Mandag 06.04.2015: Havant & Waterlooville v Bath City
Det var nesten synd å forlate usedvanlig idylliske Mill Road såpass fort etter å ha sett Arundel og Chichester City dele poengene da ingen klarte å score, men jeg hadde ytterligere en kamp til å rekke denne dagen, og de fleste hadde uansett allerede forlatt Mill Road da jeg ble hentet av taxien tjue minutters tid etter kampslutt. Turen gikk videre vestover med tog fra Arundel stasjon, og etter et meget kjapt togbytte i Barnham kunne jeg etter en 35 minutters reise stige av i Havant, der jeg hadde valgt meg ut oppgjøret Havant & Waterlooville v Bath City i Conference South. Med under en time til kampstart, og en spasertur opp til hjemmelagets Westleigh Park som ble anslått til 20-25 minutter, var jeg ikke videre lysten på å slite meg oppover med en stor bag på slep, så jeg unnet meg igjen en taxi opp til åstedet for dagens andre kamp.
Havant er en by i det sørøstlige hjørnet av grevskapet Hampshire, der den ligger omtrent halvveis mellom Portsmouth og Chichester. Det er rundt en norsk mil til begge disse. Selve byen har et innbyggertall på drøyt 45 000, og selv om det i sentrum finnes spor fra romertiden er store deler av bebyggelsen fra tiden etter andre verdenskrig, da det ble bygget masse boliger her etter at Portsmouth hadde blitt bombet delvis sønder og sammen under krigen. Mesteparten av den gamle bebyggelsen gikk tapt i en bybrann i 1760, og kun kirken og noen få hus er igjen fra tiden før dette. Klubben spiller altså i Havant, mens den noe mindre Waterlooville for ordens skyld ligger noen få kilometer nordvest for Havant.
Dagens klubb ble i 1998 stiftet da de to klubbene Havant Town og Waterlooville slo seg sammen. Begge de to befant seg på dette tidspunktet i det som da het Southern League Division One South (altså på non-leagues step 4). Havant Town var den eldste av de to med røtter tilbake til 1883, da Havant FC ble stiftet. Denne klubben slo seg i 1958 sammen med Leigh Park (som da nettopp hadde vunnet FA Sunday Cup) og tok navnet Havant & Leigh Park. Etter å ha spilt en årrekke i Portsmouth League, tok klubben i 1970 steget opp i Hampshire League, der de tok plass i Division Four. Etter flere opprykk spilte klubben seg i løpet av 1970-årene opp i denne ligaens øverste divisjon, og bestemte seg for å flytte på seg for å kunne klatre ytterligere i pyramiden. Dermed kjøpte de i 1980 tomten som dagens klubb spiller på, og flyttet inn i 1982, samtidig som de tok navnet Havant Town.
I 1986 var Havant Town en av klubbene som var med å stifte Wessex League, og etter at denne ligaen ble vunnet i 1991 rykket de opp i Southern League Division One South. Der holdt de seg frem til sammenslåingen med Waterlooville i 1998. Sistnevnte ble på sin side stiftet i 1905, og etter spill i Waterlooville and District League og Portsmouth League, tok de steget opp i Hampshire League i 1953. Neste store steg ble tatt i 1971, da klubben sikret opprykk til Southern League Division One South. Klubben hadde etter dette et par hyppige visitter i denne ligaens Premier Division, før de hadde seks strake sesonger der på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-årene. Men ved sammenslåingen i 1998 spilte som sagt altså begge klubbene i Southern League Division One South, og Waterlooville FC forlot sitt Jubilee Park (der det i ettertid er bygget boliger) da den nye Havant & Waterlooville valgte å bruke Westleigh Park som hjemmebane.
Det var litt om de to forgjengerne, men dagens klubb bør vel være mer kjent for de fotballinteresserte her hjemme, spesielt i etterkant av 2007/08-sesongen da de gjorde furore i FA Cupen. Bognor Regis Town, Fleet og Leighton Town ble slått i kvalifiseringsrundene før York City, Notts County og Swansea City i tur og orden ble beseiret i de ordinære rundene – sistnevnte etter omkamp, der The Hawks vant 4-2. I fjerde runde ventet selveste Liverpool på Anfield, og The Hawks tok faktisk to ganger ledelsen før vertene omsider vant 5-2, men Havant & Waterlooville hadde absolutt gjort seg bemerket! Lenge før den tid hadde imidlertid klubben startet opp med å vinne Southern League Division One i sin første sesong etter sammenslåingen. Deretter fulgte fem sesonger i Southern League Premier Division, før omstruktureringen sommeren 2004 gjorde at klubben ble flyttet opp i Conference South.
Der har de holdt seg siden, med fjerdeplassen våren 2007 som foreløpig bestenotering. Det skal også nevnes at de to ganger (i 2002/03 og 2013/14) har vært tapende semifinalist i FA Trophy. Ved første tilfelle var det Tamworth som over to kamper ble for sterke, mens man forrige sesong måtte gi tapt for lokalrival Gosport Borough. The Hawks er i ferd med å fullføre nok en imponerende sesong, og den nevnte fjerdeplassen i 2007 kan fort både kopieres og overgås. Klubben lå før dagens kamp på nettopp en fjerdeplass, og så ut til å gå mot en plass i playoff. Bromley (36 spilte kamper) ledet an tabellen, to poeng foran Boreham Wood (37 kamper), til tross for en kamp mindre spilt. Deretter fulgte Basingstoke Town (36 kamper) og altså Havant Waterlooville (37 kamper), begge fire poeng bak lederlaget. Gosport Borough (37 kamper) la beslag på den siste playoff-plassen, fem poeng bak The Hawks, men også Whitehawk og Concord Rangers (begge 36 kamper) jaget henholdvis seks og sju poeng bak The Hawks.
£5-6 fattigere kunne jeg stige av utenfor Westleigh Park, der det allerede var stor aktivitet ved puben The Westleigh, som ligger rett ved siden av. Denne holder til i klubbens gamle klubbhus, og det skal være usagt om klubben fortsatt har en finger med i driften av det som nå åpenbart er en helt normal pub. Der inne ville de ikke la meg slenge fra meg bagen, men jeg unnet meg likevel en pint Strongbow som jeg tok med meg ut for å nyte i sola der jeg satt meg ned ved et av bordene på utsiden. Da glasset snart var tømt fikk jeg bekreftet at jeg kunne ta med bagen innenfor og eventuelt høre med folket i klubbsjappa. Som sagt så gjort, og jeg betalte meg inn med £12 og fikk balet meg gjennom telleapparatene med bagen. På innsiden gikk jeg til innkjøp av et kampprogram pålydende £2, men før jeg fikk overlevert pengene stakk karen fra telleapparatene hodet ut av bua si og ropte at jeg som besøkende fra Norge skulle få programmet gratis.
Dette var et merkelig kampprogram av en størrelse jeg aldri tidligere har sett maken til – et slags minitatyr-program som i størrelse var omtrent halvparten av et «vanlig» program. «Pocket size» hevdet programselgeren med et glis, og det hadde da i det minste stort sett det man forventer av innhold og informasjon. Klubbsjappa befant seg umiddelbart på høyre hånd der jeg hadde kommet inn, og jeg stakk hodet inn der for å forhøre meg om mulighetene til å få sette fra meg bagen. En trivelig kar bak disken hevdet at det selvsagt ikke var noe problem, og etter en kort prat betalte jeg dessuten £3 for en pin før jeg omsider kunne gå ut igjen for å få tatt en ordentlig runde rundt Westleigh Park.
Anlegget ble altså åpnet i 1982, og fremstår ikke overraskende som temmelig moderne, men det var faktisk ikke tilfelle før en gradvis og total oppgradering i de senere år. Inngangspartiet der jeg kom inn befinner seg nederst på den ene langsiden. På denne langsiden er det i denne enden en liten ståtribune, men den domineres av den store hovedtribunen som for noen år siden erstattet en eldre tre-tribune. Denne hovedtribunen er en sittetribune med plass til 562 tilskuere, og den strekker seg snaut halve banens lengde, der den står nesten helt inne på den ene banehalvdelen. Bortenfor denne tribunen er eventuell hard standing.
Begge kortsidene byr på nokså like og moderne ståtribuner som strekker seg i hele banens bredde, og det samme er også tilfelle på bortre langside, der man også har både innbytterbenker og altså en ståtribune som strekker seg i hele banens lengde. Klubben har de siste årene arbeidet kontinuerlig med å oppgradere Westleigh Park til Conference-standard, og det er det nok liten tvil om at de nå har klart. Anlegget har riktignok ikke all verden med karakter, men det er på ingen måte noen versting på området, og Havant & Waterlooville har fått en flott hjemmebane. Mens jeg sto der ved det ene hjørnet og tok meg en blås fikk jeg imidlertid skjenn da anlegget tydeligvis er blant et fåtall nedenfor nasjonalt Conference-nivå der man faktisk har røykeforbud ved hele anlegget!
Vakten var imidlertid hyggelig han, og sa at det bare var å oppsøke ham om jeg i løpet av kampen ville ut et par minutter for å ta meg en røyk. Jeg hadde da strengt tatt ikke behov for akkurat det, og slo i stedet av en prat med noen bortesupportere som var i ferd med å installere seg ved å henge opp flagg og bannere på den ene kortsiden. Bath City har hatt en middelmådig sesong, og gikk mot en plass midt på tabellen, slik at de i praksis ikke hadde altfor mye å spille for, selv om det selvsagt vil ligge i de aller flestes natur å ville ende så høyt oppe som mulig. De tilreisende var ikke utelukkende fornøyd med tingenes tilstand i Bath, der man har hatt visse utfordringer de siste par årene, men håpet selvsagt på tre poeng.
Havant & Waterlooville var absolutt i godkjent form, der de kom fra fine 8-2-2 på de tolv siste. For gjestene sin del var det litt mer blandet drops, og 1-3-2 på de seks siste var selvsagt noe mindre imponerende. Westleigh Park har en ørliten helling, og hjemmelaget hadde i første omgang fordel av både denne og vinden. Om dette var årsaken skal være usagt, men vertene startet i hvert fall best og presset snart gjestene bakover til en slik grad at også Bath Citys toppscorer i perioder var mer nede i eget felt enn fremme i angrep. Høyrevingen Ben Swallow og spissen Harry Cornick var gode for vertene, og spesielt sistnevnte var involvert i det meste av det som skjedde offensivt. The Hawks kunne tatt ledelsen etter at de to kombinerte og Cornick avsluttet lite utenfor, og etter et kvarters tid var vertene igjen farlig frempå. The Hawks fikk et frispark 30 meter fra mål, og Scott Donnelly sendte i vei en suser som smalt i stolpen bak Bath-keeper Jason Mellor.
Gjestene fikk deretter en enorm sjanse da Naby Diallo fikk stå fullstendig umarkert og alene inne i feltet, og flere kommenterte hvordan han nesten hadde hatt tid til å hente seg en kopp te for så å komme tilbake og avslutte, men Diallo avsluttet i stedet rett på hjemmekeeper og kaptein Ryan Young. Den svake returen fra Frankie Artus ble enkelt håndtert av Young, og Bath City hadde misbrukt sin største sjanse i kampen, selv om Dave Pratt hadde en halvsjanse like etter. I stedet tok vertene ledelsen med snaue ni minutter til pause. Av en eller annen grunn hadde Bath-keeper Mellor hatt svært liten suksess med sine utspark, og da han nå i stedet kastet ballen ut til Chas Hemmings kom det nok brått på sistnevnte, der han også var delvis omringet av Hawks-spillere. Ballen havnet hos Scott Donnelly som igjen fyrte løs, og fra bortimot 30 meter fant hans susende langskudd veien til nettmaskene.
Etter forarbeid av Frankie Artus, kunne Andy Watkins utlignet rett før pause, men fra sin posisjon kun et par meter fra mål bommet han nærmest på ballen, som ble sleivsparket ut til utspill fra mål. Dermed 1-0 til pause, og jeg benyttet den til å gå utenfor og ta en røyk. Det var mange av de 770 tilskuerne som gikk ut for å både røyke og innta forfriskninger på The Westleigh, og jeg bevilget meg selv en halv pint før jeg igjen entret anlegget og betalte £3 for en hot dog. Og dermed var det snart klart for andre omgang, slik at jeg installerte meg på ståtribunen på bortre langsiden og også fikk bestilt taxi før kampen startet opp igjen.
City-manager Lee Howells hadde gjort grep i pausen ved å sette innpå Ross Stearn for Chas Hemmings, og det var bedring å spore de første ti minuttene av andre omgang. Innbytteren kom også ved to anledninger på fine raid som imidlertid endte med svake avslutninger. Det var fortsatt hjemmelaget som sto for de fleste sjansene, og Harry Cornick fikk mye rom å boltre seg i. Først var han frempå med et skudd som ble slått over av Bath-keeper Mellor, før han snaut tjue minutter ut i omgangen doblet ledelsen etter en flott prestasjon. Han fikk ballen rett utenfor 16-meterstreken, vendte bort en forsvarer og satt ballen i mål i det bortre hjørnet. 2-0.
Vertene tok muligens foten av gasspedalen mot slutten, for Bath City kom mer med og presset fremover, men likevel hadde hjemmekeeper Young knapt en eneste inngripen i andre omgang, og det var fullt fortjent da dommeren blåste av med 2-0 som sluttresultat og tre poeng til manager Lee Bradburys utvalgte hjemmespillere. Jeg gikk for å hente bagen fra klubbsjappa, og unnet meg deretter nok en pint i sola utenfor The Westleigh mens jeg ventet på at drosjebilen skulle hente meg klokka kvart over fem. Ventetiden ble dessuten benyttet til en liten prat med noen hjemmefans som nå allerede var i playoff-modus, samt en bortesupporter som kunne fortelle at den for meg ukjente logoen Bath City hadde spilt med kun var en midlertidig logo i anledning klubbens 125-års jubileum. Jeg hadde blinket meg ut 17.37-toget videre til Eastleigh, der jeg hadde booket hotell, og snart kom drosjekusken som skulle skysse meg ned til stasjonen.
Min groundhopper-kompis (og klubbsekretær i Fareham Town) «Splodge» hadde noen dager tidligere tipset meg om at det også var muligheter for en kveldskamp i nærområdet, da Coal Exchange skulle ta imot Real Milland i West Sussex League Division Three South med kampstart klokka seks. Dette tilsvarer non-leagues step 11 (nivå 15 totalt) og altså skikkelig grasrot-fotball. Det ble i det minste vurdert som et alternativ denne kvelden, men en sjekk dagen før kunne fortelle at kampen uansett hadde blitt utsatt. Dermed var det bare å likevel sette kursen mot hotellet i Eastleigh.
Toget vestover var også i rute, og etter litt over en halvtime kunne jeg stige av i Eastleigh og spasere over til Travelodge-hotellet rett over veien for byens togstasjon. Etter å ha sjekket inn ble noen timer tilbragt på Wetherspoons-puben The Wagon Works, vegg i vegg med hotellet. Her fikk jeg snyltet litt på deres WiFi mens jeg etter hvert inntok en sen middag og noen pints med Strongbow innimellom lesing i Non-League Paper. Og da det omsider var på tide å trekke seg tilbake, var det etter nok en lang og innholdsrik dag med to kamper på menyen.
English ground # 250:
Havant & Waterlooville v Bath City (2-0
Conference South
Westleigh Park, 6 April 2015
1-0 Scott Donnelly (37)
2-0 Harry Cornick (74)
Att: 770
Admission: £12
Programme: Free (otherwise £2)
Pin badge: £3
Next game: 07.04.2015: Haywards Heath Town v Mile Oak
Previous game: 06.04.2015: Arundel v Chichester City