men snarere var en liten delegasjon fra Ipswich Wanderers som hadde vært på vei ned til Somerset for å se FA Fase-oppgjøret Welton Rovers v Bodmin Town. De skulle møte vinneren av den kampen i fjerde runde, men hadde ikke kommet særlig langt før de fant ut at kampen var avlyst, og de hadde dermed endret kursen og i stedet dratt til Berkhamsted. Jeg hadde jo en meget trivelig stund da jeg besøkte Ipswich Wanderers i august 2014, og de kunne fortelle litt om tingenes tilstand siden den gang. De har jo denne sesongen også søkt opprykk til step 4, men understreket at dette ikke er i håp om å rykke opp allerede denne sesong. Den tittelen har Norwich United allerede langt nede i lomma, og de fortalte at det var mer med tanke på å få litt innsikt i hva som trengtes stadionmessig.
Men nå var det ikke Ipswich Wanderers og Eastern Counties League det skulle dreie seg om, men snarere Berkhamsted,, Hullbridge Sports og FA Vase-kampen som skulle spilles på Broadwater, der dagens anlegg faktisk kun har vært fotballstadion siden 1983. Det er temmelig overraskende med tanke på den karakteren det har, men faktum er at klubbens forgjenger Berkhamsted Town spilte i Lower Kings Road et steinkast unna, før denne tomten ble solgt til eiendomsutviklere. Klubbhuset ligger på utsiden, rett ved inngangspartiet som er å finne på den ene langsiden, og etter et lite ståtribune-parti under åpen himmel har man her anleggets hovedtribune. Denne er bygget i mur og hadde tidligere benkerader i tre, men de har nå blitt erstattet med mer tidsriktige plastseter. Bak det bortre målet er det en liten tribune som gir tak over hodet til de som står her med togene susende forbi på den såkalte West Coast Main Line kun noen få meter unna på utsiden.
En tilsvarende tribune har man på nærmeste kortside, men denne muligens noe større, og i motsetning til sin motpart på motsatt ende av banen har den også en vegg i bakkant. Bortsatt fra dette er det hard standing som gjelder rundt banen, og spesielt på bortre langside der man har flere bygninger tett innpå seg på utsiden. Etter å ha betalt meg inn med £6 kunne jeg da også konstatere at Broadwater er et trivelig lite stadion. Laglederbenkene står i forkant av hovedtribunen, og etter å ha tatt en kjapp foto-runde rundt banen, fant jeg Simon bak hovedtribunens hjørne ved bortelagets laglederbenk, der han han tok seg en siste blås i smug før det var på tide å vende oppmerksomheten mot kampen.
Der jeg nå sto og ventet kom jeg i prat med en eldre kar ved siden av meg som kommenterte hvordan det bare skulle mangle at man ikke kunne spille på dagens banedekke, og dette førte ved en tilfeldighet til at samtalen dreide inn på klassiske kamper som har vært de reneste gjørmebad, og han tok ordene ut av munnen min da han trakk frem et av mine favoritt-øyeblikk (selv om det var før min tid). Jeg simpelthen elsker bildene av de vanvittige scenene som utspilte seg på Edgar Street da lille Hereford United en februardag i 1972 slo ut giganten Newcastle United av FA Cupen, og da jeg ga uttrykk for dette svarte han simpelthen: «I played in that game». Jeg trodde et lite øyeblikk nesten at han drev gjøn, men min samtalepartner viste seg faktisk å være Hereford-spissen Billy Meadows som bar drakt nummer 9 den dagen. Jeg har sjelden lyttet mer oppmerksomt og interessert enn da han på oppfordring nå beskrev dramaet slik han husket det. Det var nesten synd at det dro seg mot avspark, men heldigvis fikk jeg høre mer om dette da jan oppsøkte meg igjen i pausen.
De første minuttene var det nesten som om deler av Hullbridge-laget fortsatt var bak tribunen for å smugrøyke, for Berkhamsted gjorde nærmest som de ville det første kvarteret. Allerede etter to minutter tok de ledelsen da Bradley O’Donovan mottok et innlegg og fikk vende altfor enkelt opp og sette inn 1-0. Hjemmelaget dominerte kraftig i starten, men gjestene hadde klart å unngå ytterligere baklengs og de største sjansene mot da de selv fikk en mulighet ved Luke Horsley, men hans volley gikk like utenfor. I stedet fortsatte vertene å presse på, og Adam Mead fikk heade nokså upresset fra kort hold, men hans heading gikk rett i klypene til Hullbridge-keeper Jamie Merralls. Midtveis i omgangen burde O’Donovan scoret sitt andre og doblet ledelsen da han var temmelig alene på bakre stolpe og fikk ballen flott servert av Josh Chamberlain, men headingen sto ikke i stil og gikk over mål.
Alessandro ‘Alex’ Campana hadde også muligheten til å øke da han løp fra spillende Hullbridge-manager Rob Hodgson, men en utrusende keeper Merralls reddet denne gang flott. Campana slo imidlertid tilbake få minutter senere da fikk dra av en mann og løpe mot mål, og med flere bortespillere rundt seg satt han inn 2-0 fra rett innenfor 16-meterstreken. Tre minutter senere trodde hjemmelaget at de hadde scoret igjen da et skudd fra Steve Hawks gikk gjennom en stor gruppe spillere i feltet og endte i mål, men linjemannen hadde hevet flagget for å markere for en offside-plassert spiller som sto rett foran keeperen. Det så ikke spesielt lyst ut for gjestene fra Essex, men etter dette virket de plutselig å kvikne til, og med sju minutter til pause slo de tilbake nærmest ut av det blå. Luke Hornsley fikk ned i duell med James Baldry, og dommeren pekte på straffemerket. Hornsley tok selv straffen, og via stolpen reduserte han og sørget for at det sto 2-1 til pause, slik at det plutselig hadde blitt en helt annen kamp.
De tilreisende var i pausen fornøyd med at de hadde kjempet seg inn igjen i kampen og hadde fått fornyet håp, men hjemmefolket mente at deres utvalgte burde ha avgjort kampen allerede. Det var da også vertene som fikk andre omgangs første mulighet da målscorer Campano igjen kom på et skummelt raid som minnet om situasjonen der han scoret kampens andre mål, men avslutningen gikk denne gang rett på keeper Merralls. Like etter var Luke Hornsley frempå, men to taklinger satt en midlertidig stopper for ham. Da vi nærmet oss en times spill fikk imidlertid Hornsley servert en scoring på sølvfat, og Berko-keeper Carl Tasker hadde et øyeblikk han nok vil glemme fortest mulig. Et sleivspark fra en lagkamerat gjorde at ballen gikk inn til Tasker, men på uforklarlig vis glapp han ballen slik at en observant Hornsley kunne snappe den og plassere den i mål til 2-2. Vi var like langt.
Hullbridge Sports hadde nå fått blod på tann, og Charlie Little skjøt like utenfor. Sion og hans kollegaer på benken hadde nå tro på at de skulle klare å sikre seieren, og formidlet dette overfor spillerne som også virket å få fått troen på det samme. Mens himmelen åpnet seg totalt over det vestlige Hertfordshire, presset gjestene frem en rekke cornere, og virket i denne perioden friskest. Hornsley var igjen frempå, men ble nektet hattrick av keeper Tasker. Berkhamsted kjempet seg inn igjen i kampen, og det bølget frem og tilbake inntil en god sjanse for vertene endte med at innbytter Frank Jowle måtte se sitt skudd reddet, men fra den påfølgende corneren headet Bradley O’Donovan i stolpen, og Alessandro Campana var på pletten for å sette returen i mål til 3-2. Hullbridge skal ha ros for at de fortsatt ikke ga opp, men kastet frem folk i jakten på en ny utligning. Men dermed etterlot de seg også rom bakover, og i siste ordinære minutt kunne Campana besørge sitt hatrrick og fastsette sluttresultatet til 4-2 etter flott forarbeid av Jordan Gilbert.
Skuffelse for Simon som måtte gratulere sin motpart for dagen, Berko-manager Mick Vipond, med avansement til femte runde, som er identisk med åttendedelsfinalene. De 256 betalende tilskuerne (noen kilder oppgir 246) hadde sett en underholdende kamp, og sett under ett var det fortjent at Berkhamsted tok seieren., men Simon og Hullbridge-folket hadde grunn til å være fornøyd med måten de slo tilbake på, selv om det umiddelbart nok føltes litt bittert. Etter å ha unnet meg et glass i baren, takket jeg for meg og ønsket lykke til. Utenfor traff jeg på Simon, og ønsket de god tur tilbake til Essex, før jeg tok med meg bagen tilbake til togstasjonen og satt meg på toget mot London. Det var som sagt en lang reise ned til Bournemouth, der jeg hadde betalt £52 for to netters overnatting ved Burley Court Hotel, og først litt etter klokka halv ni kunne jeg omsider sjekke inn etter en lang dag.
English ground # 319:
Berkhamsted v Hullbridge Sports 4-2 (2-1)
FA Vase, 4th Round
Broadwater, 9 January 2016
1-0 Bradley O’Donovan (3)
2-0 Alessandro Campana (32)
2-1 Luke Hornsley (pen, 38)
2-2 Luke Hornsley (59)
3-2 Alessandro Campana (79)
4-2 Alessandro Campana (90)
Att: 256
Admission: £6
Programme: £1,50
Pin badge: £3
Next game: 10.01.2016: AFC Dunstable v Salisbury
Previous game: 08.01.2016: Brantham Athletic v Hadleigh United
