Tirsdag 25.11.2014: En frustrasjonens dag i Dorset
Denne natten var det ingen brannalarm som vekket meg, og rundt klokka halv ni kunne jeg forlate hotellet Nitenite og spasere den korte veien til Birmingham New Street, der jeg la ut på en ny nokså lang reise. Denne dagen gikk ferden sørover, og med innkjøpt frokost kunne jeg stige på 09.04-toget som skulle frakte meg den første etappen ned til Winchester. To timer og tjue minutter senere rakk jeg akkurat en kjapp røyk før jeg tok 11.33-toget videre til Weymouth. Kvart over ett ankom jeg omsider Weymouth som endelig destinasjon for dagen, og gikk de drøyt fem minuttene for å sjekke inn på Arcadia Guest House, der jeg hadde betalt £30 for kost og losji.
Weymouth ligger ved den engelske kanal, helt sør i grevskapet Dorset – en drøy norsk mil sør for Dorchester. Det er en typisk seaside resort der turismen er alfa og omega. Spesielt om sommeren kommer det haugevis av turister for å nyte byens flotte strender. I tillegg er havna viktig, der det går ferjer til kanaløyene Jersey og Guernsey. Weymouth ligger dessuten omtrent midt på den såkalte Jurassic Coast – et kysstrekke på som strekker seg 155 kilometer fra Swanage til Exmouth, og som står på UNESCOs verdensarvliste. Dette var selvsagt også grunnen til at dagens toppkamp i Southern League Premier Division mellom Weymouth og Poole Town hadde fått navnet «El Jurasico» av festlige sjeler som annonserte for Dorset-derbyet.
Med innsjekkingen unnagjort var jeg snart på farten igjen, og unnet meg en matbit på The Handmade Pie & Ale House, som rett over veien for togstasjonen fristet meg inn med sin meny. Den var faktisk så fristende at jeg også unnet meg en forrett i form av squid – altså blekksprut, som jeg mesket meg med mens min håndlagde ham, leek & onion pie ble tilberedt. Etter et slikt (aldeles fortreffelig) herremåltid burde jeg kanskje spasert ut til Wessex Stadium, der jeg hadde tenkt å ta en kikk på Weymouths hjemmebane mens det fortsatt var lyst. Det er imidlertid en meget drøy vei ut til Weymouths nokså nye stadion som sto ferdig i 1987, og som er et av svært få nybygde stadioner som har fristet meg til besøk. Derfor kastet jeg meg i en taxi og beordret drosjekusken i retning av stadionet som nå kalles Bob Lucas Stadium, til ære for mann som i en årrekke tjente klubben som klubbpresident før han til slutt måtte gi tapt for kreften. Klokka var rundt halv fire da jeg ble sluppet av utenfor og kunne ta en kikk på stadionet.
Det ble imidlertid med en utvendig kikk da anlegget var låst uten mulighet til å komme seg innenfor, og det var ingen aktivitet å se. Jeg gikk over parkeringsplassen og rundt til utsiden av det som er hovedtribunen på den ene langsiden, og innså at jeg måtte vente til nærmere kampstart senere på kvelden med å få tatt en kikk på – og bilder av – anleggets innside, som jeg ut fra bilder å dømme er overbevist om at er flottere enn utsiden. Det nærmeste jeg kom var en kikk gjennom en lukket port, der innsynet begrenset seg til siden av hovedtribunen. Derfor bestilte jeg taxi inn til sentrum, der jeg satt meg ned på Wetherspoons-puben The Swan for å snylte på deres WiFi mens jeg nippet til en pint.
Regnet hadde i hvert fall avtatt noe mens jeg tidligere hadde mesket meg med mitt måltid på The Homemade Pie & Ale House. På min ferd sørover fra Birmingham hadde jeg møtt på regnet omtrent ved Oxford, og siden hadde det regnet konstant. Det var ikke noe voldsomt skybrudd, men konstant regn som var som heftigst mens jeg hadde søkt tilflukt med blekksprut og pai. Det var dog varslet store nedbørsmengder utover sen ettermiddag og kveld, men jeg hadde via Twitter blitt beroliget av klubben som mens jeg byttet tog i Winchester slo fast at kampen ikke sto i fare. Det var godt å høre, da denne kampen – sammen med besøket på Penydarren Park i Merthyr – skulle være turens store høydepunkt.
Poole Town har jo så langt denne sesongen vært bortimot utilnærmelige i Southern League Premier Division, der de sto med imponerende 14-2-1 på sine 17 ligakamper. Det kvalifiserte til tabelltopp til tross for at de hadde kamper til gode på samtlige andre klubber…bortsett fra Weymouth, som med fasiten 11-2-2 hadde 9 poeng opp til Poole, men to kamper til gode. De to ser ut til å utkjempe en duell om tittelen og det automatiske opprykket, og jeg forventet meg et durabelig toppoppgjør jeg virkelig hadde sett frem til. Flere ganger under kampen på Villa Park dagen før tok jeg da også meg selv i å drømme meg bort til Dorset og Weymouth. Derfor var det også så utrolig bittert da jeg nå sjekket Twitter og nesten satt cideren i vrangstrupen.
Weymouth FC hadde tweetet meg beskjeden «Game off – sorry»! Det veritable ballesparket slo helt luften ut av meg, og jeg følte meg ikke veldig lystig der jeg satt og furtet mens jeg bladde i Non League Paper for å sjekke dagens kamper. Weymouth ligger ikke akkurat ideelt til om man må lete etter alternative kamper, der byen ligger nærmest «isolert» som endestasjon på jernbanelinjen som går hit. Jeg hadde på forhånd blinket meg ut oppgjøret Wimborne Town v Fleet Town som «plan B». Dette dreide seg om Southern League Division One South & West, og jeg registrerte at de hadde annonsert pitch inspection klokka 16. Det var nå en halv time over, og nærmere opplysninger var ikke offentliggjort til tross for at Fleet Town også etterlyste resultat av denne. Mens de tydeligvis hadde valgt å reise fra Hampshire, bestemte jeg meg for å ringe opp klubben før jeg la ut på en slik reise.
Karen som svarte kunne bekrefte at det etter all sannsynlighet ville bli kamp, etter at en lokal dommer hadde klarert banen for kamp. Jeg spurte en ekstra gang da det ville ta meg nesten to timer opp til deres hjemmebane The Cuthbury. Igjen presiserte han at han ikke kunne garantere noe, men hevdet at i verste fall ville kampen nå starte for deretter å bli avbrutt av dommeren om det ble for ille. Det var godt nok for meg, som valgte å gamble på dette, og snart fikk jeg pisket en drosjekusk i retning Weymouth stasjon, der jeg kastet meg på London-toget som nå skulle frakte meg til Poole. Der hadde jeg en snau halvtime på meg til å bytte fra tog til buss, før det var klar for ytterligere en halvtime på buss nummer 3 nordover til Wimborne Minster. Fra bussholdeplassen tar det snaue ti minutter å gå til klubbens hjemmebane, The Cuthbury, og jeg slo følge med en lokal kar som også skulle på kampen.
Vi ankom The Cuthbury med rundt en time til avspark, og tente flomlys er ofte et godt tegn. Telleapparatene var imidlertid ubemannet, og før vi gikk inn i klubbhusets bar (hvis inngang er på utsiden rett ved siden av telleapparatene) stakk vi hodet inn for å konstatere at matta ikke så så aller verst ut. Mens jeg tenkte å ta en runde for å knipse noen bilder først, stakk min ledsager inn i klubbhuset…og kom fort ut igjen for å fortelle at kampen nå var avlyst!! Sjokkert snudde jeg om og inntok baren, der spillere og personell tilknyttet klubben bekreftet at en annen dommer hadde kommet for å ta en ny vurdering etter det de hevdet hadde vært en skikkelig skur en snau time tidligere. Der og da var det intet annet å gjøre enn å konstatere at dagen i Dorset hadde vært en voldsom bomtur.
Wimborne-folket kunne se frem mot helgens møte med AFC Hornchurch i FA Trophy så mye de ville..da ville jeg være tilbake i Norge. Resignert bestilte jeg en pint med cider for å slukke sorgene, og ble sittende apatisk og oppgitt. Etter å ha tømt glasset tenkte jeg i det minste gjennomføre min runde rundt banen, men nå var flomlysene skrudd av, og de aller fleste bildene fra tidligere ble dessuten av en eller annen merkelige grunn totalt ubrukelige. Jeg bestilte meg nok en pint, men det hjalp ikke akkurat på humøret å sjekke kampoppsettet i Non League Paper for å se hvor jeg kunne ha vært! Returen til Weymouth bød nå på to eller tre busser, så jeg bestemte meg i stedet for å ta en taxi direkte til Poole for å ta toget derfra. Wimbornes bartender bestilte taxi for meg, og £18 fattigere befant jeg meg etter hvert igjen utenfor jernbanestasjonen i Poole, hvor jeg snart kunne hoppe på toget de rundt 40 minuttene tilbake til Weymouth.
Irritert strenet jeg over veien til The Railway Tavern for å slukke sorgene ytterligere. Der satt en kar fra Nottingham som også hadde blitt offer for avlysningen i Weymouth. Det er bare sørgelig når engelskmennene ikke lenger klarer å drive utendørsidrett når det er sjanse for at man blir våt. Jeg opplevde intet voldsomt skybrudd denne dagen; kun konstant regn som stort sett ikke var verre enn litt kraftig duskregn. Man kan jo undre seg over hva de ville ment om dagens aktører, de som spilte for noen tiår siden. En av de mest berømte kamper i FA Cupen er fra gjørmebadet på Edgar Street, da Ronnie Radfords fantastiske mål var medvirkende til at Southern League-klubben Hereford United slo ut Newcastle United i 1972, mens et annet kjent klipp er fra kampen mellom Derby County og Manchester City på Baseball Ground i 1977, da straffesparkmerket hadde blitt vasket vekk av gjørme og måtte males på nytt. Herlige bilder! Og ingen av disse kampene ville nok blitt spilt i dag. Det eneste argumentet jeg kan ha litt forståelse for er at man ikke vil ødelegge banen, men spilte man så mye færre kamper før i tiden da?? Neppe! Det som var en sport for skikkelige mannfolk har blitt kapret av en generasjon med pysete divaer.
Weymouth skal om ikke annet ha ros for at de tok kontakt og informerte meg om avlysningen nokså tidlig, men dette var tydeligvis ikke godt nok for Nottingham-karen i puben, som jeg oppfattet som noe urimelig da han mente de burde satt opp store skilt på togstasjonen og informert samtlige av byens taxisjåfører slik at han hadde sluppet bomturen ut til Wessex Stadium. Han hevdet at hans klubb Notts County ville gjort nettopp dette, samt åpnet baren for å by de tilreisende supporterne på en gratis drink. Jeg tillater meg å tvile på om dette faktisk er kutyme i Nottingham-klubben, og gjorde ham ellers oppmerksom på at det faktisk var snakk om Southern League og ikke Football Leagues tredjedivisjon (League One). Han mente at det var nettopp derfor de befant seg i non-league, og det hjalp ikke at jeg kunne fortelle at jeg også i Football League har blitt offer dette. Jeg drakk opp og returnerte til hotellet, der jeg var altfor irritert til å kunne konsentrere meg om boka mi. Det var bare å håpe på bedre hell i morgen.