Weymouth v Arlesey Town 28.12.2014

 


Søndag 28.12.2014: Weymouth v Arlesey Town

 

Etter en god natts etterlengtet søvn var jeg frisk og rask da det var tid for å forlate Eastbourne med 07.55-toget til London. Ved Clapham Junction hoppet jeg av og byttet til toget som skulle ta meg til endestasjonen i Weymouth. Ved visitten i Eastbourne dagen før kunne jeg fått nesten en times kortere reise til Weymouth denne dagen ved å heller overnatte i Brighton, men Eastbourne bød ikke uventet på rimeligere overnatting, samtidig som jeg ved mine tidligere besøk i byen aldri helt har likt meg noe særlig i Brighton. Mens jeg vekslet på å ta meg en blund og å lese i den medbragte boka mi tok vi oss sakte men sikkert nedover mot Dorset, og like etter klokka halv ett kunne jeg etter fire timer og førti minutter på reisefot stige av i Weymouth.

 

Weymouth ligger ved den engelske kanal, nærmest som en utpost helt sør i grevskapet Dorset – en drøy norsk mil sør for Dorchester. Weymouth har et innbyggertall på drøyt 50 000, og det er en typisk seaside resort der turismen er alfa og omega. Spesielt om sommeren kommer det haugevis av turister for å nyte byens flotte strender. I tillegg er havna viktig, og herfra går det ferjer til blant annet kanaløyene Guernsey og Jersey. Weymouth ligger dessuten midt på den 155 km lange kyststripa som strekker seg fra Swanage til Exmouth, og som kalles Jurassic Coast. Jeg hadde jo så sent som en måned i forveien hatt en frustrerende dag her i Weymouth, da jeg ble offer for avlysning(er) da jeg hadde planer om å se toppoppgjøret mellom Weymouth og Poole Town – et oppgjør som har fått navnet «El Jurassico».

 

Værmeldingen hadde uken i forveien skapt visse bekymringer, men hadde senere heldigvis bedret seg, og med den herlige dagen man nå hadde i Weymouth kunne vel selv ikke etter hvert pysete engelske dommere finne påskudd til å avlyse?! Etter å ha spasert de få minuttene til Gresham Hotel, beliggende langs strandpromenaden, fant jeg døra låst og med en lapp som informerte om at eieren var ute et raskt ærend. Derfor satt jeg meg på benken ute på verandaen og nøt sola mens jeg leste litt. Innsjekking var egentlig ikke før klokka 14, men da den trivelige innehaveren ankom et snaut kvarter senere, hadde han allerede rommet klart, slik at jeg kunne slenge fra meg bagen og sette kursen mot Wessex Stadium ved hjelp av taxi.

 

Drosjekusken slapp meg av utenfor Wessex Stadium, som også går under navnet Bob Lucas Stadium, til ære for en tro tjener som i en årrekke hadde vervet som klubbpresident, men som til slutt tapte kampen mot kreften. Det ble innviet i 1987, på tomten til byens gamle speedwaybane, etter at klubben mistet sin gamle hjemmebane Recreation Ground til en supermarkedkjede. Som så mange andre nye anlegg ligger det et godt stykke utenfor sentrumskjernen, men til å være et såpass nytt anlegg tar det seg utrolig nok svært godt ut. Ved min forrige (og skuffende) visitt så jeg ikke annet enn anleggets eksteriør, men etter å ha tatt noen nye bilder av dette, betalte jeg meg inn med £11 og kunne omsider ta en nærmere kikk på det som befant seg på innsiden.

 

Jeg klager til stadighet over hvor ufattelig nitriste og kjedelige de moderne fotballstadioner er (både i PL/FL og i non-league), og hvordan selve evnen til å bygge noe som faktisk er interessant og har karakter dessverre synes å ha gått tapt en gang i løpet av 1960- eller 1970-årene. Det nærmeste på mine turer hadde kommet et nybygg som virkelig fant i smak var vel det nåværende stadionet i Ilkeston, selv om heller ikke det fikk blodet til å bruse voldsomt. Jeg har imidlertid i lengre tid vært klar over at Weymouths stadion var et unntak, og jeg har en stund ønsket meg hit. Men da jeg først befant meg på Wessex Stadium fremsto den som enda flottere enn forventet, selv om jeg selvsagt har sett et utall bilder herfra.

 

Jeg kom inn på en av flankene på langsiden som domineres av hovedtribunen, og etter å ha betalt £2 for et kampprogram, kunne jeg ta fatt på min runde rundt banen, som denne gang gikk mot klokka. Er det noe jeg liker så er det ståtribuner som følger svingen i hjørnene, og dette er tilfelle i alle fire hjørnene på Wessex Stadium. Hovedtribunen er opphøyet fra bakken og entres via trapper i forkant og på sidene. På begge sider av denne sittetribunen er det ståtribuner på flankene. De øvrige tre sidene er nokså identiske, med flotte ståtribuner med bølgebrytere i klubbens farger som bidro til å ytterligere forsterke mitt god førsteinntrykk. På midten av disse tre sidene har tilskuerne tak over hodet, mens man på flankene står under åpen himmel. For øvrig tok Weymouth med seg de gamle klassiske flomlysmastene fra sin gamle bane da de flyttet til Wessex Stadium.

 

Det er med en viss undring jeg leser den normalt svært så «stadion-kyndige» Peter Miles’ lite entusiastiske vurdering av anlegget i sin ypperlige bok «Homes of Non-League Football», der han mener at Weymouth nok ser med misunnelse på rivalen Dorchester Towns enda nyere anlegg, som han hevder har langt mer karakter. Andre erfarne britiske groundhoppere jeg har snakket med har da også uttrykte undring over dette, og mange mente at de (som meg) foretrakk Wessex Stadium. Nå har jeg riktignok ikke ennå besøkt Dorchester Towns nye Avenue Stadium, men jeg har da sett en rekke bilder, og også sett det fra toget ved flere anledninger. Når det er sagt, ser Avenue Stadium også flottere ut enn det aller meste av nye stadioner, men jeg holder likevel personlig en knapp på Wessex Stadium. Likevel…det spørs om ikke en visitt til Weymouths gamle Recreation Ground hadde vært enda gjevere.

 

Hovedtribunen huser også det som finnes av kontorer, garderober og den slags, og det var her jeg fant trappa som førte opp til baren i andre etasje. Med en times tid til kampstart var det allerede godt fremmøte, men etter å ha byttet £3 for en boks med Thatchers Gold fant jeg meg et bord og satt meg ned for å bla litt i kampprogrammet. Denne dagen skulle det kjempes om poeng i Southern League Premier Division, og motstander var Arlesey Town som hadde reist den lange veien ned fra Bedfordshire. Og mens vertene kjempet helt i toppen, var gjestene for alvor involvert i nedrykksstriden.

 

Weymouth var allerede før sesongen en av mine (og mange andres) største favoritter til tittelen og opprykk. Klubben var i 1979 med å stifte det vi i dag kjenner som Conference Premier, og tok andreplassen i dens første sesong. I 1989 måtte de ta turen ned, men var i 2006 tilbake i non leagues ypperste selskap. Det ble med tre sesonger, som ble fulgt opp av to strake nedrykk. Nå kan de være på vei tilbake. Poole Town hadde en vanvittig sesongstart, og vil nok imidlertid ha et ord med i laget. I tillegg til sine Dorset-rivaler advarte hjemmefansen jeg snakket med også for Corby Town, som virkelig virker å ha funnet formen. Man ville heller ikke helt avskrive hverken Redditch United eller Truro City.

 

Weymouth hadde brukt Boxing Day til å beseire sine bitreste rivaler Dorchester Town, før det faktisk hadde brutt ut et større slagsmål mellom supportere i baren i Dorchesters klubbhus etter kampen. Dagens kamp mot Arlesey var for øvrig dagens eneste kamp i Southern League, og hjemmelaget kunne med seier innta delt tabelltopp med kamper til gode. En hjemmesupporter jeg snakket med minnet også om at man fortsatt har til gode å oppdatere tabellen ved å trekke fra poeng tatt mot Hereford United, etter sistnevnte klubbs triste skjebne. Dette vil visstnok også være til Weymouths fordel.

 

For Arlesey Town sin del er nok ambisjonene for denne sesongen nå først og fremst begrenset til å beholde plassen. Etter påfyll i baren stakk jeg snuta innom klubbsjappa for å sikre meg en pin (£3,50), og i tillegg endte jeg opp med å betale £3 for DVD og kampprogram fra Weymouths møte med selveste Nottingham Forest i 2005/06-sesongens FA Cup. Ved kontoret på utsiden av klubbsjappa fikk jeg også snappet til meg en stensil med lagoppstillingene, før jeg også fikk tid til å oppsøke matutsalget før kampstart. £4,50 fattigere kunne jeg meske meg med en dobbel cheeseburger med bacon mens jeg tok oppstilling på ståtribunen på den ene siden av hovedtribunen, der man hadde røykeområde.

 

Weymouths nysignering Alec Fiddes fra Weston-Super-Mare startet på bekostning av for Tim Sills, som mange vil huske fra blant annet Aldershot Town og Torquay United. Det var dog en større overraskelse for meg å registrere at min gamle Reading-helt Dave Kitson har returnert til sin tidligere klubb og inntatt en rolle som spillende assistentmanager i Arlesey Town. Han var imidlertid ikke oppført på lagoppstillingen denne dagen, men gjestene startet imidlertid friskt. Grunnet suspensjoner på Jamie Laird og Calvin Brooks, hadde Weymouth sett seg nødt til å gjøre to endringer i sin bakre firer, der Steve Colwell og Sam Poole kom inn. Visse problemer innledningsvis skyldtes kanskje en ny firer der bak.

 

Da Sam Poole ga bort ballen til Nathan Hillaire, stormet sistnevnte inn i feltet og avsluttet like utenfor med sin spisskollega Hallelujah Basmel bedre plassert. Da jeg registrerte sistnevntes temmelig spesielle navn på lagoppstillingen ga det også svar på hvorfor Arlesey-manager Nick Ironton stadig ropte «Hallelujah! Hallelujah!» fra sin posisjon på laglederbenkene. Jeg undret først på om han hadde fått en plutselig religiøs åpenbaring, men så var altså ikke tilfelle. Etter den noe usikre innledningen fikk imidlertid The Terras snart skikk på sakene, og tok sakte men sikkert kontroll over kampen.

 

Etter godt forarbeid av Chris Shephard og Alec Fiddes, ble Blues-keeper Nick Thompson for første gang testet av Alan Kellys skudd. I sin debut fra start fortsatte Fiddes å skape problemer ute på vingen, og et av hans innlegg fant den notoriske målscoreren Stewart Yetton, som avsluttet like utenfor krysset til keeper Thompson. Etter flott samspill med Ashley Wells avsluttet Chris Shephard på mål, men Thompson var raskt nede ved stolpen og fikk avverget. Weymouth fortsatte å male på, og man kunne tydelig se deres spesielt offensive overlegenhet. Men det måtte et straffespark til for at de skulle få hull på den berømte byllen.

 

Alan Kelly gikk i bakken i en duell med Arleseys Dave Curran, og etter å ha konferert med sin linjemann pekte dommeren på straffemerket. Det var vel aldri noen tvil om hvem som skulle ta straffen, og frem steg kaptein Stewart Yetton. Han scoret sikkert sitt tredje straffemål på to kamper, og sendte The Terras i føringen etter drøyt 25 minutter. Yetton, med karakteristisk skjegg og frisyre, var en spiller jeg virkelig hadde sett frem til å ta i øyesyn, da han både for Truro City og nå Weymouth har vært en målgarantist. Han har scoret i majoriteten av kampene han har spilt denne sesongen, men tar da riktignok også straffesparkene.

 

Det var dog intet behov for straffespark da Yetton kun to minutter senere doblet ledelsen med sitt andre. Shephard fikk tid og rom til å legge et presist innlegg som ble kontant headet i mål av Yetton. George Rigg kunne økt ytterligere da han fyrte av et langskudd som smalt i tverrliggeren, og Weymouth virket nærmest å kunne gjøre som de ville. Sekunder senere kontret imidlertid gjestene, og Hallelujah Basmel ble spilt gjennom alene med hjemmekeeper Jason Matthews. Weymouths sisteskanse er også klubbens manager, og han skal kanskje si seg fornøyd med at han slapp med gult kort da han kom ut og la ned Basmel. Etter at begge spillerne måtte få behandling, ble det lagt til flere minutter, men omgangen ebbet ut med hjemmeledelse 2-0.

 

Etter ytterligere pause-forfriskninger i klubbhusets bar tok jeg igjen oppstilling på tribunen idet spillerne kom ut igjen. Weymouth fortsette å dominere, og virket farlige hver gang de var i angrep. Jeg hadde selv satt penger på Weymouth, men om jeg nå kunne satt penger også på at Yetton ville score hattrick ville jeg gjort det. Etter flott forarbeid av Fiddes sendte han imidlertid på ukarakteristisk vis ballen over mål fra svært god posisjon. Vertene hadde lite å fare med, og det var vel nokså typisk for deres dag at da Harley Kelly fikk ballen i god posisjon på sju-åtte meter, klarte han rett og slett ikke å kontrollere ballen. Drøyt ti minutter ut i omgangen kronet Alec Fiddes sin debut fra start ved å sette ballen i mål etter av Yettons avslutning hadde blitt blokkert. 3-0.

 

Med kampen tilsynelatende vunnet valgte man imidlertid snart å ta av Yetton, som til hjemmefansens bekymring virket å holde seg til låret da han trasket av banen. Og da Sam Poole måtte av med en sannsynligvis brukket nese sørget det for ytterlige forsvars-bekymringer, men de suspenderte er i det minste snart tilbake. Weymouth tok foten av gasspedalen mot slutten, og Aresey kunne redusert fra en corner da Nathan Hillaires headet på mål, men midtstopper Chris McPhee sto på streken og fikk headet unna. Og da dommeren blåste av var det med en fortjent seier 3-0 som sørget for at Weymouth ville feire nyttår på delt tabelltopp.

 

Jeg tok en siste forfriskning i baren før jeg bestilte taxi, og fikk slått av noen ord med Stewart Yetton, som kunne berolige supporterne med at selv om han hadde fått føling med en lyskestrekk, ville han være klar til kampen mot sin tidligere arbeidsgiver Truro City på første nyttårsdag. Da jeg – etter å ha sett Alec Fiddes bli tildelt bestemannsprisen – omsider beordret drosjekusken i retning sentrum, valgte jeg meg puben The Swan som neste stoppested. Jeg hadde et ypperlig måltid på The Handmade Pie & Ale House ved min forrige visitt i byen, men de holdt dessverre stengt denne dagen, og dermed ble det i stedet en tradisjonell Sunday roast middag ved Wetherspoons-puben, før jeg gikk returnerte til hotellet via en pitstop på puben The William Henry.

 

Det hadde vært en fin dag i Weymouth, der jeg endelig hadde fått sett fotball på Wessex Stadium. Jeg hadde fått et nytt favorittstadion i kategorien for nybygde anlegg (selv om konkurransen er nærmest totalt fraværende). Jeg skulle imidlertid gjerne hatt litt mer tid på meg i byen, gjerne om sommeren, for å virkelig utforske den koselige byen og dens attraksjoner. Der jeg trakk meg tilbake til hotellsenga registrerte jeg at det allerede så meget stygt ut for morgendagens kamp, da jeg hadde tenkt meg nordover for å se Newcastle Town. Men den tid, den sorg..

 


English ground # 223:
Weymouth v Arlesey Town 3-0 (2-0)
Southern League Premier Division
Wessex Stadium (Bob Lucas Stadium), 28 December 2014
1-0 Stewart Yetton (pen, 26)
2-0 Stewart Yetton (28)
3-0 Alec Fiddes (57)
Att: 668
Admission: £11
Programme: £2
Pin badge: £3,50

 

Next game: 29.12.2014: Yeovil Town v Leyton Orient
Previous game: 27.12.2014: Eastbourne Town v Eastbourne United

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg