Tirsdag 30.04.2015: Wednesfield v Sporting Khalsa
Det var på tide å forlate flotte Newcastle, og jeg spaserte til Newcastle stasjon i god tid for 09.42-toget som skulle frakte meg til Birmingham. Jeg hadde droppet planene om å ta en omvei via kaféen The Butterfly Cabinet på Heaton Road (der de serverer tidenes full english breakfast som virkelig anbefales) for heller å gå til innkjøp av frokost i form av smørbrød som jeg inntok på toget sørvestover. Etter snaut to og en halv time kunne jeg hoppe av på Birmingham New Street og bytte til tog mot Wolverhampton. Britannia-hotellet i Wolverhampton ligger et steinkast fra byens jernbanestasjon, og jeg fikk snart sjekket inn og installert meg.
Rett over veien ligger puben Prince Albert, og der slo jeg meg ned med en pint mens jeg forsøkte å få klarhet i situasjonen rundt kveldens utvalgte kamp. I motsetning til de andre dagene på denne lille turen, tok det nemlig en stund før jeg valgte meg en kamp denne dagen. Jeg vurderte først muligheten for å se Hendons hjemmekamp i playoff-semifinalen i Isthmian Premier, men grunnet usikkerheten rundt deltakerklubbene (deres opprinnelige semifinale-motstander Enfield Town var nemlig siktet for bruk av en ikke-spilleberettiget spiller, og sto i fare for å få poengtrekk og dermed miste playoff-plassen til Met Police) gjorde at jeg raskt droppet dette. Det var da også en klok avgjørelse, da semifinalene i Isthmian Premier ble utsatt på ubestet tid.
Derfor vendte jeg oppmerksomheten mot andre kamper og andre deler av landet. Jeg vurderte finalen i Notts Senior Cup mellom Basford United og Clipston som skulle spilles på Field Mill i Mansfield, men det var når sant skal sies to oppgjør i West Midlands (Regional) League Premier Division som hele tiden var de heteste kandidatene i påvente av enda mer interessante alternativer som aldri dukket opp. Willenhall Town v Wellington Amateurs var en av disse, og hadde Willenhall Town fortsatt spilt på sin gamle tradisjonelle hjemmebane Noose Lane, ville jeg nok valgt meg denne. Men i 2010 så de seg dessverre nødt til å selge denne til Sporting Khalsa, som tilfeldigvis var bortelag i kampen jeg omsider endte opp med å velge meg denne kvelden – nemlig Wednesfield v Sporting Khalsa.
Saken var imidlertid den at den tilsynelatende kriserammede Wednesfield-klubben ikke hadde klart å stille lag i sin siste hjemmekamp. De var heller ikke spesielt aktive på Twitter og andre sosiale medier, der heller ikke bortelaget kunne bekrefte at det ble kamp, men de fortalte derimot at de ikke hadde hørt noe annet og derfor satt kursen mot Wednesfield i Wolverhamptons utkant. Etter å ha inntatt en tidlig middag og ytterligere en pint var jeg ikke spesielt mye klokere, men valgte å ta sjansen på å dra tidlig opp til Wednesfield, slik at jeg ved en eventuell ny avlysning kunne finne ut av dette tidlig nok til å kunne sette kursen mot Willenhall Towns hjemmekamp.
På bussholdeplassen rett utenfor stilte jeg meg opp for å vente på buss nummer 59 som snart kom kjørende, og £3,70 fattigere steg jeg på med en returbillet (eller rettere sagt en dagsbillett) i hånden. Et kvarters tid senere kunne jeg hoppe av i Wednesfield og legge ut på den drøyt fem minutter lange spaserturen opp til Cottage Ground, der Wednesfield FC spiller sine hjemmekamper. Wednesfield er opprinnelig en landsby som i dag fremstår som en drabantby for Wolverhampton. Den ligger kun tre-fire kilometer nordøst for Wolverhampton sentrum, og har i seg selv drøyt 30 000 innbyggere. I Wednesfields sørlige utkant er det store industriområder. Med drøyt halvannen time til kampstart fikk jeg innkjørselen til Cottage Ground på min høyre hånd, og da telleapparatet ved inngangen ikke var bemannet gikk jeg bare rett inn.
Cottage Ground domineres av den flotte hovedtribunen på den ene langsiden, og innkjørselen går forbi på baksiden av denne, slik at man får denne på sin høyre hånd om man kjører helt inn. Denne tribunen er bygget i mur, har stolper i stål i forkant, og er kledd i bølgeblikk. Dette er anleggets eneste tribune, og den står midt på den ene langsiden, der den strekker seg snaut kvarte banens lengde. Den bærer klubbens røde og hvite farger, og inni byr den på sitteplasser i form av klassiske og flotte trebenker. Der står ikke minst en av anleggets flomlysmaster, og originalt nok strekker den seg gjennom tribunetaket. Denne detaljen og tribunen i seg selv gir anlegget en solid dose karakter, og gjør opp for mangelen for tribunefasiliteter ellers. Resten av anleggets tilskuerfasiliteter består nemlig kort fortalt av såkalt hard standing, men på motsatt langside står laglederbenkene i rød og hvit mur. Innerst bak den ene kortsiden finner man et par bygg, hvorav et av disse huser klubbhusets bar, og det var dit jeg nå gikk.
Det var faktisk allerede en rekke personer til stede, med en håndfull mennesker som satt på benkene på utsiden, mens flere unger løp rundt og lekte på plassen og ved et par lekeapparater i villnisset som befant seg bak mål ved siden av klubbhuset. Også inne i klubbhusets bar var det flere personer allerede, og jeg fikk byttet til meg en pint Strongbow som jeg tok med meg ut i sola og satt meg ned på en av benkene der. Imidlertid kunne ingen foreløpig bekrefte hvorvidt det ville bli kamp eller ikke, og jeg overhørte hvordan representanter for hjemmelaget diskuterte alle som hadde måttet melde avbud grunnet jobbforpliktelser etc. På benken ved siden av satt et par karer fra bortelagets ledelse, og heller ikke de turte å garantere noen kamp riktig ennå.
Det var imidlertid tegn som tydet på at man nå gjorde klart for kamp, og jeg fikk etter hvert låne lagoppstillingene fra bortelagets klubbsekretær slik at jeg fikk kloret ned de to lagene. En representant for hjemmelaget fortale at de hadde klart å samle sammen et lag ved hjelp av en rekke unggutter som i flere av tilfellene visstnok tilhørte juniorlaget. Men det ble da i hvert fall kamp, og de hadde til og med fått rasket sammen nok spillere til å også ha fire innbyttere på benken. Jeg traff på en eldre groundhopper fra Leicester som jeg også tidligere har støtt på, og vi var skjønt enige om at vi nok ville være vitne til en kamp der det var stor sannsynlighet for at at det ville være temmelig rått parti.
Mens Sporting Khalsa allerede for lengst var suverene vinnere av West Midlands (Regional) League Premier Division, var Wednesfield nemlig fortapt som desidert tabelljumbo. Wednesfield ble stiftet så sent som i 1961, under navnet Wednesfield Social, og fikk i 1976 bli med i West Midlands (Regional) League. De spilte seg snart opp i denne ligaens Premier Division, og etter å ha vunnet denne for andre året på rad, fikk de i 1997 ta steget opp i det som da het Midland Alliance. Deres beste plassering var tredjeplassen i 2002, før de året etter endte som jumbo og returnerte til WMRL Premier. Etter ny sisteplass i 2005 ble de benådet, men denne sesongen spøker det stygt igjen. De har gått på en rekke stygge tap denne sesongen, og kom nå fra sju strake nederlag. Enda verre var det kanskje at man sto uten seier på de siste 30 kampene (0-5-25).
Gjestene sto før kamp med statistikken 35-3-1 og 108 poeng med tre kamper igjen av sin sesong, og hadde altså for lengst sikret seg ligatittelen og opprykk til Midland League Premier Division. Sporting Khalsa er faktisk i utgangspunktet en asiatisk klubb, stiftet i 1991. Det må jeg imidlertid innrømme at jeg ikke ville merket mye til om jeg ikke visste det, og det var bemerkelsesverdig få asiater å se se både blant spillere og ledelse. Da de som nevnt kjøpte Noose Lane fra Willenhall Town ble de visstnok den første asiatiske klubb til å eie sin egen bane, og de har jo hatt en eventyrlig sesong. Etter å ha spilt sine første år i Walsall & District Sunday Leagues prøvde de seg en sesong i West Midlands (Regional) League i 1996/97, men endte sist og «forsvant» inntil de kom tilbake i 2004. Siden den gang har de spilt seg opp i ligaens Premier Division, der de har oppholdt seg siden 2011.
Bortelagets klubbsekretær informerte oss om at dersom de scoret mer enn to mål denne dagen ville de bli det mestscorende laget på step 6 denne sesongen, og med tre kamper igjen av sesongen hadde de allerede altså hanket inn 108 poeng på 39 kamper, og sto med en imponerende målforskjell på 131-23! Man skulle virkelig være optimist om man ville satse penger på hjemmeseier denne torsdagskvelden. Vi ble snart oppsøkt av en kar som gikk rundt med et glass for å samle inn £3 i inngangspenger fra de fremmøtte, og før avspark rakk jeg også å oppsøke baren for å hente påfyll i glasset. Ikke overraskende fikk jeg høre at det imidlertid ikke hadde blitt trykket opp noe kampprogram, og at de ikke hadde noen pins til salgs. Dermed tok jeg med meg min forfriskende pint ut for å se kampen sparkes i gang.
Gjestene var allerede fra start det førende laget, men det unge hjemmelaget forsvarte seg med nebb og klør, og de klarte å holde unna i nesten et kvarter før Sporting Khalsa tok en oppskriftsmessig ledelse. Etter en luftduell falt ballen ned hos Simon Townsend som på volley sendte ballen i mål bak Cottagers-keeper Luke Stevens. Vi hadde passert 25 minutter da Calum Cooper fikk en dobbeltsjanse, men etter en parade av keeper Stevens ble hans andre forsøk reddet på streken av en forsvarer. I neste angrep fyrte Ricky Nicholls av, og ballen smalt i stolpen helt oppe i krysset, men Nicholls skulle snart få sin oppreisning. Sekunder før halvtimen ble passert løsnet han nemlig skudd igjen, og fra 17-18 meter suste ballen i mål til 0-2.
Det var også stillingen ved pause, og hjemmelagets unge gutter hadde tross alt kommet fra det med æren i behold så langt, selv om de ikke hadde skapt stort fremover. Bortekeeper Ben Czerepanicec var knapt borti ballen i første omgang. Mot slutten av omgangen hadde jeg gått en liten runde rundt banen mens jeg forsøkte å fastslå tilskuertallet. Fra sin plass inne på tribunen hadde Leicester-karen gjort det samme, men med helt annet resultat. Nå innrømmet han riktignok å ha gått langt mindre grundig til verks, slik at jeg anslår mine 62 tilskuere som nærmere sannheten, selv om jeg kan ha inkludert en og annen person tilknyttet hjemmelagets klubbledelse. Jeg droppet for en gangs skyld pause-pinten, og kjøpte i stedet en cheeseburger med løk og bacon fra matutsalget i hjørnet nede ved klubbhuset.
Andre omgang fortsatte som den første, med bortelaget i føringen, og Marvin Nisbett skjøt like utenfor. Snaut ti minutter ut i omgangen sto det 0-3 da Tesfa Robinson headet inn fra en corner. To minutter senere kom gjestene med to mann alene mot keeper Stevens, og Bradley Lawley satt inn 0-4. Nå fryktet man at det kunne bli virkelig stygt, og at Wednesfield skulle kollapse fullstendig. Men i stedet begynte de faktisk å skape et par farligheter, og Ryan Blower så sin avslutning reddet på streken. Vertene hadde et par gode angrep og noen halvsjanser i denne perioden, men ligamestrene skulle snart slå tilbake.
Med tjue minutter igjen headet Calum Cooper inn det femte, og etter 78 minutter nærmest hælsparket Simon Townsend inn sitt andre og Sporting Khalsas sjette. Samme mann kunne på overtid fått sitt hat-trick da han kom alene med keeper, men hans avslutning gikk i stolpen. Dermed endte det 0-6 og med fullt fortjent borteseier etter en maktdemonstrasjon fra Sporting Khalsa. Hjemmelagets representanter virket likevel ikke altfor slukøret, og det var da også de suverene seriemestrene man spilte mot, samtidig som man mente å ha sett et og annet lovende tegn. Selv slo jeg fra meg tanken om å bli igjen for en pint, men tok en liten svipptur innom klubbhusets bar (hvis indre inngangsdører har flott dekorerte glassvinduer relatert til fotballklubben) for å bruke toalettet og takke for meg. Deretter spaserte jeg i stedet tilbake til bussholdeplassen for å rekke 22.07-bussen tilbake til Wolverhampton sentrum.
Litt før klokka halv elleve var jeg tilbake på Prince Albert, der det tydeligvis var kostymefest, og jeg unnet meg et par siste pints for kvelden der mens jeg snyltet på deres WiFi. Rundt klokka halv ett spaserte jeg over veien til Britannia-hotellet og fant hotellsenga. Turens tre kamper var historie, og dagen etter skulle jeg fly hjem fra Stansted. Jeg måtte ha 08.20-toget fra Wolverhampton, med bytte i Stafford og London. Det hadde vært nok en fin tur som for min del også satt et fint punktum for en fantastisk sesong der jeg endte opp med å se hele 90 kamper i den engelske pyramiden! Ganske vanvittig egentlig – eller kanskje er galskap et mer passende ord. Nå ser jeg allerede frem mot neste sesong…om jeg ikke lar meg friste av en dose med pre-season friendlies.
English ground # 256:
Wednesfield v Sporting Khalsa 0-6 (0-2)
West Midlands (Regional) League Premier Division
Cottage Ground, 30 April 2015
0-1 Simon Townsend (14)
0-2 Ricky Nicholls (30)
0-3 Tesfa Robinson (54)
0-4 Bradley Lawley (56)
0-5 Calum Cooper (70)
0-6 Simon Townsend (78)
Att: 62 (h/c)
Admission: £3
Programme: None
Pin badge: n/a
Next game: 08.07.2015: Hucknall Town v Coalville Town
Previous game: 29.04.2015: Bedlington Terriers v Shildon
