Fredag 30.01.2015: AFC Bournemouth v Watford
Jeg hadde planlagt å starte dagen med en ti minutters spasertur opp til en café i nærheten for å innta en full english breakfast, men med underskuddet på søvn valgte jeg å heller sove en time lenger. Like etter klokka 10 forlot jeg imidlertid Malago B&B og spaserte de 6-7 minuttene til togstasjonen Parson Street for å ta 10.36-toget den korte veien inn til Bristol Temple Meads. Der hadde jeg tid til å gå til innkjøp av frokost i form av smørbrød fra WHSmith, samtidig som jeg omsider fikk validert togpasset mitt. Med et fire dagers togpass og fem dager på reisefot hadde det nemlig vært avgjørende at jeg klarte å unngå dette dagen i forveien, men med det unnagjort kunne jeg sette meg på 11.22-toget mot Portsmouth Harbour, som jeg skulle være med så langt som til Southampton Central.
Jeg tok sjansen på å duppe av litt mens toget tøffet gjennom Wiltshire og stoppet på steder som Bradford-on-Avon, Trowbridge, Westbury, Warminster og Salisbury, og noen få minutter over klokka 13 kunne jeg stige av i Southampton for å unne meg en røykepause da jeg hadde tjue minutter på meg før jeg skulle videre med 13.24-toget mot Weymouth. På slaget to ankom jeg dagens destinasjon, Bournemouth, og kunne spasere de rundt ti minuttene ned til Burley Court Hotel, der jeg hadde betalt £52 for to netters overnatting. Vel innlosjert lå jeg og leste litt på sengen før jeg igjen strøk på dør. Rett oppe i veien ligger Wetherspoons-puben The Christopher Creeke, og der stakk jeg innom for å hive innpå en liten porsjon gammon mens jeg snyltet på deres WiFi.
Bournemouth er med rundt 185 000 innbyggere den største byen i grevskapet Dorset, og med sin beliggenhet på sørkysten er den et populært reisemål på sommeren, da turismen står i høysetet og folk valfarter til strendene. Bournemouth og omegn har lenge hatt rykte på seg for å ha en høy andel eldre innbyggere da pensjonister har flyttet hit ned. Dette ser imidlertid ut til å ha jevnet seg mer ut i senere år, men befolkningsveksten skyldes nå i stor grad innvandring. Byens store fotballklubb AFC Bournemouth holder til i forstadsområdet Boscombe, som i likhet med Bournemouth historisk sett hørte til grevskapet Hampshire. Jeg forkastet tanken om den rundt halvtimes lange spaserturen dit ut, og betalte heller £3,10 for en returbillett med de gule lokalbussenes rute nummer 2.
Etter snaue ti minutter på bussen steg jeg av på holdeplassen Queens Park Hotel, utenfor puben med samme navn. Rett nedenfor denne går det gjennom Kings Park en gangvei som leder til Dean Court, som har vært AFC Bournemouths hjemmebane siden 1910, da klubben fikk tomten i gave av familien Copper-Dean. Den gang het den da 11 år gamle klubben Boscombe FC, før de i 1923 tok navnet Bournemouth & Boscombe Athletic FC samtidig som de ble valgt inn i Football League – antakelig i et forsøk på å fange et bredere publikum i området. Faktisk skal dette fortsatt være navnet klubben offisielt er registrert med, selv om de i 1972 begynte å bruke dagens AFC Bournemouth, men sistnevnte skal kun være et varenavn.
Heller ikke Dean Court har sluppet unna (stadig skiftende) sponsornavn, og de fleste vil vite at anlegget i 2001 også gjennomgikk en total ombygging samtidig med at man snudde gressmatta 90 grader. Den første tiden etter dette var det kun tre tribuner, men en midlertidig tribune ble på den siste kortsiden satt opp og fjernet igjen. Sommeren 2013 ble en oppgradert midlertidig tribune reist under navnet Ted MacDougall Stand til ære for den gamle storscoreren som fortsatt har rekorden for antall mål av en og samme spiller i en FA Cup-kamp (ni mål da B’mouth slo Margate 11-0 i november 1971). Anlegget fremstår fra utsiden nokså moderne, temmelig anonymt, og delvis direkte kjedelig. Men på utsiden av East Stand på bortre langside har man artig nok spritet opp en mur med gamle lagbilder og bilder av klubbpersonligheter opp gjennom årene. En fin detalj!
Etter fullført utvendig runde stakk jeg hodet inn i klubbsjappa, der de faktisk var utsolgt for pins! Men jeg fikk da i det minste hentet ut min billett, som jeg hadde bestilt over telefon halvannen uke i forveien, da det begynte å nærme seg utsolgt. Det var da kun et fåtall billetter igjen på den midlertidige Ted MacDougall Stand, og jeg betalte £25 for en plass på bakerste rad. Skjønt merkelig nok kunne de ikke legge billetten til henting, selv om jeg advarte mot å sende den til Norge da den nok ikke ville ankomme før jeg hadde dratt over til England. Jeg fikk i stedet beskjed om at jeg måtte ta med meg bekreftelsen i tilfelle den ble sendt, slik at de fikk skrevet ut nye billetter, og til tross for at jeg ba om å få hente de på kampdagen måtte jeg jammen likevel ut med ekstra £3 i porto for billettene også! Her har klubben en jobb å gjøre når det gjelder et system som uten tvil har stort forbedringspotensiale! Kvinnemennesket som gikk for å hente billetten forsvant og ble borte i nærmere ti minutter før hun returnerte med min billett. Kanskje har det noe med å gjøre at billetten ganske riktig lå i postkassa mi da jeg drøye tre dager senere kom hjem til Norge!
Før jeg forlot klubbsjappa byttet jeg også £3 mot et eksemplar av kveldens kampprogram – et program hvis forside mest av alt lignet på høstkatalogen fra Ellos, med Matt Ritchie som modell. Det var ellers en 116 siders murstein som faktisk også inkluderte en enorm pull-out poster av nevnte Ritchie. Turen gikk deretter tilbake til puben Queens Park, der jeg fikk bestilt meg en pint cider som jeg nippet til mens jeg bladde litt i det tjukke programmet. Manager Eddie Howe har allerede gjort seg til en legende i Bournemouth, og hevdet som forventet at han regnet med en tøff kamp mot Watford, som denne kvelden skulle gjeste serielederen i Championship. Det er ganske vanvittig å tenke på at det kun er seks sesonger siden Bournemouth fryktet nedrykk til Conference da de måtte starte 2008/09-sesongen i League Two med 17 minuspoeng. Da de forrige sesong endte på 10. plass i Championship betød det historisk bestenotering i ligaen, og denne sesongen ser ut til å overgå alt.
Det var da heller ikke vanskelig å registrere hjemmesupporternes optimisme, og at det også har kommet en rekke nye supportere til med suksessen den siste tiden. Karen ved nabobordet var optimistisk med tanke på å holde seg på tabelltopp og sikre deres første opprykk til øverste nivå noensinne. Ellers syntes hans interesse å dreie seg mest om Premier League og «Champions» League, samtidig som han trakk frem de nye anleggene til Southampton og Reading som fantastiske stadioner. Derfor vendte jeg snart oppmerksomheten tilbake til programmet, der jeg kunne konstatere at Watford før kamp lå på den siste playoff-plassen med fire poeng opp til tetduoen AFC Bournemouth og Derby County. Det var ellers ligaens to mestscorende lag som skulle møtes på Dean Court denne kvelden, og etter å ha tømt et tredje glass forlot jeg Queens Park med drøye tre kvarter til avspark og returnerte til Dean Court. Der tok jeg meg inn på Ted MacDougall Stand og orienterte meg frem til et matutsalg utenfor den ene kortsiden.
Fra denne burgervogna betalte jeg £4 for en cheeseburger som knapt kan kalles lunken, og med ost som holdt noe bortimot kjøleskapstemperatur. Jeg lurte rett og slett på om burgeren i det hele tatt hadde vært gjennomstekt. Det var imidlertid ikke noe å utsette på kruset med Bovril, rent bortsett fra en uhørt pris på £2. Sistnevnte tok jeg med meg opp på Ted McDougall Stand, hvor jeg kunne skue utover et Dean Court som nå fremstår som skuffende anonymt. Jeg var da klar over hva som ventet meg, og hadde derfor heller ikke de helt store forventninger. Kort fortalt er den midlertidige Ted MacDougall Stand en nokså ordinær sak med et par støttepillarer i front. De andre tribunene er nærmest helt identiske, av helt lik design. Den største forskjellen på de to langsidene er nok at hovedtribunen Main Stand har en rekke med VIP-bokser helt bakerst. For ordens skyld skal det også nevnes at tribunen på motsatt kortside er Steve Fletcher Stand, oppkalt etter spissen som har klubbrekord i antall kamper. En detalj jeg imidlertid likte var at de forskjellige tribunenes innvendige sidevegger har blitt prydet med store bilder av utvalgte spillere som opp gjennom årene har gjort seg bemerket i klubben.
Om jeg trengte nok en grunn til å holde med AFC Bournemouth denne kvelden, så startet ikke uventet Watford med en liten fremmedlegion mens vertene kom ut med det som i all hovedsak var engelske spillere. Det er ikke lenger like ille som da Watford for en stund siden nærmest gjorde seg selv til både latter og gjenstand for hån ved å redusere seg selv til noe bortimot et reservelag for Udinese og Granada, men slik blir det vel fort med både utenlandske eiere og ikke minst managere. Vertene hadde vist visse svakhetstegn med to tap på de tre siste i ligaen, mens gjestene fra Hertfordshire kom fra to strake seire med imponerende 12-2 i målforskjell. Men allerede i kampens første minutt ble gjestene redusert til ti mann da Gabriele Angella la ned Callum Wilson etter kun 25 sekunder. Det virket fra min posisjon som om Wilson spilte ballen for langt foran seg for å kunne nå den igjen, samtidig som en annen Watford-forsvarer hadde delvis dekning. Således regnet jeg med et gult kort, og de 1 391 Watford-supporterne var i fullstendig harnisk.
Heller ikke Watford-manager Slavisa Jokanovic var videre imponert, der han for andre året på rad måtte se Angella bli utvist på Dean Court, etter at han forrige sesong fikk rødt etter at dommeren hadde forvekslet ham med en medspiller. Watford hadde imidlertid ikke til hensikt å gi opp, og Ikechi Anya skjøt like utenfor. For vertene var Marc Pugh frempå en heading. Med et Watford i undertall fikk hjemmelaget brukt kantene der backene var med i angrep, og det var etter flott forarbeid av Simon Francis og Charloe Daniels at Yann Kermorgant fikk to gode muligheter. Høyreback Francis stormet til dødlinjen og la inn, men Kermorgant styrte utenfor. Etter 25 minutter fikk Kermorgant kontroll over Daniels’ innlegg fra venstrekanten, og avslutningen hans smalt i tverrliggeren.
Rundt ti minutter senere ble vertene tildelt straffespark da Callum Wilson gikk over ende i feltet etter en duell med Craig Cathcart. For meg så det umiddelbart noe billig ut, og selv Cherries-fans rundt meg hevdet lattermildt at det aldri i livet var straffe. Wilson så ut til å falle svært lett, men etter å ha sett TV-bilder av situasjonen først etter min hjemkomst ble jeg langt mer usikker. Det har dessverre blitt svært vanskelig å bedømme i en tid hvor spillerne er like mye skuespillere som spillere og faller som fluer. Uansett steg Yann Kermorgant frem og satt ballen midt i mål bak Watford-keeper Heurelho Gomes. 1-0 til The Cherries. Jeg hadde personlig håpet å se en Brett Pitman fra start i stedet for Kermorgant, men nå hadde franskmannen i det minste sendt hjemmelaget i føringen.
Watford-fansen var om mulig enda mer rasende, og en stor gruppe politi måtte nå tilkalles for å hindre de tilreisende i å ta seg over sperringene for å konfrontere hjemmefansen. Et par personer havnet i regelrett basketak med ordensmakten da de likevel forsøkte å ta seg forbi. Ute på banen hadde Bournemouth tatt et lite grep der de utnyttet de overtallet, og Callum Wilson kunne doblet ledelsen da han headet like utenfor. Også Harry Arter testet Gomes med et skudd, men 1-0 sto seg til pause. Den ble brukt til å ta seg en røykepause ute ved burgervogna, der det sto en liten gjeng og inntok nikotin….helt til en vakt kom og ga streng beskjed om at røyking var strengt forbudt og at man ved Dean Court heller ikke slippes ut for å røyke i pausen. Jeg var uansett nesten ferdig, og returnerte fornøyd til min plass.
Andre omgang startet med en Watford-sjanse der Ben Watson styrte ballen like utenfor stolpen til Cherries-keeper Artur Boruc. Det var kanskje en påminnelse om at Bournemouth muligens måtte ha minst ett mål til, for snart måtte Gomes i aksjon for å parere en suser fra Charlie Daniels. I omgangens tolvte minutt datt et innlegg ned i feltet og forandret retning mot bakerste stolpe. Der kom Matt Ritchie og sendte ballen i mål fra skrått hold. 2-0! Det var samme sifre Watford lå under med mot Blackpool helgen før, da de i andre omgang snudde til 7-2, men denne gang virket det som om lufta gikk helt ut av Hornets-ballongen. I stedet hadde de mer enn nok med å demme opp for et Bournemouth som stadig stormet i angrep på kantene.
Simon Francis og Matt Ritchie kombinerte flott da førstnevnte varmet fingertuppene til keeper Gomes, og Marc Pugh så sin heading såvidt bli slått til corner etter flott forarbeid og innlegg fra Ritchie. Callum Wilson burde satt vertenes tredje, men avsluttet svakt rett på keeper. Og helt på tampen, rett etter å ha reddet flott på en avslutning fra Ritchie, leverte Gomes kveldens redning da han blokkerte et skudd fra Pugh. Dermed endte det med 2-0 til det sort- og rød-stripete hjemmelaget, og majoriteten av de 10 904 tilskuerne kunne fortsatt synge «We are top of the league». Opprykkshåpet lever fortsatt i beste velgående, i en utgave av Championship som faktisk er mer jevn, spennende og interessant enn på mange, mange år.
Selv forlot jeg ganske raskt Dean Court, da jeg hadde siktet meg inn på 21.49-bussen tilbake til Bournemouth sentrum. Den var uansett bortimot sju-åtte minutter forsinket, og med trafikken brukte den nå også noe lenger tid inn mot sentrale Bournemouth. Snart kunne jeg imidlertid stige av på holdeplassen rett utenfor hotellet, der jeg skuffet registrerte at hotellbaren var stengt. Jeg vurderte raskt å oppsøke en av de nærliggende pubene for en siste pint, men valgte i stedet å trekke meg tilbake til hotellsenga med min medbragte bok.
English ground # 233:
AFC Bournemouth v Watford 2-0 (1-0)
Championship
Dean Court, 30 January 2015
1-0 Yann Kermorgant (pen, 35)
2-0 Matt Ritchie (57)
Att: 10 904
Admission: £25
Programme: £3
Pin badge: Sold out
Next game: 31.01.2015: Brockenhurst v Fareham Town
Previous game: 29.01.2015: Bristol City v Gillingham