Onsdag 25.03.2015: AFC Darwen v Chadderton
Jeg våknet og gikk ned for å innta frokost til avtalt tid, men fant til min overraskelse ut at jeg hadde blitt låst inne på The Rose & Crown, da døren inn til pubens bar-område fortsatt var låst. Det var heller ingen som svarte da jeg banket på, så etter å ha returnert til rommet og forsøkt igjen etter ti minutter så jeg ingen annen utvei enn å gå ned brannutgangen som jeg hadde blitt fortalt at jeg kunne bruke om jeg ville ut og ha meg en røyk. Jeg gikk ned denne trappa på utsiden av bygget, og mens jeg sto der stakk innehaveren selv hodet ut etter noen minutter. Han hadde sett meg gå ned branntrappa, og hevdet at han ikke hadde blitt fortalt at han hadde gjester som skulle ha frokost. Han bød meg komme innenfor og slå meg ned mens han gikk for å kokkelere, og etter få minutter kom også jenta som jeg kvelden i forveien hadde avtalt tidspunkt for frokost med. Alt var glemt da jeg snart ble servert en ypperlig frokost, som til min glede også inkluderte både black pudding og fried bread.
Rundt klokka 11 forlot jeg den koselige puben The Crown & Rose og spaserte de få minuttene ned til Clitheroe stasjon, der jeg satt meg ned og leste litt mens jeg ventet på 11.44-toget til Manchester Victoria. Jeg hadde opprinnelig tenkt å hoppe av i Blackburn og ta taxi derfra, men valgte nå i stedet å bli med ytterligere en stasjon til Darwen, der jeg etter en halvtime på toget kunne stige av. Her var det imidlertid ingen taxi eller holdeplass for slike på utsiden, og Travelodge-hotellet jeg hadde booket overnatting på befant seg visstnok en halvtimes gange lenger nord, på god vei mot Blackburn, rett i nærheten av M65. Etter noen minutters gange innover i sentrum fikk jeg imidlertid praiet en drosjekusk og manet ham i retning Travelodge Blackburn M65, der jeg hadde betalt overkommelige £26 for overnatting.
Darwen er en markedsby i grevskapet Lancashire, og har fått navn etter elven som renner gjennom (eller rettere sagt under) byen. Den kan kun ses i byens utkant, da den lenger inne i byen renner under bakken. Darwen har rundt 30-35 000 innbyggere, og har som så mange andre av byene i regionen en historie som senter for tekstilproduksjon under den industrielle revolusjonen. Byen var faktisk også en av verdens første som hadde dampdrevne trikker, og disse gikk i rute mellom Blackburn og Darwen, men etter under tjue år ble denne trikkelinjen nedlagt helt på tampen av 1800-tallet. Darwen har nærmest vokst sammen med den større naboen Blackburn i nord. Byens mest kjente landemerke er Jubilee Tower, som ble reist på Darwen Hill i anledning feiringen av dronning Victorias 60 år på tronen i 1897. Dette tårnet kalles også Darwen Tower, og står altså oppe på en ås over byen. På en klar dag sies det at man herfra kan se både Isle of Man, Blackpool Tower, og det nordlige Wales.
Travelodge er vel nærmest som en slags hotellverdens Ryanair å regne, og de er svært strikse på tidspunkt for innsjekking etc. Jeg hadde likevel håpet å få slenge fra meg bagen før jeg slo i hjel en time eller to med en spasertur opp til Ewood Park, og selv ved Travelodge-hoteller har dette ikke vært noe problem tidligere. Nå fikk jeg imidlertid klar beskjed om at de dessverre ikke kunne gå med på dette grunnet sikkerhetsreglementet! Jeg fikk derimot tilbud om tidlig innsjekking som ville gjøre overnattingen £10 dyrere, og det var vel heller det som var motivet for den plutselige interessen for sikkerhet, vil jeg tro. Med over to timer til innsjekking klokka tre, hadde jeg strengt tatt ikke noe valg, og da jeg hadde punget ut de bitre £10 og sjekket inn, utgjorde plutselig ikke bagasjen min lenger noen umiddelbar trussel for hotellet.
Jeg hadde faktisk vurdert en spasertur opp til Darwen Tower, men innså nå at det var en utflukt som tok flere timer. I stedet registrerte jeg at hotellet ganske riktig lå på nabotomta til AFC Darwens hjemmebane, The Anchor Ground, og dette hadde da også vært hovedgrunnen for min booking her. Imidlertid vendte mitt rom den andre veien, ut mot forsiden av den lille handelsparken som hotellet var tilknyttet. Fra vinduene ute i gangen ved heisen kunne jeg imidlertid se at det var fin utsikt over til banen der jeg denne kvelden skulle se kamp. Selv om hotellet ligger på nabotomta, er det grunnet et gjerde mer tungvint enn som så å ta seg over dit. Jeg måtte gå via en sti som førte inn på en vei i et boligområde, og herfra måtte jeg igjen krysse over til paralellgata gjennom en gangvei som slanget seg mellom rekkehusenes bakgårder, der de lokale kvinnfolkene hadde vært flittig opptatt med å henge opp klesvask på tørkesnorene. Snart var jeg ved den ene enden av banen, der det nå faktisk var åpent slik at jeg kunne ta en kikk.
Her var det kun noen simple sperringer og en enkel port, og et par karer som holdt på med forberedelser til kveldens kamp fortalte at inngangspartiet var ved den andre enden – ytterligere noen minutters gange der man måtte følge denne veien helt rundt før man kunne svinge opp veien som førte mot hovedinngangen. De to ga imidlertid klarsignal til at jeg kunne ta en kjapp runde rundt banen for å ta noen bilder, og da jeg hadde fullført seansen var de to klare for å dra, så således var jeg igjen heldig med timingen. Med det unnagjort bestemte jeg meg for å spasere opp til Blackburn Rovers’ hjemmebane Ewood Park for å ta en kikk. Jeg passerte under M65, og etter en liten halvtime langs Bolton Road (som i begynnelsen het Blackburn Road) så jeg stadionet på min høyre hånd.
Jeg tok en runde rundt utsiden av anlegget, og likte spesielt detaljen med en memorial garden (rett bak statuen av Jack Walker). Det som imidlertid slo meg var at blant gruppen av ungdommer som spilte fotball på parkeringsplassen på utsiden, var det ingen Blackburn-trøyer å se, mens både Barcelona, Real Madrid, Paris SG, Argentina(!) og Manchester United var representert. Etter min lille kikk rundt Ewood Park unnet jeg meg en pitstop på Hungry Horse-puben The Fernhurst Lodge for å ta en matbit og en pint før jeg valgte å ta bussen tilbake til The Anchor og returnere til hotellet for å slappe av litt på senga med en medbragt bok. Ved min snarvisitt tidligere på dagen hadde jeg blitt fortalt at de normalt åpnet rundt klokka sju, men allerede en snau halvtime tidligere fikk jeg melding av min kompis Anthony som også skulle på kampen og som kunne fortelle at han nå var i ferd med å betale seg inn. To minutter senere var jeg på vei ut døra, og kunne snart levere £5 til den meget vakre brunetten som betjente telleapparatene. Denne skjønnheten ga meg også en kopi av kveldens kampprogram i bytte mot ytterligere £1.
Deretter inntok jeg baren der jeg fant Anthony. Etter å ha byttet £3 mot en pint Strongbow fikk vi samtalt litt før jeg ble med Anthony på en liten fotorunde. The Anchor Ground entres i det ene hjørnet, og anlegget domineres av hovedtribunen på langsiden der. Dette er i all hovedsak en sittetribune, men med et par partier for stående tilskuere. Mellom denne hovedtribunen og inngangspartiet finner man klubbhuset, og utenfor dette er det en liten terrasse der de som ønsker det kan stå og se kampen. På bortre kortside er det hard standing og et par betongtrinn under åpen himmel, og på utsiden av gjerdet her ser man Travelodge-hotellet der jeg hadde base. Tilsvarende fasiliteter – eller mangel på slike – er det også på bortre langside, der man også finner de nymotens utseende laglederbenkene. Og på nærmeste kortside er det igjen hard standing og noen trinn under åpen himmel. På utsiden her finner man for øvrig fabrikken til Crown Paints.
Jeg var faktisk av den oppfatning at forgjengeren Darwen FC i sin tid hadde spilt FL-fotball på The Anchor Ground helt på tampen av sin tid i Football League, men faktum er at flyttingen fra Barley Bank til The Anchor Ground skjedde rett etter deres siste sesong i ligaen. Det var våren 1899, og Darwen-klubben(e) har nå spilt her siden den gang. Forgjengeren Darwen FC har da også en betydelig plass i historien, og en vennskapskamp mot Blackburn Rovers på Barley Bank i 1878 antas å være den første fotballkampen under flomlys, og klubben går også for å være den første som signerte profesjonelle spillere i form av forsterkninger hentet fra Skottland. Dette var medvirkende til at Darwen FC i årene rundt 1880 ble den første fotballklubben fra nordvest til å hevde seg i FA Cupen.
I de første årene hadde FA Cupen nemlig blitt dominert av gentleman-lagene fra sør, der spillere fra middel- og overklassen representerte klubber som Old Etonians, Wanderers, Royal Engineers, og Oxford University. I 1879 tok Darwen seg til kvartfinalen, og to år senere til semifinalen, og en rasende amatørklubb fra London tok til orde for et regelverk som forbød profesjonelle spillere. Før 1891/92-sesongen fikk Darwen bli med i Football League, som da kun hadde en divisjon. Der endte de sist, og ble dermed flyttet ned i den nye andredivisjon. De rykket umiddelbart opp igjen, men endte deretter nest sist og rykket igjen ned i det som var deres andre og siste sesong i den engelske fotballens gjeveste divisjon. Våren 1899 var det som nevnt slutt på epoken i Football League, etter en sesong der de endte sist i andredivisjon og satt en fortsatt eksisterende FL-rekord med 18 strake tap.
Etter noen få år i Lancashire League, spilte klubben i Lancashire Combination og senere noen år i Cheshire County League, før de to sistnevnte i 1982 slo seg sammen for å danne North West Counties League. Der spilte de helt til 2009, da klubben etter å ha overlevd flere tidligere konkursbegjæringer omsider ble slått konkurs etter 134 år. En ny føniks-klubb ble raskt stiftet, men AFC Darwen måtte starte opp igjen i West Lancashire League. Til tross for 8. plass våren 2010, i sin første sesong, ble de flyttet opp i North West Counties League Division One. Femteplassen for to sesonger siden (2012/13) er den nye klubbens bestenotering, men det kan muligens forbedres denne sesongen. De lå før kveldens kamp på en sjetteplass, men med kamper til gode på konkurrentene rett foran på tabellen.
Anthony minnet om det som er nytt for sesongen i NWCL; nemlig et playoff der nummer 3-6 i Division One vil spille om en tredje opprykksplass til NWCL Premier. I tillegg til AFC Darwen var også kveldens gjester med i kampen om en plass i playoff. Chadderton hadde tatt turen fra Oldhams vestlige utkant, og lurte to plasser og tre poeng bak sine verter på tabellen, med like mange kamper spilt. Det var allerede 99,9% klart at de to direkte opprykksplassene ville gå til Atherton Collieries og Cammell Laird 1907, men det var en voldsom kamp om playoff-plassene. Før kampen ledet Hanley Town an i denne gruppen (28 kamper, 52 poeng), fulgt av Barnton (30 kamper, 50 poeng), Holker Old Boys (27 kamper, 47 poeng), AFC Darwen (26 kamper, 47 poeng), Cheadle Town (29 kamper, 41 poeng) og Chadderton (26 kamper, 40 poeng). Det var duket for et skikkelig rotterace, men den midlertidige manageren Nick Lloyd var da optimistisk med tanke på AFC Darwens sjanser.
Fra vår plass på balkongen kunne vi se at det fra start var en tett og jevn kamp. Vertene hadde sin første sjanse da Paul Coote headet en corner like over. Fra det påfølgende utsparket fra Chadderton-keeper Dale Latham kom James Curley seg forbi den nølende forsvarsfireren til Darwen. Han sendte ballen forbi Darwen-keeper Stefan Holden, men ballen traff stolpen og ble omsider klarert. Hjemmelagets Conor Gaul så sin avslutning blokkert av en oppofrende Chadderton-forsvarer, og det samme var tilfellet da Curley igjen var på ferde på motsatt banehalvdel. Med sju-åtte minutter til pause var det Ryan Steele som fikk muligheten for hjemmelaget, men igjen fikk Chadderton blokkert på streken. Dermed var det fortsatt målløst da lagene gikk i garderoben, og uavgjort halvveis var vel egentlig ganske greit.
De hadde ingen ertestuing, men jeg fikk i det minste en øse med brun saus på min meat & potato pie, som jeg betalte rimelige £1,40 for, og som likevel falt godt i smak. Deretter fikk vi påfyll i glassene mens jeg hørte om Anthonys forestående Italia-tur for å se det engelske landslaget, samt planer om å besøke Barnets nye hjemmebane før sesongslutt i tilfelle de skulle rykke opp, siden han ikke lenger ser FL-fotball. Samtidig som jeg gikk til innkjøp av en pin til £2,50 fikk jeg nytt påfyll i plastglass, og vi valgte å ta plass på hovedtribunen foran andre omgang (jeg så først etter kampen at alkohol kun er tillatt på den nevnte balkongen).
Vertene startet friskt etter pause, og Karl Turner brant to gode sjanser før Ryan Steele avsluttet like over. Darwen fortsatte å presse, men desperate Chadderton-forsvarere fikk ved tre anledninger blokkert avslutninger, hvorav en helt inne på streken. Steel var igjen på ferde, men keeper Dale Latham fikk slått til corner. Etter en serie av muligheter fikk gjestene omsider klarert opp til James Curley som igjen lurte offside-fella, men hjemmekeeper Holden fikk avverget. Gjestenes sjanser begrenset seg nå til kontringer, og etter en drøy time var det på en av disse at de tok de ledelsen mot spillets gang. Ballen ble pirket forbi keeper Holden, og Niall Sultan var sist på ballen, selv om hjemmelaget protesterte voldsomt og hevdet han befant seg i en offside-posisjon. Etter en lengre konsultasjon med sin linjemann, bestemte dommeren seg for å godkjenne, og det sto 0-1 etter 63 minutter. Kort fortalt fortsatte Darwen å presse på, manet frem av majoriteten av de 108 tilskuerne, og til tider hadde de Chadderton-feltet under beleiring, men gjestene klarte å stå imot og tok alle tre poengene.
Anthony satt ganske raskt kursen tilbake mot Preston, mens jeg unnet meg en ny pint i baren. Der var naturlig nok bortefolket svært fornøyd, og Chadderton-manager Steve Patterson var i likhet med sin Darwen-motpart fortsatt optimist med tanke på å kapre en plass i playoff. Darwen-spillerne var selvsagt langt mer slukøret, og hevdet at de på en normal dag ville hatt langt bedre uttelling offensivt. De hadde i løpet av andre omgang vært det beste laget, men Chaddertons taktikk hadde fungert perfekt. Likevel var også hjemmefolket fortsatt optimister med tanke på playoff. Ikke overraskende hevdet representanter for begge lag at divisjonens beste lag denne sesongen var Atherton Collieries, og hevdet at både de og Cammell Laird vil kunne hevde seg godt i Premier Division neste sesong, der de spådde de to en plass på øvre halvdel.
Etter en siste pint takket jeg omsider for meg og ønsket lykke til, og valgte en rask pitstop på puben The Anchor, et steinkast nede i veien. Mitt besøk i den historiske fotballbyen Darwen gikk mot slutten, og jeg hadde hatt et trivelig besøk der. Riktignok får spaserturen opp til Darwen Tower vente til en annen gang, om jeg eventuelt har bedre tid (og form) ved neste eventuelle korsvei. Nå gjensto bare spaserturen tilbake til Travelodge-hotellet, der jeg raskt fant senga. Dagen etter skulle jeg foreta en lengre reise helt ned til Essex, så det var bare å få seg litt søvn.
English ground # 237:
AFC Darwen v Chadderton 0-1 (0-0)
North West Counties League Division One
The Anchor Ground, 25 March 2015
0-1 Niall Sultan (63)
Att: 108
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: £2,50
Next game: 26.03.2015: Bowers & Pitsea v Haringey Borough
Previous game: 24.03.2015: Clitheroe v Spennymoor Town
