Eastbourne Town v Eastbourne United 27.12.2014

 

Lørdag 27.12.2014: Eastbourne Town v Eastbourne United

 

Det var igjen tid for min etter hvert årvisse romjuls- og nyttårstur, og igjen hadde min snille mor tilbudt seg å stå opp i otta for å kjøre meg opp til flybussens holdeplass på E6. Hun hentet meg kvart over fire natt til lørdag, og omtrent tjue minutter senere kunne jeg ta plass på flybussen til Gardermoen. 07.50-flyet til SAS skulle frakte meg til London Heathrow, og allerede før take-off hadde jeg duppet av. Da jeg omsider kom meg gjennom passkontrollen og plukket opp bagasjen, fikk jeg bekreftet National Rail Inquiries’ informasjon om at det ikke ville være tog fra Heathrow før etter klokka 11 denne dagen.

 

Derfor ville første etappe av turen ned til Eastbourne i stedet gå med buss som erstatning for tog. Men jeg gadd rett og slett ikke å vente på denne bussen og bruke overraskende lang tid på den korte veien ned til Feltham. Dermed kastet jeg meg i stedet i en taxi som skysset meg de få kilometerne til Feltham. Det er egentlig bare en rundt fem minutters kjøretur, men når man i tillegg bruker over ti minutter bare på å komme seg ut av det enorme flyplassområdet, så går likevel taksameteret fort i stor-London. I ettertid spørs det dessuten om det ikke var nettopp i denne taxien at jeg klarte å surre bort husnøklene mens jeg gravde i lommene etter £23 (flott start på turen der altså!). Fra stasjonen i Feltham gikk turen snart videre med tog til Clapham Junction, der jeg etter et nytt togbytte kunne legge ut på morgenens siste etappe ned til Eastbourne.

 

Jeg hadde blitt lokket ned til Sussex-kysten av lokaloppgjøret mellom Eastbourne Town og Eastbourne United, men værmeldingene hadde til tider skapt grunn til bekymring for mine kampplaner. Jeg hadde derfor vært i kontakt med David Bauckham (mannen bak den eminente Pyramid Passion siden, og dyktig fotograf som liker å ta bilder til bl.a. sin Flickr-side fra fotballkampene han besøker). Han hadde ikke vært overbevist om at det ville bli kamp, og kunne fortelle at det hadde regnet kraftig i løpet av natten. Men på vei ned til Eastbourne fikk jeg bekreftet at det ble kamp, og jeg spaserte raskt til Sterling Guest House for å slenge fra meg bagasjen. Det var egentlig ikke innsjekking før klokka 14.00, og jeg var rundt timen tidligere ute, men rommet var allerede klart, og snart la jeg ut på spaserturen til The Saffrons.

 

Regnet hadde også gitt seg i god tid før min ankomst, og da sola kikket frem var det en flott desemberdag i Eastbourne. Det passet for så vidt godt da byen titulerer seg som «The Sunshine Coast» og hevder å flest solskinnsdager i Storbritannia. Eastbourne er da også en såkalt seaside resort, der turistnæringen har stått sentralt. Byen ligger i grevskapet East Sussex, drøyt to og en halv norsk mil øst for Brighton, og har faktisk et innbyggertall på snaut 100 000. Rett utenfor Eastbourne finner man dessuten landemerket Beachy Head, som med sine 162 meter er Storbritannias høyeste kalksteinsklippe, og dessuten et av verdens mest «populære» selvmordsplasser! Så var da også det nevnt.. Mine reiseplaner for dagen hadde også blitt snappet opp av en bruker av VGD’s Øvrig Britisk forum som var på fotballtur med sine sønner, og hadde blitt fristet til Eastbourne etter å ha sett mitt kampprogram.

 

På min høyre hånd fikk jeg snart The Saffrons’ karakteristiske inngangsparti ut mot Meads Road, men her var inngangen tydeligvis ikke åpnet ennå. Jeg orienterte meg derfor frem til hovedinngangen fra Compton Place Road, og tok meg derfor forbi cricketbanen som ligger ved siden av fotballbanen. The Saffrons er et kompleks med flere idrettsanlegg, og er nok for de fleste briter mest kjent som cricketstadion. Her spilte Sussex Countys crickethelter flere av sine hjemmekamper i perioden 1896-2000. I tillegg blir det også spilt blant annet landhockey og lawn bowls ved anlegget. Jeg betalte mine £6, og kunne deretter stikke snuta inn på fotballstadionet, etter å ha byttet ytterligere £1,50 mot et kampprogram.

 

The Saffrons ligger idyllisk til i sentrum, men er ellers i seg selv ikke noe spesielt interessant anlegg. Inntrykket man likevel får av et nokså koselig anlegg skyldes nok i stor grad grøntarealet utenfor og ikke minst et interessant bakteppe som domineres av byens rådhus med sitt flotte klokketårn. Jeg kom inn i det ene hjørnet, der klubbhuset var å finne på kortsiden. I forkant av dette er det en nokså moderne tribune som strekker seg noe sånt som 3/4 av banens bredde, og som har et par seksjoner med sitteplasser. På langsiden nærmest sentrum og togstasjonen består fasilitetene av en ståtribune hovedsakelig under åpen himmel, som med tre fire betongtrinn strekker seg hele banens lengde. Kun på den nederste delen har supporterne tak over hodet i form av et nokså moderne overbygg, og sannelig sto det ikke flere parkbenker her også.

 

I hjørnet nedenfor dette overbygget hadde man nå åpnet inngangspartiet ut mot Meads Road, der kortsiden ut mot sistnevnte er nokså ordinær. Såkalt hard standing i forkant, med to-tre bittesmå betongtrinn i bakkant. På langsiden ut mot cricketbanen finner man laglederbenkene, men lite annet. Tilskuerfasilitetene her består kun av hard standing. Med min rundtur unnagjort kunne jeg oppsøke baren som viste seg å ha inngang fra utsiden der jeg hadde kommet inn. Dette ble løst ved at man fikk utdelt laminerte «billetter» som man leverte tilbake når man skulle inn igjen. Jeg gikk til innkjøp av en pint Stowford Press til £3,20, og da sulten hadde begynt å gnage satt jeg meg ned for å knaske peanøtter mens jeg bladde i dagens kampprogram.

 

Eastbourne Town ble stiftet (som Devonshire Park) i 1881 og hevder å være den eldste klubben i Sussex, men de senere årene er det Eastbourne Borough (tidligere Langney Sports) som har tatt rollen som storebror der de for tiden holder til i Conference South. Dagens to duellanter skulle imidlertid møtes til liga-dyst i Sussex County League Division One – en av stadig færre ligaer som fortsatt følger logikken med at dens øverste divisjon er nettopp Division One. Forrige sesong skilte det to divisjoner mellom de to, men mens Town rykket ned fra Isthmian League Division One South, rykket United opp fra Sussex County League Division Two samtidig som de som step 6-klubb imponerte med å ta seg helt til semifinalen av FA Vase.

 

Mens United hevdet at de denne sesongen først og fremst håpet å konsolidere, ytret Town-fansen forhåpninger om umiddelbar retur til step 4. Town er da også en av fire søkere fra denne ligaen, og befant seg før kamp på fjerdeplass, men hadde kamper til gode på samtlige foran seg. United hadde lagt seg til midt på tabellen, ti poeng bak Town og med to kamper mer spilt. Etter forrige sesongs tittel var det nok mange som før sesongstart tippet at East Preston ville være en farlig kandidat i tetkampen, og de er igjen blant søkerne etter at de i fjor fikk tommelen ned for sitt anlegg og møtte se opprykket gå til East Grinstead Town. I følge en av hjemmesupporterne hadde East Preston dog mistet noen viktige spillere siden den gang, og kanskje noe mer overraskende var Dorking Wanderers nå serielder. De har også søkt, og kan vise seg skumle.

 

Det har ikke Littlehampton Town gjort, men min personlige forhånds-outsider ble av mange utpekt som kanskje den farligste tittelrivalen. Den siste søkeren er for øvrig Horsham YMCA, men selv om man skal være litt forsiktig med å avskrive noen for tidlig, virket det nok som om avstanden opp allerede var i ferd med å bli vel stor. Det dro seg mot avspark, og etter å ha blitt oppringt av den nevnte norske karen gikk jeg ut på tribunene og fant en nordmann som med reisefølge hadde slept med seg flere kofferter etter å ha blitt forsinket på toget ned fra Sheffield. Vi valgte å ta oppstilling på ståtribunen på den ene langsiden, og etter å ha betalt £2,80 for en cheeseburger kunne vi se kampen sparkes i gang.

 

Det var ikke all verden av kvalitet på det vi så innledningsvis, og spillerne virket til tider å ha visse problemer med det tunge (og noe ujevne) underlaget. Den første sjansen av betydning var det United som fikk ved spissen Lucas Mann, men Town-forsvarer Josh Jirbandey fikk klarert til corner. Kvarteret var passert da United-keeper Russ Tanner var uheldig med et utspill som havnet hos vertenes Liam Baitup. Han sentret til bedre plasserte Dan Smith, og kapteinen sendte hjemmelaget i føringen med 1-0. Etter dette var det en og annen halvsjanse begge veier, men alt i alt var det ikke noen stor første omgang vi var vitne til, og da dommeren blåste for pause etterlot jeg nordmennene på tribunen for å unne meg en pause-pint.

 

I baren nøyet Town-fansen seg med å si seg fornøyd med ledelsen etter en jevnspilt affære, og at de håpet på en bedre forestilling i andre omgang. Fra baren fikk jeg også slått kloa i en pin til min samling; noe som gjorde meg £4 fattigere. Det var for øvrig ingen tvil om at dagens tilskuertall ville være sesongbeste i ligaen med klar margin. Eastbourne Town var eneste klubb med tilskuersnitt på over 100 (nemlig 148 før dagens kamp), og 189 tilskuere hadde sett deres møte med St. Francis Rangers tidlig i september. En representant for hjemmelaget mente at det var minst dobbelt så mange her nå, og da tilskuertallet ble oppgitt til å være 408 fikk han da også rett i dette.

 

Tilbake på ståtribunen fant jeg igjen nordmennene, og vi så at United jaktet på en utligning da Dean Stevens’ langskudd fra rundt 25 meter ti minutter ut i omgangen suste like over målet til Town-keeper Greg Nessling. Liam Baitup fyrte løs fra tilsvarende distanse for hjemmelaget, men keeper Tanner hadde få problemer. Uniteds kanskje beste sjanse kom da Bailo Camara spilte gjennom Joe Summerbell, men den unge midtbanespilleren måtte se sin avslutning gå utenfor målet til Nessling. De siste ti minuttene presset United på, men Camara avsluttet også utenfor etter å ha løpt fra Jirbandey. En avslutning fra Mike Gardner ble fanget av Nessling, før United var vanvittig nære på å utligne idet vi gikk over på tillagt tid. Etter klabb og babb inne i feltet smalt ballen i tverrliggeren. Kort etter blåste dommeren i fløyta for siste gang, og Town kunne puste lettet ut.

 

Mens nordmennene dro for å ta toget tilbake til London, oppsøkte jeg igjen baren, der Town-supporterne var lettet over tre poeng. Jeg hadde vel selv regnet med at Town skulle ta seg greit av United, men derbyer som dette lever alltid sine egne liv, og United var i denne kampen rett og slett uheldige som ikke fikk med seg minst ett poeng. Mens jeg satt der og bladde i programmet og nippet til en pint, kom også David Bauckham bortom og slo seg ned for en prat. De var interessant å høre hans syn på (og råd om) diverse saker og ting i spesielt Sussex-fotballen. Etter en oppringning fra kona måtte han etter en snau halvtime bryte opp for å sette kursen hjemover, mens undertegnede ble igjen for nok en pint.

 

Etter å ha tømt glasset takket jeg omsider for meg, og fikk vite at utgangen mot Meads Road muligens fortsatt var åpen. Det var den, og snart kunne jeg tusle ut av The Saffrons. Jeg unnet meg imidlertid en pitstop på puben The London & County for en pint eller to før jeg returnerte til hotellet for en tidlig kveld. Etter en våkenatt og kun snaue to timers døsing på flyet, var det nemlig på tide med litt søvn – spesielt med en tidlig start dagen etter – så allerede i 21-tiden trakk jeg dyna over hodet og slukket lyset.

 

English ground # 222:
Eastbourne Town v Eastbourne United 1-0 (1-0)
Sussex County League Division One
The Saffrons, 27 December 2014
1-0 Dan Smith (16)
Att: 408
Admission: £6
Programme: £1,50
Pin badge: £4

 

Next game: 28.12.2014: Weymouth v Arlesey Town
Previous game: 26.11.2014: Saltash United v St. Blazey

More pics

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg