Fredag 27.03.2015: Nelson v Colne
Etter å ha blitt servert en full english breakfast var det på tide å forlate Welbeck Hotel og starte den lange reisen tilbake til Lancashire. Etter å ha gått den korte biten opp til Westcliff stasjon, gikk første etappe med 09.32-toget inn til London Fenchurch Street. Derfra gikk turen videre med tube til London Euston, hvor jeg satt meg på 11.30-toget til Glasgow, som jeg skulle være med så langt som til Preston. Derfra gikk foreløpig siste etappe med toget mot Colne, og jeg skulle være med til stasjonen Burnley Barracks, som nå har blitt en såkalt request stop – dvs at toget kun stopper der om noen skal av eller på. Derfor var jeg påpasselig med å gi beskjed til konduktøren om at jeg skulle av der, og fem timer og tjue minutter etter at jeg hadde forlatt Westcliff kunne jeg omsider stige av på Burnley Barracks.
Da jeg skulle ha toget videre herfra senere på dagen, var det greit å få bekreftet av konduktøren at det holdt i massevis å stå på perrongen og gi et tydelig signal når toget kom, og at man altså ikke måtte ringe inn på forhånd eller lignende. Etter å ha fått klarhet i dette, kunne jeg spasere de fem minuttene til Travelodge Burnley, der jeg hadde betalt £29 for overnatting. Jeg ble sjekket inn av en usedvanlig trivelig jente og slappet av litt på rommet, før jeg valgte å ta en pint og en matbit på restauranten Kennanks rett på utsiden. Det var denne kvelden duket for det såkalte Pendle Derby mellom Nelson og Colne i North West Counties League Premier Division, og mens jeg inntok en porsjon nachos kunne jeg registrere at interessen var stor, der Twitter-oppdateringer vitnet om at folk til og med allerede hadde vært og sikret seg billetter i forkant.
Nå var det neppe noen fare for at jeg skulle bli nektet adgang fordi det var utsolgt, men det var tydelig at kampen hadde skapt stor lokal interesse. Derbyet mellom Nelson og Colne har jo alle ingredienser for et klassisk derby. Det er blå mot rød, to klubber som begge er enerådende i sine respektive byer, et lokaloppgjør med kun et par kilometer mellom de to byene, en situasjon der begge klubber har en rekke spillere som har spilt for begge klubber, og begge klubber med tilsynelatende langsiktige mål om å klatre i pyramiden. Jeg hadde opprinnelig vurdert Accrington Stanleys hjemmekamp mot Burton Albion denne fredagskvelden, men da jeg kom over kampen i Nelson var det vel egentlig liten tvil om hvor jeg ville ende opp. Jeg hadde likevel valgt å booke strategisk beliggende hotell mellom de to i tilfelle avlysning i Nelson, men regnet som hadde startet idet jeg sjekket inn hadde nå stoppet igjen, så jeg gikk snart rastløs tilbake til Burnley Barracks stasjon og fikk gitt signal til togføreren som stoppet.
Kun 11 minutter tok toget opp til Nelson, og da jeg var særdeles tidlig ute med nesten to timer og tre kvarter til kampstart, valgte jeg å unne meg en pitstop og en pint på den meget flotte og koselige puben Station Hotel. Nelson er en by med rundt 30 000 innbyggere, og geografisk ligger den i Pendle-distriktet øst i Lancashire, kun seks-sju kilometer nord for Burnley. Som så mange andre Lancashire-byer har den en historie som senter for bomullsindstri under og etter den industrielle revolusjonen, men den senere nedgangen i denne industrien førte til høy arbeidsledighet, delvis fattigdom, og boligpriser som er blant Storbritannias laveste. Nelson har dessuten en høy andel innbyggere med fremmedkulturell bakgrunn, men er bemerkelsesverdig segregert i den grad at det «hvite» Marsden-området som i 2006 stemte inn landets første kommunestyrerepresentant fra British National Party har godt over 90% hvite briter, mens Whitefield-området noe mer sentralt i byen faktisk har rundt 75% innbyggere med asiatisk bakgrunn.
Det var delvis gjennom sistnevnte område jeg gikk mot Victoria Park, forbi rekken av etniske sjapper på Manchester Road og ned Lomeshaye Road, før jeg krysset motorveien M65 via en undergang der asiatisk ungdom åpenbart hadde samlet seg for å smugrøyke i frykt for å bli fersket og muligens bli offer for æresdrap, steining eller syrekasting. Etter et kvarters gange dukket Victoria Park opp på min venstre hånd, rett ved siden av den offentlige parken med samme navn. Porten inn til anlegget sto åpen, og jeg gikk inn for å kikke litt på herligheten som på lokalt folkemunne også går under navnet Little Wembley. Dette navnet er nok noe pretensiøst på nokså enkle Victoria Park, som har vært klubbens hjemmebane siden 1971, og som domineres av hovedtribunen på den ene langsiden.
De fleste vil vite at Nelson har en fortid i Football League, da de i 1921 fikk være med å stifte den nye Third Division North. Deres andre sesong i Football League ble deres beste, da de vant denne divisjonen og rykket opp til andredivisjon. I forberedelsene til sesongen på det andre nivået i engelsk fotball reiste man på en turne i Spania, der man slo bl.a. Real Oviedo (2-1) og ikke minst Real Madrid (4-2). Nelson ble med det den første engelske klubb til å slå Real Madrid i Spania, men oppholdet på nivå to ble derimot kortvarig da de rykket ned igjen etter kun en sesong. I 1931 var FL-eventyret over da Nelson ble stemt ut til fordel for Chester, selv om det måtte en andre valgrunde til for å skille de to. De returnerte deretter til Lancashire Combination, der de ble værende til denne ligaen i 1982 slo seg sammen med Cheshire County League og dannet dagens NWCL. I 2010 så Nelson seg tvunget til å legge ned førstelaget midlertidig, men etter ett års pause med kun juniorfotball var de tilbake, og etter å ha vunnet NWCL Division One forrige sesong, er det nå nyopprykket i Premier Division.
Jeg kom inn ved inngangspartiet på den ene kortsiden, der det kun er såkalt hard standing bak målet. Det er forresten tilfelle på tre av sidene, da den nevnte hovedtribunen faktisk er anleggets eneste tribune. Den befinner seg på den høyre langsiden sett fra inngangspartiet, og er en absolutt fjong tribune i tre, og den var i hvert fall for anledningen grønnmalt. Det er hovedsakelig en sittetribune, men ut mot begge flankene er det også partier med ståplasser under tak. På motsatt langside står laglederbenkene, mens man bak disse ser rett over på en rekke med typiske nordengelske rekkehus, og en gammel fabrikkpipe som bak disse tårner over husene og gjør sitt til å skape et interessant bakteppe. Bak det bortre målet er det et antall brakker og bygninger som gjør nytte som garderober, kontorer, klubbhus, matutsalg og bar.
Mens jeg sto der og hvilte kameralinsa på hovedtribunen kom en kar fra klubbledelsen som undret seg over hvor tidlig ute jeg var, da det fortsatt var godt over halvannen time til kampstart. Planen var dog å ta en tidlig kikk for deretter å oppsøke en pub, og han ga selvsagt klarsignal til at jeg kunne kikke meg rundt. Jeg ble imidlertid stående å prate litt med vedkommende, som kunne fortelle at han ikke hadde flere fysiske billetter igjen, men at det naturligvis ikke ville by på noe problem, da det mest av alt hadde vært en gimmick. Han kunne ellers fortelle at rivaliseringen med Colne ganske riktig er nokså heftig. Noe mer overraskende var det å høre at ansvaret for exiten fra Football League i 1931 ble lagt på Burnley, som på den tiden visstnok så på Nelson som en alvorlig trussel og derfor skal ha drevet lobbyvirksomhet for å få de andre klubbene til å stemme ut Nelson. Han la imidlertid til at forholdet til Burnley i dag er svært godt.
Han kunne også fortelle at man i disse dager forsøker å samle inn midler til å bygge en ny tribune på bortre kortside der de nevnte brakkene og byggene står, og man skal allerede ha fått byggetillatelse for dette. Den vil få navnet Joe Fagan Stand, etter managerlegenden som startet sin managerkarriere som spillende manager i nettopp Nelson. Samtidig håper man deretter å bygge et nytt klubbhus på kortsiden ved inngangspartiet. Som nevnt har klubben kun spilt her siden 1971, og før den tid var det Seedhill som var deres hjemmebane. Den hadde en tilskuerrekord fra 1936, da 14 143 tilskuere så et oppgjør mot Bradford Park Avenue (intet dårlig tall for en by av Nelsons størrelse). Den ble senere også brukt til både speedway og stock car racing, inntil den i 1980 ble revet for å gi plass til M65, men da hadde fotballklubben for lengst flyttet ut. Jeg fikk uansett et prov på hvor vrange FA og deres regelryttere kan være, da jeg ble fortalt at deres utsendinger hadde reagert på at det ligger noe grus på bakken rundt hovedtribunen. Jeg har riktignok aldri vært vitne til hverken opptøyer eller andre tragedier pga litt grus på bakken, men nok om det..
Jeg takket for praten og fullførte min runde rundt banen, men idet jeg satt kursen mot utgangen ble jeg gjort oppmerksom på at man nå hadde åpnet baren. Da kunne jeg like gjerne bli der, og selv om ikke den såkalte baren bød på all verdens areal og/eller fasiliteter, klarte da damene bak bardisken å fiske frem en boks Strongbow som jeg betalte £2 for. I et hjørne lå det bunker med eldre programmer, som man tydeligvis kunne ta mot et bidrag i en bøtte som var satt frem med håp om bidrag til den nevnte nye tribunen. Jeg rasket til meg to programmer og slang en håndfull vekslepenger i bøtta, og det var tydelig at klubben utgir et godt program. Under en røykepause ble jeg oppmerksom på at man nå hadde åpnet telleapparatene, så ærlig som jeg er gikk jeg over for å avlevere mine £6, pluss £1,50 for et eksemplar av kveldens kampprogram, som jeg gikk tilbake til klubbhuset for å granske nærmere over en ny boks med Strongbow.
De nyopprykkede vertene befant seg før kampen på en 8. plass, men uttrykte forhåpninger om å kanskje kunne klatre en plass eller to. For gjestene fra Colne sin del hadde de i motsetning til vertskapet søkt om opprykk til step 4, men hadde måttet nøye seg med å kjempe i sjiktet bak tetduoen Glossop North End og Runcorn Linnets, der de i første rekke må slåss med føniks-klubben 1874 Northwich om tredjeplassen. I kveld sto det imidlertid også lokal prestisje på spill, så ytterligere motivasjon skulle i utgangspunktet være unødvendig. Mens jeg satt der og leste i programmet, dukket flere gamle kjenninger opp. Jeg har tidligere truffet Tony Morehead som ved et par anledninger også har gitt meg skyss, og han hadde tatt turen fra Manchester. Enda lenger hadde duoen Steve og Luke reist. Steve er Fareham-supporter som jeg traff både på fjorårets Northern League Easter Hop og på min visitt i Brockhurst i slutten av januar, da de spilte mot nettopp Fareham Town. Luke er identisk med aliaset Sussexhopper på Kempster-forumet, og bor i Worthing. Også han traff jeg på Northern Leagues arrangement i påsken i fjor, og han skulle jeg se mer til i løpet av turen da han også ville være med på NCELs Easter Hop.
Colne har for øvrig også de en temmelig interessant historie, om man inkluderer forgjengeren Colne Dynamoes. Sistnevnte ble i 1963 stiftet av multimillionæren Graham White, opprinnelig som en klubb for tidligere studenter ved Primet High School i Colne. Som medlem av Lancashire Combination var de i 1982 med å stifte NWCL, og etter at de i løpet av 1980-årene klatret kraftig i pyramiden befant de seg i NPL Premier. Etter at deres første sesong på det nivå endte med ligatittel, trodde man på den tredje tittelen og fjerde opprykket på rad. Den gang fantes det ingen Conference North/South, og opprykket til non-leagues gjeveste divisjon uteble da deres hjemmebane Holt House ikke oppfylte kravene til Conference. White skal ha tilbudt Burnley £500 000 for å få banedele på Turf Moor, men dette ble avslått, og White valgte i stedet faktisk å legge ned klubben. Først i 1996 ble den nye klubben, Colne FC, stiftet. De fikk direkte innpass i NWCL, der de nå har etablert seg på øverste halvdel av Premier Division.
Nelson kom fra to strake ligaseire, og tre seire på de fire siste, hvor tapet kom mot Glossop. Colne på sin side kom fra tap borte mot Ashton Athletic, men hadde før det hele ti strake seire i ligaen. Fra min posisjon ved siden av det ene målet kunne jeg se at Nelson startet best, og Matthew O’Neill testet bortekeeper Christopher Thompson mens et par frispark inn i feltet skapte litt hodebry. Men det jevnet seg snart ut, og med tolv minutter spilt pekte dommeren på straffemerket etter at Colne-spiss Spencer Jordan ble dratt ned i feltet av Mike Fletcher. Frem steg ligaens toppscorer Danny Boyle, som så sin straffe bli slått i stolpen av Admirals-keeper Ben Woodhead, men Boyle satt selv inn returen via tverrliggeren. 0-1. Kampen bølget frem og tilbake, men med ti minutter til pause ble gjestene redusert til ti mann da Joe Garvin fikk direkte rødt etter en voldsom takling på Kieran Walmsley. Colne-manager Steve Cunningham virket ikke helt enig på sidelinjen, men innrømmet vel etter kampen at den nok var grei.
Nelson hadde muligheter til å utligne, men klarte ikke å utnytte overtallet ved å omsette i scoringer. Ben Hoskins kom nærmest i første omgang med en avslutning som strøk stolpen. Med i underkant av fem minutter til pause pekte derimot dommeren på straffemerket igjen, og nok en gang var det Colne som ble tildelt straffespark – denne gang etter at Andy Mason angivelig hadde blokkert et skudd med hånda. Danny Boyle gikk igjen frem for å ta straffesparket, og igjen parerte Woodhead, men igjen falt returen for Boyle som fikk pirket inn sitt og Colnes andre for kvelden. Colne-supporterne som hele kvelden sørget for en voldsom stemning var i fyr og flamme. 0-2 var da også pauseresultatet da dommeren blåste for halv tid og jeg gikk for å hente meg påfyll av både flytende og fast føde.
Jeg betalte £2,50 for en pai med ertestuing og brun saus, og mesket meg med denne mens jeg samtalte med gamle og nye bekjentskaper. Nelson-folket var selvsagt foreløpig skuffet og mente de hadde fortjent litt bedre. Felles for personer fra begge leire, samt flere nøytrale, var at de ikke var det minste i tvil om at Glossop North End ville innhente Runcorn Linnets og sikre tittel og opprykk, til tross for en rekke hengekamper og et vanvittig kampprogram. Jeg var ikke alene om å ta hatten av for det Glossop har prestert denne sesongen, og flertallet virket faktisk å ha tro på at de vil sikre seg «The Treble», da de også er i finalen av både FA Vase og NWCLs ligacup. Det vil tiden vise, men de har uansett gjennomført en utrolig imponerende sesong. Ellers kunne Steve og Luke fortelle at de faktisk hadde tatt inn på det samme hotellet som undertegnede, og vi la vel mer eller mindre en løs plan om å eventuelt treffes på Station Hotel i Nelson etter kamp dersom vi skulle bli borte fra hverandre.
Andre omgang startet med at Spencer Jordan så sin avslutning blokkert etter forarbeid av Danny Boyle, men deretter fulgte en god periode for Nelson, som nå skapte flere sjanser. Kaptein Peter Wright så sin avslutning reddet av keeper Thompson, mens innbytter Jonny Hession sendte i vei et skudd som smalt i tverrliggeren. Kun få strakser senere fikk hjemmelagets Joe O’Neill sitt andre gule kort for en hands. Det var rundt 25 minutter igjen, og det var nå ti mot ti. Colne-keeper Thompson måtte igjen i ilden for å hamle opp med både to og tre redninger i forbindelse med en corner-situasjon, men med rundt fem minutter igjen fikk Nelson omsider sin redusering da Ben Hoskin sendte ballen forbi den utrusende Colne-keeperen. Nelson presset nå på, og manager Mark Fell vinket de fremover på banen. Colne virket å ha nok med å forsvare seg, men dommeren hadde mer på lager.
Vi var i ferd med å gå over på tillagt tid, og Colne klarte å etablere et angrep som resulterte i et lite bombardement mot Nelson-målet, og dommeren pekte for tredje gang på straffemerket. Igjen hadde han sett en hands, og igjen var det Andy Mason som skal ha blokkert et skudd med hånda. Han fikk dermed sitt andre gule og måtte forlate banen, slik at de siste minuttene ble spilt med ni mot ti. Det var nå knyttet spenning til om hvorvidt Danny Boyle kunne fullføre et temmelig spesielt hattrick ved å brenne tre straffespark for deretter å sette inn returen på alle tre. Men denne gang gikk han for kraft, plasserte ballen midt i mål på første forsøk, og satt inn sitt mål nummer 36 for sesongen (hvordav 29 i ligaen). 1-3, og festen var allerede for lengst i gang på den ene flanken av hovedtribunen der Colne-fansen sang av full hals og skrek seg hese. Imponerende 442 tilskuere så at dommeren kort etter blåste av Pendle-derbyet, og på en kveld da England spilte landskamp var det slett ingen dårlig oppslutning. Sesongbeste på Victoria Park, der jeg storkoste meg med lokalderbyet.
Klubbhuset hadde blitt drukket tomt for cider, så etter å ha samtalt litt med noen av de fremmøtte, valgte jeg å forlate Little Wembley med kurs for Station Hotel. På veien ut fikk jeg lov til å ta med meg en av stensilene med lagoppstillinger som var hengt opp, mens en representant for klubben igjen beklaget at de ikke hadde noen pins for øyeblikket. Jeg takket for meg med de beste lykkeønskninger, og fant ganske riktig Luke og Steve da jeg snart entret Station Hotel. Planen hadde vært å ta siste toget tilbake til Burnley Barracks klokka 23.03, men de to hadde allerede vurdert mulighetene for å ta en taxi tilbake dit noe senere. I godt selskap og med godt drikke flyr da også tiden, og snart var ikke toget lenger noe alternativ. Vi ble sittende der til en gang etter midnatt, da de to gikk for å kjøpe seg noe takeaway rett rundt hjørnet. Da jeg få minutter senere fulgte etter kunne jeg ikke se de (selv om jeg senere fikk høre at takeaway-sjappa som så stengt ut ikke hadde vært det), så jeg praiet selv en taxi tilbake til hotellet i Burnley og kunne like etter klokka ett finne senga £12 fattigere. Men det hadde vært nok en flott dag i Lancashire.
English ground # 239:
Nelson v Colne 1-3 (0-2)
North West Counties League Premier Division
Victoria Park, 27 March 2015
0-1 Danny Boyle (13)
0-2 Danny Boyle (42)
1-2 Ben Hoskin (86)
1-3 Danny Boyle (pen, 90+2)
Att: 442
Admission: £6
Programme: £1,50
Pin badge: n/a
Next game: 28.03.2015: Droylsden v Bamber Bridge
Previous game: 26.03.2015: Bowers & Pitsea v Haringey Borough