Alloa Athletic v Falkirk 02.01.2016

Lørdag 02.01.2016: Alloa Athletic v Falkirk

 

Jeg følte meg heldigvis en god del bedre da jeg våknet denne lørdagen og startet dagen med en taxitur fra Express Rooms inn til Newcastle stasjon og en eminent full scottish breakfast inne på stasjonen. Men så startet de virkelige problemene for første gang på turen! Jeg hadde denne dagen planlagt en skotsk dobbel der rosinen i pølsa skulle være Dundee-derbyet på Dens park med tidlig avspark klokka 12.30. Dette var en av grunnen til at jeg dagen før hadde valgt meg Newcastle som base, slik at med dagens første tog skulle klare og komme meg til Dundee tidsnok til å slenge fra meg bagasjen på hotellet og ta meg til Dens park. Dundee v Dundee United var også den eneste kampen på turen som jeg på forhånd hadde kjøpt billett til, og jeg så den faktisk som en av de forventede høydepunktene på turen, før planen var å sette kursen mot Alloa, der det var sent avspark. Men slik skulle det ikke gå, takket være tog-kluss.

 

07.43-toget til Edinburgh rullet inn på Newcastle stasjon som planlagt, men vi ble sittende uten at toget forlot perrongen, og når det begynte å nærme seg fem minutter over planlagt avgangstid begynte man å lure. Da kom etter hvert beskjeden over høyttaleranlegget om at Virgin-toget ikke lenger ville gå mot Skottland, men at det ville returnere til London da det hadde oppstått problemer på linjen nord for Newcastle. Frustrerte passasjerer måtte dermed gå av toget, men et Cross Country-tog sto fortsatt oppført med forsinket avgangstid klokka 07.58, og jeg var blant flere som gikk for å ta plass der. Men så var det samme historien også der, da de nå kunne fortelle at en kjøreledning hadde blitt revet ned mellom Morpeth og Berwick, og all togtrafikk nord for Newcastle ble innstilt mens personell fra Network Rail sjekket skadeomfanget.

 

Tog etter tog nordover ble kansellert, og det rådet fullstendig kaos på stasjonen, der ingen kunne fortelle hvor lang tid dette ville ta. Da også 08.42-toget mot Aberdeen også ble kansellert, betød det at min siste sjanse til å rekke kampen i Dundee gikk fløyten, og det var en blanding av fullstendig oppgitthet, frustrasjon og raseri som nå skyllet over meg ved tanken på at jeg nå ikke ville komme meg på kampen. Billettkjøpet viste seg dermed altså å penger rett i dass, og likeledes satt jeg nå med en bindende hotellreservasjon i Dundee, der jeg hadde betalt £64 for to netters overnatting ved byens Premier Inn. Uten Dundee-derbyet som del av en dobbel ville jeg valgt en annen destinasjon denne dagen, men jeg følte likevel ikke for å anse såpass mye penger som totalt tapt, og avventet derfor ytterligere mens kaoset rådet.

 

Der observerte jeg også en kar i Dundee-jakke som åpenbart også hadde tenkt seg på samme kamp og fått sine planer spolert. Han bekreftet at han hadde tenkt seg på kampen, men at han i hvert fall ikke hadde kastet bort penger på kampbillett da han jobbet for klubben. Selv om han var ganske ordknapp tok han senere på dagen kontakt via Twitter og beklaget at han hadde vært i noe bortimot en sjokktilstand. Samtidig skal man heller ikke glemme at det kunne vært langt verre, for på stasjonen var det en rekke frustrerte familier som fortalte at de mistet flyet sitt fra Edinburgh. Jeg sto og snakket med en slik familie som nå fikk sin tur til Milano ødelagt, og de hadde blitt fortalt at man kunne søke om erstatning, men at togselskapene kun dekker utgifter for togbillett og ikke andre utgifter, selv om det er de som er skyld i at man ikke rekker andre ting man har betalt for. Dette må visst gå på reiseforsikring, og jeg besluttet der og da at det i mitt tilfelle ikke engang var verdt å ta den kampen.

 

Først etter rundt to timers venting fikk man på plass busser som skulle frakte reisende til Edinburgh (og stasjoner på veien dit), og jeg tok plass på den første bussen som kjørte direkte mot den skotske hovedstaden. Sjåføren informerte om at turen ville ta omtrent to og en halv time (mot normalt rundt halvannen time med tog), og det var for lengst klart at dagens Dundee-derby på Dens Park ville gå av stabelen uten meg til stede. Jeg fikk meg om ikke annet litt søvn på bussen, og da vi ble sluppet av utenfor jernbanestasjonen i Edinburgh satt jeg meg snart på neste tog mot Dundee. På veien kunne jeg konstatere at vi passerte rett på utsiden av hjemmebane til Raith Rovers, som for øvrig så nokså fiffig ut. Men jeg var fortsatt svært lite lystig, og raseriet nærmest boblet innvendig da jeg omsider ankom Dundee rundt klokka halv tre – sannsynligvis få minutter etter at kampen der var ferdig.

 

Jeg ankom altså Dundee akkurat tidsnok til å spasere over til Premier Inn-hotellet tvers over veien for stasjonen, sjekke raskt inn og slenge fra meg bagasjen, før jeg returnerte til stasjonen for å egentlig reise tilbake samme vei jeg kom fra! Jeg måtte nemlig nå til Stirling for der å foreta et raskt togbytte for å komme meg til Alloa. Etter drøyt tre kvarter ankom jeg Stirling, og da gjensto kun rundt ti minutter til Alloa, som er en by i området Clackmannanshire. Den ligger på nordsiden av «fjorden» Firth of Forth og har snaut 20 000 innbyggere. Alloas økonomi var tidligere sterkt avhengig sin viktige havn og handel med fastlands-Europa, men dette avtok i konkurranse med mer moderne havner andre steder, og i 1970 ble den store havnen i Alloa lagt ned. Byens jernbanestasjon hadde blitt lagt ned to år tidligere, men ble 40 år senere gjenåpnet i 2008, og det passet meg ganske bra denne dagen.

 

Fra denne jernbanestasjonen er det rundt ti minutters gange langs Clackmannan Road før man ankommer Recreation Park, som har vært hjemmebane for Alloa Athletic siden 1895. Her ankom jeg med drøyt tre kvarter til avspark, som originalt nok var satt til klokka 17.15 for å bli vist på TV. Jeg avleverte mine £16 og tok meg inn på det som skulle vise seg å være borteseksjonen. Jeg hadde ikke sett noe skilting som signaliserte noe slikt, og fikk først inntrykk av at det ikke var segregert, men så snart at så var tilfelle, der jeg plutselig var avskåret fra både klubbsjappe og det som faktisk viste seg å være en liten bar i et bygg ved siden av hovedtribunen. Etter å ha byttet £2 mot et program og knipset noen bilder fra denne seksjonen, fikk jeg imidlertid forklart situasjonen for en av vaktene som lot meg hoppe elegant(?) over sperringene.

 

Alloa Athletic ble i 1878 stiftet under navnet Clackmannan County, og tok navnet Alloa året etter, før de i 1883 tok dagens navn. De måtte vente til 1921 før de fikk innpass i den skotske Football League, da ligaen igjen blåste liv i sin andredivisjon som hadde blitt lagt ned under første verdenskrig. Alloa Athletic debuterte ved å vinne denne divisjonen på første forsøk og rykke opp på øverste nivå, men oppholdet blant eliten varte kun en sesong før de rykket ned igjen som jumbo. Først våren 1939 var de tilbake etter å ha endt på 2. plass i andredivisjon, men påfølgende sesong ble tidlig avbrutt grunnet andre verdenskrig, og da man startet opp igjen etter krigen ble Alloa plassert i det som nå het Division B (nivå to), og har foreløpig aldri returnert til øverste nivå.

 

I 1999/00-sesongen vant de imidlertid den skotske Challenge Cup, som er en slags skotsk versjon av Football League Trophy, og der deltaker-klubbene kommer fra Championship, League One og League Two. Denne rangeres naturlig nok bak både FA Cupen og ligacupen, og det var Inverness Caldeonian Thistle som den gang ble slått 5-4 på straffer etter en finale som endte 4-4 etter ekstraomganger. Så sent som i 2011 befant de seg i den skotske ligaens kjellerdivisjon, men sikret opprykk etter å ha tatt divisjonstittelen i daværende Third Division (nå League Two) den våren, før de året etter besørget et andre strake opprykk da 2. plass ble fulgt opp med playoffsuksess etter å tatt seg av Brechin City og Dunfermline Athletic. Dermed er de nå å finne i det som også i Skottland nå heter Championship; så lenge det varer.

 

Jeg kunne nå fullføre min fotoseanse rundt Recreation Park, der jeg personlig likte best kortsiden Clackmannan Road End. Her har man en liten ståtribune som rett bak mål gir tak over hodet til de som står på den midterste delen av kortsiden. På motsatt kortside står bortesupporterne under åpen himmel, eller de gjorde i hvert fall denne dagen, men de hadde da også til sin rådighet den midlertidige sittetribunen Hilton Road Stand på den ene langsiden. Denne ble satt opp i 2008, har etter sigende 519 seter, og også ut som en midlertidig tribune. På den andre langsiden har man anleggets Main Stand, som er forhøyet fra bakken og entres i forkant. Den byr på sitteplasser og strekker seg omtrent halve banens lengde, men på begge sider av denne er det fasiliteter som klubbsjappa, matutsalg, og den nevnte lille baren.

 

Fortsatt var jeg i faretruende dårlig humør da jeg stakk hodet innom denne baren, men med Magners som eneste cider-variant valgte jeg å avstå og heller betale 70 pence for en boks Coca Cola. Der fant jeg i det minste stensiler med lagoppstillingene, og rasket til meg et av disse før jeg bladde litt i programmet. De var et program med flott utseende som fikk absolutt godkjent, men da det åpenbart hadde gått i trykken før man feiret jul var det ikke alt som nå var like relevant. Da tenker jeg kanskje spesielt på en tabell som hevdet å være fra 21 desember, og som dermed var totalt uinteressant. Det er forresten bare å håpe at klubbsjappa normalt sett er langt bedre enn det som var tilfelle ved mitt besøk, før det var virkelig triste greier. I hyllene lå det kun en håndfull gamle programmer, og en person som åpenbart bemannet den fortalte at det ikke var noen varer på lager for øyeblikket!

 

Som jeg var inne på så kan Alloa Athletics tilværelse i Championship gå mot slutten, for til tross for håpløst utdaterte tabeller i programmet, kan jeg fortelle at Alloa befant seg på jumboplassen med kun 8 poeng på sine 18 kamper. De hadde dermed sju poeng opp til Livingston og St. Mirren som var de to lagene foran dem. Dagens motstander kjempet i motsatt ende av tabellen, der de sammen med Hibernian var alene om å gi Rangers en viss kamp om tittelen. De tre har skilt seg ut til de grader, og Rangers ledet an tre poeng foran Hibs og Falkirk. Fra de to sistnevnte var det allerede hele 14 poeng ned til firer Raith Rovers, og denne trioen går dermed mot minst playoff-plass. Alloa-manager Jack Ross hadde en tøff og voksen oppgave foran seg med å igjen styre Alloa til sikker plass på tabellen.

 

Før jeg tok oppstilling på Clackmannan Road End betalte jeg £1,50 for en mince pie som var så fettete at jeg tok meg i å undres over om den faktisk var frityrstekt! Men slik skal de visst være i Skottland. Samtidig begynte det å regne igjen, og jeg søkte dermed ly under taket på Clackmannan Road End. Falkirk var i fin form med tre strake seire uten baklengsmål, og seier over selveste Rangers før det igjen. Det var derimot hjemmelaget som ute på kunstgresset fikk den første sjansen etter kun 20 sekunder, men Michael Duffy skjøt like over målet til Falkirk-keeper Danny Rogers. Blair Alston fikk deretter en lignende mulighet på motsatt side av banen, men med samme utfall. Sekundene tikket mot kvarteret spilt da Falkirk tok ledelsen etter en noe snodig corner fra Alston. Han sendte ballen helt over til Luke Teahy ute på rundt tjue meter på motsatt side av banen, og han la opp til Will Vaulks som løsnet skudd. Alloa-keeper Andrew McNeil måtte gi retur, og John Baird var å pletten og satt inn 0-1.

 

The Bairns dominerte i denne perioden totalt, og Baird var nære på å doble ledelsen da han vendte opp og sendte i vei et skudd med kurs for vinkelen. Han ble kun stoppet av en glimrende redning fra McNeil, og kort etter var det forsvarer Dougie Hill som var reddende engel for Alloa da han blokkerte Lee Millers skudd. Falkirk presset på for å avgjøre kampen, men The Wasps holdt stand slik at det sto 0-1 til pause. De siste minuttene før hvilen hadde de til og med en god periode der de med litt hell kunne utlignet, men Falkirk-keeper Rogers reddet flott på skuddet fra Robbie Crawford. Jeg hadde bestemt meg for å ikke la den skandaløse starten på dagen ødelegge opplevelsen, og klarte faktisk å glemme dette under kampen, før jeg i pausen kikket på resultatene og konstaterte at både Rangers og Hibs hadde vunnet sine kamper (førstnevnte med hele 6-0 borte mot Dumbarton) samtidig som jeg så at Dundee-derbyet hadde endt med hjemmeseier 2-1 til Dundee.

 

For hjemmelagets del var det nok ikke spesielt gunstig at St. Mirren også hadde vunnet, men de gule- og sort-stripede hadde etter pause en god periode uten at de klarte å true Falkirk-målet i nevneverdig grad. Andre omgang var i det hele tatt en nokså lite uspektakulær affære av typen britene gjerne kaller «scrappy». Falkirk ropte på straffe da Blair Alston fyrte av et skudd som traff armen på Robbie Crawford, men dommeren virket nok korrekt spillet videre. Falkirk-manager Peter Houston forsøkte å endre kampbildet igjen med et par bytter, og en av disse innbytterne var Kevin O’Hara, som kort etter sin inntreden så et skummelt skudd blokkert, mens Will Vaulks ikke klarte å følge opp til tross for et akrobatisk forsøk. Dermed endte det med borteseier 0-1 foran 1 176 tilskuere; hvorav 748 som kunne reise fornøyde hjem til Falkirk.

 

Noen av disse var i likhet med meg med 19.41-toget tilbake til Stirling, og sørget for at jeg fikk et flashback til fjortisfylla på det verste. Etter et drøyt kvarter på Stirling stasjon kunne jeg omsider sette meg på toget tilbake til Dundee, der jeg steg av omtrent i samme øyeblikk som byens kirkeklokker markerte at klokka var ni. Jeg hadde vurdert å ta en tur inn i Dundee sentrum for å unne meg en sen matbit ved en av pubene der, men været innbød ikke akkurat til dette, og uansett hadde det dårlige humøret returnert til en viss grad, slik at jeg i stedet gikk direkte tilbake til Premier Inn-hotellet for en tidlig kveld. Jeg hadde ved planlegging av turen vært mest bekymret for at det var det våte været som ville skape problemer, men da jeg for første gang på turen virkelig møtte motgang var det altså i stedet forårsaket av tog-kluss. Man kan jo selvsagt si at dette igjen sannsynligvis var en konsekvens av været, og regnet skulle uansett flere ganger skape problemer i form av avlyste kamper på resten av turen.

Scottish ground # 6:
Alloa Athletic v Falkirk 0-1 (0-1)
Championship
Recreation Park, 2 January 2016
0-1 John Baird (15)
Att: 1 176
Admission: £16
Programme: £2
Pin badge: n/a

 

Next game: 03.01.2016: Forres Mechanics v Wick Academy
Previous game: 01.01.2016: Heanor Town v Shepshed Dynamo

 

More pics

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg