Søndag 25.10.2015: Grays Athletic v Welling United
Jeg våknet overraskende frisk, og etter en rask dusj fikk jeg pakket snippesken og sjekket ut før vertinnen ringte etter en taxi for meg. Den slapp meg av på Coventry stasjon med tid nok til at jeg rakk å plukke opp dagens utgave av Non-League Paper før jeg satt meg på 08.51-toget til London. Frokost i form av smørbrød og juice hadde også blitt handlet inn, og den drøye halvannen timen ned til London Euston gikk temmelig fort der jeg satt med nesa dypt begravet i NLP, og i tilfelle jeg hadde oversett noe, hadde jeg for sikkerhets skyld også konsultert kampoppsettet i denne publikasjonen før jeg satt meg på London-toget, for det var først i siste liten at jeg bestemte meg for destinasjon og kamp denne dagen.
Jeg hadde i det lengste håpet på at noe spennende ville bli flyttet til denne søndagen. Samtidig ville jeg faktisk ha vurdert PL-oppgjøret Sunderland v Newcastle United i kraft av at det tross alt er et heftig lokaloppgjør, men det var uaktuelt da det med tidlig avspark var fullstendig umulig å komme seg fra Coventry til Sunderland i tide. Da menyen denne søndagen dreide seg om PL mens alternativene i non-league glimret med sitt fravær, endte jeg dermed opp med å «ta til takke med» Grays Athletic v i Welling United i FA Cupens fjerde kvalifiseringsrunde. Da Grays Athletic nå banedeler hos Aveley, betød dette eventuelt en tredje visitt på flotte Mill Field.
Det hadde i tillegg vært en god del usikkerhet knyttet til hvorvidt denne kampen ville bli spilt på søndagen. Aveley hadde selv hjemmekamp i Isthmian League Division One North på lørdagen, og det var dermed naturlig å anta at Grays’ kamp ville bli flyttet. Det var imidlertid ikke motstander Welling enig i, og de presterte faktisk å protestere mot å spille på en bane der det hadde blitt spilt fotball dagen før! Dette fikk FA til å hevde at deres FA Cup burde ha rangen foran ligakamper og at det derfor var Aveleys ligakamp som burde flyttes, mens Grays v Welling ble arrangert på lørdag. Isthmian League var igjen uenig i dette, men på et eller annet vis kom de omsider frem til at cupkampen ble satt opp søndag klokka 14.00 – etter at det også hadde vært protester mot klokkeslettet som opprinnelig hadde vært foreslått til klokka 13.00.
Akkurat det siste var imidlertid ganske greit for min del, da det denne søndagen var ytterligere utfordringer i form logistikk og transport. Toglinjen som betjener Rainham i Essex (som er den nærmeste stasjonen til Aveley) var nemlig gjenstand for vedlikeholdsarbeid, og det betød buss for tog østover fra Barking. Jeg er derimot ikke helt tapt bak en vogn, og hadde sjekket ut andre (og raskere) kollektive alternativer, hvorav ett godt alternativ som jeg valgte meg. Etter å ha tatt den lange turen med tuben helt fra Euston til Elm Park, helt øst i London, kunne jeg bytte fra District Line til buss nummer 372. Den brukte rundt 25 minutter fra fra Elm Park til stedet hvor jeg like etter halv ett hoppet av, noen få minutters gange fra Aveleys hjemmebane.
Aveley er en liten by helt sørvest i Essex; rett ved grensen til Greater London. Fra Charing Cross i London sentrum er det drøyt to og en halv norsk mil ut hit, og mange av de rundt 8 000 innbyggerne jobber selvsagt i metropolen. I tillegg til å ligge i et område som domineres stort av West Ham-supportere, har non-league klubbene tøffe kår i denne delen av Essex, der en stort antall klubber ligger tett som hagl. En av disse er Grays Athletic, som egentlig selvsagt hører hjemme i den større nabobyen Grays, helt nede ved de nordlige breddene av Themsen. Mens jeg skrev denne «kamprapporten», kom jeg for øvrig over denne meget interessante (og ferske) artikkelen som tar for seg fotball-situasjonen i Thurrock-området av Essex.
Første stopp for meg var klubbhuset som ligger på utsiden av anlegget, og der fikk jeg satt fra meg bagen under et bord i et hjørne, mot at jeg naturligvis selv tok ansvaret. Deretter måtte jeg nesten for høflighets skyld bestille en pint Strongbow til £3,50 mens jeg kunne puste ut etter den lange turen fra Coventry. Ved et av bordene satt det faktisk en stor gruppe svensker, og jeg undret meg fælt over hva de gjorde på Mill Field. Det viste seg å være en gjeng på helgetur, og det var tidlig klart at de ikke var helt på hjemmebane på dette nivået. De hadde vel vært på Arsenal-kamp dagen før, og det passet de nok langt bedre. Før jeg stakk ut for å slå kloa i et program, fant jeg dog ut at det også var en nordmann på dette bordet, men som ikke hadde reist sammen med svenskene, og han skulle jeg tilfeldigvis støte på også hos North Ferriby noen dager senere.
Grays Juniors ble stiftet som en amatørklubb i 1890, og slo seg i 1906 sammen med Southern League-klubben Grays United for å danne dagens Grays Athletic. De var med å stifte både Athenian Leaugue i 1915 og Corinthian League i 1945. I 1983 tok de steget opp i Isthmian League, der de raskt spilte seg opp i Premier Division. Etter en liten svipptur tilbake i Division One, var de tilbake i Premier Division da man sommeren 2004 gjennomførte omstruktureringen med stiftelsen av de regionale Conference-divisjonene. Grays Athletic hadde endt på 6. plass, og fikk dermed være med å stifte Conference South, der de ble den divisjonens første vinner og sikret seg opprykk til Conference Premier.
Samtidig vant de FA Trophy i både 2005 og 2006, og etter at de debuterte i Conference Premier med 3. plass i 2006, begynte man å snakke om Football League i disse traktene av Essex. Men da suksess-manager Mark Stimson forlot klubben for å prøve lykken i det som da het Stevenage Borough, gikk det etter hvert nedover med klubben, som i 2010 rykket ned etter. Samtidig hadde de blitt hjemløse ettersom Recreation Ground ble solgt til utbyggere som hadde planer om å bygge boliger der. Man fikk til en avtale om banedeling hos East Thurrock United, men da deres Rookery Hill ikke oppfylte Conference-kravene, ble Grays Athletic degradert ytterligere.
Bakgrunnen for deres hjemløshet er som følger: Grays Athletic hadde siden 1906 spilt på sin Recreation Ground, som fra 1890 hadde vært hjemmebane også for andre Grays-klubber, og som ble døpt om til New Recreation Ground etter at man foretok oppgraderinger for å imøtekomme stadionkravene. Da klubben hadde befunnet seg i store økonomiske problemer i begynnelsen av 1980-årene hadde den lokale Ron Billings kommet inn som en reddende engel, og han tok også personlig over eierskapet av klubbens hjemmebane. Da han døde i 2009 var man ikke i stand til å forhandle frem en ny leieavtale med hans arvinger, som virker mer interessert i å selge til de nevnte boligutbyggerne. Siden den gang har man altså banedelt med både East Thurrock United, West Ham Uniteds reservelag (på deres Rush Green Stadium) og nå altså med Aveley.
Våren 2013 tok man det første steget opp i pyramiden etter degraderingen ved å vinne Isthmian League Division One og rykke opp til Isthmian League Premier Division. Der kjempet de i fjor om en plass i play-off, men var til slutt ett fattig poeng unna den siste plassen. De håper å igjen kunne kjempe der oppe denne sesongen, og har et spennende lag som på dette tidspunktet lå rett utenfor playoff-sonen, men med et par kamper til gode på noen av klubbene foran seg. Grays Athletic offentliggjorde for øvrig tidligere i år at de skal ha midler til å bygge et nytt stadion og dermed få klubben tilbake til Grays, men de har foreløpig ikke kommet med noen detaljer da dette fortsatt er på planleggingsstadiet og åpenbart er gjenstand for forhandlinger.
Også hos Aveley har man dessverre planer om nytt stadion, og selv om det har blitt litt stille rundt dette, er disse mer fremskredne enn tilfellet er med Grays. Jeg fikk vite at håpet fortsatt er å flytte inn på nytt anlegg i løpet av et år eller to…eller tre. Uansett går tilsynelatende Mill Fields tid mot slutten, og det er synd, for det er et fantastisk stadion. Det domineres totalt av hovedtribunen på den ene langsiden, og det er denne langsiden som gir Mill Field sin herlige karakter. Sittetribunen er flankert av herlige ståtribuner som også strekker seg hele banens lengde i forkant av den nevnte hovedtribunen. Aveley har for øvrig spilt her siden 1953, og hovedtribunen skal være bygget i 1957.
På kortsiden nærmest inngangspartiet er publikum henvist til såkalt hard standing, mens man midt på motsatt kortside har en liten ståtribune i to seksjoner. Denne er av den moderne prefabrikerte typen man gjerne ser ved nye anlegg i non-league. Borte langside har en stillas-lignende konstruksjon som gir tak over hodet på en liten seksjon, der man har tre-fire betongtrinn som strekker seg mesteparten av denne langsiden. Jeg gikk nå mot inngangspartiet for å bytte £2 mot et eksemplar av dagens kampprogram, som viste seg å være både tykt og innholdsrikt. Det tok jeg med meg tilbake til klubbhusets bar for nærmere studie over en ny pint.
Forrige gang jeg så Grays Athletic som hjemmelag var det på East Thurrock Uniteds hjemmebane Rookery Hill, i et heftig lokaloppgjør mot Tilbury i oktober 2011. Den gangen var det politioppbud og segregering av supporterne etter at det omvendte oppgjøret tidligere i sesongen hadde endt i masseslagsmål med 250-300 personer involvert. Temmelig spesielt for dette nivået, og det var i hvert fall langt mer avslappet stemning når man denne søndagen skulle ta imot Welling United fra Conference Premier til kamp i FA Cupens fjerde (og siste) kvalifiseringsrunde. Grays hadde entret turneringen i første kvalifiseringsrunde, og tatt seg hit via hjemmeseire over henholdsvis Biggleswade United (5-0) og Hullbridge Sports (6-0) samt borteseier 2-1 over Hanwell Town sist. Men nå ventet antatt tøffere motstand.
Med et drøyt kvarter til avspark betalte jeg meg omsider inn med £12, og kunne igjen ta en rask runde rundt denne perlen av et stadion som denne dagen var langt bedre besøkt enn ved mine to tidligere visitter – henholdsvis i juli 2013 (Aveley v Dulwich Hamlet) og desember 2014 (Aveley v Tilbury). På min vei rundt banen traff jeg på flere kjente fjes i det engelske groundhopper-miljøet, og ble stående å småprate litt med den av disse mens det dro seg mot avspark. Jeg nevnte at hjemmelaget har et spennende lag, med flere unge lovende spillere. Den 21 år gamle spissen Dubemi Dumaka sto med 17 mål på 13 kamper fra start denne sesongen, og ble jaktet av blant annet West Ham United og Ipswich Town. Og den 19 år gamle midtbanespilleren Nathan Fergusons storspill har gjort ham til et mål for en rekke større klubber, der Reading, Burton Albion og ikke minst Fleetwood Town virket å være mest ivrige.
Ferguson var imidlertid ikke å finne på startoppstillingen for spillende manager Mark Bentley sitt hjemmelag, men det var uansett vertene som tok initiativet mot sine gjester fra to nivåer over. Defensivt virket de å ha overraskende solide mot bedre rangert motstand, med midtstopper Jay Leader som en bauta der bak. Fra en defensiv midtbaneposisjon var spillende manager Mark Bentley en talisman og drivkraft som både leverte noen eksempler på glimrende defensive kvaliteter og også startet mange av angrepene der han manet sine gutter fremover. Der fremme var nevnte Dumaka en konstant trussel, men led nok litt av at han ofte ble litt alene mot Welling-forsvaret. Han hadde hatt et par halvsjanser da Joao Carlos ble spilt gjennom og lobbet ballen over Welling-keeper Mike McEntegart, men ballen traff stolpen.
Det ville ikke vært ufortjent om vertene hadde gått til pause med en ledelse, for gjestene hadde knapt vært i nærheten av å true Grays-målet, og det nærmeste de kom noe som kunne minne om en halvsjanse var etter at Grays ga bort ballen på egen banehalvdel uten at Welling klarte å utnytte dette. Jeg valgte å benytte anledningen til å innta en kjapp pint i pausen, og på veien dit passerte jeg svenskene som tydeligvis ikke hadde latt seg imponere i like stor grad over måten Grays tok luven av Conference-laget, men i stedet mente at det hadde vært en svak og nokså kjedelig kamp. Riktignok hadde det ikke vært de største sjansene, sett bort fra det nevnte stolpeskuddet, men jeg hadde i hvert fall latt meg imponere av hjemmelaget, som for øvrig nå også har min gamle Reading-busse Glen Little som assisterende manager.
Vertene startet andre omgang i samme stil, samtidig som de forsøkte å gi Dumaka litt bedre arbeidsvilkår. Et frispark fra Harry Agombar ble parert av Welling-keeperen, og ballen var centimetere fra å treffe Mark Bentley. Grays hadde nå en svært god periode, og en corner fra Jay Silva så ut til å gå rett i tverrliggeren. Omtrent ved halvspilt omgang begynte imidlertid Welling å skape noe mer, og med tjue minutter igjen fikk Sam Corne en gyllen mulighet, men en ekkel sprett gjorde at han avsluttet over fra tre meter. Vingen Alex Addai kom innpå for hjemmelaget, og han hadde ikke vært lenge på banen da han spilte veggspill med Dumaka og avsluttet i mål til 1-0. Et glimrende mål, og fullt fortjent hjemmeledelse!
Publikum var i ekstase og luktet en liten skrell, men i det 83. minutt utlignet gjestene noe ufortjent da Sam Corne trakk seg innover og skrudde ballen rundt Grays-keeper Lamar Johnson og i mål til 1-1. Begge lag gikk nå for seieren, og Grays-keeperen reddet glimrende fra Sahr Kabba. Med snaut fem minutter igjen kunne vertene tatt tilbake ledelsen, men skuddet fra Dumebi Dumaka smalt i tverrliggeren. Dermed ebbet det ut med 1-1, og det var duket for omkamp på Park View Road. Grays Athletic hadde gjort en svært god figur, og jeg kunne ikke annet enn å føle litt med de blåkledde som nå fikk stående applaus av majoriteten av de 512 tilskuerne. Likevel sto jeg med en følelse av at dette var deres store mulighet, og noen dager senere vant da også Welling United omkampen 4-0.
Det var først nå at jeg sjekket ut hotelltilbudet mens jeg unnet meg en pint i baren. En kompis i Southend ytret interesse for å treffes over en pint eller to, og ved Southend Guest House fikk jeg booket overnatting til £35. Med den ene av linjene mot Southend ute av drift, måtte jeg imidlertid først ta meg til Upminster med buss, før jeg der byttet til tog. Omsider kunne jeg hoppe av ved Westcliff stasjon, fem minutters gange fra mitt utvalgte hotell. Min noldus av en kompis hadde imidlertid ikke fått barnefri, og måtte bli hjemme med sitt spedbarn, men det var egentlig ingen alvorlige sure miner av den grunn. Jeg spaserte i stedet de 25 minuttene inn til den enorme Wetherspoons-puben The Last Post, som ligger vis-à-vis Southend Central togstasjon. Der inntok jeg en sen middag og en siste pint før jeg trakk meg tilbake ved å ta toget den ene stasjonen tilbake til Westcliff-on-Sea.
Revisit:
Grays Athletic v Welling United 1-1 (0-0)
FA Cup 4th Qualifying Round
Mill Field, 25 October 2015
1-0 Alex Addai (75)
1-1 Sam Corne (83)
Att: 512
Admission: £12
Programme: £2
Next game: 26.10.2015: Highmoor Ibis v Royal Wootton Bassett Town
Previous game: 24.10.2015: Bedworth United v Bideford
