Tirsdag 24.03.2015: Clitheroe v Spennymoor Town
Min tur i månedskiftet februar/mars måtte utgå, men nå var det endelig på tide med min voldsomme påsketur anno 2015 – sannsynligvis den lengste og mest ambisiøse tur jeg noen gang har foretatt til balløya. Selv med en innlagt fridag fra fotballen, var planen hele 22 kamper på 17 dager, og min snille mor hadde igjen stått opp i otta for å kjøre meg opp til E6-en, der jeg hoppet på flybussen til Gardermoen. Fagforeningsrottene hadde gjort nok ugagn for denne gang, og de streikende Norwegian-pilotene hadde heldigvis gjenopptatt arbeidet, og jammen hadde jeg ikke også sjefen selv – Bjørn Kjos – som medpassasjer på flyet over Nordsjøen.
Jeg rakk å slenge meg på 09.20-toget fra Gatwick Airport til London Victoria, og man skulle vel tro at jeg etter hvert kan gjennomføre transportetappene gjennom den britiske hovedstaden i blinde. Det er vel heller ikke langt fra sannheten, men likevel presterte jeg denne gang å surre det til, da jeg rett og slett ble sittende totalt fordypet i egne tanker og glemte å gå av på Euston! Da jeg hoppet av på Kings Cross St. Pancras, var det klart at jeg nå ikke ville rekke toget jeg hadde sett meg ut opp til Preston. Med timesruter mellom Blackburn og Clitheroe var det uansett der «flaskehalsen» var noe senere, og derfor tok jeg livet med ro mens jeg spaserte tilbake til Euston. Jeg tok omsider plass på 10.30-toget til Glasgow, og siden jeg ikke hadde sovet annet enn de to timene på flyet over, dristet jeg meg til halvannen times dorming, med fare for å våkne i Skottland.
Jeg våknet heldigvis i god tid til å komme meg av i Preston, og slapp dermed en ufrivillig kaledonsk utflukt. Ved Preston stasjon hadde jeg også langt mer hell enn ved både Gatwick og London-stasjonene, og klarte der å snappe opp papirutgaven av Non-League Paper før jeg hoppet på toget videre til Blackburn. Derfra gikk dagens siste etappe opp til Clitheroe, og drøyt kvart over tre ankom jeg til slutt dagens destinasjon. Clitheroe ligger i Ribble Valley-området av Lancashire, og har rundt 15 000 innbyggere. Byens mest kjente landemerke er normannerborgen Clitheroe Castle, som er blant landets minste av sitt slag. Clitheroe er også en populær base for turister som gjerne kommer for å gå fotturer i nærområdet, og ikke minst nærliggende Forest of Bowland byr på flott natur.
Jeg spaserte den korte turen til puben The Rose & Crown, der de også driver B&B-virksomhet. £36 hadde jeg betalt for overnatting og frokost, og jeg ble raskt sjekket inn av det trivelige personalet. Deretter gikk turen til byens postkontor for å få sendt penger som avtalt i rekommandert brev til Groundhop UK arrangør Chris Berezai for NCELs Easter Hop som skulle finne sted senere på turen. Med det unnagjort kunne jeg tusle litt rundt i byens koselige sentrum, der jeg snart satt kursen mot nevnte Clitheroe Castle. Oppe fra denne borgen har man en fabelaktig utsikt over byen og dens omegn, i tillegg til hjemmebanen til byens fotballklubb, som tross alt var grunnen til mitt besøk denne dagen.
Nå var jeg ivrig etter å få tatt en nøyere kikk på klubbens hjemmebane, Shawbridge, og satt kursen dit ned. Jeg hadde flaks i og med at en kar holdt på inne på anlegget slik at porten sto åpen, og jeg ble stående å slå av en liten prat med denne karen som sa at jeg selvsagt kunne ta en runde rundt anlegget selv om han virket å være på vei til å dra. Derfor forsøkte jeg å være så rask jeg kunne, og etter fullført runde viste det seg at de faktisk allerede hadde kveldens kampprogram klart. Jeg byttet £1,50 mot et eksemplar og lovet å komme tilbake om et par timer. Og med det takket jeg for praten (og titten) og lot ham fare av gårde, mens jeg selv returnerte til The Rose & Crown for et par pints mens jeg fordypet meg i det gode programmet. Klokka hadde passert seks med et kvarters tid da jeg tømte det andre glasset og igjen gikk den korte turen ned til Shawbridge, der jeg betalte meg inn med £7.
Shawbridge har en stund stått på min liste over ønskede destinasjoner, og det er et klassisk og herlig non-league stadion. Man kommer inn på den ene kortsiden, og får umiddelbart på sin høyre hånd klubbhuset som også huser klubbens bar. Til venstre for meg hadde jeg imidlertid en seksjon med ståplasser som strekker seg ned mot hjørneflagget, og med et bølgeblikktak som blir holdt oppe av et stillaslignende rammeverk. På venstre langside er det nærmest et lappeteppe av forskjellige tribuneseksjoner, der det først er et parti med kun hard standing, før man kommer til en artig liten tretribune. Deretter følger blant annet en brakke med matutsalg, og foran her finner man laglederbenkene, før man kommer til anleggets hovedtribune. Bortenfor dette er det igjen hard standing som gjelder.
På bortre kortside har de stående tilskuerne tak over hodet på et parti bak mål, og i denne enden av banen skråner dessuten banen ganske heftig på tvers – spesielt partiet mellom målet (som nærmest står på en liten tue) og opp mot cornerflagget i hjørnet mot bortre langside. Tilskuerfasilitetene er nokså like på denne bortre langsiden, der to tribuner ved siden av hverandre gir tak over hodet til tilskuere som står her. Shawbridge er som sagt et flott anlegg i sentrumsnære omgivelser, og denne ekstra hellingen ga kun stadionet en liten ekstra sjarm. Om ikke hellingen helt kan måle seg med det man finner hos eksempelvis Hallam, så er det nok kanskje den heftigste jeg har sett så høyt som på step 4. Og med det satt jeg kursen mot baren, etter en liten prat med Twitter-ansvarlige Andrew som jeg støtte på ved inngangspartiet.
Jeg hadde som nevnt ønsket meg til Clitheroe og Shawbridge en stund, og det var i tillegg en interessant kamp som sto på menyen da opprykksjagende Spennymoor Town hadde tatt turen fra County Durham for å kjempe om viktige ligapoeng i Northern Premier League Division One North. Mens Spennymoor har vært meget solide på hjemmebane (de kom nå fra imponerende 10-1-0 på de siste 11 hjemmekampene), har de hatt langt større problemer på bortebane, og de sto nå uten seier på sine tre siste på reisefot. De hadde imidlertid gitt Clitheroe skikkelig på pungen i det omvendte møtet kun ti dager tidligere, da de nyopprykkede fra nordøst hadde vunnet 8-3 hjemme i Spennymoor. Og mens Clitheroe lå «trygt» plassert på en 13. plass, midt på tabellen, var Spennymoor i aller høyeste grad fortsatt med i playoff- og opprykksstriden.
Etter å ha betalt £3 for en pint Strongbow, fikk jeg høre hvordan hjemmefolket ettertrykkelig slo fast at de på ingen måte hadde ressurser til å ta opp kampen med divisjonens topplag, slik som Darlington 1883 og ManU-kopiene i Salford City. Klubbens beste ligaplassering er jo sjetteplassen man oppnådde i denne divisjonen våren 2011, etter at de spilte seg opp fra North West Counties Leaugue for drøyt ti år siden, og inne i klubbhuset kunne jeg dessuten se memorabilia som vitnet om at klubben i 1996 var tapende finalist i FA Vase finalen (der de tapte 0-3 for Brigg Town). Jeg ble for øvrig hjertelig tatt imot av vertskapet, og den kvinnelige klubbformann Anne Barker nektet å ta imot betaling for en pin jeg fikk med meg til min samling. Under en røykepause traff jeg også på Spennymoor-manager Jason Ainsley, som dro kjensel på meg og kom bort for å slå av en prat. Selv om jeg var av den oppfatning at det ville bli vel tøft, hevdet han hardnakket at de fortsatt ikke hadde gitt opp kampen om tittelen og det direkte opprykket.
Hjemmelaget hadde anbefalt meg å smake på deres paier, som de hevdet var fotball-Englands beste. Jeg vil hevde at tilskuerne nord i landet generelt sett har langt bedre kulinariske kår enn hva tilfellet er lenger sør (men det kan jo ha noe med matkulturen i nord å gjøre), og jeg er en hund etter paier – spesielt når de blir servert med mushy peas & gravy (ertestuing og brun saus) – så jeg var selvsagt ikke vond å be. Rimelige £2,30 betalte jeg for en steak pie servert med nevnte tilbehør, og den var som ventet utsøkt. I nord er de også gjennomgående flinkere til dette med teamsheets,og ikke før hadde Jason Ainsley forsvunnet i garderoben med løfte om at jeg eventuelt kunne få hans kopier, før en representant for hjemmefolket kom for å overrekke meg stensilen med lagoppstillingene, slik at jeg kunne ta en kikk på disse før kampen etter hvert ble sparket i gang.
Kampen startet i et høyt tempo, og det var tidlig nokså jevnspilt, men Spennymoor fikk snart et merkbart overtak. De var ikke minst skumle når de fikk bruke sin hurtighet på kantene eller spilte lange baller opp i bakrom. Liam Henderson kunne gitt gjestene ledelsen etter drøye kvarteret, og samme mann fikk en scoring annullert for offside etter å ha pirket inn en retur fra keeper Alex Palffy etter en snau halvtime. I mellomtiden hadde vertene vært frempå ved Ross Dent og Laquan Esdaille, mens Louis Mayers headet like utenfor etter drøye halvtimen. Med ti minutter til pause tok gjestene føringen. En ball ble spilt opp til Alex Fisher som spilte videre til Andrew Stephenson som kom på løp. Han avsluttet og ballen fant nettmaskende bak keeper Palffy. 0-1. Fem minutter senere doblet de ledelsen, og igjen var det etter en lang ball opp til Fisher, som elegant lobbet over en keeper på mellomdistanse. Dermed sto det ikke ufortjent 0-2 til pause.
Den ble tilbragt i baren, der jeg ble påspandert en pint av Spennymoor-supporteren Fred. Jeg hadde tidligere truffet på den eldre karen da jeg var i Crook (der han bor) for å se Crook Town v Dunston UTS tidlig i 2013/14-sesongen, og av en eller annen grunn husket han meg. Han insisterte faktisk også på å gi meg en pin fra FA Vase finalen mellom Spennymoor og Tunbridge Wells i 2013, som han hevdet det kun ble laget 50 av. Han var ellers ikke like optimistisk som Ainsley, og innrømmet at de nok ikke ville kunne gjøre seg forhåpninger om å innhente tetduoen, men snarere burde konsentrere seg om å sikre en plass i playoff. Han hevdet å ha Salford City som sin favoritt til tittelen, og la til at han i likhet med undertegnede har svært liten sans for det som nå skjer i Salford-klubben.
Clitheroe-manager Simon Garner så seg nødt til å bytte keeper i pausen, etter at Palffy hadde fått seg en smell, og Callum Jakovlevs fikk sin debut i Blues-målet. Noen andre omrokkeringer hadde også blitt gjort i pausen, men det var Spennymoor som var nære på å øke ledelsen i andre omgangs første minutt. Andrew Stephenson fikk tåa på et innlegg, men ballen gikk like utenfor stolpen. Etter dette var det lenger mellom sjansene, og Clitheroe hadde nå hevet seg og virket å ha langt bedre kontroll defensivt. Både Sefton Gonzales og Ross Dent hadde sjanser til å redusere, men sistnevntes avslutning etter rundt timen ble blokkert av Spenny-kaptein Joseph Tait. Sistnevnte vikarierte som kaptein for Chris Mason, som vel vanligvis har den rollen, men som noe overraskende for undertegnede hadde blitt henvist til benken til fordel for Paul Johnson som visstnok hadde imponert i Masons skadefravær.
Ti minutter senere kunne innbytter Gavin Cogden satt spikeren i kista da han raste gjennom og vippet ballen over keeper Jakovlevs, men en annen innbytter – Ryan Cattermole – kom seg tilbake og fikk reddet på streken. Med få minutter igjen av ordinær tid ble Clitheroe redusert til ti mann da Louis Mayers fikk se det røde kortet etter en duell med Spennymoor-forsvarer Robert Briggs (med forbehold om at min lorgnett var riktig innstilt). Det endte 0-2, og selv om Clitheroe spesielt defensivt hadde hevet seg stort etter pause, var det The Moors som kunne reise hjem til County Durham med tre viktige poeng. Tilbake i baren var det min tur til å by Fred og hans frue på forfriskninger fra baren, og han hevdet å ha vært nokså fornøyd med det han hadde sett. Det var vel også Jason Ainsley da han kom inn, og pekte på at det ikke minst var viktig at de startet å plukke flere poeng på bortebane.
Hjemmefolket på sin side hadde vel ikke stort å rope hurra for, men en representant for disse kunne fortelle at tilskuertallet var 204, før han sa seg enig i at vertene hadde hengt langt bedre med i andre omgang, og mente at det om ikke annet varslet godt foran neste kamp hjemme mot Ossett Town. I baren kom også Ainsley bort og påpekte at jeg må komme og se de oftere, for jeg har faktisk fortsatt til gode å se Spennymoor avgi poeng. Ainsley er en trivelig kar, og han ga meg faktisk sitt telefonnummer med beskjed om at det bare var å ta kontakt om jeg trengte hjelp til noe neste gang mine reiser igjen tar meg til det nordøstlige England. Bortefolket satt snart kursen hjemover, men for undertegnede ble det tid til en siste pint i godt selskap før jeg omsider takket for meg og ønsket lykke til.
Clitheroe og Shawbridge hadde vært et meget trivelig bekjentskap, og det skulle vise seg at jeg dagen etter ble kontaktet av den media-ansvarlige i klubben, som ville ha et intervju med den norske groundhopper. Dette ville de publisere både på sine nettsider og vel også i et senere kampprogram, og det kan for øvrig ses her, dersom det skulle være av interesse. Jeg tuslet etter hvert tilbake til The Rose & Crown, der jeg unnet meg en siste pint eller to i baren. Jenta i baren ville vite når jeg ville ha frokosten servert, og etter at hun hadde notert seg dette trakk jeg meg etter hvert dannet tilbake til mine gemakker i overetasjen. Den voldsomme og svært ambisiøse påsketuren var nå i gang, og den hadde fått en fin start i Clitheroe! Men med underskudd på søvn etter forrige natts våkenatt, tok det ikke lang tid før jeg sloknet etter at jeg hadde funnet senga.
English ground # 236:
Clitheroe v Spennymoor Town 0-2 (0-2)
Northern Premier League Division One North
Shawbridge, 24 March 2015
0-1 Andrew Stephenson (36)
0-2 Nathan Fisher (41)
Att: 204
Admission: £7
Programme: £1,50
Pin badge: Free (otherwise £3,50)
Next game: 25.03.2015: AFC Darwen v Chadderton
Previous game: 01.02.2015: Southampton v Swansea City
