Tirsdag 18.08.2015: Bromsgrove Sporting v Racing Club Warwick
Frokost var ikke inkludert i den tross alt svært rimelige prisen ved The Old Post Office, så jeg rasket i stedet med meg et par smørbrød far en sjappe på veien til Halifax stasjon, der jeg tok plass på 10.19-toget til Leeds. Vel fremme hadde jeg et kvarter på meg til å bytte til 11.11-toget som skulle ta meg til Birmingham New Street. Siste etappe gikk herfra den korte veien opp til Gravelly Hill, som enklest kanskje kan beskrives som en del av bydelen Erdington. Fra Gravelly Hill stasjon er det 15-20 minutters gange til Rollason Wood Hotel, der jeg ved flere anledninger har overnattet tidligere. Det er et rimelig alternativ i storbyen, og også denne gang hadde jeg kun betalt £26,95 for kost og losji. Jeg ble raskt sjekket inn av den alltid trivelige betjeningen, og ble liggende å lese litt på rommet før jeg spaserte tilbake til Gravelly Hill stasjon for å ta toget de ti minuttene til Birmingham New Street.
Et steinkast fra nevnte stasjon ligger Nicholson-puben The Shakespeare, og der inntok jeg et kjapt pub-måltid og unnet meg en pint Old Rosie tradisjonell cider, før det omsider var på tide å bevege seg igjen. Destinasjon denne dagen var Bromsgrove, og dit er det hyppige avganger store deler av dagen. Litt tidligere enn planlagt satt jeg meg på toget dit ned, og etter rundt tjue minutter kunne jeg stige av i Bromsgrove allerede litt over klokka 17. Jernbanestasjonen ligger her et stykke utenfor sentrum, og det er drøyt tjue minutters gange inn til gågata i sentrums indre, men det hadde jeg nå tid til å koste på meg, og jeg langet ut i retning Wetherspoons-puben The Golden Cross, som jeg hadde blinket meg ut som åsted for en pitstop.
Bromsgrove ligger i den nordlige delen av grevskapet Worcestershire, drøyt to norske mil sørvest for Birmingham og to og en halv mil nordøst for grevskapshovedstaden Worcester. I middelalderen var byen et senter for ullhandelen, før franske hugenotter bragte introduserte produksjon av spiker, og i likhet med naboen Redditch ble man et viktig senter for spikerproduksjon. I nyere tider var bilfabrikanten MG Rover er viktig arbeidsgiver inntil konkursen i 2005. Bromsgrove er nå i stor grad en pendlerby, og mange av de omtrent 30 000 innbyggerne jobber nå i Birmingham, Worcester eller Redditch.
Ved The Golden Cross fikk jeg snyltet litt på pubens WiFi mens jeg lesket strupen med en pint cider og bladde litt i Non-League Paper. Jeg hadde en stund ønsket å besøke Victoria Ground, som er hjemmebane for Bromsgrove Sporting, og nå hadde dagen kommet for mitt besøk. Jeg tømte snart glasset, strenet opp gågate og tok meg inn i Birmingham Road, der jeg snart så Victoria Ground på min venstre hånd. Foreløpig var ikke inngangspartiet bemannet, men det var i det minste litt aktivitet utenfor, så mens de åpnet sjappa tok jeg en liten kjapp rekognoserings-runde på utsiden av anlegget. Få minutter senere kunne jeg betale meg inn med £6 og sikre meg et kopi av kveldens kampprogram for ytterligere £1,50, før jeg endelig kunne ta en runde rundt banen for å se nærmere på herligheten.
Jeg kom inn i det ene hjørnet, helt nederst på den nærmeste langsiden, og tok meg over på kortsiden foran meg for å ta runden med klokka. Denne kortsiden byr på en ståtribune under åpen himmel, med røde bølgebrytere i forkant og klubbnavnet malt i store røde bokstaver på den hvite veggen i bakkant. Det er på bortre langside at man finner anleggets virkelige perle; nemlig hovedtribunen som rett etter andre verdenskrig erstattet en tidligere tribune fra 1924. Dette er en sittetribune som er spesiell i den forstand at innbytterbenkene er å finne tilknyttet tribunen i form av seter i forkant. For majoriteten av publikum som befinner seg på denne tribunen er det tre-seter på oppe på selve tribunen som gjelder, og den entres via trapper på endene av tribunen. Her kan rundt 350 tilskuere hvile akterspeilet, og det er en virkelig fjong sak. Denne tribunen strekker seg godt i underkant av halve banens lengde, og på begge sider er det hard standing.
På bortre kortside har man en stor grønnmalt ståtribune som strekker seg nesten hele banens bredde og også gir tak over hodet for tilskuerne. Den andre langsiden, der jeg hadde kommet inn, domineres av et langt murbygg som huser klubbhusets bar, kontorer, garderober og den slags, og i enden av dette bygget har man klubbens matutsalg. På denne langsiden er det stort sett hard standing, men dette murbygget har også et langt parti med overbygg slik at man kan stå her uten å bli våt dersom det regner. Videre nedover mot inngangspartiet sto det en stor bod som gjorde nytte som klubbsjappe, og der fikk jeg også sikret meg en pin til £3,50 før jeg satt kursen mot klubbhusets bar.
De fleste vil vite at Bromsgrove Sporting er en føniksklubb som ble stiftet etter at den gamle non-league storheten Bromsgrove Rovers gikk konkurs. Skjønt, det er ikke helt korrekt, for da Bromsgrove Sporting ble stiftet i 2009 var det som en gruppe med det for øye å kjøpe opp det fortsatt eksisterende men skakkjørte Bromsgrove Rovers for å ta de ut av administrasjon. Da Rovers i stedet ble kjøpt av andre, bestemte de seg for å starte opp som egen klubb, og ble tilbudt en leieavtale på Victoria Ground da de lovet Rovers en banedeling. I august 2010 ble imidlertid Bromsgrove Rovers kastet ut av Southern League og deretter slått konkurs, og det var nå opp til Bromsgrove Sporting å ta arven videre.
Noen vil kanskje huske Bromsgrove Rovers som en Conference-klubb som etter å ha spilt seg opp via Southern League debuterte med 2. plass på non-leagues ypperste nivå i 1992/93-sesongen. Sesongen etter gjorde de sin beste FA Cup-sesong da de tok seg til tredje ordinære runde, der de gikk på et knepent tap mot Barnsley. Nedrykket fra Conference tilbake til Southern League kom i 1997, og fire år senere rykket de også ned i Midland Alliance, før de igjen tok seg opp i Southern League. Men i 2010 var altså en epoke slutt, og fremtiden het Bromsgrove Sporting. 2010/11-sesongen ble den første der de stilte lag, og de fikk plass i Midland Combination, der de ble plassert i Division Two – helt nede på non-leagues step 8.
En 3. plass i debutsesongen var nok til å sikre opprykk til Division One, der historien gjentok seg. Ny 3.plass og nytt opprykk, og The Rouslers hadde på kortest mulig tid tatt seg opp i Midland Combination Premier Division. Dette var en av feederligaene til Midland Alliance, dit kun vinneren fikk rykke opp, og 2013/14-sesongen endte med andreplass. Den sommeren ble Midland Alliance og Midland Combination slått sammen for å danne den nye Midland Football League, og Bromsgrove Sporting fikk plass i Division One. Der endte det med ny sur andreplass bak Highgate United etter at man hang med i tittelkampen helt til sesongens siste runde, men Sporting vil uten tvil være blant favorittene til opprykk også denne gangen.
Bromsgrove Sporting har de siste sesongene vært den største publikumsmagneten på step 6, og flere jeg snakket med uttrykte håp om at dette var sesongen da man skulle ta seg opp i Midland League Premier Division. Det er imidlertid selvsagt andre som vil ha et ord med i laget, og føniksklubben Hinckley AFC ble nevnt. Samtidig var det en del usikkerhet rundt hva man kunne forvente seg av to nyopprykkede klubber som fort kan gå mot en god sesong. En av disse er Leicester Road, som i likhet med Hinckley AFC er arvtaker etter Hinckley United (disse to er åpenbart veldig lite glad i hverandre). En annen er forrige sesongs vinner av Division Two – Coventry United – som hadde en god start på sesongen, men i Bromsgrove var man fortsatt noe usikker på hvor den største trusselen vil komme fra.
Inne i baren betalte jeg £3,30 for en pint Thatchers Gold, og kunne sette meg ned for å granske kveldens kampprogram nærmere. Bromsgrove Sporting hadde kanskje startet sesongen noe skuffende med to poengdelinger i ligaen; først med 1-1 hjemme mot Southam United, og deretter 2-2 borte mot Pelsall Villa. En liten opptur hadde vært helgens FA Cup kamp, da de avanserte etter å ha beseiret Gornal Athletic 2-1 på bortebane, og Sporting-manager Paul Smith innrømmet i sin spalte i programmet at hans kampplan ikke hadde fungert som han hadde håpet i de to første ligakampene, da han hadde forsøkt en ny formasjon (som slik jeg tolket det ikke hadde inkludert ordinære vinger). Han slo fast at han er en ung manager som vil lære av sine feil, og at det fungerte langt bedre når han mot Gornal hadde gått tilbake til den «gamle» og vante formasjonen, men poengterte også at han hadde gjort det soleklart for spillerne at det tross alt ikke er formasjonen som vinner eller taper kamper.
Kveldens motstander var en klubb som kanskje er et ubeskrevet blad for mange her hjemme, men Racing Club Warwick var faktisk et fast innslag i Southern League i perioden 1989-2003, før de returnerte til Midland Combination via Midland Alliance. Denne kvelden skulle de altså være kamp om ligapoeng i Midland League Division One, og da de i motsetning til sitt vertskap ikke var kvalifisert for deltakelse i FA Cupen denne sesongen, hadde Racing Club Warwick spilt tre kamper mot vertenes to. Det hadde endt med tre poengdelinger, etter uavgjort hjemme mot både Pilkington XXX (0-0) og Coventry Copsewood (1-1), før man tok med seg ett poeng fra besøk hos Atherstone Town (2-2).
I nord-England blir man gjerne bortskjemt med at paier har mushy peas (altså ertestuing) som tilbehør, og etter å ha beveget meg sørover savnet jeg det også i Bromsgrove, men etter å ha betalt £3,50 en chicken balti pie med pommes frites som tilbehør, fikk jeg stillet sulten, og paien var meget god den. Med litt mat i skrotten rakk jeg også ytterligere en pint i baren før jeg gjorde meg klar for avspark. Jeg forsøkte å spore opp noen bortesupportere for å forhøre meg litt om deres tanker og ambisjoner, men om det allerede var noen der så hadde de skjult seg godt uten å gjøre stort ut av seg, og jeg ville ikke forstyrre klubbrepresentantene som stresset rundt og gjorde de siste forberedelser før avspark.
Hjemmemanager Paul Smith hadde også uttrykt bekymring når det gjaldt sjansesløsingen hans gutter hadde bedrevet i sesonginnledningen, og til tross for at hjemmelaget fra start tok iniatiativet ute på gressmatta, var det tidlig åpenbart at akkurat dette problemet fortsatte. Sporting satt umiddelbart sine gjester under press, og Warwick-keeper Conal Dowling måtte i aksjon med en rekke gode redninger, ikke minst fra Sean Brain og et skudd fra Josh McKenzie som endret retning. Da vertene ikke tok sine sjanser, kunne de fort blitt straffet på kontringer, og hjemmekeeper Brendon Bunn måtte i ilden for å stoppe avslutninger fra Stuart Hall og Jake Brown – begge tidligere Rouslers-spillere. Det var imidlertid Sporting som presset på, og det var etter hvert ganske utrolig at de ikke hadde klart å score, og at det således fortsatt var målløst da dommeren blåste for pause.
Jeg benyttet pausen til en kjapp pint og litt mer samtale med noen hjemmesupportere som var alt annet enn effektiviteten foran mål. Jeg vil i ettertid hevde at spissen Josh McKenzie eksempelvis alene burde ha scoret minst et hattrick i denne kampen, og fikk bekreftet at det var nettopp spissenes ineffektivitet som først og fremst hadde vært en kilde til frustrasjon for supporterne så langt denne sesongen. Lattermildt slo en av supporterne fast at det var lov til å håpe på at det endelig ville løsne allerede i andre omgang. Jeg var ikke helt overbevist, men håpet på hjemmelagets vegne at han hadde rett, og med det tømte jeg glasset og stakk igjen hodet ut i Worcestershire-kvelden for å ta oppstilling.
Og jammen fikk ikke vertene uttelling allerede i andre omgangs fjerde minutt. Reece Hewitt dro seg fri på venstrekanten, og innlegget fant John Pykett på bakerste stolpe. Med keeper Dowling for en gangs skyld i ingenmannsland hadde Pykett en enkel jobb med å nikke inn 1-0, og jubelen brøt løs blant majoriteten av de 258 betalende tilskuerne. Bromsgrove fortsatte å øse på, og spesielt ute på flankene gjorde de Warwick-forsvarerende svimle, men sjansene de skapte ble igjen ikke spesielt godt tatt vare på. Når jeg nevnte at spissen McKenzie burde tegnet seg for et hattrick, var det langt fra noen overdrivelse, for han fikk alene en rekke sjanser. Først nølte han for lenge slik at avslutningen ble blokkert, og han led samme skjebne kort etter (og med en medspiller langt bedre plassert), før han skjøt like over fra god posisjon, og til slutt så sin avslutning treffe tverrliggeren og bli blokkert på streken. Han skal i det minste kanskje ha for å komme seg til disse sjansene til tross for å bli tett markert, men her må det nok trenes avslutninger.
Sporting malte på, og der de stadig spilte seg frem til sjanser etter godt spill på kantene, var det etter hvert nærmest utrolig at de kun ledet med ett mål. Gjestene forsvarte seg med nebb og klør og satset på kontringer, og med litt flaks kunne de kanskje straffet vertenes sjansesløseri. Helt på tampen fikk de imidlertid midtbanespiller Chris Hayden utvist etter to gule kort på nokså kort tid, og med ti mann klarte de ikke å utgjøre noen trussel på overtid. Dermed var det en fullt fortjent 1-0-seier til hjemmelaget, som strengt tatt kunne ha scoret både fire, fem og seks. Bromsgrove Sportings største utfordring kan altså se ut til å bli effektiviteten, og jeg håper de får skikk på sakene slik at de kan kjempe om opprykket de ønsker seg.
Jeg takket for meg og forlot ganske snart meget flotte Victoria Ground, som på ingen måte hadde vært noen skuffelse. Jeg hadde bestilt taxi til klokka 22.00 for å være sikker på at jeg rakk 22.29-toget tilbake til Birmingham, men taxisjåføren var på pletten allerede fem minutters tid tidligere. Dermed ankom jeg stasjonen med rundt 25 minutter på meg, og jeg valgte å stikke innom puben The Ladybird Inn for å ta en pint der mens jeg ventet. Etter togbytte ved Birmingham New Street kom jeg meg omsider tilbake til Gravelly Hill, og et raskt trav tilbake til hotellet ble etterfulgt av en Strongbow i hotellbaren for høflighets skyld. Deretter var det bare å trekke seg tilbake og ta kvelden, for jeg hadde en meget lang reise dagen etter.
English ground # 277:
Bromsgrove Sporting v Racing Club Warwick 1-0 (0-0)
Midland Football League Division One
The Victoria Ground, 18 August 2015
1-0 John Pykett (49)
Att: 258
Admission: £6
Programme: £1,50
Pin badge: £3,50
Next game: 19.08.2015: Bodmin Town v Callington Town
Previous game: 17.08.2015: Brighouse Town v Ossett Town
