Willington v Brandon United 12.08.2015


Onsdag 12.08.2015: Willington v Brandon United

 

Min voldsomme tur hadde fått en fin start i Kent, men nå var det på tide å sette kursen mot det nordøstlige England, og etter å ha handlet inn frokost i forma av smørbrød og juice fra Sainsburys gikk første etappe med tog fra Birchington-on-Sea til London St. Pancras. Der krysset jeg over veien til Kings Cross for å sette meg på toget til Newcastle, men ikke før jeg hadde blitt fristet til å benytte anledningen til å kjøpe inn lunsj i form av en scotch pie fra markedet utenfor sistnevnte stasjon. Da jeg omsider ankom Newcastle, hadde jeg vært på farten i over fem timer, og klokka nærmet seg to. Heldigvis var også Newcastle endestasjon, for da jeg våknet hadde toget tydeligvis stått på stasjonen i 12 minutter allerede.

 

Ved Surtees Hotel i sentrum av den fantastiske geordie-byen hadde jeg betalt £81 for to netters overnatting, og jeg fikk raskt sjekket inn og installert meg. Jeg stortrives alltid i Newcastle, og det var grunnen til at jeg hadde valgt meg byen som base til tross for at eksempelvis Durham hadde vært gunstigere rent reisemessig. Jeg tuslet litt rundt og nøt livet før jeg oppsøkte Bridge Hotel, men der hadde de akkurat avsluttet matserveringen før et par timer, slik at jeg måtte nøye meg med en pint cider eller to mens jeg leste litt vekselsvis i Non League Paper og min medbragte bok. Etter hvert var det på tide å vende snuta sørover med toget til Durham, der jeg spaserte ned til bussterminalen og betalte £4,10 for en returbillett til Willington.

 

Etter tjue minutter på buss 46 kunne jeg stige av i den gamle gruvebyen Willington, som ligger i County Durham – mellom Crook i vest, Spennymoor i vest, og Bishop Auckland i sør…og altså et lite stykke sørvest for Durham by. Som så mange andre samfunn i dette området, var økonomien basert nærmest utelukkende på kullgruvedriften, og da den store gruven her stengte for godt i 1967 var det starten på en nedgangstid som Willington fortsatt sliter med. I disse dager har de sju-åtte tusen innbyggerne få jobber i selve Willington, som nå fungerer mer som en pendlerby for Bishop Auckland og Durham.

 

Fotballklubben har vært Willingtons stolthet, og etter å ha blitt stiftet i 1906 ble de med i Northern League fem år senere. De har også vunnet Northern League ved tre anledninger, men sist gang var så langt tilbake som i 1930. Den virkelige storhetstiden var på i 1940- og 1950-årene, da de gjorde seg bemerket i den svært prestisjetunge FA Amateur Cup. Etter å ha tapt finalen for Bishop Auckland i 1939, fikk de sin hevn i 1950, da samme motstander ble slått 4-0 foran 88 000 tilskuere på Wembley. Samtidig var de et nokså fast innslag i toppen av Northern League, men det skulle ikke vare.

 

Da Northern League før 1981/82-sesongen utvidet med en andredivisjon, hadde Willington endt helt sist de foregående sesongene, og med ny jumboplass påfølgende sesong ble det nedrykk og et foreløpig siste avskjed med Northern Leagues øverste divisjon. I 2005 måtte de også ta turen ned i Wearside League, der de ble værende i åtte sesonger før de i 2013 kunne returnere til Northern League Division Two. Det er lenge siden 10 000 tilskuere møtte opp for å se et FA Amateur Cup oppgjør mot Bromley i 1953, men deres hjemmebane Hall Lane hadde i hvert fall fristet undertegnede til besøk en stund. Først ble det imidlertid en liten pitstop ved puben Hogans, men snart trasket jeg mot kveldens kamparena.

 

£7 ble avlevert i inngangspartiet – £5 for entré og £2 for et kampprogram i svart/hvitt, og dermed kunne jeg gå innenfor og ta en kikk på herligheten. Om den følelsen kanskje ikke var fullt like heftig som det jeg hadde hos Crook Town, kunne jeg også her nærmest føle historiens sus da jeg skuet ut over anlegget som har vært klubbens hjemmebane siden 1911. Det skal ha vært temmelig spartansk frem til den flotte hovedtribunen på bortre langside ble bygget i midten av 1950-årene, og fortsatt har man disse gressbankene som folk den gang sto på, men som FA dessverre har lagt for hat i disse dager. Hovedtribunen står altså midt på bortre langside, er bygget i mur, og har benkerader i tre.

 

Senere har man også satt opp to mindre tribuner – en på hver kortside, som begge gir tak over hodet til stående tilskuere. På nærmeste langside har man blant annet klubbhuset, og et lite overbygg gir tak over hodet til et lite antall personer som velger å stå her. Det er mye hard standing, og selvsagt de nevnte gressbankene…selv om diverse skilt forteller om FAs forbud mot å stå på disse. Med min runde unnagjort oppsøkte jeg klubbhusets bar og betalte £3 for en pint med Strongbow. Bartenderen fisket også frem en pin til meg før jeg satt meg ned for å bla litt i et program som inneholdt det nest vesentlige av informasjon, men som med en pris på £2 muligens var en smule overpriset. Mens jeg satt der kom også groundhopperen Howard fra Nottingham, som jeg tidligere har støtt på ved et par anledninger, og vi ble sittende og prate litt.

 

En representant for hjemmelaget svarte på mitt spørsmål at man nok ville si seg fornøyd med en plass midt på tabellen, og at det ikke ville være realistisk å håpe å blande seg inn i toppkampen. Der regnet han i stedet med at det ville være andre klubber (Team Northumbria var den som første ble nevnt) som ville utgjøre den største trusselen mot den store opprykksfavoritten South Shields. Willington hadde startet sesongen med et knepent tap (0-1) borte mot Thornaby, og man håpet å kunne innkassere sesongens første poeng denne kvelden mot et lag som er et av de de nok skal slå om de vil holde nedrykksstriden på god avstand.

 

Brandon United hadde også startet sesongen med tap da de fikk 1-4 i sekken på besøk hos Team Northumbria, og de har de siste sesongene vært et fast innslag i bunnstriden. Etter forrige sesongs jumboplass måtte det da også benådning til (som følge av Celtic Nations sorti) for å hindre nedrykk til Wearside League. 2002/03-sesongen da de vant hele Northern League virker nå veldig lenge siden, og det var vel ikke helt overraskende å høre at deres mål for sesongen var å overleve. Da skal de ha noen bak seg, og jeg kunne ikke se altfor mange kandidater, men Stokesley Sports Club er en åpenbar kandidat, og to andre kan være Birtley Town og Esh Winning om man skal tro mine venner i nordøst.

 

Det nærmet seg avspark, og jeg oppsøkte matutsalget for å få meg litt mat siden jeg tross alt ikke hadde spist siden frokost. Jeg tenkte først at £1,20 var billig, men hot dog i Willington er tydeligvis ensbetydende med cocktail-pølse, slik at jeg ikke akkurat ble mettet til tross for at jeg fikk servitrisen til å lesse på med løk. Howard er åpenbart en notorisk gjerrigknark, og hadde i stedet vært innom en Tesco for å kjøpe med seg et smørbrød med nedsatt pris grunnet utgått dato. At han hevdet at han var tørst, men likevel ventet til etter kamp for å spare 30 pence på å kjøpe en boks Cola i en lokal sjappe, bekreftet bare denne iakttakelsen. Jeg fikk sneket meg til en kikk på klubbrepresentantenes lagoppstillinger, og snart kunne kampen omsider sparkes i gang mens jeg tok en ny kjapp fotorunde.

 

Det var nokså jevnspilt, med et lite initiativ til Willington. Spissen Dean Thexton virket å utgjøre deres største trussel der fremme, og det var da også han som sendte vertene i føringen etter et lite kvarters spill. Det var ikke helt ufortjent, men Brandon United hang godt med i en kamp som nå bølget frem og tilbake. Både Thexton og hans makker Connor Lowes kunne doblet ledelsen, mens Brandon-kaptein Kyle Wren så sin avslutning barbere tverrliggeren. Man forberedet seg på pause da Jack Marley på overtid av første omgang satt ballen i mål bak hjemmekeeper Peter Wakefield og utlignet til 1-1.

 

Det var et lite slag i trynet for manager Robert Lee og hans Willington-gutter, men supporterne hadde virket i pausen likevel å ha god tro på at deres helter ville kunne hale i land en seier i andre omgang. Jeg tenkte å også slå av en prat med noen Brandon-fans, men det var ikke mange å se, og over en pint Strongbow ble jeg uansett stående å lytte interessert til en veteran som gladelig berettet om lokaloppgjør mot Crook Town og Bishop Auckland i 1950-årene. Det var til de grader interessant at det nesten var synd pausen kun varte et kvarter, men det var på tide å la historie være historie og returnere til kveldens kamp.

 

Der jaget Willington tidlig i omgangen et ledermål, men Brandon kom igjen med og gjorde faktisk en solid figur. Jeg var noe usikker på hva slags målestokk Willington er, men det Brandon viste var nok til å overbevise meg om at de denne sesongen skal ha en svært god mulighet for å unngå jumboplassen. Både Reece Marshall og John Harrison hadde også muligheter til å gi gjestene ledelsen, mens Dean Thexton og James Seymour hadde tilsvarende sjanser i motsatt ende. Willington tilrev seg igjen et lite initiativ, og med ti minutter igjen var det Dean Thexton som igjen tegnet seg på scoringslista da han satt ballen bak Brandon-keeper Jack Wilson, og med sitt andre for kvelden gjenopprettet vertenes ledelse.

 

Etter et par halvsjanser begge veier i sluttminuttene blåste omsider dommeren av med 2-1 som sluttresultat, og de blå og hvite kunne juble over hjemmeseier. Brandon gjorde som sagt en god figur tross alt, og selv om det ikke var direkte ufortjent, vil de kanskje kunne føle seg litt skuffet over ikke å få med seg et poeng. Etter en kjapp pint takket jeg for meg og ønsket lykke til, før jeg sammen med Howard trasket opp mot Commercial Street, der buss 46 plukket opp på vei tilbake til Durham. Etter den kjappe togturen tilbake til Newcastle, avslo Howard tilbudet om en pint på Centurion Bar og satt heller kursen mot sitt B&B i Whitley Bay, men undertegnede lot seg ikke be to ganger.

 

Planen om en siste pint på Centurion Bar viste seg imidlertid å slå sprekker, for en ble til en til, og snart ble det ytterligere pitstop også på både Revolution, Flares, nattklubben Metro…og da jeg til slutt fikk surret meg tilbake til hotellet, klarte jeg selvsagt heller ikke motstå fristelsen da jeg oppdaget at hotellbaren fortsatt var åpen. Heldigvis hadde jeg ingen tidlig start dagen etter, men det var likevel ikke helt planlagt å snuble i seng etter klokka fire om morgenen. Men slik kan det fort bli i Newcastle, og det er ikke på alle området at man er like flink til å ta lærdom.

English ground # 271:
Willington v Brandon United 2-1 (1-1)
Northern League Division Two
Hall Lane, 12 August 2015
1-0 Dean Thexton (15)
1-1 Jack Marley (45+1)
2-1 Dean Thexton (80)
Att: 130
Admission: £5
Programme: £2
Pin badge: £3

 

Next game: 13.08.2015: Easington Colliery v Crook Town
Previous game: 11.08.2015: Whitstable Town v Folkestone Invicta

 

More pics

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg