Torsdag 16.07.2015: Atherstone Town v Tamworth XI
Etter å ha startet dagen med å forsyne meg fra Britannia-hotellets varme frokost-buffet, hadde jeg plenty av tid til å gjøre unna morgenstellet før jeg sjekket ut få minutter før fristen klokka 11.00. Det var på tide å forlate The Potteries, men jeg hadde alt annet enn dårlig tid, så jeg tilbragte en times tid i sola der jeg satt og leste litt på benkene utenfor hotellet. Da jeg omsider krysset veien over til stasjonen, hadde klokka såvidt passert tolv, og jeg kunne konstatere at mitt eneste tog denne dagen var i rute. Klokka 12.28 rullet toget ut av Stoke-on-Trent stasjon med kurs mot London Euston. Jeg skulle riktignok ikke fullt så langt, og etter ganske nøyaktig en time kunne jeg stige av i Atherstone.
Der hadde jeg betalt £44 for overnatting ved The Atherstone Red Lion Hotel, og etter drøyt fem minutters gange langs Long Street, kunne jeg selv se at dette var et meget koselig og sjarmerende etablissement. Jeg fikk snart sjekket inn, og etter å ha fått installert meg og slappet av litt, tok jeg turen ned i førsteetasje for å unne meg en pint Strongbow fra deres tappekraner. Det var jo dessuten på tide med en lunsj, og en kikk på menyen gjorde at jeg også falt for fristelsen til å prøve et av deres smørbrød. Det var flere ligaer som hadde valgt å offentliggjøre sine terminlister denne dagen, og når majoriteten av ligaene nå hadde sluppet sine terminlister, benyttet jeg anledningen med gratis WiFi til å saumfare disse over en ny pint for å skaffe meg et inntrykk av hvordan en mulig august-tur kunne bli.
Atherstone er en liten by med drøyt 8 000 innbyggere, beliggende nord i grevskapet Warwickshire. Her ligger den rett ved elven Anker, som utgjør grensen mot Leicestershire, og det er heller ikke altfor mange kilometer til Staffordshire-grensen. Forklart på en annen måte ligger Atherstone midt mellom Tamworth og Nuneaton – eller 23 kilometer nord for Coventry, om den beskrivelsen er å foretrekke. Atherstone har en lang historie som strekker seg minst tilbake til romertiden, da «romerveien» som senere har fått navnet Wantage Way gikk gjennom byen. I perioden engelskmennene kaller Tudortiden var markedsbyen Atherstone et viktig regionalt handelssentrum, spesielt innenfor tekstilbransjen. I senere år var de fra 1600-tallet et sentrum for hatteindustrien, og da spesielt filthatter.
I 1485 sto slaget ved Bosworth Field like utenfor Atherstone. Dette må kunne regnes som det avgjørende slaget i de såkalte rosekrigene, da Richard III ble den siste engelske konge som falt i kamp, og hans motstander Henry Tudor deretter ble kronet som Henry VII. Både på hotellrommet mitt og hotellet ellers var det på veggene en rekke bilder som tolket, illustrerte og forklarte dette slaget. Det var imidlertid fotballen jeg hadde kommet for, og Atherstone Town skulle ta imot et lag som representerte en av deres lokale rivaler; nemlig Tamworth, som skulle ta turen fra andre siden av Staffordshire-grensen.
Opprinnelig hadde jeg da turen var på et planleggingsstadiet blinket meg ut lokaloppgjøret Stafford Town v Stafford Rangers denne dagen, men det var før Atherstone Town kunngjorde sin treningskamp mot Tamworth. I lengre tid har jeg nemlig ønsket meg til Atherstone, der jeg har vært svært fristet av klassiske Sheppy Road, samtidig som klubben selv absolutt har pirret min nysgjerrighet. Ideelt sett skulle jeg gjerne besøkt Sheepy Road i anledning en obligatorisk kamp, men man kan ikke alltid få både i pose og sekk, og denne torsdagen bød på en god anledning til å endelig få stifte nærmere bekjentskap med Atherstone Town.
Klubbens historie er egentlig en historie om flere klubber, der den opprinnelige Atherstone Town ble stiftet i 1887, og spilte i Birmingham Combination og West Midlands (Regional) League før de på begynnelsen av 1970-årene spilte seg opp i Southern League. Etter et andre strake opprykk var de i 1974 klare for Southern League Premier Division. Men fem år senere var det kroken på døra da klubben ble slått konkurs. En ny klubb ble øyeblikkelig stiftet, og Atherstone United tok plassen til Towns reservelag i WMRL Division One. Igjen spilte de seg opp i Southern League, og våren 1989 var de tilbake i Southern League Premier Division.
Der var 4. plassen i 1993/94-sesongen deres beste ligaprestasjon, mens de tre år tidligere hadde spilt seg frem til andre ordinære runde av FA Cupen og tapt knepent for Crewe Alexandra. Atherstone United rykket våren 2000 ned for første gang etter, men mer alvorlige problemer ventet, og klubben ble etter hvert slått konkurs uten at de fikk fullført 2003/04-sesongen. Dagens klubb ble stiftet i 2004, og tok plass i Midland Combination Division One. Denne ble vunnet på første forsøk, før de fulgte opp med å vinne ligaens Premier Division og da de våren 2008 vant Midland Alliance, hadde de igjen sikret seg opprykk til Southern League. Det høres ut som om jeg repeterer meg selv, men etter en god debutsesong som endte med 3. plass og semifinale-exit i playoff, ventet tøffere sesonger og nye økonomiske problemer.
Etter 2011/12-sesongen så de seg tvunget til å trekke seg fra Southern League og returnere til Midland Alliance for å redde klubben og unngå ny konkurs. Det endte med nytt nedrykk umiddelbart, tilbake til Midland Combination, som før 2014/15-sesongen slo seg sammen med Midland Alliance og stiftet den nye Midland League. Der befinner Atherstone Town seg i Division One – altså på non-leagues step 6. Ellers har jo mye av medieomtalen de siste årene stort sett vært av negativ art, og ikke minst var det tilfellet da The Adders høsten 2013 hadde spilt seg frem til fjerde (og siste) kvalifiseringsrunde av FA Cupen. Barrow var motstander da det brøt ut omfattende tilskuerbråk inne på Sheepy Road, og i disse dager avsies det fortsatt dommer i saken der flere titalls personer har fått fengselsstraffer og utestengelser.
Etter å brukt en god del tid på å studere terminlister, tok jeg beina fatt og kikket meg litt rundt i koselige Atherstone sentrum før jeg begynte å tusle sakte i retning kveldens kamparena. Da jeg hadde god imidlertid først en liten pitstop på Angel Ale House, beliggende omtrent der hvor Sheepy Road starter. Etter å ha svelget unna 0,568 liter med en cider som gikk under navnet ‘Traditional Raspberry & Pomegranate’ (jeg er litt usikker på hvor ‘tradisjonell’ den var), trasket jeg oppover Sheepy Road, og ti minutter senere sto jeg og knipset noen bilder utenfor fotballstadionet med samme navn. Med en drøy time til avspark var det sannelig aktivitet her også, og jeg betalte meg inn med £3 i bidrag til klubbkassa.
Ikke helt overraskende fikk jeg vite at det dessverre ikke var trykket opp noe program i anledningen kveldens kamp, men det var snart glemt da jeg kunne ta en kjapp runde rundt banen på det flotte anlegget. For Sheepy Road er virkelig en perle av et stadion, som jeg umiddelbart falt for. Jeg kom inn i hjørnet nederst på den ene langsiden, der man umiddelbart får et nokså slitent klubbhus på sin venstre hånd. Foran her er det et par betongtrinn, og de blir det flere av lenger bort langs denne langsiden, der et fantastisk overbygg gir tak over hodet på denne ståtribunens midtparti fra 1954. Selv de gamle portene til bruk ved segregering er fortsatt intakt ved enden av dette overbygget, og foran denne tribunen finner man også laglederbenkene.
Begge kortsidene har ståplasser i form av noen rader med betongtrinn under åpen himmel. På bortre langside finner man derimot anleggets hovedtribune, som ble påkostet ved hjelp av de £40 000 man fikk da selveste Manchester United kjøpte Andy Rammell i 1989. Den strekker seg omtrent 2/3 av banens lengde, og i enden nede ved bortre kortside gir den først og fremst tak over hodet til tilskuerne som her står på bar bakke, mens den på partiet på midten av banen byr på sitteplasser. Videre bortenfor dette finner man en annet lite overbygg som også gir tak over hodet til stående tilskuere. Den opprinnelige Atherstone Town spilte på Sheppy Road siden 1900, og forhåpentligvis vil den fortsatt i en årrekke være åsted for fotball uten å bli offer for sterilisering.
Flytting fra Sheepy Road har nemlig vært tema i Atherstone, der man har fryktet at de lokale myndigheter vil velge å kaste ut klubben for å bygge boliger der. Dette ble i fjor tilbakevist at styresmaktene, som imidlertid lot det skinne gjennom at dette igjen kan bli en realitet i fremtiden. Mer overrasket ble jeg faktisk over å finne ut at Sheepy Road faktisk opprinnelig kun var ment som en midlertidig kamparena for The Adders, og igjen er det bare å krysse fingrene for at de fortsatt blir å finne her i lang tid. Det var uansett på tide å innta klubbhusets bar, der jeg betalte £3 for en pint med Strongbow, men måtte innse at de dessverre ikke kunne hjelpe meg men en pin til min samling.
Jeg kom i prat med noen representanter for hjemmefolket, og de ga uttrykk for at ambisjonene for sesongen er å holde seg i Midland League Division One. Det var for meg noe overraskende med en såpass defensiv innstilling, men selv om de er et stort navn i denne divisjonen, så hjelper det lite med tidligere meritter. Jeg ble fortalt at utfordringen i stor grad var økonomisk, og at man ikke var i stand til å kjempe i toppen såfremt det ikke kom inn frisk kapital. Av tittelkandidater var det ikke overraskende at en annen gammel storhet i ny drakt ble nevnt; nemlig Bromsgrove Sporting, som var så nære på tittel og opprykk forrige sesong. De og deres Vicotia Ground er da også på min liste, så kanskje jeg kommer meg også dit snart.
Før avspark rakk jeg også å kjøpe meg litt vomfyll i form av en steak & kidney pie til £2,20. Og selv om de ikke hadde mushy peas, så er det en og annen klubb som kan lære litt om kundeservice her, for da de måtte beklage at de heller ikke hadde brun saus, insisterte jentene bak disken nemlig på å lage brun saus til meg uten tillegg i prisen. Man kan få inntrykk av at noen klubber nærmest synes at pre-season er et ork der man helst vil komme seg gjennom sommeren uten å måtte gjøre særlig innsats, men det skal ikke alltid så mye til for å skape litt trivsel for sitt publikum, og første bud er kanskje å ikke se på de utelukkende som et nødvendig onde som skal melkes for penger til klubbkassa (uten at det nødvendigvis har noe med saus å gjøre!).
Tamworth hadde som ventet sendt det som vel var deres juniorlag, selv om en hjemmesupporter hevdet å ha blitt fortalt at det også var en prøvespiller eller to blant gjestene. På direkte spørsmål til en av Tamworth-lederne som passerte meg, sa han at det var «en god mix» av juniorer, ispedd noen reserver og et par prøvespillere. Det var imidlertid vertskapet som tok kontrollen fra start, og klokka hadde såvidt passert fem minutter da spissen Simeon Smith sendte hjemmelaget i ledelsen. Under fem minutter senere var han igjen på ferde og doblet ledelsen. De rød- og hvitstripede vertene var virkelig imponerende og rundspilte i perioder sine gjester. Eller var det kanskje Tamworth som var svake? Etter 25 minutters tid virket det nesten avgjort allerede da forsvarer Ashley Gray kriget inn 3-0 bak Lambs-keeper Sam Morris.
Men plutselig skjedde det noe. Intensiteten og aggressiviteten sank merkbart hos vertene, mens Tamworth kom mer med. Nærmest ut av det blå begynte de plutselig å true Adders-målet, og John Dodd reduserte til 3-1. På tampen av omgangen ble en Tamworth-spiller lagt ned i feltet, og dommeren pekte på straffemerket. Frem steg George Dixon, og i omgangens nest siste minutt satt han ballen bak Adders-keeper Phil Smith. Dermed gikk lagene i garderoben på stillingen 3-2 etter en noe merkelig omgang. Da halvtimen ble passert hadde hjemmelaget vært fullstendig overlegne, om enn effektive, og kampen virket nærmest avgjort allerede. Men etter at de slapp sine gjester inn i kampen igjen var det totalt åpent, og mange så nå for seg en snuoperasjon. Adders-manager Ivor Green hadde en jobb å gjøre.
I pausen fikk jeg høre mer om den «berømte» Barrow-kampen fra en supporter som var til stede, og selv om han hevdet at det slik han ser det gjerne blir overdrevet av både media og Barrow-supporterne, slo han fast at det var en rekke personer viste en total uakseptabel oppførsel. Han mente dog at mange av de ansvarlige ikke var faste innslag på Sheepy Lane, men at det snarere enn Adders-fans var ’tilfeldige’ personer som kom for å lage bråk i forbindelse med en storkamp for den lokale klubben. Mens jeg sto i baren og ble servert en ny pint med Strongbow, hørte jeg tilløp til aktivitet ute på banen, og en kikk bekreftet at andre omgang faktisk var i ferd med å sparkes i gang etter en meget kort pause som ikke kan ha vart stort mer enn drøye fem minutter.
Mine sidemenn på nærmeste langside fastslo at dette garantert var et forsøk på å spare der man kunne ved å starte tidligere for således å slippe å skru på flomlysene. Andre omgang var uansett mye stillingskrig, der kampen sto og vippet. Det virket som om Atherstone hadde summet seg litt etter den lille «kollapsen» før pause, og Simeon Smith kunne fått sitt hattrick, men klarte ikke å overliste Tamworth-keeper Sam Morris. Smiths navnebror i Adders-målet gjorde deretter en strålende redning da han hindret utligning, før avgjørelsen falt omtrent halvveis ut i omgangen. Mark Latham hadde vært god på Atherstone Towns sentrale midtbane, og da hans skudd fant veien til nettmaskene fastsatte han sluttresultatet til 4-2.
Blant de 132 tilskuerne jeg talte var faktisk den gamle Aston Villa-spilleren Steve Staunton, som jeg ble fortalt var å se på en og annen Tamworth-kamp, da han visstnok bor der i området. Uten at jeg snakket med ham, må nok også han innrømme at det sett under ett var en fortjent seier til hjemmelaget, som spesielt den første halvtimen imponerte meg stort. Fint var det også å se at de gikk til litt i duellene, og det var en underholdende kamp vi ble vitne til. Det er synd at klubbkassa tilsynelatende er såpass tom, men jeg håper at de defensive målsetningene om å beholde plassen – som for så vidt også ble gjentatt av supporterne som var mine sidemenn i andre omgang – kun er pessimistisk tenkning og at de kan hevde seg lenger opp på tabellen. Men uten penger er det dessverre vanskelig å konkurrere, også på dette nivået.
Etter nok en pint takket jeg omsider for meg og ønsket oppriktig lykke til for kommende sesong før jeg la ut på spaserturen tilbake til The Atherton Red Lion Hotel. Der unnet jeg meg en siste pint i baren før jeg omsider trakk meg tilbake til hotellrommet for å finne loppekassa etter en flott dag med groundhopping. Jeg likte Atherstone, jeg likte Atherstone Town, jeg likte Sheepy Lane, og besøket der vil nok bli stående som juli-turens største høydepunkt sett under ett. Come on the Adders!
English ground # 265:
Atherstone Town v Tamworth XI 4-2 (3-2)
Pre season friendly
Sheepy Road, 16 July 2015
1-0 Simeon Smith (6)
2-0 Simeon Smith (10)
3-0 Ashley Gray (26)
3-1 John Dodd (38)
3-2 George Dixon (pen, 44)
4-2 Mark Latham (77)
Att: 132 (h/c)
Admission: £3
Programme: None
Pin badge: n/a
Next game: 17.07.2015: Spalding United v Stamford
Previous game: 15.07.2015: Kidsgrove Athletic v Port Vale