Whitby Town v FC United of Manchester 01.04.2015

 


Onsdag 01.04.2015: Whitby Town v FC United of Manchester

 

Etter et svært trivelig besøk hos Prescot Cables kvelden før, var det nå på tide å forlate Merseyside og sette kursen mot Whitby, men jeg hadde vært usikker på om jeg ville velge meg 07.12- eller 11.12-toget fra Liverpool Lime Street. Mangelen på alternativer mellom disse skyldes at det er temmelig begrenset med tog til Whitby (fra Middlesbrough), og sistnevnte alternativ bød også på en ventetid på nesten en time i Middlesbrough. Kombinert med at det betød en ankomst til Whitby så sent som 15.35, og at jeg gjerne ville ha noen timer for å kikke meg rundt i byen der, var det medvirkende til at jeg til slutt falt ned på det tidlige alternativet som ville bety ankomst Whitby klokka 11.59. Så fikk jeg heller ta utfordringene med at det ikke var innsjekking før klokka 14 når den tid kom.

 

Dagens første togbytte skulle finne sted i York, men mens jeg sov og var halvveis i koma da vi passerte Leeds, hadde vi blitt heftig forsinket grunnet et havarert tog som sto på Leeds stasjon og spydde ut kraftig røyk. Dette merket jeg ikke før få minutter i forkant av det planlagte togbyttet i York, der jeg etter planen hadde ni minutter på meg til å bytte, men toget jeg skulle ha videre mot Middlesbrough var heldigvis også forsinket av samme grunn, slik at det kom inn på naboperrongen få minutter etter at jeg steg av. Da også dette toget nå var rundt et kvarter forsinket bød det på en viss bekymring da jeg kun hadde 16 minutter på meg til å bytte tog i Middlesbrough. Konduktøren kunne ikke love at vi ville ta igjen særlig med tapt tid, og snart var vi i stedet over 20 minutter forsinket, men han lovet å forsøke å ta en telefon da det visstnok var en mulighet for at Whitby-toget ville vente på oss.

 

Da vi ankom Middlesbrough sto da også toget til Whitby der og ventet, og jeg var ikke den eneste som skulle ha dette videre. Jeg sendte en vennlig tanke til konduktøren som hadde utsatt avgangen med seks-sju minutter for å vente på oss, for noe annet hadde betydd en ventetid på godt over tre og en halv time på neste tog! Og SÅ spennende er ikke Middlesbrough.. Toget på den såkalte Esk Valley Line bruker halvannen time derfra til endestasjonen Whitby, der det kjører en slags melkerute i fantastisk landskap over North Yorkshire Moors. Store deler av linjen har kun ett spor, og dette forklarer naturligvis også de ikke altfor hyppige togavgangene, men noen minutter over tolv kunne jeg stige av etter rundt fem timers reise og unne meg en etterlengtet røykepause før jeg orienterte meg frem til Glendale Guest House, der jeg nesten to måneder i forveien hadde booket kost og losji for £35.

 

Whitby ligger i grevskapet North Yorkshire, helt ute ved kysten mot Nordsjøen, med bebyggelse på begge sider av elven Esk. Byens havn ligger ved munningen av denne, som er beskyttet av lange moloer eller pirer på begge sider. Med sin beliggenhet ved havet har selvsagt fiske vært en viktig næringsvei, og på siste halvdel av 1700-tallet ble byen også et senter for hvalfangst. I tillegg til fiske har de senere år turismen overtatt som den viktigste industrien for de snaut snaut 14 000 innbyggerne. Byen ligger faktisk innenfor grensene til nasjonalparken North Yorkshire Moors, og er den største bosetningen i denne nasjonalparken. På begge sider av den nevnte elven er det temmelig bratt, og på toppen av East Cliff kan man se ruinene av klosteret Whitby Abbey. Byen har faktisk også et eget Dracula museum, da mye av handlingen i Bram Stokers klassiker er lagt til nettopp Whitby. Og innimellom de trange smugene med koselig småhusbebyggelse kan man kanskje kjenne den karakteristiske røyklukten som vitner om at man her fortsatt også lager kippers – røkt, saltet sild.

 

Whitby er bakkete, men etter å ha slitt meg oppover med den tunge bagen, fant jeg etter et kvarters tid frem til Glendale Guest House. Jeg var egentlig halvannen time for tidlig ute, men det meget trivelige paret som var vertskap hevdet at det selvsagt ikke var noe problem å sjekke meg inn allerede. Mens kona lå på alle fire og tørket støv i kriker og kroker stakk gubben etter hvert for å restarte deres WiFi, da hverken jeg eller han hadde fått den til å fungere. Det gjorde susen, men snart var jeg uansett på farten igjen for å leke litt turist i den usedvanlig koselige byen. Først gikk jeg imidlertid de snaue ti minuttene bort til Whitby Towns hjemmebane Turnbull Ground, der hjemmelaget denne kvelden skulle være vertskap for føniks-klubben FC United of Manchester, som nå burde være kjent for de aller fleste.

 

Etter å ha knipset et par bilder fra utsiden så jeg at en port sto halvveis åpen, så jeg snek meg innenfor og tok en runde rundt banen. Inngangspartiet befinner seg på den ene langsiden, der hovedtribunen dominerer. Dette er en sittetribune som er opphøyet fra bakken og dermed entres via trapper i forkant, og den strekker seg omtrent halve banens lengde. På den ene siden av denne står et murbygg som blant annet huser klubbhuset med dens bar, og på den andre siden er det ståtribune i form av noen betongtrinn. Der står man under åpen himmel, og det gjør man også på begge kortsidene, der det er såkalt hard standing og et lite betongtrinn. På bortre langside er det en hovedsakelig ståtribune under tak, og denne strekker seg omtrent halve banens lengde. På en seksjon her er det også satt inn to små rader med seter lengst frem. På sidene av denne tribunen er det igjen hard standing og seksjoner met et betongtrinn eller to. Turnbull Ground er så absolutt et ganske flott anlegg.

 

Ved enden av hovedtribunen hadde jeg blitt oppmerksom på en kar som sto med ryggen til og romsterte inne i en bod, men da jeg hilste med det klassiske «alright mate» for å gjøre ham oppmerksom på min tilstedeværelse, reagerte han ikke. Ei heller da jeg fra kun en meters hold bak ham gjentok min hilsen. Da han omsider snudde seg, skvatt han til så jeg et øyeblikk fryktet at jeg hadde skremt på ham et hjerteinfarkt. Karen som åpenbart var banemann ved Turnbull Ground viste seg å være svært tunghørt, men etter at han hadde kommet seg etter støkket hadde jeg en kort samtale med ham, og han forsikret om at kveldens kamp på ingen måte sto i fare. Han håpet selvsagt som undertegnede at Whitby kunne stikke kjepper i FC Uniteds opprykks-hjul ved å ta alle de tre poengene, men innrømmet selvsagt at det ville bli tøft. Jeg lot ham returnere til arbeidet, for deretter å spasere mot sentrum.

 

Jeg gikk en liten omvei via West Cliff, der jeg kunne nyte den fantastiske utsikten og skue ned på pirene ved elvens munning, det koselige sentrum med havnen, og over på de nevnte klosterruinene på East Cliff. Her oppe på West Cliff står det også en stor statue av selveste kaptein James Cook, som vokste opp i området og visstnok tilegnet seg sine kunnskaper om sjøfart i nettopp Whitby. Byen har for øvrig også et eget Captain Cook museum. Jeg spaserte nå egentlig rundt på måfå og nøt livet, sola og den trivelige byen, men da sulten begynte å trenge seg på ville det vært uhøflig å gjøre noe annet enn å teste stedets sagnomsuste fish & chips. Nede ved havnen, der landemerket Whitby Swing Bridge krysser elven Esk, stakk jeg hodet innom Russell’s Fish & Chips og bestilte en porsjon av herligheten. Jeg valgte meg haddock (hyse) servert med ertestuing og selvsagt chips, og den falt da også meget godt i smak, selv om jeg til slutt måtte resignere og la en håndfull pommes frites bli med ned i søppelkassa på vei ut.

 

Jeg hadde vurdert å gå en tur opp til Whitby Abbey, men nå merket jeg snart at jeg hadde fått hull i bukselomma, der mynter plutselig rant ut av lomma mens jeg gikk. Jeg måtte sporenstreks tilbake til hotellet for å skifte bukse, og snart gikk Whitby Abbey i glemmeboka da jeg ble kontaktet av mine groundhopping-venner fra nordøst; Lee og Katie. De hadde sett at jeg skulle til Whitby denne dagen, og hadde derfor selv besluttet å ta turen ned fra Peterlee. Jeg kunne bekrefte at det var sol og fint vær, og vi avtalte å snakkes nærmere når de hadde ankommet Whitby. Jeg hadde nesten ikke før lagt på før det fem minutter senere begynte å regne! Det var riktignok ikke det kraftigste regnet som kom, men likevel begynte jeg umiddelbart å bekymre meg for kveldens kamp. Det viste seg heldigvis å kun være en liten skur, og etter en halvtimes tid på hotellrommet hadde det gitt seg, og jeg gikk ut for å treffe paret som nå hadde meldt sin ankomst til Wetherspoons-puben The Angel Hotel innen kort tid.

 

Jeg undret meg stort over hvorfor de i en by der det kryr av sjarmerende og koselige uavhengige puber på død og liv skal velge seg en steril Wetherspoons-pub. Jeg testet tidligere både The Golden Lion og The Buck Inn, men de to «samler» jo på Wetherspoons-puber, så da ble det møtestedet. Der fikk jeg også litt nytt fra non-league fotballen i nordøst. Crook Towns planer om nytt stadion synes heldigvis å ha blitt lagt på is. Det er dessverre ikke tilfellet med Shildon, som Lee tror uansett vil flytte til friidrettsanlegget Sunnydale. South Shields vil muligens flytte tilbake til hjembyen. Blyth Town vil ikke rykke opp fra Northern Alliance denne sesongen heller, og det er stadig nye vendinger i saken der de kjemper om byggetillatelse for flomlys. Kanskje neste år.. Heller ikke Wearside League-vinner Stockton Town vil få rykke opp, men Lee mener at Easington Colliery vil kunne bli hentet opp herfra, da de er foreløpig toer og skal være svært villige. Samtidig kan også nåværende treer Cleator Moor Celtic bli hentet opp, men da til NWCL da de hører hjemme i Cumbria. Det var mye info å prosessere, men etter to pints gikk vi i 18-tiden til Katies bil og kjørte opp til Turnbull Ground.

 

Der var det allerede nokså travelt, og det var ikke overraskende med mengden av tilreisende FC United-supportere vi hadde sett i sentrum. Når jeg først skulle besøke Turnbull Ground, som i lengre tid har vært en ønsket destinasjon (men som er vanskelig å presse inn i en hektisk reiserute grunnet sin beliggenhet), ville det ideelt sett vært en kamp hvor det var litt mindre «sirkus» en hva jeg regnet med ville være tilfellet denne onsdagskvelden, men man kan ikke akkurat være altfor kresen. Klubbhusets bar entres fra utsiden av anlegget, og vi fikk høre at inngangen fra innsiden foreløpig ikke var åpen, slik at vi ventet med å betale oss inn. Lee ville imidlertid inn å kikke i klubbsjappa, og vi fikk snike oss inn for å ta en kikk der. Til Katies ergrelse gikk Lee til innkjøp av fire drakter fra klubber rundt om i verden, og han skal nå ha en temmelig enorm samling i følge Katie. Selv nøyet jeg meg med å bytte £4 mot en pin og betale £2 for et eksemplar av kveldens kampprogram, før vi gikk ut igjen for å finne baren.

 

Med en Strongbow til £3,15 i hånda kunne jeg sammen med de to ta en nærmere kikk i det absolutt gode kampprogrammet. Whitby Town sto med kun en seier på de ni siste (1-5-3) og kom fra hjemmetap mot Barwell. De hadde begynt å nærme seg nedrykksstriden, og kikket seg nervøst over skulderen. Fire skal ned, og Whitby hadde i hvert fall sju lag bak seg og en eller to kamper til gode på forfølgerne. Belper Town var allerede nede, og Trafford var også så godt som klare for nedrykk. Det så stygt ut for Marine (39 poeng), mens Stamford lå på fjerde siste med 43 poeng. Whitby lå altså på 17. plass med 47 poeng, mens lagene mellom de og Stamford var Matlock Town (45p), Nantwich Town (45p) og Frickley Athletic (44p). Det var kanskje ikke helt forventet at Whitby skulle ta tre poeng i denne kampen, men supporterne slo fast at de nok måtte plukke ytterlige noen poeng for å klare seg.

 

For FC United of Manchester sin del virket de nå å gå mot tittel og opprykk, etter at de fire sesonger på rad har tapt i playoff – de tre første av disse i playoff-finalen! De var nå ubeseiret på de siste 17 (14-3-0) kampene i ligaen, og hadde solid grep om tittelen, slik at de denne sesongen kanskje slipper playoff. Med 78 poeng på 38 kamper hadde de før kveldens kamp fire poeng ned til Ilkeston (40 kamper, 74 poeng), fulgt av Curzon Ashton (39 kamper, 71 kamper), Ashton United (38 kamper, 71 poeng) og Workington (39 kamper, 71 poeng). I siste serierunde kan det være duket for viktig oppgjør når Workington tar imot FC United, men det er dessverre kanskje for mye å håpe på at Workington innen den tid skal ha kommet seg på skuddhold slik at de eventuelt kan stjele tittelen i siste runde.

 

Vi gikk ut for å betale oss inn, men der var det nå allerede lang kø med en drøy halvtime til avspark. Det var tydelig at vaktene var ivrigere enn vanlig denne kvelden da jeg fikk beskjed om at jeg ikke kunne få med inn «all ølen jeg hadde i posen». Jeg stilte meg uforstående til hvilken øl denne vakten refererte til, men jeg åpnet posen og ba ham finne alkoholen i posen som kun inneholdt ting som hansker, lue, Non-League Paper og kveldens kampprogram, samt en lue som Lee hadde glemt igjen sist gang vi møttes. Det var kanskje heller ikke tilfeldig at FC United var motstander når man i kveldens program hadde en rekke helsides «annonser» med diverse advarsler om farene ved bluss og andre pyrotekniske effekter. Vi fikk snart betalt oss inn med £9 mens køen stadig vokste bak oss, og vi tok oppstilling på bortre langside, i den ene enden av ståtribunen der.

 

Kampen ble sparket i gang noen minutter forsinket, og fortsatt sto det spesielt bortefans i kø utenfor da de hadde ventet for lenge i baren. Og fremdeles var det kø i telleapparatene da Thomas Greaves i kampens sjuende minutt vendte bort en Whitby-forsvarer, rundet keeper Shane Bland, og satt ballen i mål. The Seasiders krummet nakken og var så absolutt med i perioden etter dette, der de hadde flere sjanser ved både David McTiernan og Lee Mason. Deretter var det en periode ganske jevnt, selv om gjestene nok hadde mest ball, og med sju-åtte minutter til pause doblet de ledelsen. Dommeren mente tydeligvis at Liam Shepherd brukte ulovlige midler for å stoppe Greaves, og pekte på straffemerket. Jerome Wright satt ballen sikkert i mål, og dermed 0-2. Fem minutter senere var det nok game over da gjestene økte ytterligere. En avslutning fra Craig Lindfield ble glimrende reddet av keeper Bland, men Greg Daniels var frempå på returen og satt inn gjestenes tredje. At gjestene ledet til pause var fortjent, men 0-3 var nokså flatterende.

 

Sammen med Lee tenkte jeg å benytte pausen til å ta en kjapp pint i baren, men Lee ble borte for meg i trengslen som også var grunn til at jeg forkastet planen og heller køet foran matutsalget. Der sto jeg i samtale med en Whitby-supporter som følgelig var skuffet over pauseresultatet. Det ble tidligere i sesongen ymtet frempå om at Whitby Town muligens vil vurdere å trekke seg fra NPL om ikke de lokale tilskuerne i større grad støtter opp om klubben, men det har blitt stille rundt dette, og vedkommende kunne ikke kaste mer lys over dette som vi uansett får håpe kun var et forsøk på å vekke lokalbefolkningen. Whitby Town spilte jo tidligere i Northern League i en årrekke før de i 1997 tok steget opp i NPL Division One. Den ble vunnet på første forsøk, og Whitby Town har holdt seg i NPL Premier siden den gang. Deres beste plassering er 4. plassen våren 2005. Med en herlig pai servert med ertestuing og brun saus kunne jeg returnere til Katie på bortre langside, og snart kom også Lee tuslende idet andre omgang var i ferd med å starte.

 

Whitby-manager Darren Williams hadde nok benyttet pausen til å mane sine spillere til innsats og å ikke gi opp, for hjemmelaget virket friske der de i starten av omgangen presset på fremover i jakt på en redusering. Kanskje var det også FC United som nå var fornøyd med tingenes tilstand, men både James Brown og Jamie Clarke hadde gode muligheter for vertene. Bortekeeper David Carnell ordnet imidlertid opp med det som kom, og omgangen utviklet seg snart til å bli et lite antiklimaks. I siste ordinære minutt satt gjestene kronen på verket. Innbytter Rory Fallon skal ha ros for at han kom seg raskt på beina i en situasjon der han kunne overspilt i jakt på straffespark. I stedet spratt han opp og plasserte ballen i lengste hjørne. 0-4, og jeg måtte motvillig innrømme at det nok er seriemestrene jeg hadde sett i aksjon.

 

Seieren var fortjent, men firemålsseier var utvilsomt i overkant. 810 tilskuere var ikke overraskende også sesongbeste på Turnbull Ground. Noe overraskende var det imidlertid kanskje at det visstnok var en gruppe hjemmesupportere – og ikke bortefans – som måtte forlate anlegget etter bruk av av røykbomber. Trekløveret vårt unnet seg en runde med forfriskninger i klubbhusets bar, der jeg koste meg i godt selskap. Lee og Katie insisterte på å kjøre meg tilbake til hotellet til tross for at jeg forsikret om at det kun var en spasertur på maksimalt ti minutter. Jeg takket for skyssen og ønsket god tur hjem, før jeg etter hvert trakk meg tilbake og fant hotellsenga. Synd med kveldens resultat, men jeg hadde satt veldig pris på byen Whitby, og det skal godt gjøres å ikke trives i denne idylliske lille byen. Så får heller turen opp til Whitby Abbey eventuelt vente til neste gang.

English ground # 242:
Whitby Town v FC United of Manchester 0-4 (0-3)
Northern Premier League Premier Division
Turnbull Ground, 1 April 2015
0-1 Thomas Greaves (7)
0-2 Jerome Wright (pen, 38)
0-3 Greg Daniels (43)
0-4 Rory Fallon (90)
Att: 810
Admission: £9
Programme: £2
Pin badge: £4

Next game: 02.04.2015: Nostell Miners Welfare v Retford United
Previous game: 31.03.2015: Prescot Cables v Lancaster City

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg