Retford United v Mansfield Town XI 13.07.2015


Mandag 13.07.2015: Retford United v Mansfield Town XI

 

Den nye uken startet med en trikketur til Shudehill og en kort spasertur til caféen Home Sweet Home i Manchesters Northern Quarter. Dette har de siste par årene blitt mitt faste favorittsted for inntak av en herlig full english breakfast når jeg er i Manchester, og også denne gang var det en glimrende start på dagen. Det var ingen behov for å stresse av gårde grytidlig, og derfor unnet jeg meg denne frokosten i ro og mak før jeg fant det for godt å ta trikken tilbake til Piccadilly. Lite ante jeg om det selvforskyldte tog-surret jeg skulle bli offer for der jeg satt og bladde fornøyd i gårsdagens Non-League Paper mens toget forlot Manchester Piccadilly.

 

Da jeg rundt 50 minutter senere steg av i Sheffield, skulle jeg kun bytte tog for den andre og siste etappen ned til Retford. Men mens toget med endestasjon Lincoln City var forsinket, sto det et annet forsinket tog på samme perrong. Det var her det gikk galt for undertegnede, som totalt intetanende steg på og satt meg halvveis med nesa i Non-League Paper og halvveis slumrende, og i tillegg med musikk på hodetelefonene. Det var først da jeg kikket opp og så at toget var i ferd med å forlate Barnsley stasjon at jeg forsto at jeg var på vei i totalt feil retning. Jeg hadde gått på toget til Leeds i stedet for toget til Lincoln Central!! Egentlig er dette kanskje såpass pinlig at jeg burde holdt det for meg selv, for med den rutinen jeg etter hvert har opparbeidet meg så skal det være bortimot umulig å kløne så jævlig! Men det viser vel at det kan skje selv den beste..

 

Ved neste stasjon, Wakefield Kirkgate, hoppet jeg av og sjekket alternativene. Det raskeste viste seg å være å spasere til Wakefield Westgate og ta toget derfra til Doncaster, men det var nå godt under 20 minutter til avgang Westgate, og spaserturen ble på Google Maps anslått til 19 minutter. Og når jeg i tillegg drasset på bagasje pakket for 17 dager, hadde jeg en utfordring. Selvsagt hadde det nå også begynt å regne for første gang på denne fotball-turen. Etter en heltemodig innsats ankom jeg Wakefield Westgate med flere minutter til rådighet – pustende og pesende, med svetten silende, og med verkende lår. Jeg registrerte kjapt at toget uansett var forsinket med 3 minutter, men snart var jeg på vei sørover mot Doncaster, og etter et kjapt togbytte der ankom jeg omsider Retford noe sånt som to timer senere enn planlagt! Heldigvis hadde jeg god tid denne dagen.

 

Retford er en markedsby i Bassetlaw-regionen nord i grevskapet Nottinghamshire. Den har i overkant av 20 000 innbyggere, og ligger fem norske mil nord-nordøst for Nottingham og 37 kilometer vest-nordvest for Lincoln. Mange av pilegrimsfedrene som reiste til Amerika stammet kom fra Retfords omegn. Chesterfield Canal renner gjennom byen, og ellers kan det nevnes at store deler av Retford brant ned i det herrens år 1528. Firehundreogåttisju år senere oppdaget undertegnede at det var så som så med drosjebiler utenfor byens togstasjon, og etter å ha ringt en av de lokale selskapene ble jeg lovet en taxi, selv om karen advarte om at det kunne ta tjue minutters tid. Klokka hadde derfor passert tre da jeg kunne ringe på og få sjekket inn ved Tanamara Guest House, der jeg hadde betalt £40 for kost og losji.

 

En usedvanlig trivelig vert viste voldsom interesse for min fotball-rundtur, og jeg ble stående å svare på spørsmål og prate en stund med Spurs-supporteren før jeg kunne installere meg og slappe av litt før jeg gikk ut for å utforske Retford. Da duskregnet økte i styrke, søkte jeg midlertidig ly med en pint på puben The Black Boy. Med et slikt navn er det kanskje et tidsspørsmål før politiske korrekte hysterikere får skjenkestedet stengt for ‘rasisme’, så det var greit å benytte anledningen før den eventuelt blir offer for vår tids vanvidd. Regnet ga seg snart såpass at jeg, via et stopp i en minibank, spaserte til Wetherspoons-puben The Dominie Cross.

 

Kjedens årlige cider-festival hadde tross alt begynt 10. juli, og jeg hadde planer om å teste noen flere av årets 30 festival-cidere. Fire nye ble her testet, samt to ‘ordinære’ gjeste-cidere. Jeg hadde dog funnet ut av man kunne kjøpe tre glass à 1/3 pint for prisen av en pint, slik at jeg kunne smake på flere uten å bli helt på snurr. Både Cornish Orchards Blush og Mr. Whitehead’s Apples & Pears var friske varianter som gikk ned greit, mens Doctor’s Orders viste seg å være den cideren jeg definitivt satt minst pris på i årets festival. Tiden fløy mens jeg satt der og smakte på cider og bladde i Non-League Paper, og liten stund før klokka seks tok jeg beina fatt og spaserte målrettet mot Cannon Park, der Retford United denne kvelden skulle ta imot et lag fra Mansfield Town til treningskamp.

 

Turen gikk nedover Grove Street før jeg svingte inn Raglan Road, og i enden av denne blindveien lurte jeg et lite sekund på om jeg ikke kom lenger enn grinda som førte ut på et stort grøntområde. Men joda, jeg kom meg ned på gangstien som følger den tidligere nevnte kanalen (og som jeg kunne fulgt helt fra Grove Street). Ganske koselig. Snart tok jeg meg opp på Leverton Road ved punktet som man kan si markerer slutten på bebyggelsen. Det er en landevei uten hverken belysning, fortau eller skulder (bortsett fra en liten stripe gress på hver side), og de 8-900 meterne herfra til fotballstadionet er nok ingen trivelig strekning i mørket; selv om den visstnok ikke er den mest trafikkerte. Rundt tjue minutter etter at jeg forlot puben, sto jeg utenfor Retford Uniteds hjemmebane, Cannon Park.

 

Allerede på utsiden gjenkjente jeg en groundhopper jeg også traff på tidligere i år, da jeg så min siste kamp for (2014/15) sesongen i Wednesfield. Etter å ha hilst på den eldre karen fra Leicester, fikk jeg knipset noen bilder og betalte jeg meg inn med £5. Jeg fikk samtidig beskjed om at det ikke ikke hadde blitt trykket opp noe program i anledning denne kampen, og la heller ut på en liten runde rundt banen. Inngangen er på den ene kortsiden, ved det ene hjørnet. Langsiden til venstre her er et lite lappeteppe av bygg og brakker. Noen tilskuerfasiliteter er det for så vidt ikke her, bortsett fra såkalt hard standing, og denne langsiden domineres av murbygningen som huser både garderober, klubbhusets koselige bar etc. På begge sider av klubbhuset er det brakker med forskjellige funksjoner, og i en av brakkene nærmest inngangen er det en klubbsjappe der jeg fikk betalt £3 for en pin. Bortenfor brakkene i den andre enden står det av alle ting en stor tank, og jeg skal ikke synes rundt hva slags funksjon den har.

 

Eneste stedet man har tak over hodet på denne langsiden er under et lite utbygg foran på klubbhuset, der man blant annet har matutsalg. Anlegget har i det hele tatt mye hard standing, og det er også tilfelle på bortre kortside, der man imidlertid har delvis tak over hodet i form av et større overbygg bak mål. Slik luksus har man ikke på motsatt kortside, der man står fullstendig under åpen himmel. Det som må kunne kalles hovedtribunen befinner seg på bortre langside, og dette er en nymotens prefabrikert sittetribune. Det hadde begynt å dryppe litt igjen, og jeg fullførte raskt runden for å søke tilflukt i klubbhusets bar. På denne tiden av året er det såpass lyst at en ordentlig fotorunde uansett kunne vente til kampstart da det også ville være litt mer action å «fange». Med rundt tre kvarter til kampstart slo jeg meg ned i baren med en pint Strongbow til £2,90. Men snart skulle det dukke opp flere kjente fjes..

 

Først kom groundhopperen Jack Warner, som hadde overnattet hos Chris Berezai (Groundhop UK «guru») i Long Eaton etter deres nylig avsluttede ‘Irish Hop’, og benyttet anledningen til å få med seg Cannon Park. Da han er bosatt i Lowestoft og delvis vokste opp i Beccles, fikk jeg forhørt meg litt angående status for Beccles Town, da de har figurert svært høyt på min ønskeliste foran 2015/16-sesongen grunnet frykt for at deres eminente gamle hovedtribune skal erstattes. Han lovet å ta en kikk, og jeg nevnte for ham hvordan jeg nylig hadde diskutert dette med Peter Miles. Og snakker om sola…der kom sannelig også Peter Miles inn i baren få minutter senere! Groundhopper-treffet var komplett da jeg traff på Rob Waite – klubbsekretær, programansvarlig og generell altmuligmann hos Staveley Miners Welfare, og tilsynelatende alltid blid groundhopper som er mannen bak den eminente bloggen The66POW.

 

Retford United ble stiftet så sent som i 1987, og uten at jeg skal påstå at det hadde noen sammenheng med konkursen til Retford Town to år tidligere, er det ikke unaturlig å tenke at så kanskje er tilfelle. Klubben startet opp i Gainsborough League før det ble spill i Nottinghamshire Alliance. Klubbens virkelige klatring i pyramiden fant sted etter årtusenskiftet, og startet med at de i 2001 fikk innpass i Central Midlands League. Der debuterte de med å vinne denne ligaens Premier Division, som tross det pretensiøse navnet ikke var dens høyeste nivå. Det var derimot divisjonen med det enda mer pretensiøse navnet Supreme Division, og den ble vunnet to år senere; i 2004. Deretter brukte de to sesonger på å sikre opprykk fra Northern Counties East League Division One til Premier Division, og kun en sesong på å rykke derfra videre opp i Northern Premier League Division One South.

 

Etter å ha vunnet denne divisjonen som debutant med hele 13 poeng ned til toer Cammell Laird, var det en stor skuffelse da man ble nektet opprykket fordi Cannon Park (som hadde vært deres hjemmebane siden rundt årtusenskiftet) ikke oppfylte kravene til NPL Premier. Men da de neste sesong (2008/09) fulgte opp med å vinne divisjonen igjen, denne gang på målforskjell, hadde det blitt fikset og de kunne feire opprykk igjen. Imponerende nok var dette klubbens sjette tittel og sjette opprykk på ni sesonger! De debuterte med en sjetteplass i NPL Premier, mens nedturen startet året etter, da de våren 2011 endte sist og rykket ned. Ikke minst hadde de nå store økonomiske problemer, og valgte å droppe ned enda et hakk og returnere til NCEL. Selv da de vant NCEL Premier i 2011/12, ble de værende, og den siste tiden har The Badgers igjen slitt meget tungt økonomisk.

 

Forrige sesong endte klubben nest sist i NCEL Premier, men ble benådet og slapp degradering til Division One siden ligaens øverste divisjon spilte forrige sesong med ett lag mindre enn normalt. Alt er likevel ikke rosenrødt i Retford, selvsagt, og supporterne virket ikke voldsomt optimistiske. På spørsmål om hva hvilke forhåpninger de hadde for den kommende sesongen, var det ett svar som gikk igjen: Å overleve. Det minnet meg faktisk litt om stemningen jeg opplevde på besøk hos Eastwood Town tilbake i 2012, men la oss håpe det ikke går så ille med Retford-klubben. Representanter for klubben var da også positive i den forstand at det går i riktig retning og at gjelden krymper sakte men sikkert. De var også ærlige på at de forventer nok en knalltøff sesong på banen, og at det sportslige målet må være å holde seg i Premier Division.

 

Mens vi satt der og slo av en prat fikk vi også rasket til oss noen stensiler med lagoppstillingene, og et par Mansfield-supportere kunne fortelle at bortelaget stilte med de de karakteriserte som et nokså sterkt reserve- og ungdomslag, med flere spillere som hadde fått spilletid på førstelaget forrige sesong. Et par av spillerne var visst også prøvespillere. Jeg takket for informasjonen og gikk for å få meg litt næring fra matutsalget. £3,30 fattigere kunne jeg meske meg med pie & mushy peas mens lagene entret banen. Av en eller annen grunn hadde jeg sett for meg at mitt første besøk på Cannon Park ville være i forbindelse med lokaloppgjør mot Worksop Town, men nå var det altså et Mansfield Town som sto på motsatt banehalvdel.

 

Hjemmelaget startet friskt og hang godt med i innledningen, og Stags-keeper Adam Bishop måtte ved et par anledninger i aksjon på avslutninger fra Adam Lee. Etter hvert tok imidlertid gjestene over, og snart hadde de et kraftig initiativ der de spilte seg frem til en rekke sjanser. Unggutten Tyler Blake hadde kommet innpå for en prøvespiller som skadet seg tidlig, og han hadde et par gode muligheter. Det hadde også Anthony Dwyer, som også hadde vært nest sist på ballen da midtstopper Corbin Shires’ heading ble mesterlig reddet av Retford-keeper Dave Reay. Det var noe bortimot enveiskjøring fra det unge Mansfield-laget, og en av prøvespillerne rundet keeper Reay og sendte ballen mot mål, men en forsvarer kom seg tilbake og fikk blokkert i siste liten. Et stort antall sjanser til tross; det var fortsatt målløst da lagene gikk i garderoben.

 

Tidlig i andre omgang kunne vertene tatt en ufortjent ledelse da et skudd fra Jordan Good snek seg forbi Stags-keeperen, men stopperen Shires kom seg tilbake og fikk klarert på streken. På motsatt side skapte Dwyer en stor sjanse som ble misbrukt av Danny Fletcher, og nå endret kampbildet seg. The Badgers hadde gitt sine gjester altfor mye rom i første omgang, og var etter pause mye mer aggressive i presset. Dette førte også med seg flere sugende taklinger som Mansfield-folket reagerte kraftig på, og flere bortefans lurte på om vertene nå forsøkte å sparke livskiten ut av ungguttene som hadde gjort de forlegne i første omgang. Retford-spillerne gikk kanskje noe unødvendig harhendt til verks ved et par anledninger, men gjestenes unggutter gikk da gjerne også enkelt ned og brukte mye tid på bakken. Men med de forbilder man har i disse dager så er det dessverre kanskje ikke så unaturlig? Kanskje man heller skulle manne seg opp litt. Og om det viktigste i ligaklubbenes oppkjøringskamper er å unngå skader og trille ball i Barca-stil, så kan de vel gjøre det på treningsfeltet uten å måtte spille kamp!?

 

Når det er sagt så er det ingen direkte kritikk av ungguttene til Mansfield. Tilsynelatende var vel heller ikke flertallet av de fysisk rustet til å ta opp kampen mot mer fysiske verter, og slik sett er det forståelig at de kanskje ble litt «skremt» og kjempet ut av stilen. Slik sett kjempet da også Retford seg inn i kampen igjen, og hadde etter hvert også langt mer ballinnehav enn tidligere i kampen. Med et kvarter igjen utnyttet Adam Lee en liten tabbe i Stags-forsvaret. En misforståelse mellom Chris Spencer og keeper Adam Bishop var det som skulle til, og Lee kunne sette ballen i mål fra like innenfor 16-meterstreken. Gjestene gjorde flere bytter i jakt på en utligning, og nærmest kom 16-åringen Tom Marriott som sved keeperhanskene til Dave Reay. Dermed endte det med en totalt sett nokså ufortjent hjemmeseier 1-0 foran 138 tilskuere.

 

Av laglederne er det vel liten tvil om at det var Retford-manager Chris Sellars som hadde mest grunn til å være fornøyd med resultatet. Spillemessig var det ikke altfor imponerende, men det kom seg som sagt litt i andre omgang da de kjempet motstanderen ut av stilen. Mansfield Town hadde nok grunn til å være skuffet, for de burde ha avgjort allerede før pause, men ble først og fremst offer for sitt eget voldsomme sjansesløseri. For slike ungdomslag er det vel uansett langt viktigere å utvikle spillere enn å vinne, om man skal se litt kynisk på det. En Mansfield-supporter jeg vekslet noen ord med hevdet for øvrig at han var nokså sikker på at førstelaget kommende sesong vil kunne holde nedrykksstriden på god avstand, og han håpet at de ville kunne kjempe om en muig playoff-plass.

 

Mens Peter og Jack forlot Cannon Park ganske raskt etter kampslutt, bestemte jeg meg for å unne meg en pint i baren, der jeg ble sittende i samtale med Rob og flere representanter for hjemmelaget. Det viste seg at Rob bodde rett borti veien, omtrent der jeg hadde kommet opp fra gangveien opp på Leverton Road. Da det hadde begynt å mørkne og veien dit bort altså ikke er den mest trivelige, tilbød han meg skyss, og jeg takket selvsagt ja. Men først hadde jeg tid til å gjøre kål på en siste pint med Strongbow mens vi samtalte med Retford-ledere som tross alt mente at ting nå så litt lysere ut. På forslag fra Rob, slapp han meg av utenfor The Brick & Tile Inn, rett nede i veien for mitt krypinn for natten. Pubens landlord skulle være en ivrig tilhenger av Retford United, og det viste seg å stemme. Etter en siste pint eller to der, trakk jeg meg omsider tilbake til hotellsenga. Jeg hadde tross alt en nokså lang reise neste morgen.

 

English ground # 262:
Retford United v Mansfield Town XI 1-0 (0-0)
Pre season friendly
Cannon Park, 13 July 2015
1-0 Adam Lee (75)
Att: 138
Admission: £5
Programme: None
Pin badge: £3

 

Next game: 14.07.2015: Kendal Town v Morecambe
Previous game: 12.07.2015: AFC Fylde v Rochdale

 

More pics

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg