Søndag 29.03.2015: Fleetwood Town v Preston North End
Heldigvis hadde jeg ikke tatt fullstendig av på utelivet i Blackpool kvelden før, men kanskje er det alderen som tynger, for jeg var likevel ikke helt i form da jeg slepte meg ut av senga på Vienna Hotel. Her måtte det en velprøvd kur til, og rett rundt hjørnet ligger Wexford’s Diner. Denne gang begrenset jeg meg til en full english breakfast av ordinær størrelse, selv om jeg la til black pudding, og sammen med et glass juice gjorde det susen. Avspark i Fleetwood denne søndagen var klokka 14.15, og før jeg tok trikken dit opp hadde jeg tenkt å slå i hjel litt tid ved å ta en kikk rundt Blackpool FCs hjemmebane Bloomfield Road. Derfor kjøpte jeg en dagsbillett for Blackpool-trikken, og tok trikken ned til holdeplassen St. Chad’s.
Det har virkelig skjedd saker og ting ved Bloomfield Road siden jeg så Blackpool v Wolves helt på tampen av 2008. Den gang var anlegget en delvis byggeplass med kun to faste tribuner samt en tredje midlertidig ståtribune under åpen himmel. Jeg fikk heller ikke surret meg til å ta en kikk på statuen av Stan Mortensen den gang, og siden den gang har man også reist en statue av en annen klubblegende – nemlig Jimmy Armfield. Med min lille rundtur rundt Bloomfield Road unnagjort slentret jeg mot trikkeholdeplassen Manchester Square, hvorfra jeg tok trikken nordover igjen. Da klokka var i ferd med å slå tolv, valgte jeg like så godt å dra rett opp til Fleetwood, og ble derfor med helt opp til holdeplassen Stanley Road.
Fleetwood Town skulle ta imot Preston North End til dyst i League One, i det som var min eneste kamp i Football League på påsketuren. Jeg har vel når sant skal sies egentlig kommet til den konklusjonen at jeg neppe kommer til å se særlig mer fotball i FL i fremtiden, såfremt det ikke dreier seg om et nytt stadionbesøk, mangel på alternativer, eller at det skulle være noe helt spesielt. I dette tilfellet valgte jeg å gjøre en revisit til Highbury Stadium da det eneste andre alternativet i engelsk fotball denne dagen var Wembley-finalen i FA Trophy. Jeg har altså besøkt Fleetwood Town tidligere, da jeg sommeren 2012 så de ta imot Oldham Athletic i en pre-season friendly kort etter at de hadde sikret opprykk til Football League. Men denne gang var det en fin mulighet til også å se en obligatorisk ligakamp der samtidig som jeg kunne bli oppe i nord.
Det hadde i utgangspunktet bydd på visse utfordringer å få billett, da kampen var såkalt all-ticket med krav om tidligere historikk som kunde hos hjemmelaget. Dette har selvsagt bakgrunn i at det er et lokaloppgjør, og at man fryktet bråk – ikke bare mellom de to lags supportere, men kanskje spesielt mellom Preston- og Blackpool-fans, som de fleste vil vite ikke kan fordra hverandre. Da min tidligere visitt var i forbindelse med en treningskamp hadde jeg ingen slik historikk, men min groundhopper-kompis Anthony fra Preston hadde en kjenning som var Fleetwood-fan, og lovet å forhøre seg. Da han ikke hadde gitt lyd fra seg da det visstnok var i ferd med å bli utsolgt, tok jeg saken i egne hender og ringte klubbens billettkontor. Jeg forklarte situasjonen, og karen på telefonen sa seg villig til å aktivere kontoen jeg hadde opprettet før jeg ringte, slik at jeg fikk betalt £20 for en billett på Memorial Stand som er hjemmebastionen bak det ene målet.
Fleetwood ligger ved Irskesjøen, på den nordlige spissen av Fylde-halvøya i grevskapet Lancashire, 13 kilometer nord for Blackpool. Det som opprinnelig var en liten fiskerlandsby vokste frem til å bli en viktig havn for flåten av trålerne som fisket torsk i Nord-Atlanteren. Etter torskekrigen med Island på 1970-tallet ble disse rammet hardt og er nå borte fra byen, der fiskeforedling imidlertid fortsatt er en betydelig industri. Fleetwood har drøyt 25 000 innbyggere og er også kjent som et feriested; et slags rolig alternativ til Blackpool, som de delvis har vokst sammen med etter hvert. I tillegg til de fantastiske førstegenerasjons trikkene som går mellom Blackpool og Fleetwood, er nok piren og fyrtårnene byens største attraksjoner. Jeg ble imidlertid ikke med trikken helt inn i selve Fleetwood sentrum, men hoppet av på holdeplassen Stanley Road og gikk de få minuttene derfra til Highbury Stadium.
Etter å ha fått hentet min billett i luka, gikk jeg en liten runde på utsiden bort til inngangspartiet for Memorial Stand. Vaktene her tok meg for å være en bortesupporter idet jeg avbildet dets ytre, og insisterte på å fotografere meg foran dette inngangspartiet. «You’re at a real football ground now, pal» hevdet fotografen mens jeg smilte tilbake og unnlot å kommentere. Det var fortsatt over en time til avspark, så jeg inntok Jim’s Bar, der det allerede var sild i tønne og skikkelig trengsel. Jeg har tidligere slått fast at man nærmest ikke kan forestille seg at klubben kun for ti år siden spilte i North West Counties League når man ser denne baren, som har fancy sittegrupper med egne flatskjermer på veggen, i tillegg til de større skjermene ellers i lokalet. Etter å ha betalt £2,90 for en pint med Somersby gjorde imidlertid mangelen på sitteplasser og en konstant trengsel sitt til at jeg etter hvert nøyde meg med den ene pinten og gikk inn på stadionet for å ta en kikk med en drøy halvtime til avspark.
Man kan vanskelig forestille seg hvordan Highbury Stadium så ut før man startet den voldsomme klatringen i pyramiden. Det har vært hjemmebane for Fleetwood-klubben(e) siden 1939, men siden 2007 har den blitt totalt ombygget med nye tribuner. Først av disse var Percy Ronson Stand, som normalt er bortetribune bak mål på motsatt kortside. Memorial Stand er som sagt der hjemmefolket lager mest liv, og denne tribunen har fått navn til minne om Fleetwood-folk som mistet livet på sjøen eller i krig. På den ene langsiden strekker Highbury Stand seg kun halve banens lengde. Dette er en sittetribune med kun seks seterader, og den har plass til omtrent 500 tilskuere. Rundt fire ganger så mange får plass på Parkside Stand, som er anleggets nyeste tilskudd på motsatt langside. Denne sto ferdig i 2011, og med sitt buede tak gir den anlegget et moderne preg.
Et kampprogram pålydende £3 hadde blitt handlet inn før jeg entret, og det var faktisk en og annen interessant artikkel å finne der. Ikke minst gjaldt dette en lengre reportasje om Nathan Pond, som har spilt for klubben siden 2003, da de befant seg i North West Counties League. Da Fleetwood Town våren 2014 sikret seg opprykk til League One ved å vinne playoff-finalen over Burton Albion, betød det som kjent klubbens sjette opprykk på ti år! Helt vanvittig, men enda mer imponerende er det kanskje at Pond har vært med på alle! Han har spilt nå spilt for klubben i sju forskjellige divisjoner, noe som har blitt anerkjent av Guiness som verdensrekord – en rekord som mange hevder sannsynligvis aldri vil bli slått. Og da han også er fra Preston var det nok en spesiell kamp for Pond, som kunne fortelle at han aldri hadde trodd at han skulle få møte Preston da han kom til Fleetwood Town, hvis lokaloppgjør på den tiden besto av kamper mot klubber som Burscough, Squires Gate, og Blackpool Mechanics.
Utrolig nok for dette nivået hadde faktisk ikke kampprogrammet noen tabell(!), men Fleetwood befant seg midt på tabellen, og synes å ha etablert seg greit på dette nivået. Preston North End på sin side hadde grep om den andre direkte opprykksplassen, men jaktet ledende Bristol City. De hadde 11 poeng opp til Bristol-klubben, men også to kamper til gode. Dog ble de også jaktet av først og fremst Swindon Town og franchise-klubben MK Dons, som befant seg henholdsvis tre og fire poeng bak, så manager Simone Grayson og hans gutter kunne trenge tre poeng i dagens lokaloppgjør. Etter å ha tatt noen bilder rundt på anlegget, så langt bevegelsesfriheten tillot det, tok jeg plass bakerst på Memorial Stand og kunne se Lancashire-derbyet sparkes i gang.
Preston North End startet klart best, og i kampens niende minutt fikk de et frispark som ble løftet inn i feltet. Nevnte Nathan Pond headet unna, men kun til Daniel Johnson, som fra rett utenfor 16-meteren og på utsøkt vis plasserte ballen i nettet bak Fleetwood-keeper Chris Maxwell. Etter drøye halvtimen kunne de økt ledelsen da en crossball fant Scott Laird bå bakerste stolpe, men hans skumle avslutning gikk via Nathan Pond og over mål. Fleetwood virket tamme, og det nærmeste de kom i første omgang var et skudd fra Nick Haughton som gikk over målet til PNE-keeper Sam Johnstone. I stedet kunne – og burde – Jermaine Beckford doblet ledelsen da han på overtid i første omgang fikk servert ballen på sølvfat av målscorer Johnson, men fra to-tre meter leverte han en utrolig svak avslutning rett i fanget til hjemmekeeper Maxwell. Dermed sto det 0-1 da dommeren blåste for pause og vi fikk slippe ut (via Jim’s Bar) for å røyke.
Det virket først ikke som om en eventuell tordentale fra Fleetwood-manager Graham Alexander hadde hatt den ønskede virkning, for vertene virket fortsatt tannløse, mens gjestene igjen kunne økt da et frispark fra Paul Gallagher skjøt fart i vinden, og Maxwell holdt på å kløne det til før han fikk klarert til corner. Det ble drama da PNE-forsvarer Paul Huntingdon kolliderte med sin egen keeper og ble liggende livløs før de etter nesten ti minutter omsider fikk båret ham av banen på en båre. Etter dette stoppet i spillet kom endelig Fleetwood mer med, og begynte nå å skape noe. Og med drøyt fem minutter igjen av ordinær tid utlignet David Ball med et vanvittig flott mål. Fra 17-18 meter sendte han i vei det som først så ut som et innlegg på bakerste stolpe, men den delikate lobben fant veien til nettmaskene via stolpen helt oppe i krysset. En skikkelig perle som keeper Johnstone overhodet ikke kunne lastes for.
Grunnet Huntingdons skade ble det lagt til hele 12 minutter, og hjemmelaget virket nå ikke tilfreds med 1-1 der de tydeligvis gikk for alle poengene. Både målscorer Ball og innbytter Ashley Hunter hadde muligheter til å sørge for hjemmeseier, men en viktig blokkering fra Scott Laird sørget for at det endte med poengdeling og 1-1 foran 5 110 tilskuere. Overraskende mange av disse valgte å bli igjen for en pint i Jim’s Bar, slik jeg også hadde planlagt, men da det også etter kamp var nokså fullt der nøyde jeg meg med en kjapp pint før jeg faktisk bestemte meg for å ta trikken videre opp til Fleetwood sentrum for å ta en kikk siden jeg aldri tidligere har vært der oppe.
Ved holdeplassen London Street hoppet jeg av og oppsøkte Wetherspoons-puben The Thomas Drummond, der det var travelt. Jeg fikk snyltet litt på deres WiFi mens jeg inntok en tradisjonell engelsk søndagsmiddag og en pint Strongbow, før jeg ruslet litt rundt i sentrum. Det var nokså stille i gatene, men jeg fikk tatt en kikk på byens fyrtårn der oppe ved den forblåste tuppen av Fylde-halvøya, før jeg tok trikken tilbake fra den nordlige endestasjonen Fleetwood Ferry de rundt 40 minuttene tilbake til Blackpool og holdeplassen North Pier, der jeg hoppet av. Turen gikk deretter innom The Litten Tree hvor jeg ble sittende et par timer og surre i langt mindre hektiske omgivelser enn hva tilfellet hadde vært kvelden før. Like før klokka ti trakk jeg meg tilbake til Hotel Vienna etter nok en lang dag som fotballturist i fotballens hjemland.
Revisit:
Fleetwood Town v Preston North End 1-1 (0-1)
League One
Highbury Stadium, 29 March 2015
0-1 Daniel Johnson (9)
1-1 David Ball (85)
Att: 5 110
Admission: £20
Programme: £3
Next game: 31.03.2015: Prescot Cables v Lancaster City
Previous game: 28.03.2015: Droylsden v Bamber Bridge