Merthyr Town v Swindon Supermarine 22.11.2014

Lørdag 22.11.2014: Merthyr Town v Swindon Supermarine

Etter en god natts etterlengtet søvn forlot jeg Gateway Express og spaserte mot togstasjonen i Newport. På veien valgte jeg å svinge innom Rodney Parade for å ta en kikk på Newport Countys hjemmebane, og der var det allerede litt aktivitet i forkant av en rugbykamp som skulle spilles der senere på dagen. En av portene sto halvveis åpen, og jeg snek meg inn for å ta noen bilder. Hazell Stand på den ene langsiden så i hvert fall nokså fjong ut, og etter en rask kikk fortsatte jeg ferden over elven Usk, forbi ruinene av Newport Castle, og ned til jernbanestasjonen. Der gikk jeg til innkjøp av frokost i form av smørbrød før jeg satt meg på toget til Cardiff.

Etter togbytte i den walisiske hovedstaden tok jeg plass på toget til Merthyr Tydfil, som er endestasjon på hovedgrenen til Merthyr Line (der den andre grenen går til Aberdare). Turen opp fra Cardiff tok en drøy time, og med to timers tid til kampstart ankom jeg byen som på folkemunne gjerne kun omtales som Merthyr. Jeg orienterte meg raskt frem gjennom kjøpesenteret Beacons Place slik at jeg kom ut i High Street, og kunne derfra ta fatt på den kvarter lange spaserturen opp til Penydarren Park.

Man skulle kanskje tro at Merthyr Tydfil var byens walisiske navn, men det er faktisk Merthyr Tudful. Byen ligger ved elven Taff, omtrent fire norske mil nord-nordvest for Cardiff – rett sør for Brecon Beacons nasjonalpark, der man finner fjellkjeden med samme navn. Merthyr var før den industrielle revolusjon kun en liten landsby, men store forekomster av blant annet jernmalm og kull gjorde sitt til at Merthyr vokste frem som et viktig senter for gruvedrift og jernverksindustri. På midten av 1800-tallet var faktisk Merthyr Tydfil den største byen i Wales. Etter første verdenskrig så byen en nedgang i disse industriene, og i løpet av 1930-årene stengte de siste gruvene og jernverkene. Arbeidsløsheten var i 1932 på over 80%, og byen som ved folketellingen i 1911 hadde over 80 000 innbyggere, har i dag et innbyggertall på omtrent 60 000.

Nedgangen i disse industriene og den påfølgende arbeidsledigheten var nok en av årsakene til at den opprinnelige Merthyr Town i 1930 mistet plassen i Football League etter sviktende tilskuertall, og ble erstattet av Thames AFC. Merthyr Town hadde blitt stiftet i 1909, og var blant klubbene som i 1920 fikk være med å starte Football Leagues nye tredjedivisjon, med 8. plassen i debutsesongen som bestenotering. Etter 1930 returnerte denne klubben til Southern League, og gikk omsider konkurs i 1934.

Arvtakeren Merthyr Tydfil FC ble stiftet i 1945, og ble snart en dominerende klubb i Southern League. Etter at de debuterte med tredjeplass i 1946/47-sesongen sikret de seg hele fem ligatitler de neste sju sesongene. De var i denne perioden en fast søker til Football League, men til tross for suksessen ble de aldri valgt inn i ligaen igjen. Da Southern League-tittelen igjen ble vunnet i 1988/89 betød det et andre strake opprykk og spill i Conference. Der ble det med seks sesonger før de igjen tok turen ned i Southern League, og i 2010 var det kroken på døra da også denne klubben ble slått konkurs.

Umiddelbart startet man opp dagens klubb, Merthyr Town, som er eiet og driftet av supporterne. Den nye klubben startet opp i Western League Division One, men etter at begge de to første sesongene endte med opprykk var de klar for spill i Southern League Division One South & West. Der befinner de seg fortsatt, etter å ha tapt playoff-finalen de to siste sesongene. Våren 2013 måtte de reise slukøret hjem fra Berkshire etter finaletap for Hungerford Town, mens de forrige sesong sviktet som favoritter hjemme mot Paulton Rovers i finalen. Er alle gode ting tre for Merthyr Town?? Det er i hvert fall mange flere enn kun undertegnede som har de som favoritt til tittel og direkte opprykk denne sesongen.

Penydarren Park ligger virkelig bortgjemt, der den ligger omkranset av trær og kun kan nås via blindveien Park Terrace. I enden av denne så jeg inngangspartiet, og ble pekt i retning av telleapparatene av en kar som tilsynelatende først tiltalte meg på walisisk. Inngangspengene på £9 ble betalt, og jeg fikk med meg en kopi av klubbens siste nyhetsbrev og en enkel gul billett som ga meg adgang til området innenfor portene. Her inne står stadionet på toppen av en liten bakke, og jeg var så ivrig etter en kikk at jeg strenet inn uten å slenge fra meg bagen først. Rykter om en snarlig forestående «oppgradering» av Penydarren Park var hovedgrunnen til at jeg startet planleggingen av denne turen. Jeg har en stund ønsket meg hit, men det er ikke den enkleste destinasjonen å skvise inn når man har ambisjoner om kamper hver dag. Nå var jeg endelig her, og forventet at dagens visitt ville bli turens stadionmessige høydepunkt. Jeg ble ikke skuffet..

Jeg kom med drøyt halvannen time til kampstart inn på langsiden ut mot Park Terrace, og det er også her man finner både klubbhuset og dets bar, garderober og kontorer, i tillegg til klubbsjappa som foreløpig ikke hadde åpnet. Sittetribunen på denne langsiden erstattet en tidligere hovedtribune som dessverre gikk tapt i en brann. Til høyre sett fra denne har man en ståtribune under åpen himmel, der det tidligere kun var en gressvoll, og denne ble anlagt i løpet av perioden Merthyr Tydfil tilbragte i Conference. Øverst på denne ståtribunen er klubbnavnet malt i hvit maling på den svarte muren, og i hjørnet mot hovedtribunen står en murbygning som huser toaletter. En av veggene har fått en mural i form av et kunstverk som viser en rød drage og fotballklubbens navn på walisisk.

En mural som viser klubbens logo er også å finne på en mur oppe i krattet i motsatt hjørne, såvidt over på bortre langside. Her står den i bakkant av de flotte ståtribunene under åpen himmel som flankerer den store tribunen på denne langsiden. Og det er sistnevnte som virkelig er anleggets perle – en fantastisk flott og klassisk ståtribune som alene var verdt inngangspengene. På denne langsiden kan man også se visse spor etter at anlegget har vært mer ovalt da de tidligere også arrangerte hundeveddeløp – og enda tidligere også sykling. Den siste kortsiden er en tribune i nokså lik stil som hovedtribunen, og her er det en blanding av ståtribune og sittetribune, med blå seter installert i deler av tribunen.

Penydarren Park er uten tvil et utrolig flott stadion, men det er nokså merkelig å tenke på at det neppe ville blitt bygget i dag. Ikke bare fordi evnen til å bygge noe som er interessant og har karakter synes å ha gått tapt, men først og fremst fordi anlegget etter sigende faktisk står på toppen av et gammelt romersk fort. Med min runde unnagjort gikk jeg for å oppsøke klubbhusets bar, og kjøpte på veien med meg et eksemplar av dagens kampprogram. £1,70 var den noe originale prisen, og jeg tok det med meg opp i baren, som ligger i hovedtribunens andre etasje, og som nås fra utsiden. Jeg byttet bort £3 mot en pint med Strongbow, og bartenderen sa seg villig til å låse bagen min inn på et rom i enden av lokalet.

Nippende til min pint satt jeg og leste i det interessante programmet da en kar kom bort for å introdusere seg selv. Det viste seg å være Andrew Evans, som skulle bli min «ledsager» denne ettermiddagen. Han var en av flere som hadde fått med seg at jeg skulle besøke, og fortalte at han opprinnelig var Cardiff-supporter som nå foretrakk å følge Merthyr Town etter å ha fått nok av den moderne fotballen og Vincent Tans herjinger. Han introduserte meg for flere Merthyr-fans som faktisk hadde en lignende historie, og bekreftet vel min teori om at min skuffelse over total mangel på stemning ved Cardiff City Stadium kvelden før i stor grad skyldes at en rekke personer i den harde kjernen har forsvunnet og blitt erstattet av en horde nye «plastikk-supportere». En av Andrews kompiser overrakte meg dessuten et eksemplar av fanzinen «Dial M for Merthyr» – et artig og stadig sjeldnere innslag i vår stadig mer nettbaserte hverdag.

Dagens motstander var Swindon Supermarine, og hjemmefolket måtte si seg enige i at de var favoritter. Swindon Supermarine var faktisk semifinalemotstander ved begge anledninger da Merthyr Town de to siste sesonger tok seg til playoff-finalen, men Merthyr-fansen håpet at man denne gang kunne unngå playoff ved å sikre seg direkte opprykk. De måtte vel noe nølende innrømme at de var favoritt også i kampen om tittelen, men av erfaring ville de ikke ta noe som helst for gitt, og advarte mot spesielt Stratford Town, som nå toppet tabellen fem poeng foran Merthyr, men med to kamper mer spilt. Bak disse to fulgte Didcot Town og Taunton Town, og også disse ble ansett å kunne bli tøffe utfordrere i toppkampen.

Jeg benyttet en røykepause til å ta en ny runde rundt banen, og returnerte til baren for en ny pint etter å ha konstatert at klubbsjappa fortsatt ikke var åpen. Andrew kunne fortelle litt om disse oppgraderingsplanene, som dessverre også ser ut til å omfatte den herlige ståtribunen på bortre langside, i tillegg til at man vil forlenge hovedtribunen i den ene enden. Mon tro om det ikke også var planlagt noe med den åpne ståtribunen på bortre kortside.. Det ble for øvrig lagt om til kunstgress i løpet av fjoråret, så der var jeg dessverre for sent ute. Jeg må innrømme å ikke akkurat være noen stor fan, men når sant skal sies glemte jeg fort det når kampen startet. Kanskje har det noe med at resten av anlegget er så flott at det mer enn gjør opp for dette.

Det var snart på tide å ta oppstilling for avspark, og glasset ble tømt før jeg rakk å stikke hodet innom den nå åpne klubbsjappa for å bytte £3 mot en pin til min samling. Merthyr Town sto med tolv strake kamper uten tap (9-3-0) i alle turneringer, og seks strake seire i ligasammenheng. Swindon Supermarine på sin side kom til Wales etter fem strake kamper uten seier i alle turneringer, og 0-2-2 på de fire siste i ligaen. Det lå virkelig an til en hjemmeseier på Penydarren Park, som for tiden faktisk går under navnet Cigg-e Stadium etter en sponsoravtale med en produsent av elektroniske sigaretter. NFF og norske myndigheter hadde nok gått fullstendig og totalt fra konseptene..

Hjemmelaget tok kommandoen fra start, og etter kun få minutter headet Ian Traylor i nettveggen fra god posisjon på bakerste stolpe. Få sekunder senere stormet Merthyr igjen i angrep, men Kyle McLaggon skjøt like utenfor. Ti minutter var passert da Ryan Newman fyrte løs, og Supermarine-keeper Sam Warrell måtte varte opp med en god redning for å hindre hjemmeledelse. Merthyr dominerte fullstendig, og det var kun et tidsspørsmål før scoringen ville komme. Det skjedde sekunder etter at vi hadde passert tjue minutters spill, og målet kom etter en corner. Kyle McLaggons heading ble blokkert, og returen ble reddet på streken, før McLaggon headet inn en meget fortjent ledelse for vertene.

Kun et par minutter senere burde det stått 2-0 etter at Ian Traylor etterlot seg svimle bortespillere på sin vei inn i feltet, men hans avslutning ble igjen reddet på streken. Traylor var igjen på farten like etter, men hans og Jarrad Wrights flotte forarbeid ble resultatløst da McLaggons tå var noen millimetere for kort til å få ordentlig kontakt med innlegget. Etter nølende forsvarsspill fikk Traylor deretter stå helt alene og avslutte, men en utrusende keeper Warrall fikk parert. Ikke lenge etter traff Traylor stolpen etter et frispark fra Gavin Williams (Merthyr-født tidligere walisisk landslagsspiller med lang Football League-erfaring fra blant annet Hereford, Ipswich, West Ham, Yeovil, og de to Bristol-klubbene).

Det var nærmest utrolig at det kun sto 1-0, men snaue fem minutter før pause doblet vertene omsider ledelsen. Kris Leek la inn og McLaggon kunne enkelt styre inn sitt andre fra kort hold. 2-0 til manager Steve Jenkins’ gutter. Gjestene fra Swindon hadde ikke skapt noen verdens ting, bortsett fra et skudd utenfor og en resultatløs corner, og da lagene gikk til pause kunne de nok ærlig talt prise seg lykkelig over at de kun sto 2-0, for når sant skal sies kunne det fort vært både det dobbelte og tredobbelte!

Pausen ble benyttet til å leske strupen med en ny pint mens jeg samtalte litt med et par fremmøtte bortefolk. De innrømmet glatt at pauseresultatet kunne vært langt styggere for deres del, men tippet også de at det tross alt var den sannsynlige seriemesteren de møtte. En av de kunne også fortelle at de nylig hadde ansatt tidligere Forest Green Rovers-manager (selv om de som ikke følger med i lavere divisjoner sikker vil huske ham bedre for sitt langt kortere opphold som manager i selveste Leeds United) Dave Hockaday som «rådgiver» i manager-teamet. Hjemmefansen var på sin side selvsagt fornøyd med det de hadde sett av sine helter, men fastslo også de at ledelsen burde vært en god del større med tanke på alle sjansene de hadde skapt.

Andre omgang startet igjen med Merthyr i førersetet, men om gjestene hadde vært tannløse og Merthyr dominerende i første omgang, endret dette seg noe etter rundt ti minutter av andre omgang. Det ble nå en langt jevnere kamp, der Supermarine hevet seg og for første gang skapte noen utfordringer for et hjemmelag som også virket slappere og mer nølende. Merthyr kunne imidlertid økt til 3-0 da McLaggon rundet keeper og fra spiss vinkel la tilbake til Traylor, men sistnevnte bommet regelrett på ballen. Det straffet seg få minutter senere, da nysigneringen Corey King reduserte til 2-1 etter fint angrepsspill. Det var ti minutter spilt av andre omgang, og det ble stille på Penydarren Park.

Dette var imidlertid starten på noen hektiske minutter, for kun et drøyt minutt senere gjenopprettet Kris Leek tomålsledelsen da han fra bortimot 25 meter sendte i vei en kanonkule som snek seg forbi gjestens keeper og inn i mål helt nede ved stolperota. Men kun halvminuttet senere reduserte Supermarine igjen da et innlegg ikke ble ordentlig klarert, og Harry Etheridge fikk vende opp og sette inn 3-2 bak Martyrs-keeper Tom Bradley. Tre mål på snaue tre minutter, og fem minutter senere var det ny nettsus da Ryan Newman økte til 4-2 med en kandidat til årets mål på Penydarren Park. Han dempet et innlegg elegant på brystet før han på utsøkt vis hamret ballen i nettet med venstrebeinet fra rett innenfor 16-meteren.

En utsøkt takling fra kaptein Ryan Green stoppet en skummel Supermarine-kontring idet bortespilleren skulle avslutte fra god posisjon, og nå tok The Martyrs mer over igjen. Newman avsluttet centimetere utenfor stolpen, mens McLaggon kunne sikret seg matchballen med et hattrick om det ikke hadde vært for en blokkering etter at han vendte opp inne i feltet. Samme mann hadde kort etter en gyllen mulighet da ballen havnet hos ham i god posisjon inne i feltet, men denne gang sleivsparket han over. Supermarine virket nå mer slitne, og de har slitt med store skadeproblemer. Det ble ikke bedre av at to mann måtte ut med skade i løpet av ettermiddagen i Wales. Troppen var allerede så herjet av plager at manager Dave Webb kun hadde tre innbyttere, hvorav en var hans assistent – 40 år gamle Lee Spalding. Og denne kriseløsningen måtte de faktisk også benytte seg av det siste snaue kvarteret!

Innbytter Corey Jenkins fosset oppover venstrekanten og driblet seg inn i feltet, men hans pasning ble ikke omsatt da vedkommende Merthyr-spiller nølet og kom for nærme keeper Warrell da han skulle avslutte. Med snaue fem minutter igjen av ordinær tid ble likevel sluttresultatet fastsatt til 5-2 av innbytter og tidligere Swansea City-spiller Guillermo Bauza. En pasning gikk gjennom hele feltet og fant spanjolen på bakerste stolpe, og han kunne enkelt sette den siste spikeren i Supermarine-kista. Midtstopper Jamie Rewbury kunne headet inn et sjette, men det stoppet på 5-2; identisk med resultatet da de to møttes i forrige sesongs playoff-semifinale. Og faktisk må det kunne sies å ha vært et noe flatterende resultat for gjestene, som virkelig kunne blitt sendt hjem som slakt fra denne kampen.

Tilbake i baren var naturlig nok hjemmefansen storfornøyd med tre poeng, samtidig som de jublet over at Stratford Town hadde gått på et tap i Tiverton. Nå var det kun to poeng opp til tabelltoppen, samtidig som de hadde to kamper til gode og divisjonens suverent beste målforskjell. Gjestene nøyet seg med å fastslå at de hadde tapt for et bedre lag, og at det ikke er mot lag som Merthyr at de i utgangspunktet skal hente sine poeng. Et par av de hevdet at de nok hadde overprestert noe ved å ta seg til playoff de to siste sesongene, og en mente til og med at sesongens mål var å overleve i divisjonen. Kanskje litt defensivt, med tanke på at Bishops Cleeve og Bashley allerede virker hektet av i bunnen. Vi fikk for øvrig rapporter om at nettopp Bashley hadde fått hele elleve i sekken på besøk hos North Leigh, og virker å være i fullstendig oppløsning.

Da jeg besøkte Swindon Supermarine en aldeles ufyselig januarkveld i 2011, hadde jeg fremdeles ikke byttet fra samling av skjerf til den langt enklere (og rimeligere) samlingen av pins, og deres pin har vist seg en utfordring så langt. Jeg tenkte dessverre ikke på å ta kontakt med klubben før kampen i Merthyr, men forhørte meg om noen tilfeldigvis hadde en til salgs. En som visstnok skulle ha var ikke å se, men min samtalepartner som viste seg å være klubbens groundsman tilbød seg å sende meg en i posten. Han nektet først å ta imot penger, men til slutt fikk jeg i det minste prakket på ham tre pund.

En andre post-match pint ble inntatt mens jeg samtalte med fremmøtte hjemme- og bortefans, før bartenderen etter hvert hentet frem bagen min. Jeg hadde blinket meg ut enten 17.38- eller 18.08-toget, i håp om å unnagjøre togbyttet i Cardiff før dagens store rugby-landskamp mellom Wales og New Zealand var ferdig. Det var nemlig varslet fullt kaos og køsystem ved og utenfor Cardiff Central, og jeg ville gjerne være på vei før den tid. Jeg hadde opprinnelig planlagt overnatting i Merthyr Tydfil, for å ta meg til en eventuell søndagskamp derfra dagen etter. Jeg ville såvidt kunne rekke frem til Crystal Palace v Liverpool, men billettprisene startet på vanvittige £50…og ikke minst krevde Palace at man for å få kjøpe billett også måtte kjøpe billett til en andre hjemmekamp! Drit og dra! Den moderne fotballen i et nøtteskall..

I stedet hadde jeg slått meg til ro med å muligens se Port Talbot Town i Welsh Premier League, men da FA Vase-kampen Bishop Auckland v 1874 Northwich ble flyttet til søndag var det straks meget mer interessant. Imidlertid betinget det at jeg måtte unnagjøre deler av reisen nordøstover etter kampen i Merthyr og overnatte et sted på veien. Jeg fant ut at Birmingham passet fint i så måte, og det var snart på tide å forlate Penydarren Park for å rekke 18.08-toget. Kvart på seks sa jeg hwyl fawr til Merthyr Town og klubbens fans, og gikk ut stadionportene der Supermarines buss sto klar til avgang. I ettertid fant jeg ut at deres buss hadde fått motorstopp slik at de ikke hadde fått kjørt før klokka 20, etter at busselskapet omsider hadde sendt en ny buss!

Da gikk reisen smidigere for meg, der jeg akkurat gikk klar av det verste kaoset ved en riktignok meget hektisk Cardiff Central, der det krydde av politi og vakter. Etter å ha blitt «underholdt» en drøy halvtime av en neger som følte for å la hele toget høre hans svært høylytte telefonsamtale om hvor mye han tok i benkpress (noe han sikkert gjentok et tosifret antall ganger), byttet jeg igjen tog ved Bristol Parkway. Ytterligere halvannen time senere ankom jeg omsider Birmingham New Street, der jeg kunne legge ut på siste etappe med lokaltoget den korte veien opp til Gravelly Hill. Fra sistnevnte stasjon var det et lite kvarters gange til Rollason Wood Hotel, der jeg hadde betalt rimelige £26,50 for kost og losji.

Det virket å være god stemning blant folket i hotellets bar, og etter å ha slengt fra meg pikkpakket rundt klokka 22.30, ble jeg fristet til en pint i det lystige selskapet. Det kvinnelige personalet – mor og datter – var selv med på festivitasen og forsynte seg hyppig fra baren. Det var festlig selskap, det skal de ha…og selv om de hadde gjort oppmerksom på at baren ville stenge ved midnatt, endte de opp med å servere både seg selv og oss andre til klokka var over halv to. Da var det uansett på tide for undertegnede å finne køya. Før jeg sovnet ble jeg liggende å lese artikkelen i dagens kampprogram om da Merthyr Tydfil vant hjemmekampen mot selveste Atalanta i den europeiske cupvinnercupen i 1987/88-sesongen. Det var jo på tiden før de walisiske klubbene i den engelske pyramiden ble bannlyst fra den walisiske cupen etter å ha nektet å slutte seg til den walisiske ligaen ved oppstarten av Welsh Premier League i 1992. Vel, det hadde vært en fin (men lang) dag, og jeg stortrivdes på flotte Penydarren Park. Pob lwc til Merthyr Town.

English (pyramid) ground # 218 / Welsh ground # 2:
Merthyr Town v Swindon Supermarine 5-2 (2-0)
Southern League Division One South & West
Penydarren Park, 22 November 2014
1-0 Kayne McLaggon (21)
2-0 Kayne McLaggon (41)
2-1 Corey King (56)
3-1 Kris Leek (58)
3-2 Harry Etheridge (59)
4-2 Ryan Newman (64)
5-2 Guillermo Bauza (85)
Att: 468
Admission: £9
Programme: £1,70
Pin badge: £3

Next game: 23.11.2014: Bishop Auckland v 1874 Northwich
Previous game: 21.11.2014: Cardiff City v Reading

More pics

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg