Mandag 29.12.2014: Yeovil Town v Leyton Orient
Siden det var romjul var det ikke frokost før fra klokka halv ni, og jeg hadde til hensikt å forlate Weymouth med 08.53-toget, men min vert hadde laget klar en nistepakke til meg som jeg kunne ta med på toget. Det som skulle vise seg å bli en frustrerende dag startet med at jeg satt meg på det nevnte toget til Bristol Temple Meads, der jeg etter planen skulle bytte tog på ferden til Stoke-on-Trent. Planen var å se Newcastle Town v Mickleover Sports i Northern Premier League Division One South, men utsiktene hadde allerede i noen dager vært dystre. Dagen før hadde klubben postet et bilde av deres Lyme Valley Stadium som lå under et teppe av snø, og de var nokså pessimistiske. En av alternativene denne dagen var Yeovil Town, og en stund etter at jeg på denne togturen passerte nettopp Yeovil fikk jeg bekreftet at dagens kamp i The Potteries nå allerede var avlyst. På tide med plan B.
Heldigvis kunne jeg uten kostnad avbestille mitt hotell i Stoke frem til klokka 14, og etter at det var gjort slo jeg meg ned på stasjonspuben på Temple Meads for å vurdere alternativene. I Berkshire lokket Binfield med lokalderby mot Bracknell Town, og en rekke groundhoppere fra både inn- og utland hadde meldt sin ankomst til Stubb’s Lane. Min kompis Marc kjenner godt Binfield-manager Roger Herridge, og via ham fikk jeg vite at man fortsatt hadde tro på kamp. Roger lovet å sjekke opp, og jeg bestemte meg for å ta sjansen og satt meg på toget til Reading. Allerede før ankomst kunne imidlertid Roger fortelle at det ville bli holdt en pitch inspection i halv fire tiden, så mens jeg ventet på resultatet av denne, slo jeg meg ned på Reading-puben The Monks’ Retreat der jeg benyttet ventetiden til å saumfare Readings hotellutvalg for dagen.
Snart kom meldingen jeg hadde fryktet. Også lokaloppgjøret i Binfield var avlyst, og nå var gode råd dyre. Siste alternativ var nå Yeovil, og jeg tok en rask diskusjon med meg selv om hvorvidt jeg virkelig skulle gidde å stresse den lange veien dit ned. Jeg kom fort til den konklusjonen at det måtte være et bedre alternativ enn å furte i Reading, selv om Marc forsøkte å lokke meg med ut i Wokingham. Det var i romjula buss for tog på flere av avgangene mellom Reading og Reading West, men for å rekke toget jeg nå var avhengig av kastet jeg meg i en taxi som raskt fraktet meg ut til Reading West. Der holdt jeg av alle ting på å miste toget da jeg stilte meg på feil perrong (i motsetning til normalt var det tydeligvis helt vilkårlig hvilken perrong de forskjellige togene kom på, og av gammel vane stilte jeg meg på perrongen som normalt betjener tog mot Basingstoke etc). Heldigvis sto toget der flere minutter over tiden før det tøffet av gårde med undertegnede ombord, etter at jeg hadde innsett realiteten og i siste liten fått beinflydd over plattformen.
Etter et hurtig togbytte i Basingstoke benyttet jeg reiseveien til å booke overnattingsstedet jeg hadde sett meg ut i Yeovil, og like før klokka halv sju kunne jeg stige av på Yeovil Junction. Yeovil betjenes av to stasjoner, men både denne og Yeovil Pen Mill ligger på helt andre siden av byen i forhold til fotballstadionet, og et godt stykke utenfor sentrum. Faktisk ligger Yeovil Junction så langt utenfor Somerset-byen at den inntil ganske nylig faktisk lå i et annet grevskap – nemlig Dorset! Heldigvis sto det en taxi der, slik at jeg raskt fikk drosjekusken til å sette kursen mot sentrum og puben The Globe & Crown. Jeg fikk i all hast sjekket inn og slengt fra meg pikkpakket før jeg strøk på dør og strenet ned til nærmeste taxiholdeplass.
Yeovil ligger helt sørøst i grevskapet Somerset, omtrent seks og en halv norsk mil sør for Bristol. Byen har et innbyggertall på rundt 40 000, og var tidligere et sentrum for hanskeindustrien – noe som har gitt fotballklubbens dens kallenavn ‘The Glovers’. Senere har andre næringsveier tatt over, og spesielt gjelder dette forsvarsindustrien som fortsatt er viktig i byen. Dette var også grunnen til Yeovil ble offer for tyske bombinger under andre verdenskrig. Taxituren bekreftet det jeg allerede visste; at det var nokså lang vei ut til handelsparken der Huish Park ligger. Men snart kunne jeg med drøye tre kvarter til avspark oppsøke billettluka for å slå kloa i en billett. Jeg valgte meg hjemmefansens ståtribune bak det ene målet, men jeg vil hevde at £25 for anleggets billigste billetter på dette nivået grenser til noe bortimot landeveisrøveri.
Dagens kamp dreide seg om ligapoeng i League One, og Leyton Orient var motstander. Skjønt det skulle man kanskje ikke tro når man så klubbsjappa, som nærmest bugnet over av produkter spesielt produsert for den kommende FA Cup kampen mot Manchester United. De hersens half and half produktene var å se overalt, og man hadde ikke nøyd seg med skjerf. Både luer, kopper, pins og rekke andre produkter var produsert for supportere som tilsynelatende holde med begge lag(?). Jeg nøyde meg med å plukke ut en ordinær pin med klubbens logo, fikk omsider avlevert mine £3, og betalte 20p til en kar som sto med en bunke team sheets. I den forbindelse er det noe pussig at mens ligaklubber som absolutt burde ha råd til å dele ut slikt gratis tar seg betalt for det, mens man lenger nedover i pyramiden gjerne ser at små klubber som ikke har rare økonomien med glede deler de ut gratis. Uansett fikk jeg tatt noen bilder av anleggets eksteriør før jeg entret tribunen med sponsornavnet Thatchers Gold Stand.
Huish Park har vært klubbens hjemmebane siden de 1990, da de flyttet fra langt mer sjarmerende og sentrumsnære The Huish, som var beryktet for sin skrånende gressmatte. Det nye anlegget er langt fra like sjarmerende, og fremsto for meg som nokså anonymt. Det jeg først og fremst har å si godt om Huish Park er at de fortsatt i det minste har to ståtribuner, og således var kanskje nedrykket våren 2014 en positiv ting, da et lengre opphold i Championship ville medført tullete krav om et all seater stadion. En av disse ståtribunene er tribunen jeg hadde valgt meg, og dette er anleggets eneste ståtribune under tak. På motsatt kortside står bortefolket under åpen himmel, og jeg tok meg i å håpe på øsende regnvær av bibelske proporsjoner når ManU-supporterne en snau uke senere skulle stå her.
Begge langsidene er moderne sittetribuner av den lite spennende typen. Til høyre for meg hadde jeg East Stand, der en del av bortesupporterne også er tildelt en liten seksjon nærmest bortetribunen på den andre kortsiden. På motsatt langside er Main Stand nokså identisk, med det unntaket at den har en rekke VIP-bokser i bakkant. Alle anleggets tribuner har også fått (selvsagt stadig skiftende) sponsornavn; det ene mer usjarmerende enn det andre. På tribunen rundt meg virket det ut fra samtalene som om en stor del av supporterne var mest opptatt av den kommende FA Cup kampen mot det store «forretningsimperiet» fra nordvest, mens andre hevdet nervøst at dagens kamp helst burde vinnes om klubben skal begynne å plukke poeng for å ta seg ut av nedrykkssumpa de har havnet i.
Forrige sesongs snarvisitt i Championship bekreftet vel kanskje at det var et steg for mye for den lille Somerset-klubben, som etter nedrykket igjen er involvert i ny nedrykksstrid. Tross alt har man kun spilt i Football League siden 2003, men før den tid var Yeovil kjent som en av de mest kjente non-league klubbene, og en virkelig giant killer. Ingen non-league klubb har vel slått ut flere klubber fra Football League enn nettopp Yeovil Town, og de har flere ganger tatt seg langt i FA Cupen. Ikke minst i 1947/48-sesongen, da de blant annet slo ut selveste Sunderland før de først i femte runde omsider måtte gi tapt for Manchester United foran 81 000 tilskuere på Maine Road i Manchester.
Yeovil Town lå som tabelljumbo med kun 20 poeng på 22 kamper, og hadde tre poeng opp til Crawley Town på sikker plass. På tredje siste plass lå dagens motstander Leyton Orient to poeng foran sitt vertskap, men etter forrige sesongs gode innsats mistenkte jeg muligens at de burde være noe bedre enn tabellplasseringen tilsa. Det er dog noe som heter at tabellen ikke lyver.. En eventuell vinner av dette oppgjøret ville uansett ta seg opp på sikker plass på bekostning av Crawley Town. Med manager Gary Johnsons heltestatus i Yeovil var det for øvrig litt overraskende å høre folk mumle lavmælt om at det kanskje var på tide å skille lag med ham.
Kampen ble sparket i gang, men underholdningen uteble på en iskald Huish Park. Det var innledningsvis en nokså tam affære som utspilte seg, og det var langt mellom sjansene i en omgang der mye av spillet foregikk på midtbanen. Orient hadde tidlig mye ball, mens halvsjansene stort sett ble skapt av Yeovil. Tom Eaves og James Hayter avsluttet utenfor målet, mens Orient-keeper Gary Woods hadde få problemer med avslutninger fra Ajay Leitch-Smith og Hayter. Stephen Athurworrey trodde han hadde gitt The Glovers ledelsen da hans volley fant nettmaskene etter et drøyt kvarter, men linjemannen hadde vinket for offside.
Det gikk ytterligere ti minutter før Orient skapte sin første sjanse, men Bradley Pritchard imponerte ikke med sin avslutning som gikk rett i klypene på Yeovil-keeper Jed Steer. Med drøyt ti minutter til pause var det imidlertid Pritchard som la innlegget som fant en umarkert Chris Dagnall på bakerste stolpe, og han kunne stange londonerne i ledelsen med sitt åttende mål for sesongen. 0-1! Etter dette var det usedvanlig tamt i Somerset-kulda, og det virket som om begge lagene bare tuslet rundt og ventet på pausen og varmen i garderobene. Yeovil slipper heldigvis fortsatt tilskuerne ut for å røyke i pausen, og dette benyttet jeg meg av før jeg slo fra meg tanken om å stille meg i den lange matkøen, selv om det egentlig fristet med en Bovril i kulda.
Andre omgang startet noe friskere, men vertenes Stephen Arthurworrey hadde på seg ryggsekken da han avsluttet over fra god posisjon. På motsatt banehalvdel holdt Chris Dagnall på å score sitt andre etter et langt innkast, men Ben Nugent fikk på akrobatisk vis klarert på streken. Også Bradley Pritchard kunne doblet Orients ledelse, men hjemmekeeper Steer vartet opp med en god redning. De måtte imidlertid ikke vente altfor lenge. Steer måtte gi retur på et skudd fra Dean Cox, og veteranen Kevin Lisbie var frempå og satt ballen i mål. Timen var passert, og det sto 0-2.
Det virket nesten som om Yeovil-spillerne allerede hadde tankene på det kommende cupoppgjøret, for de fremsto spesielt i andre omgang som svært svake, og Orient-keeper Woods måtte drive med tøy og bøy for å holde varmen. Innbytter Josh Innis fikk imidlertid en glimrende ball fra Nathan Smith, men klarte ikke å strekke seg tilstrekkelig til å få foten på ballen. I stedet satt Orient spikeren i kista med fem minutter igjen, da David Mooney la tilbake til Dean Cox, som satt inn sitt mål nummer 50 for klubben og fastsatte sluttresultatet til 0-3. Yeovils frustrerende aften foran mål ble vel greit illustrert da både Josh Inniss og Tom Eaves begge gikk for samme ball, og de ødela for hverandre slik at ingen fikk kontakt. Men på det tidspunktet hadde allerede mange av de 4 132 tilskuerne forlatt Huish Park.
Man kan jo undre seg hvor de befant seg, alle de som hadde køet i timesvis for å sikre seg billett til cupkampen mot Manchester-giganten. Samtidig tenkte jeg at mange av bortesupporterne kanskje ikke ville ha så lang reisevei den dagen, slik de onde tunger kanskje har rett i. De Celtic-lignende fargene gjør det ikke spesielt enkelt å like Yeovil, men mens et og annet rop om «Johnson out!» for første gang ble hørt på Huish Park, ønsket jeg mine sidemenn oppriktig lykke til i den kommende FA Cup kampen, og forlot Huish Park. Det skulle imidlertid vise seg langt vanskelige enn forventet! I etterpåklokskapens navn burde jeg da også forhåndsbestilt taxi, for det er overhodet ingen offentlig transport herfra tilbake mot sentrum – i hvert fall ikke etter kveldskamper.
Første firma jeg ringte fortalte om ventetid på halvannen time, og ditto selskap nummer to. Alle gode ting burde kanskje vært nummer tre, men jeg valgte dessverre å bestille taxi til tross for en varslet ventetid på en halv time. Tre kvarter senere ringte jeg for å purre, og en irritert person i andre enden bjeffet om at jeg ville bli oppringt når de var der. Ytterligere en halv time senere var det jeg som var irritert, men nå fikk jeg beskjed om at taxien hadde vært der allerede. Selv Orients lagbuss og alle supportere og klubbrepresentanter hadde for lengst forlatt området, så jeg ville garantert visst om dette var tilfellet, men han la rett og slett på røret! Andre selskap meldte om fortsatt ventetid på bortimot halvannen time, men en av de hevdet at jeg med rask gange kunne gå inn til sentrum på 35-40 minutter.
Kulda var medvirkende til at jeg også gikk svært raskt da jeg i raseri lot apostlenes hester bære meg mot sentrum. Google Maps vitnet om en anslått gangtid på 50 minutter, men jeg endte opp med å gå de på 30-35 minutter, og passerte mot slutten av turen Tesco-supermarkedet som ligger der Yeovil Town en gang spilte på gamle The Huish. Dessverre er deres nye anlegg et godt eksempel på at dagens fotballklubber dessverre ser på det som «fremskritt» å flytte til avsidesliggende nybygg med en beliggenhet som man nærmest er avhengig av bil for å ta seg til. Puben der jeg hadde rom var for lengst stengt for kvelden da jeg returnerte, og dermed fikk jeg heller aldri spurt om WiFi-passordet. Jeg fikk da til slutt sett en kamp denne dagen, men etter denne dagen håper jeg vel at mitt første besøk ved Huish Park også blir mitt siste!
English ground # 224:
Yeovil Town v Leyton Orient 0-3 (0-1)
League One
Huish Park, 29 December 2014
0-1 Chris Dagnall (34)
0-2 Kevin Lisbie (62)
0-3 Dean Cox (85)
Att: 4 132
Admission: £25
Programme: £3
Pin badge: £3
Next game: 30.12.2014: Aveley v Tilbury
Previous game: 28.12.2014: Weymouth v Arlesey Town
