Torsdag 31.12.2015: Provanmill Park (St. Roch’s)
Det var nyttårsaften morgen, og jeg befant meg i Glasgow der jeg hadde hatt base i forbindelse med en skotsk PL-dobbel dagen før. Før jeg midlertidig forlot Skottland for å sette kursen mot England og Newcastle, hadde jeg imidlertid tenkt å få med meg en treningskamp i det østlige Glasgow. Dette var den eneste kampen jeg hadde vært kar om å finne denne dagen, og den skulle opprinnelig spilles på Provanmill Park; hjemmebanen til St. Roch’s som er en klubb i den skotske Junior-pyramiden. Etter frokost var det tid til å lese litt i en medbragt bok før jeg sjekket ut og slet meg opp til en bussholdeplass i en av sidegatene til Buchanan Street, ikke langt fra Glasgow Queen Street stasjon. Derfra var det vel buss nummer 19A som fraktet meg østover mens jeg fulgte med på kartet, og etter et drøyt kvarter kunne jeg stige av nesten rett utenfor Provanmill Park – eller James McGrory Park, som er det nye navnet på hjemmebanen til St. Roch’s.
Den ble i 2013 omdøpt til ære for mannen som også ble en legende i Celtic og skal inneha den britiske scoringsrekorden med 550 mål – hvorav 485 i den skotske toppdivisjonen (og 408 av disse igjen i ligaen) samt flere andre lignende rekorder. Klubben hadde bedt meg møte opp ved deres hjemmebane, til tross for at det etter hvert ble klart at kampen ville spilles hos dagens motstander Blochairn Star. Inne i klubbhuset var det allerede noen fremmøtte, og selv om det var meget tidlig takket jeg nei til en kopp te og valgte meg heller en boks Strongbow fra kjøleskapet. Klokka var i ferd med å passere tolv, og dette hadde vært opprinnelig klokkeslett for avspark for dagens kamp, men det ble senere utsatt til 13.45 da det passet folket bedre. Jeg hadde allerede tatt en liten kikk rundt Provanmill Park, hvis gressmatte bar preg av de store nedbørsmengdene den siste tiden, og jeg forsto godt at de ikke ville risikere den ytterligere med å spille en ubetydelig kamp her mens Junior-pyramiden hadde jule- og nyttårs-pause.
Jeg hadde heldigvis droppet joggesko for medbragte vintersko for anledningen, men de fikk unngjelde nokså heftig i det som noen steder var et lite gjørmebad. Provanmill Park er er koselig lite anlegg, som visse steder fremstår som temmelig forsømt og falleferdig, men med en solid dose karakter. Inngangen er på den ene kortsiden, der man på venstre hånd får et bygg som huser toalettene, men som for tiden var stengt og fremsto som totalt forfallent med noe bortimo en søppeldynge foran seg. På høyre hånd har man klubbhuset som i forkant har et et utbygg, og dette er det eneste stedet på anlegget der tilskuerne har tak over hodet. Begge langsidene har man klassisk terracing under åpen himmel, mens det kun er gress bak det bortre målet. I tillegg til at supportereffekter tilhørende klubbens ultras-gruppering som ble oppbevart i klubbhuset var «prydet» med blant annet klistremerker fra venstreekstreme grupperinger, hadde muren på den ene langsiden grafitti der det sto «Refugees Welcome», og ikke overraskende er det nok stor politisk avstand mellom undertegnede og mange i denne delen av Glasgow.
St. Roch’s er altså en klubb som spiller i den skotske Junior-pyramiden (som igjen IKKE har noen verdens ting å gjøre med det vi i Norge tenker på som junior-fotball, men snarere er en egen pyramide som opererer parallelt med den ‘ordinære’ pyramiden), og de befinner seg nå i West Region Central District First Division, som tilsvarer nivå tre i den vestlige regionen (som igjen er en av tre regioner). De er nå nyopprykket, men hadde nok sin storhetstid så langt tilbake som i 1920-årene, lenge før man man innførte dagens system. De vant to år på rad Glasgow League, som de den gang spilte i, og ikke minst vant de i 1921/22-sesongen den gjeve Scottish Junior Cup, godt hjulpet av en ung James McGrory som etter den sesongen forsvant til Celtic, der han ble en legene av dimensjoner.
Etter min rundtur (mens jeg forgjeves forsøkte å tørke den verste gjørmen av skoene) forklarte noen av klubbrepresentantene at de hadde noen frivillige som ville gjøre visse utbedringer og oppgraderinger, og de pekte og forklarte hva de hadde i tankene, før jeg ble vist rundt i klubbhusets indre. Jeg hadde lest at klubbens bar kan sammenlignes med å entre en tøff East End pub av typen der man kommer inn og føler samtalen stoppe opp mens alle de lokale stirrer på den fremmede nyankomne, men det var trivelige folk her og jeg følte meg velkommen. Jeg har jo en stund ønsket å stifte nærmere bekjentskap med Junior-fotballen i Skottland, men denne hadde nå jule- og nyttårs-pause, slik at dagens kamp var en treningskamp. En annen utfordring med Junior-fotballen er at man offentliggjør kampprogrammet for kun en uke eller to av gangen, slik at det er vanskelig å planlegge for oss som bor utenlands.
Selv om kampen nå ikke skulle spilles her, møttes man for å skifte her for deretter å kjøre den korte turen ned til det langt mer spartanske anlegget ved Glenconner Park. St. Roch’s-manager Andy Cameron var også involvert i klubbens styre, og virket som en virkelig ildsjel med et utall jern i ilden i driften av klubben. Han var også identisk med karen som jeg hadde vært i dialog med på Twitter, og mannen som hadde gitt meg en liten omvisning, og nå fortalte han at jeg ville få skyss av Tam(?). Dette viste seg å være nok en trivelig kar som jobbet som taxisjåfør i Glasgow, og jeg kastet omsider bagen min inn i hans drosje før vi kjørte de få minuttene ned til Glenconner Park. Dermed forlot jeg Provanmill Park, men kanskje jeg en gang i fremtiden kan se en obligatorisk kamp her.
