Søndag 27.12.2015: Hythe Town v Folkestone Invicta
Premier Inn har utvidet sitt frokost-repertoar med både bubble & squeak og ikke minst black pudding, og det var grunn god nok til at jeg nå valgte hotellfrokost før jeg gikk for å slå kloa i dagens Non League Paper. Deretter gikk turen fra East Croydon til London Victoria, og etter en tur opp til London St. Pancras satt jeg meg på et av Southeasterns hurtigtog ned til Kent. Det brukte kun drøyt 50 minutter ned til endestasjonen Folkestone Central, der jeg steg av og gikk for å finne holdeplassen for buss nummer 16, som skulle ta meg til Hythe. Der var det nemlig duket for et durabelig lokaloppgjør som jeg tidlig blinket meg ut, og som var en av de forventede høydepunkter på turen.
Bussen brukte i underkant av en halvtime vestover langs kysten, men det kjøres visst på rundt kvarteret med bil. Hythe er en koselig liten markedsby med snaut 15 000 innbyggere, beliggende i Shepway-distriktet i den sørlige delen av grevskapet Kent. Med sin beliggenhet ved den engelske kanal var Hythe som en av de såkalte «Cinque Ports» en viktig havn både militært og i handelssammenheng, som først og fremst ble anlagt for å hindre en fransk invasjon under Napoleonkrigene. Samme bakgrunn har kanalen Royal Military Canal som renner gjennom og setter sitt preg på byen. Det hadde vært artig å kunne ankomme byen med museumsjernbanen Romney, Hythe and Dymchurch Railway, men den var romjuls-stengt, og jeg var uansett ivrig etter å komme meg til Reachfields Stadium.
Ikke bare dagens kamp et fristende lokaloppgjør mellom de to erkerivalene Hythe Town og Folkestone Invicta, men jeg hadde også blitt fristet av bilder som viste Reachfields som et meget flott anlegg med en god dose karakter, og etter noen få minutters gange fra bussholdeplassen kunne jeg raskt konstatere at bildene ikke hadde løyet. Jeg betalte £9 for inngang og ytterligere £1,50 for et program, og tok umiddelbart fatt på en kjapp rundtur rundt banen. Jeg kom inn på den ene kortsiden, der man har ståplasser med tak over hodet som strekker seg i hele banens bredde. Denne henger i det ene hjørnet sammen med den venstre langsiden sett herfra, der fasilitetene er av samme typen, og også her har man tak over hodet i hele banens lengde. Slik luksus har ikke de som står under åpen himmel på bortre langside.
Over på den andre langsiden har man et stort bygg som dominerer anlegget. Dette klubbhuset er rødmalt som resten av anlegget, og huser både garderober, kontorer og den slags, i tillegg til klubbens bar. På den ene siden av dette bygget har man imidlertid mer av samme type slags tribune, der man har noen benkerader i tre og tak over hodet. Dette overbygget strekker seg på en måte videre innunder forkanten av det nevnte bygget, der man også har laglederbenkene. Baren befinner seg oppe i andre etasje av klubbhuset, og der har man «balkonger» med vinduer ut mot banen, som der man kunne sikre seg en plass for et bidrag på ytterligere et pund eller to. Disse plassene ble for øvrig raskt revet bort.
Klubben hadde nemlig ventet storinnrykk, og hadde derfor oppfordret folk til å møte opp i god tid. Selv hadde jeg ankommet med rundt en time og tre kvarter til avspark. Med min runde nesten fullført og med kurs sakte men sikkert mot klubbhusets bar, traff jeg på det første av en rekke kjente groundhopper-fjes i form av Martin Bamforth, som hadde kommet helt fra Exeter-traktene. Jeg ble stående og slå av en prat med ham, og ble således tilbudt skyss tilbake til East Croydon etter kamp. Utenfor klubbhuset traff jeg også på Andy English, som er en annen groundhopper fra East Anglia, og det var etter hvert godt under halvannen time til avspark da jeg inntok baren og betalte £3,20 for en pint Thatcher’s Gold.
Den ble nippet til mens jeg bladde i et godt og nokså innholdsrikt program, og mens jeg satt der fikk jeg også selskap av min kompis «Splodge», som i tillegg til å være groundhopper også er klubbsekretær i Fareham Town. Han kom med noen råd og vink i forbindelse med mitt planlagte besøk på Isle of Wight og hos Cowes Sports senere på turen, før vi også ble oppsøkt av groundhopperen Russell Cox – mannen bak bloggen The Wycombe Wanderer. Mange hadde fulgt rådet om tidlig ankomst, for det var snart travelt i baren, som faktisk presterte det kunststykket å gå tom for Thatcher’s Gold med rundt en halvtime til avspark! Det er for å si det mildt temmelig klønete når man forventer storinnrykk.
Hythe Town ble opprinnelig stiftet i 1910, og det var overraskende nok først i 1976 at de tok i bruk Reachfields, da de ble valgt inn i det som da het Kent League. I 1980-årene ble klubben tatt over av eiendomsutvikler Tony Walton, som faktisk hadde voldsomme ambisjoner om å få klubben opp i Football League! Selv om klubbens egne supportere anså dette som temmelig urealistisk, ble stadionet rustet opp til Southern League standard etter at de vant Kent League i 1989. De satset heftig etter opprykket til Southern League, men ytterligere suksess i ligaen uteble, og i 1992 bestemte Walton seg for å trekke klubben fra ligaen, og driftet ble lagt ned.
En ny klubb ble raskt stiftet under navnet Hythe United, og denne klubben er identisk med dagens klubb, som tre år senere (i 1995) byttet navn til Hythe Town samtidig som de igjen tok plass i Kent League. Den ble vunnet i 2011, og de tre første sesongene i Isthmian League Division One South endte de på øvre halvdel. I 2012/12-sesongen tok de seg også til playoff, men fjerdeplassen ble fulgt opp med semifinale-tap for Faversham Town. Det skal også nevnes at de i 2010/11 spilte seg frem til første ordinære runde av FA Cupen, og selv om de tapte 1-5 borte mot Hereford United, ble de den første Kent League-klubben som scoret på dette stadiet av den gjeve cupturneringen på 53 år. Forrige sesongs 16. plass var kanskje en liten skuffelse, og det var flere som mente at en naturlig målsetning for sesongen kan være å forbedre det ved å ta seg opp på øvre halvdel.
De mest optimistisk hadde også et håp om at man kanskje kunne kjempe om playoff, men da var det viktig at man begynte å sanke poeng, for man lå før dagens kamp ti poeng bak Guernsey som la beslag på den siste playoff-plassen. Og gudene skal vite at det ikke bare var å bestille tre poeng denne søndags ettermiddagen, for på besøk kom ingen ringere enn den suverene serielederen. Folkestone Invicta hadde en 12 poengs ledelse ned til Worthing på andreplass, og det med en kamp til gode. Med statistikken 20-3-3 så de utvilsomt sterke ut, og Hythe-manager Clive Cook hadde i sin programspalte gjort et poeng av at et lag som også vinner halvparten av sine seire med sifrene 1-0 vil være en soleklar tittelfavoritt.
Naturlig nok er det også mange forbindelser mellom de to naboklubbene. En av Hythe Towns direktører, Gary Stainforth, er tidligere manager for Folkestone Invicta. Og Invicta-manager Neil Cugley har tidligere også vært manager for Hythe Town. For å nevne kun to…og det har selvsagt heller ikke vært helt uvanlig med spillere som har gått mellom de to. Tabellsituasjonen tatt i betraktning var det ikke spesielt overraskende at mange hadde gjestene som klare favoritter, men dette er som sagt et heftig lite lokaloppgjør, og slike kamper har gjerne en egen tendens til å leve sine egne liv helt uavhengig av tabellposisjon og formutvikling. Og derfor var det likevel litt spenning knyttet til hvorvidt Hythe Town kunne stikke kjepper i Folkestone-hjulene.
Det skulle etter hvert vise seg at hele 1 527 tilskuere hadde betalt seg inn på Reachfields denne søndagen, og da det nærmet seg avspark var det fortsatt lange køer utenfor, slik at man derfor opplyste om at avspark ville bli utsatt med et kvarter. Lange køer var det også i matutsalgene, og jeg benyttet i stedet anledningen til å brøyte meg vei inn i klubbsjappa for å sikre meg en pin til min samling. I baren hadde man nå også gått tom for en av øltypene som ble servert fra en av tappekranene (heldigvis hadde man en rekke tappekraner med andre sorter), samtidig som man også var utsolgt for all cider på flaske, bortsett fra en av Kopparbergs varianter. Det var tydelig at de i hvert fall gjorde god butikk! Og omsider dro det da seg også mot en noe forsinket avspark i Shepway-derbyet.
Fra en av dagens andre kamper med tidlig avspark kom nyheten om at Worthing vunnet hele 5-0 over Peacehaven & Telscombe, slik at gjestene måtte vinne om de ville gjenopprette sin 12 poengs luke. Det var imidlertid vertskapet som fyrte på alle plugger fra start, og debutant Jack Harris hadde skjøt to ganger utenfor mens Alfie May traff utsiden av stolpen. Det var tydelig at Invicta savnet sin kaptein Liam Friend i midtforsvaret, men etter halvspilt omgang tok de ledelsen mot spillets gang. Nat Blanks snappet opp en svak klarering og tok seg inn i feltet der han ble felt klønete av Ryan Johnson. Ian Draycott steg frem, sendte Hythe-keeper Joe Mant feil vei, og dermed 0-1.
Draycott kunne økt like etter, men Mant reddet meden benparade, og sekunder senere testet Alfie May Invicta-keeper Tim Roberts med et susende skudd, før Roberts også hamlet opp med returen fra Frankie Sawyer. Noe senere rundet en livlig Alfie May keeper Roberts, men Josh Vincent kom seg tilbake på streken og reddet avslutningen. Hjemmefansen mente han hadde brukt hånda, man dommeren vinket spillet videre, og vertene fikk heller ikke uttelling da Craig Cloke sendte i vei et skudd som keeper Roberts bokset unna. Dermed sto det 0-1 til pause, og det var faktisk noe ufortjent. Jeg regnet med at køen i baren ville være nokså håpløs å gi seg i kast med, men Splodge hadde vært føre var, og jeg fikk melding om at han hadde handlet inn forfriskninger som ventet på meg i baren.
Etter pause var det fortsatt vertene som dominerte, og The Cannons skapte etter hvert et betydelig antall sjanser. Det var også tilløp til knuffing flere ganger, mens Sawyer og May begge testet keeper Roberts igjen; sistnevnte etter å ha snappet ballen da dommeren ufrivillig hælsparket en Folkestone-pasning. Sawyer var igjen på ferde etter rundt timen spilt, men igjen ble skuddet reddet, og Hythe-folket måtte begynne å lure på hva som måtte til for å score. Men så, tjue minutter ut i omgangen, fikk de omsider uttelling da Frankie Sawyer ble spilt fri på kanten, skar inn i feltet og sendte i vei et skudd som snek seg innunder keeper Roberts, som burde gjort bedre ved det tilfellet. 1-1, og nå var det kjempestemning på Reachfields.
Hythe pøste på fremover, men tidligere Invicta-spiller Darren Marsden burde konsentrert seg om å avslutte heller enn å (tilsynelatende) filme da han var på vei til å runde keeper. Alfie May skjøt deretter like over, før gjestenes Josh Vincent fikk sitt andre gule etter en takling The Cannons trykket voldsomt på, og med seks minutter igjen av ordinær tid ble en lang ball spilt inn i feltet. Sawyer vant duellen med en nølende keeper og la tilbake til Alfie May, som styrte inn 2-1 og kronet en god kamp med å score vinnermålet. Stor jubel blant hjemmefolket naturlig nok, og en fin bursdagspresang til manager Clive Cook som fylte 57 år. For Hythe Town rodde i land seieren foran det som var Kent-fotballens største tilskuertall den uken, og befant seg nå på 13. plass med sju poeng opp til playoff, som kanskje ikke virket like usannsynlig lenger likevel..?
For gjestenes del var det nok en skuffelse, og de var da også en skygge av seg selv denne dagen. For at de kan bedre er det ingen tvil om, og de forblir både undertegnedes og de fleste andres store tittelfavoritt til tross for at de denne søndagen måtte reise den korte veien hjem til Folkestone etter å ha blitt slått grundig av den lokale rivalen som ganske enkelt syntes å ville det mer denne dagen. Det hadde vært et artig lokalderby på et meget fjongt stadion, og besøket der står som et høydepunkt på turen. Jeg tok et foreløpig farvel med Splodge, som jeg ville se senere på turen, og gikk for å møte Martin Bamforth som hadde tilbudt meg skyss.
Til tross for at jeg hadde betalt £6,20 for en returbillett til bussen, valgte jeg å takke ja til dette tilbudet, og vi hadde god tid til å prate om fotball og groundhopping på turen opp til East Croydon, der han slapp meg av utenfor hotellet. Jeg ønsket god tur til Exeter, og gikk snart til puben Porter & Sorter, men der hadde de dessverre ikke matservering denne dagen. Dermed fikk jeg ikke gjenopplevd deres herlige black pudding stack, og etter en pint eller to trakk jeg meg tilbake og unnet meg i stedet en to retters middag på hotellet. Jeg hadde tross alt ikke spist siden frokost. En ny flott dag med groundhopping i den herlige engelske non-league-pyramiden var unnagjort, og nå ventet en hektisk dag med hele tre kamper dagen etter.
English ground # 308:
Hythe Town v Folkestone Invicta 2-1 (0-1)
Isthmian League Division One South
Reachfields Stadium, 27 December 2015
0-1 Ian Draycott (pen, 23)
1-1 Frankie Sawyer (66)
2-1 Alfie May (84)
Att: 1 527
Admission: £9
Programme: £1,50
Pin badge: £3
Next game: 28.12.2015: CB Hounslow v Bedfont & Feltham
Previous game: 26.12.2015: Bishop’s Stortford v St. Albans City
