Fredag 28.08.2015: St. Ives Town v Norwich United
Betjeningen ved Langham Hotel virket langt blidere denne morgenen, og etter at jeg hadde inntatt en full english breakfast, ringte de etter en taxi til meg. Dermed kunne jeg forlate Northampton med 10.50-toget til London. Under planleggingen av reisen var dette en dag som etter hvert hadde voldt meg betydelig hodebry. Opprinnelig virket det enkelt nok med kamp hos Cromer Town i Anglian Combination, og dette var da også en perfekt løsning med tanke på at jeg tidlig hadde blinket meg ut lørdagskamp hos Beccles Town med tidlig avspark dagen etter. Men da kampen i Cromer på mystisk vis ble flyttet uten at jeg fant noen forklaring, begynte problemene med å finne et fullgodt alternativ.
Nesten samtlige kamper ville være umulig å kombinere med mitt besøk i Beccles dagen etter, og det beste alternativet virket lenge å være FA Cup-kampen Wantage Town v Didcot Town. Avhengig av hvor jeg valgte å ha base, ville jeg også her ha en skikkelig utfordring i form av enten en grytidlig start og lang reisevei lørdag morgen, eller en kronglete og lang reisevei med flere bussbytter etter kamp på fredag kveld. Det var ingen fullgod løsning, men i mangel på bedre alternativer var det inntil videre den heteste kandidaten. Men så ble nok et oppgjør i FA Cupen flyttet til denne fredagen, og jeg fattet øyeblikkelig interesse for St. Ives Town v Norwich United som et bedre alternativ. Det var først en snau uke i forveien, mens jeg var godt i gang med min voldsomme tur, at jeg omsider tok avgjørelsen og booket hotell i Peterborough.
Northampton Town og Peterborough United er jo bitre rivaler, og man kjører mellom de to byene på en snau time. Når jeg denne formiddagen skulle benytte meg av jernbanenettet, ble imidlertid turen adskillig lenger. Jeg måtte nemlig ned til London Euston, ta en liten tur med tuben, og deretter reise nordover igjen fra Kings Cross. Dermed tok det meg rundt to og en halv time før jeg spaserte ut av Peterborough stasjon. Jeg har også tidligere overnattet ved Newark Hotel, der jeg denne gang hadde betalt £36 fro kost og losji. Jeg unnet meg en taxi dit opp, og ble raskt sjekket inn av det trivelige personalet. En times tid ble jeg liggende på senga og slappe av med min medbragte bok mens jeg ladet telefonene litt, men jeg hadde også andre ting fore, så jeg tok snart beina fatt og spaserte ned mot Peterborough sentrum.
På vei tilbake til togstasjonen stakk jeg som planlagt innom Wortley Almshouses for å unne meg en pitstop på denne gode puben. Jeg husket fra tidligere besøk at de har Samuel Smith’s i kranene, og jeg så nå frem til en frisk pint med Samuel Smith’s Cider Reserve. Det var bare såvidt jeg klarte å motsto fristelsen av å be om påfyll, men jeg kom meg snart ned til stasjonen for å ta plass på 16.16-toget som skulle frakte meg ned til Huntingdon. Der i Oliver Cromwells hjemby skulle jeg nemlig bytte fra tog til buss, og etter fjorten minutter steg jeg av og spaserte inn til Huntingdon sentrum. Der hadde jeg blitt tipset om at det skulle være et par meget gode puber, og jeg ville ta en lakmustest på en av disse før jeg busset mot St. Ives. Valget falt på The Falcon Tavern, som har vært gjenstand for strålende kritikker etter et eierskifte for en stund siden.
Det var slett ikke vanskelig å forstå hvorfor, for det viste seg å være en liten perle av en pub. Blant utvalget i kranene var hele 21 real ales og ti cidere. Det kan man ikke klage på! Mens jeg satt der var det da også en av kundene som kunne fortelle en overrasket landlady at hennes pub hadde fått innpass i den nye utgaven av The Good Beer Guide. Her hjemme i et land totalt blottet for pub-kultur er det ikke mange som er klar over hva slags ære det er for en pub der borte, og denne årlige utgivelsen er for mange pubgjengere nærmest som en bibel å regne. Det var imidlertid liten grunn til overraskelse, for dette er en fantastisk liten pub. Det var nesten synd at jeg etter to glass måtte lette på liket, men jeg hadde jo også en kamp å ta meg til.
Jeg fant snart frem til den lille busstasjonen der Busway B plukket opp på sin ferd mot Cambridge. Jeg skulle imidlertid bare være med så langt som til St. Ives, og betalte £6,40 for en returbillett. En drøy halvtime senere kunne jeg takke sjåføren for skyss og hoppe av på Ramsey Road i St. Ives. Dette er en markedsby som tilhørte det tidligere grevskapet Huntingdonshire, men i 1974 ble hele dette grevskapet «spist opp» av Cambridgeshire. I over tusen år har St. Ives vært åsted for et av landets største markeder, og spesielt mandags-markedene tar fullstendig over byens sentrum. Ikke minst gjelder dette Bank Holiday Mondays i mai og august. Byen har da også i alle tider vært en viktig handelspost, beliggende langs elven Great Ouse mellom Huntingdon og Ely. Her ligger byen eksempelvis snaut to norske mil nordvest for Cambridge, og har i dag 16-17 000 innbyggere. Det kan også nevnes at byen i 1838 hadde hele 64 puber – én for hver 55. innbygger! Så mange er det ikke i dag..
Rett ved der jeg hoppet av bussen, så jeg Westwood Road gå opp til høyre, og denne leder til stadionet med samme navn, der kveldens batalje skulle gå av stabelen. Med i underkant av halvannen time til kampstart spaserte jeg opp til inngangspartiet og betalte mine £8 i inngangspenger. Et program til £1,50 ble også handlet inn, og det viste seg å være et godt program som inneholdt det man forventet av info. Et par av skiltene ved inngangspartiet var for øvrig en påminnelse om at Cambridge City nå banedeler her på Westwood Road, og jeg spurte et par av karene ved inngangspartiet om hvordan de følte denne løsningen fungerte så langt. De fortalte at det hittil hadde fungert fint, men de var spent på hvordan det vil være når værgudene nok vil skape noen utfordringer i vintersesongen.
Med det foretok jeg min sedvanlige lille rundtur rundt banen. Den startet ved inngangpartiet nederst på den ene kortsiden, og gikk med klokka. Derfor krysset jeg over til motsatte langside der man finner klubbhuset. Foran dette er det et parti med noen betongtrinn og et overbygg som gir tak over hodet til stående tilskuere. På begge sider av klubbhuset er det såkalt hard standing som gjelder, og det er også tilfelle på begge kortsidene. Det meste av tribunefasiliteter er å finne på den andre langsiden, der man har ikke bare én, men hele tre forskjellige tribuner. Øverst står det en tilsynelatende hjemmesnekret affære som har rammeverk i tre og er kledd i bølgeblikk. Innunder denne står man på et flatt betongunderlag. På midten av langsiden har man det som må kunne kalles anleggets hovedtribune, med et fundament i mur, vegg og tak i bølgeblikk, og noen seterader med røde og blå plastseter. Videre nedover mot kortsiden ved inngangspartier står som sagt også en tredje tribune på denne langsiden, og dette er en sittetribune av den moderne og prefabrikerte typen, med seter i klubbens svarte og hvite farger.
St. Ives Town skal ikke forveksles med Cornwall-klubben med samme navn, men ble stiftet så langt tilbake som i 1887. Det var imidlertid ikke før i 1950 at de ble med i United Counties League, og da takket de også for seg etter å ha endt som jumbo i sin andre sesong i ligaen. Først i 1985 var de tilbake og tok plass i United Counties League Division One. Der holdt de seg helt frem til 2005, da de med en 3. plass rykket opp i Premier Division. I 2013 tok de andreplassen i UCL Premier, og da vinneren Holbeach United ikke hadde søkt om opprykk, var det godt nok til at de fikk rykke opp i Southern League. Der går de nå løs på sin tredje sesong i Division One Central, og forrige sesong endte med 9. plass.
Med min lille runde unnagjort kunne jeg omsider innta klubbhusets bar, der jeg skuffet måtte innse at det var dårlig med cider på fat. Heller ikke på flaske var det rare utvalget, og da det etter flere cidere tidligere ikke fristet nevneverdig å bytte over til øl, måtte jeg nøye meg med å punge ut hele £4 for en flaske Rekorderlig. De første to slurkene var forfriskende, men det søte klisset falt ikke mer i smak enn at jeg fortsatt ruget på denne nesten frem til avspark. Da satt jeg mer pris på å fordype meg litt i programmet som fortalte meg at St. Ives Town hadde hatt en nokså god sesongstart med statistikken 3-2-1. To uavgjorte hadde blitt fulgt opp med tre strake seire, før man hadde gått på sesongens første tap hjemme mot Royston Town sist. Med det lå The Saints på en foreløpig tredjeplass på tabellen i Southern League Division One Central, men med en kamp mer spilt enn de fleste andre klubbene.
En representant for vertskapet ytret håp om at man kan kjempe om nytt opprykk innen et par år, men mente at det nok er noe tidlig allerede denne sesongen. Nevnte Royston Town ble ikke overraskende trukket frem som favoritt, og han mistenkte også at den nyopprykkede føniks-klubben AFC Rushden & Diamonds vil kunne gjøre seg bemerket. Denne kvelden dreide det seg uansett om FA Cupens Preliminary Round, og St. Ives Town gjorde sin entré på dette tidspunktet av turneringen. Motstander var Norwich United fra Eastern Counties League Premier Division, der de er regjerende mestre. De hadde tatt seg videre fra forrige runde med borteseier 3-0 over Great Yarmouth Town, og St. Ives-folket mente at de ikke kunne trukket hardere motstand fra nivået under (altså step 5).
Det var altså ett nivås forskjell i vertenes fordel, men det var nokså jevnt fra start. Hjemmelaget hadde tilsynelatende tidlige problemer med gjestenes hjørnespark, og det var fra en av disse at The Planters fikk kampens første sjanse. Matthew Blake headet på mål, og det var kun en akrobatisk klarering på streken fra Ives-forsvarer Jordan Jarrold som hindret scoring. Deretter hadde vertene en mulighet ved Jack Higgs, hvis heading ble reddet greit av Planters-keeper Duncan McAnally. St. Ives tok etter hvert et lite iniativ, og det virket nå skumlere når de kom i angrep – gjerne anført av en god Peter Clark. Spesielt virket de gode når de fikk ballen ned på bakken og spilte seg gjennom et Norwich-forsvar som i perioder kunne bli litt statisk.
Vi nærmet oss halvtimen spilt da vertene tok ledelsen, og ikke overraskende var det Peter Clark som var arkitekten. Etter flott samspill med Phil Draycott og Danny Watson, spilte han fri sistnevnte, og Watson satt ballen forbi keeper McAnally og sendte vertene i føringen 1-0. Et kvarter senere kunne hadde Jack Higgs muligheten til å doble ledelsen, men Norwich-forsvarer Lee Mason fikk blokkert noe ufrivillig med brystet der han kastet seg frem. I omgangens siste minutt var det Planters-kaptein Stephen Shipleys tur til å blokkere et farlig innlegg, og Peter Clark satt ballen over slik at lagene gikk i garderoben på stillingen 1-0. Det var i og for seg greit, for etter en jevn start hadde The Ives hatt et lite overtak i siste halvdel av omgangen.
Med mangelen på skikkelig cider i baren, nøyde jeg meg med å bruke pausen til å betale £2 for en chicken & mushroom pie, før jeg slo av en prat med en person i Norwich United-apparatet. Som nevnt er Norwich United regjerende mestre i Eastern Counties League, men i likhet med samtlige søkere fra ECL forrige sesong, valgte de å trekke sin søknad om opprykk! Han hadde ikke spesielt mye godt å si om FAs saksbehandling i denne prosessen, og han var litt vag på om de vil søke igjen denne sesongen. Det som er hevet over enhver tvil er at de har store ambisjoner som går ut på å igjen kjempe om heder og ære. På spørsmål om de igjen går for ECL-tittelen trengte han ikke den minste betenkningstid før han kontant svarte: «Oh yes. And the FA Vase!». Så det kan være et varsku til Vase-favorittene oppe i nordøst.
The Planters startet da også andre omgang på et vis som vitnet om at manager Damien Hilton hadde benyttet pausen godt, for hans gutter jaktet en utligning som de drøyt ti minutter ut i omgangen trodde de hadde fått. Ben Jones’ innlegg ble kjempet i mål av spissen Matthew Blake, men dommeren annullerte for det han mente var et angrep på hjemmekeeper Tim Trebes. Så fulgte en periode der godt organiserte forvar på begge sider av banen gjorde at sjansene ble begrenset til langskudd, slik som Phil Draycotts suser som smalt i reklameskiltene noen centimetere til side for Planters-målet. Med et kvarter igjen skjedde det imidlertid noe som sannsynligvis var avgjørende for kamputfallet. Da han fikk et totalt unødvendig gult kort for å ha holdt tilbake Jamie Speller, ga Danny Watson dommeren en skikkelig overhøvling. Han slapp midlertidig unna et nytt gult kort, men få sekunder senere stupte han inn en hodeløs takling på Speller, og St. Ives Town var redusert til ti mann.
Vertene la seg nå i forvar og satset på å holde ledelsen det siste kvarteret, mens Norwich United presset på for utligning. En stund besto dog dette presset i lange baller inn i feltet, der forsvaret og Saints-keeper Trebes enkelt syntes å ha god kontroll. Med en rekke hjørnespark, var det nå kanskje en fordel for hjemmelaget at de etter hvert forsvarte seg generelt bedre også på disse, men det var fra en corner at Matthew Blake fikk sjansen til å utligne med et par minutter igjen. Hans headet ned mot hjørnet av målet, og vertene hadde keeper Trebes å takke for at de slapp unna. Etter forarbeid av Andrew Cusack fikk Blake igjen muligheten på overtid, men skuddet gikk like utenfor. Men i kampens tredje tilleggsminutt fikk Blake endelig uttelling da han sendte i vei et skudd fra rundt 25 meter. Ballen fikk en ekkel stuss, og suste inn i mål bak keeper Trebes. Det var stor jubel hos The Planters, mens det naturlig nok var mer fortvilelse på Saint-benken til manager Ricky Marheineke & Co.
Det hadde imidlertid vært mange stopp i løpet av andre omgang, og det var fortsatt flere minutter å spille. Vertene var plutselig interessert i å angripe igjen, og både Steve Gentle og innbytter Ben Seymour-Shove hadde headinger som testet Planters-keeper McAnally. Siste sjanse gikk derimot til gjestene, men Jordan Jarrold var igjen korrekt plassert da Stephen Shipley headet på mål. Dermed endte det med 1-1, og det var klart for omkamp (som St. Ives Town for øvrig vant hele 6-2). Selv takket jeg raskt for meg og travet tilbake til bussholdeplassen for å returnere til Huntingdon. Da gjensto bare toget tilbake til Peterborough, og igjen kostet jeg på meg en taxi opp til Newark Hotel. Der var hotellbaren fortsatt åpen, men i motsetning til forrige gang da det hadde vært lystig lag her, var det nå kun bartenderen som satt og så på ‘pilkast’ på fjernsynet. Likevel unnet jeg meg en pint med Strongbow før jeg tok kvelden.
English ground # 287:
St. Ives Town v Norwich United 1-1 (1-0)
FA Cup, Preliminary Round
Westwood Road, 28 August 2015
1-0 Danny Watson (28)
1-1 Matthew Blake (90+3)
Att: 216
Admission: £8
Programme: £1,50
Pin badge: £3,50
Next game: 29.08.2015: Beccles Town v North Walsham Town
Previous game: 27.08.2015: Bugbrooke St. Michaels v Northampton ON Chenecks
