Torsdag 01.01.2015: Barrow v AFC Fylde
Det nye årets første kamp skulle finne sted langt oppe i nordvest, og jeg var tidlig oppe for å starte den lange reisen. Det var fortsatt mørkt da jeg gikk ut i de folketomme Reading-gatene. Etter festlighetene dagen før fremsto byen denne morgenen nærmest som en spøkelsesby. Jeg fant i hvert fall raskt en taxi som jeg beordret i retning Reading West, da det for visse avganger fortsatt var buss for tog mellom Reading og Reading West. Ved å heller ta taxi den korte turen dit ut hadde jeg kunnet unne meg 15-20 minutters ekstra søvn, og det skal man ikke kimse av etter en kveld ute på byen med gutta. Første tog-etappe gikk denne morgenen opp til Birmingham New Street, der jeg byttet til nytt tog for å ta meg til Preston.
Jeg har flere ganger på mine reiser møtt groundhopper og Rangers-fan Anthony; både i Stockport, Stalybridge, og senest i Bacup. Han holder til i nettopp Preston, der jeg nå skulle unnagjøre dagens andre togbytte, og hadde varslet at han muligens ville benytte seg av samme tog videre herfra, da han som meg hadde valgt seg storkampen i Conference North denne dagen. Rett etter at jeg byttet i Birmingham tok han imidlertid kontakt for å fortelle at han hadde bestemt seg for å heller kjøre til Barrow sammen med sitt kvinnelige følge, så ved ankomst Preston satt jeg meg alene på toget som hadde Barrow-in-Furness som endestasjon. Dette er ikke akkurat noe hurtigtog, der det etter å ha passert Lancaster snegler seg vestover mot kysten av det sørlige Cumbria, og utover Furness-halvøya.
Helt i rute ankom toget sin endestasjon klokka 13.24, og jeg kunne stige av og haste den korte veien opp til Maindee Guest House for å sjekke inn. Kineseren som åpnet virket ikke å skjønne stort av hva som foregikk, men hans kone hadde snart fått sjekket meg inn, og et par minutter senere strøk jeg på dør. Barrow-in-Furness er en by med rundt 55 000 innbyggere, beliggende helt sørvest på Furness-halvøya i det sørlige Cumbria. For to hundre år siden var dette kun en liten landsby, men stedet så en drastisk vekst under den industrielle revolusjon. Ikke minst var jernbanens ankomst viktig i byens utvikling. På slutten av 1800-tallet var byen som på folkemunne kun kalles Barrow hjemsted for verdens største stålverk. Det beskyttende sundet mellom byen og øya Walney Island har også sørget for at skipsverftsindustrien hadde perfekte forhold, og i nyere tid var det spesielt produksjon av atomubåter for den britiske marine som satt byen på kartet.
Barrow har historisk sett hørt til grevskapet Lancashire, noe den røde rosen i fotballklubbens logo vitner om, men sorterer nå altså under Cumbria. Anthony hadde ankommet en god stund før meg, og rapportert om at han hadde møtt på øsende regnvær like nord for Lancaster. Men selv om jeg hadde sett regnet piske mot togvinduene på toget, hadde regnet tydeligvis gitt seg før min ankomst i Barrow. Likevel var det ikke spesielt trivelig da det var synlige dammer på bakken, og vinden blåste nokså heftig mens jeg orienterte meg frem til Barrows hjemmebane Holker Street, som ligger ved enden av veien med samme navn. Etter at klubben i fjor fikk ny eier i form av en amerikansk multi-milliardær som varslet oppgradering av klubbens stadion, fant jeg ut at tiden var inne for en visitt før dette realiseres, og dette var en fin dag å gjøre det på.
Tabelltoer Barrow var nemlig vertskap for ledende AFC Fylde, der de nyopprykkede gjestene lå foran med bedre målforskjell og med en kamp mindre spilt. Dermed var det et viktig oppgjør jeg skulle være vitne til, og etter en liten runde rundt utsiden av anlegget gikk jeg for å betale meg inn. Inngangen til klubbens egen bar ved navnet Crossbar er imidlertid på utsiden, så jeg lot dette vente og gikk heller inn i klubbhuset der den nevnte baren entres via en trapp i gangen. I denne gangen satt det også flere personer og solgte billetter bak en skranke, og ved siden av dette hadde man en liten klubbsjappe, der jeg stakk hodet inn for å bytte £3 mot en pin til min samling. Dagens kampprogram var også å få kjøpt der, og for ytterligere £2,50 sikret jeg meg et eksemplar før jeg gikk opp for å finne baren.
Der var det allerede godt besøkt, men etter å ha bestilt meg en pint Kingstone Press til £2,90, fant jeg snart Anthony og Joanna, og slo meg ned sammen med de to. De ser en del av kampene til ambisiøse AFC Fylde, og som vanlig var det interessant å høre deres synspunkter på saker og ting. De fleste vil kanskje vite at AFC Fylde er identisk med klubben som i 2008 vant FA Vase under navner Kirkham & Wesham, før de i forkant av den påfølgende sesongen byttet navn til AFC Fylde. Klubben ble stiftet i 1988 da de to klubbene Kirkham og Wesham slo seg sammen. De hadde i en årrekke dominert West Lancashire League (sju titler og en 2. plass på de siste åtte sesonger!) da de i 2007 tok steget opp i North West Counties League, og altså vant FA Vase i sin debutsesong på step 6. Samtidig suste de gjennom NWCL på rekordtid med to titler og opprykk på rad, slik at de var å finne i Northern Premier League Division One. Tre år brukte de på å vinne tittelen i NPL 1 North og rykke opp i NPL Premier, og etter ytterligere to år rykket de våren 2014 altså opp igjen etter seier på straffesparkkonkurranse over Ashton United i playoff-finalen.
Det er altså en nyopprykket klubb man har med å gjøre, men de har aldri lagt skjul på sine voldsomme ambisjoner. Allerede i en årrekke har de hatt et uttalt mål om spill i Football League innen 2022, og etter at dette først ble gjerne ble møtt med hånlatter, må man snart begynne å ta Fylde-klubben på alvor. Mannen på pengesekken som har vært drivkraften hadde i følge Anthony først kontaktet eierne av Blackpool med tanke på et kjøp av klubben. Da han hadde blitt blankt avvist der, hadde han forsøkt seg hos Fleetwood Town, som for øvrig også de har gjennomført en eventyrlig klatring i pyramiden de senere år. Heller ikke der fikk han napp, så da valgte han å kjøpe ta over den lille klubben Kirkham & Wesham, så nå altså under navnet AFC Fylde er i ferd med å muligens klatre opp på non-leagues øverste nivå.
Noen vil vite at AFC Fylde også vil flytte videre fra Kellamergh Park ved å bygge et nytt moderne stadion med en kapasitet til 6 000 tilskuere, og dette understreker jo klubbens ambisjoner. Planene er godkjent, og man håper nå på byggestart ved Mill Farm i løpet av februar eller mars. De har forhåpninger om å kunne flytte inn om et års tid fra nå, men det er kanskje mer realistisk å ta sikte på starten av 2016/17-sesongen..? En annen side av saken er hvordan de skal fylle det nye store anlegget, når de eksempelvis forrige sesong hadde et tilskuersnitt på 314 på sine hjemmekamper. I samtaler med Anthony har han også flere ganger tidligere luftet en interessant teori rundt valget av klubbnavn. Kystområdet mellom Preston og Blackpool kalles Fylde-kysten, og håpet er vel å kapre supportere herfra. Anthonys teori er imidlertid at navnet vil kunne støte fra seg potensielle supportere med Preston-sympatier, da de forbinder Fylde-navnet med Blackpool…og disse to er IKKE spesielt gode venner. Men muligens vil man kunne lokke flere lokale på kamp med en enklere beliggenhet ved Wesham, da dagens Kellemargh Park ligger temmelig håpløst til utenfor Warton. Og ikke minst er det jo en kjensgjerning at med suksess kommer det også flere folk snikende.
Hva gjelder Barrow er det selvsagt en historisk sett langt større klubb, med en lang historie i Football League, der de var medlem fra 1921 til 1972. Bortsett fra tre sesonger i tredje divisjon helt på tampen av 1960-årene hevdet de seg imidlertid aldri over ligaens kjellerdivisjon. På den tiden fungerte det slik at de fire som kom sist i Football League måtte stille til gjenvalg der de ble utfordret av non-league klubber som hadde ambisjoner om spill i Football League. Og i 1972 var Barrows tid i Football League over da de ble stemt ut til fordel for Hereford United. Siste visitt på non-leagues øverste nivå varte i fem sesonger og endte i 2013, men med den nevnte nye eieren er det nå ny optimisme i Barrow. Denne amerikaneren Paul Casson er født og oppvokst i nettopp Barrow, og ønsker å bringe klubben tilbake til Football League.
Undertegnede må likevel innrømme å ha vært litt skeptisk da Casson krevde total kontroll over klubben for å gjøre sin investering, men da han er tidligere Barrow-gutt som hevder å ha fulgt Barrow i 47 år etter å ha sett sin første kamp på Holker Street som 8-åring, får vi da håpe og (inntil videre) tro at han i motsetning til den gemene hop av utenlandske eiere har edle hensikter. Det var uansett på tide å betale seg inn, så vi tømte glassene og brøt opp. Anthony og Joanna hadde allerede sikret seg en billett, så de gikk rett inn mens jeg stilte meg i køen nede i første etasje. £13 fattigere kunne også jeg omsider passere vaktene ved telleapparatene på Crossbar End, og ta en kikk rundt på anlegget.
Holker Street har vært Barrows hjemmebane siden 1909, og tok seg enda bedre ut i tidligere år, før de nokså falleferdige tribunene ble revet i løpet av 1970-årene, etter klubbens exit fra Football League. Tidligere hadde man eksempelvis en flott hovedtribune i tre, som ble skadet av en tysk bombe under andre verdenskrig, for deretter å bli reparert med trevirke fra en forlist båt! På den tiden klubben ble stemt ut av ligaen ble Holker Street en kort periode også benyttet til speedway; noe som i tillegg til svake sportslige resultater og en geografisk isolert beliggenhet antas å ha vært medvirkende til FL-exiten, der dette ikke var videre populært hos andre klubber og supportere. Også i non-league var kombinasjonen med speedway svært upopulær blant andre klubber, og etter kun to år var det et avsluttet kapittel, og tribunene ble flyttet nærmere banen.
Crossbar End, der jeg kom inn, går også tradisjonelt under navnet Steelworks End. På den ene siden er det her en mindre ståtribune, mens kortsiden for øvrig domineres av klubbhuset som bidrar til å dra ned det estetiske inntrykket noe. Sett herfra har man på venstre langside, ut mot Wilkie Road, hovedtribunen som ble åpnet så sent som i 1998. På sidene av sittetribunen Main Stand er det små ståtribuner og hard standing. Motsatt langside kalles Popular Side, og her finner man anleggets eneste ståtribune under tak, der man har tak over hodet på det aller meste av ståtribunen som strekker seg hele banens lengde. I enden følger den på flott vis svingen over på bortre kortside, Holker Street Terrace. Dette er tradisjonelt hjemmefansens tribune, tross mangelen på tak over hodet, men i disse dager blir den gjerne gitt bortefansen i de tilfeller der publikum segregeres. Alt i alt er Holker Street slett ikke verst, selv om jeg muligens forventet noe enda gjevere, og spesielt like jeg godt ståtribunen på Popular Side og måten den svinger over i Holker Street Terrace på. Jeg er i hvert fall glad jeg fikk besøkt anlegget før den varslede oppgraderingen, som i disse dager dessverre ofte er ensbetydende med «vandalisering».
Det ble tid til en tur i matutsalget før avspark, og etter å ha betalt £3 for en cheeseburger med ekstra bacon tok vi oppstilling et godt stykke ned på Popular Side. AFC Fylde hadde vunnet det omvendte oppgjøret på Boxing Day, og Barrow var nå ute etter hevn. På et godt besøkt Holker Street hadde hjemmelaget medvind i første omgang, og de fikk også fikk de første sjansene. Men etter at både Danny Livesey, Jason Walker og James Ellison hadde avsluttet over eller utenfor, var det gjestene som tok ledelsen. Fylde-spiss Danny Lloyd.McGoldrick hadde like i forveien fått det gule kortet for filming da han falt litt for lett på vei inn i feltet etter å ha blitt spilt gjennom av Liam Tomsett, men nå var rollene byttet om da han spilte fri Tomsett. Midtbanespilleren fra Ulverston (like i nærheten av Barrow) gjorde ingen feil, satt ballen mellom beina på Barrow-keeper Tony McMillen, og det sto 0-1 etter drøye ti minutter.
Vertene hadde nå en vanskelig oppgave mot et svært godt organisert Fylde-lag, og det ble lengre mellom sjansene. Barrow virket meget omstendelige i sitt angrepsspill, og dette endte stort sett med at tilsynelatende nervøse Barrow-spillere mistet ballen og måtte starte på nytt. Men plutselig hadde de en god periode rundt halvtimen ut i kampen, da de også trodde de hadde utlignet. Etter et frispark fra Johnny Gorman headet Jason Walker i tverrliggeren. Returen ble på nytt headet i tverrliggeren og ned av James Ellison, og da Simon Grand fikk kjempet ballen over streken mente dommeren at han hadde brukt hånden, og annullerte dermed målet. Kun sekunder tidligere hadde spissen Andy Cook blitt glimrende spilt gjennom av Gorman, men alene med keeper Ben Hinchcliffe ble han plutselig og til store protester vinket av for offside. Cook var snart på farten igjen, men skjøt like utenfor, og samme skjebne led Jason Walker da han headet over, etter at målscorer Tomsett hadde brent en sjanse for gjestene. Dermed kunne pause-forfriskninger inntas på stillingen 0-1 etter en nokså tett og jevn affære.
Barrow er en av klubbene som også har en såkalt bottle bar, der det kun selges drikkevarer på flasker og bokser, slik at man har betydelig kortere ventetid. Med lang kø i den ordentlige baren valgte vi å benytte oss av dette. Men med mangel på ordentlig cider (jeg nekter å anerkjenne Magners på flaske som annet enn skvip!) nøyde jeg meg først med en Fanta, før jeg ombestemte meg og valgte meg en lokal ale fra Ulverston Brewery. Vi var enige om at det tross alt ikke var helt ufortjent at bortelaget ledet, selv om Barrow hadde vært nære på. Noen hjemmesupportere vi snakket kort med delte også vår oppfatning om at det virket være noe anspent og forknytt over Barrow-spillerne. Om AFC Fylde var like godt organisert i andre omgang, ville de ha en voksen oppgave foran seg. For første gang på turen min fikk jeg også regn på kroppen da vi kom ut igjen og gikk for å stille oss nederst på Popular Side.
Andre omgang startet tamt, og gjestene hadde få problemer med å forsvare seg mot en lite oppfinnsomt Barrow som hadde en del ball, men som slet med å spille seg frem til sjanser. Det virket rett og slett som om AFC Fylde hadde full kontroll. Da var det faktisk mer “drama” på tribunen, der regnet snart økte og kom feiende sidelengs i voldsomme vindkast. Vi beveget oss under tak…vel, bortsett fra Anthony som ble stående igjen fem-ti minutter, og hevdet at ekte gutter fra nord ikke trenger slik luksus. Det tok rett og slett tjue minutter før vi så andre omgangs første sjanse da Fylde-backen Adam Sumner løp med ballen fra egen banehalvdel, men hans skudd ble reddet av keeper McMillan. Kun to minutter etter fikk gjestene en kjempesjanse da Danny Rowe vant ballen og fant Lloyd-McGoldrick, men sistnevnte avsluttet utenfor med Richie Allen langt bedre plassert.
Det gikk imidlertid ikke lenge før The Coasters doblet sin ledelse med tjue minutter igjen å spille. Danny Rowe la inn, og Richie Allen headet i mål til 0-2. Jeg sto vel med en følelse av at det var avgjørelsen, men kanskje var det dette Barrow trengte, før snart våknet de til liv. I det 77. minutt fikk de sin redusering etter et frispark rett utenfor Fylde-feltet. Jason Walkers skudd ble blokkert, men ballen falt ned hos Paddy Lacey som på volley dundret inn 1-2. Nå hadde The Bluebirds fått blod på tann, men det var først da vi gikk inn i de siste fem minuttene at det virkelige stormløpet begynte. Mens Barrow hadde gjestenes felt under beleiring kunne Richie Allen satt spikeren i kista med to minutter igjen, men etter å ha rundet keeper presterte han på utrolig vis sette ballen utenfor det åpne målet. Tre minutter på overtid kunne det straffet seg da Barrow nesten utlignet, men Fylde-keeper Hinchcliffe leverte en fantastisk redning da han med nød og neppe fikk avverget Sam Sheridans frispark til corner.
Dermed endte det 1-2 foran hele 1 838 tilskuere, og AFC Fylde rykket fra på tabelltoppen. Sammen med Anthony og Joanna inntok jeg igjen Crossbar, der skuffede hjemmefans hadde samlet seg. Der ble det tid til en siste pint før de to satt kursen tilbake mot Preston. Selv unnet jeg meg nok en pint før jeg spaserte tilbake mot sentrum i det ufyselige været. Heldigvis hadde i det minste regnet nå avtatt igjen, og stoppet snart fullstendig. Inne i sentrum stoppet jeg opp for å ta en kikk på statuen av byens fotball-helt; Liverpool-legenden Emlyn Hughes. Deretter ble det en pitstop på puben The Furness Railway, hvor en porsjon gammon ble skylt ned med en pint Strongbow før jeg returnerte til Maindee Guest House for en tidlig kveld. Jeg hadde tross alt en tidlig start også dagen etter.
English ground # 225:
Barrow v AFC Fylde 1-2 (0-1)
Conference North
Holker Street, 1 January 2015
0-1 Liam Tomsett (11)
0-2 Danny Rowe (71)
1-2 Paddy Lacey (77)
Att: 1 838
Admission: £13
Programme: £2,50
Pin badge: £3
Next game: 02.01.2014: Thetford Town v Ely City
Previous game: 30.12.2014: Aveley v Tilbury
