Mandag 13.10.2014: Daisy Hill v Cheadle Town
Dagen kunne virkelig startet bedre enn den gjorde på Premier Inn-hotellet i Barnsley. Hotellkjeden frister med at man kan spise så mye frokost man vil, og jeg bestilte en egenkomponert variant med blant annet 4 bacon, 2 pølser og 2 skiver black pudding. Men mens regningen kom nokså fort, ble jeg sittende å vente…og vente og vente. Der jeg satt med nesa i Non League Paper registrerte jeg egentlig ikke helt hvor lang tid som faktisk gikk, men da bordet ved siden av meg ble servert frokost til tross for å ha kommet rundt et kvarter etter meg, begynte jeg virkelig å lure. Jeg hadde sittet der i godt over tre kvarter da jeg gikk for å levere tilbake regningen med beskjed om at jeg ikke hadde til hensikt å betale for toasten de utrolig nok hadde klart å servere meg. Det viste seg at jeg hadde blitt «glemt» fullstendig, og jeg avslo tilbud om å få bestille på nytt, da det var på tide å pakke sammen og forlate Barnsley.
Jeg måtte i stedet ta til takke med smørbrød og juice kjøpt inn ved et supermarked på vei til togstasjonen, der jeg hoppet på toget tilbake til Meadowhall. Andre og siste etappe så langt gikk opp til Manchester Piccadilly, og snart kunne jeg sjekke inn på Merchants Hotel, der jeg faktisk hadde blitt oppgradert fra enkeltrom til dobbeltrom. Etter å ha slengt fra meg bagen og slappet av litt, oppsøkte jeg Wetherspoons-puben rett rundt hjørnet for å benytte meg av deres WiFi mens jeg unnet meg en porsjon gammon som ble skylt ned med en j2o. Mett og fornøyd kunne jeg etter hvert slentre ned mot Manchester Victoria for å ta toget de rundt 25 minuttene til Daisy Hill, som var ettermiddagens destinasjon.
Daisy Hill er en del av byen Westhoughton, vest i grevskapet Greater Manchester. Her er man drøyt to norske mil nordvest for Manchester, seks-sju kilometer sør for Bolton, og rundt åtte kilometer øst for Wigan. Her sto det i 1642 et slag under den engelske borgerkrigen, mens det antas at det var her Prince Rupert of the Rhine samlet sine tropper i forkant av den såkalte Bolton-massakren i 1644. I disse dager er det langt roligere her, og Westhoughton er først og fremst en pendlerby. Hvor mange som bor i selve Daisy Hill skal være usagt, men i hele Westhoughton skal det være snakk om 20-25 000. Noe spesielt kalles innbyggerne for «Keawyeds» (cowheads), og byen er kjent som «Keawyed City».
Til fots gikk jeg fra jernbanestasjonen nedover Leigh Road, og svingte til høyre der den etter hvert delte seg, slik at jeg fulgte det som blir til St. James Street. Etter et snaut kvarter dreide jeg inn på en grusvei til venstre, og foran meg så jeg et blåmalt og slitent trebygg som skulle vise seg å huse hjemmelagets klubbhus. Anlegget bærer navnet New Sirs, og virket med snaue to timer til kampstart temmelig forlatt. Planen var å ta en kikk på anlegget for deretter å returnere til puben The Daisy Hill, som jeg hadde passert noen hundre meter oppe i veien, for å slå i hjel litt tid der. Men da jeg fritt kunne ta meg inn på selve anlegget, benyttet jeg selvsagt anledningen til å først ta en nærmere kikk og en runde rundt banen.
Regnet som hadde tatt en times pause startet igjen, og jeg hastet opp langs den ene langsiden der det ikke finnes noenting av fasiliteter. Både her og på bortre kortside er det kun såkalt hard standing som gjelder for tilskuerne som eventuelt velger å stå her. Men på den høyre langsiden, sett fra klubbhuset, er det en liten tribunekonstruksjon som gir tak over hodet til et antall tilskuere. Her søkte jeg ly for regnet et par minutter, og fant ut hvorfor det på enden av tribunen er satt opp skilt som oppfordrer folk til å passe på hodet. Det er nemlig så lavt under taket at man står i fare for å skalle i de nokså kraftige bærebjelkene i tre – noe jeg fikk smertelig erfare da jeg skulle snu meg for å fortsette rundturen, men plutselig så stjerner. Tilbake på kortsiden der jeg hadde kommet inn, ligger det nevnte klubbhuset. Det kan nok best beskrives som herlig falleferdig, og i forkant er det flere små seksjoner med seter under tak. På en av ytterkantene så det ut som om det også er en seksjon for stående tilskuere, men den var nå fylt opp av diverse skrot. Idet jeg rundt hjørnet over på kortsiden, ble jeg oppmerksom på en kar som var i ferd med å klargjøre inngangspartiet, og han kunne delvis berolige min voksende uro ved å hevde at han fortsatt hadde tro på kamp til tross for alt regnet. Med rundt halvannen time til kampstart tenkte jeg gå tilbake til den nevnte puben for å ta en pint der, men han bød meg komme inn i klubbens bar for å få ly for regnet.
Denne har inngang fra det nevnte partiet med sitteplasser ytterst på den ene flanken av bygget, og det er da også en ganske koselig bar. Han kunne fortelle at det etter all sannsynligvis også ville bli et program etter hvert, og serverte meg en boks med Strongbow som jeg byttet til meg for £2,30. Jeg slo meg like godt til ro der, og kunne endelig få lest litt nøyere i Non League Paper fra dagen før mens jeg fikk tillatelse til å sette telefonen på lading. Snart ankom det også flere tilskuere, og en av disse var en groundhopper som hadde tatt turen opp fra London. I forbindelse med at jeg fikk bartenderen til å fiske frem en ny Strongbow, fikk jeg dessverre vite at de var utsolgt for pins, og snart skulle jeg få nok en dårlig nyhet.
Snart ankom nemlig Manchester City-fan og groundhopper Tony Morehead, som jeg traff på for andre dag på rad, og for tredje gang på turen. Han hadde nettopp betalt seg inn, og kunne nå fortelle at det ikke ville bli noe kampprogram. Da jeg dagen før skulle bestemme meg for destinasjon denne dagen, hadde det stått mellom Daisy Hill og Redditch United, og da sistnevntes kamp var i Southern Leagues ligacup ante jeg muligheten for at det ikke ville bli noe program (i tillegg til at man kanskje ville stille veldig reservepreget), slik jeg med selvsyn har sett noen ganger er tilfelle i grevskaps-cuper og andre mindre cuper. Om ikke voldsomt tungtveiende, var det i det minste kanskje en ørliten medvirkende grunn til at det ble Daisy Hill. Derfor var det nokså ironisk at det var her jeg ble «offer» for nettopp dette (mens Redditch United hadde tilbudt program og i tillegg levert en kanonforestilling der de vant 9-2!).
En kjenning som er involvert i Atherton Collieries kunne i etterkant opplyse om at klubbene visstnok får bot om de ikke produserer kampprogram, men at flere klubber faktisk velger å heller betale denne boten. Kanskje burde den i så fall være større, eller i det minste økende ved stadig gjentakelse?? Noen virker være nokså slappe på dette i North West Counties League Division One, for jeg opplevde jo det samme da jeg besøkte Rochdale Town mot slutten av forrige sesong. Når klubbene på en side klager over lave tilskuertall, er det merkelig om de samme også også slurver med dette, da det er et faktum at mange føler interessen dale betraktelig uten program i en liga der man kanskje ikke kjenner spillere etc. Og en av groundhopperne som hadde kjørt til New Sirs valgte faktisk å sette seg i bilen for å i stedet kjøre til Widnes! Temmelig drastisk!
Apropos Atherton Collieries så hadde Tony vært til stede da hele 607 tilskuere hadde sett den suverene serielederen i NWCL Division One slo nettopp Daisy Hill 5-3 fredagen noen dager i forveien. Ifølge noen kilder hadde det sannsynligvis vært enda flere innenfor, da man visstnok hadde sluppet inn en rekke personer i pausen. Det er vel lov å si at Daisy Hill har vært uheldige da de også trakk Atherton Collieries i FA Vase, og det skal godt gjøres å finne et lag som foreløpig imponerer mer på sitt nivå i den engelske pyramiden så langt denne sesongen. Den eneste kampen de ikke hadde vunnet så langt var FA Cup oppgjøret mot Radcliffe Borough, der de mot motstand fra to nivåer over måtte gi tapt etter omkamp, ekstraomganger og straffespark. I ligaen toppet de nå med fantastiske 9-0-0 og 37-5 i målforskjell. Det var unison enighet i at de har strak kurs mot divisjonstittel og opprykk til ligaens Premier Division.
For Daisy Hill sin del lå de på en sterk fjerdeplass, med fire poeng opp til toer Cammell Laird og treer Henley Town, som hadde spilt henholdsvis en og to kamper mer. Kveldens gjester var Cheadle Town som befant seg på åttendeplass, fire poeng bak sine verter med to kamper mer spilt. Begge disse lagene hadde den siste tiden vært involvert i en rekke målrike oppgjør, så de fremmøtte hadde nok god grunn til å håpe på en underholdende kamp. Omsider fikk også jeg oppsøkt telleapparatene for å levere fra meg min £5-seddel i inngangspenger, og så samtidig at vi også fikk selskap av groundhopper og Everton-fan Graeme Holmes, som vi såvidt også hadde sett i Barnsley dagen før. I tillegg så jeg en gammel kjenning i den lokale karen (mon tro om han ikke heter John..?) som har med seg sin Sankt Bernhards-hund på omtrent det som er av fotball i regionen, og som jeg traff både i Irlam i sommer og hos Rochdale Town i påsken.
Da det fortsatt regnet, valgte majoriteten av de 63 tilskuerne å holde seg under taket rett utenfor døra fra klubbhusets bar. Og mens kampen ble sparket i gang gikk jeg for å purre på en av hjemmefunksjonærene som hadde lovet meg en kopi av lagoppstillingene. Han gikk straks for å ta kopi (som jeg tok med meg i den tro at den var ment for meg, selv om jeg fant ut i pausen at han tydeligvis mente at jeg skulle ta en kikk og la den ligge for andre). De grønnkledde gjestene hadde muligens et lite initativ i starten, og Nathan Neequaye avsluttet på første stolpe, men Daisies-keeper Ashley Sadoo reddet. Fire minutter senere tok i stedet vertene ledelsen 1-0 ved Sakeel Abdullah som driblet seg inn i feltet og avsluttet i mål bak bortekeeper Stephen Piggott. To minutter senere kunne vertene doblet ledelsen da en uidentifisert spiller fikk sin avslutning blokkert på streken. Andrew Bailey misbrukte en god mulighet til å utligne, og vertenes kontring endte med en straffesituasjon jeg må innrømme at jeg ikke er i stand til å erindre.
Andrew Buckley tok ansvar og satt inn 2-0 fra straffemerket etter 25 minutter, på et tidspunkt der jeg fortsatt lurer på hvor jeg var. Nathan Neequaye tvang frem nok en god redning fra hjemmekeeper Sadoo før han reduserte med snaue ti minutter til pause. Etter flott forarbeid og pasning fra Thabiso Magida headet han inn 2-1 og scoret for sjette kamp på rad. Jeg fastslo at det var utligning til 1-1, men ble umiddelbart korrigert av Tony og Graeme. Jeg var totalt forvirret da Tony til alt overmål hevdet at jeg hadde stått ved siden av de da vertene hadde satt inn straffesparket, mens Graeme mente at det muligens var mens jeg hentet meg en ny Strongbow fra baren – noe som ville forklare forvirringen. Et par minutter før pause var gjestene à jour da en corner ble spilt ut til Ashley Smallwood. Han fikk tid nok til å sikte, og sendte i vei et vanvittig skudd som fant veien til nettmaskene helt oppe i det bortre krysset. 2-2!
Pausen ble selvsagt tilbragt inne i klubbhuset, mens regnet fortsatte å hølje ned på utsiden. Vi returnerte da vi hørte andre omgang ble sparket i gang igjen, og Daisy Hill var tidlig i omgangen nære på å gjenopprette sin ledelse da målscorer Abdullah tvang frem en flott redning fra Piggott. I stedet var det Cheadle Town som kort etter tok ledelsen for første gang da hjemmekeeper Sadoo glapp et innlegg omtrent rett i beina til Thabiso Magida, som enkelt kunne sette inn 2-3. Vi var i andre omgangs femte minutt, og snuoperasjonen var et faktum. Det varte kun i fire minutter, før Craig Farnworth utlignet med noe bortimot en kopi av Smallwoods flotte mål fra første omgang. Han fikk kjempetreff, keeper Piggott kunne intet gjøre, og det sto 3-3.
Etter en times spill trodde Neequaye at han igjen hadde gitt gjestene ledelsen, men hans scoring ble annullert for offside. Og da keeper Sadoo igjen mistet ballen få minutter senere, klarte ikke Neequaye å stokke beina. Luke Pearson sendte i vei et skudd som suste over tverrliggeren, men med snaue tjue minutter igjen av ordinær tid var det vertene som tok ledelsen og snudde kampen nok en gang. Craig Naylor sendte på flott vis ballen rundt muren og rett i mål direkte fra frispark fra like utenfor 16-meteren. Det hadde som mange spådde ikke vært mangel på mål og underholdning, i en kamp som bølget frem og tilbake. Og det hadde i tillegg vært flere virkelig flotte mål. Naylors frisparkmål viste seg imidlertid å bli avgjørende da Cheadle Town aldri klarte å komme tilbake – spesielt etter at de med noen minutter igjen ble redusert til ti mann da James Moore muligens noe strengt fikk sitt andre gule. Dermed endte det med 4-3 og hjemmeseier.
Jeg tok farvel med Tony, Greame og karen med hunden, og valgte å slå meg ned med ytterligere en Strongbow før jeg gikk for å rekke 22.38-toget tilbake til Manchester. Jeg hadde vært vitne til en svært underholdende kamp, men bortelaget var selvsagt meget skuffet. De virket i likhet med sine verter også å være relativt avslappet til dette med eventuelt opprykk, men kunne fortelle at de er i ferd med å gjøre noen oppgraderinger på sitt anlegg. Rundt kvart over ti takket jeg for meg og trasket mot togstasjonen, der toget var i rute. Og da jeg tilbake i Manchester tok en pitstop på Lloyds-puben ved The Printworks for å benytte deres WiFi, ble jeg rett og slett sittende til det stengte. Jeg følte imidlertid fortsatt ikke for å finne senga, så til tross for at det var mandag kveld endte jeg opp på en luguber nattklubb rett over veien. Først en gang etter klokka to snublet jeg meg opp trappa på Merchants Hotel og fant senga.
English ground # 214:
Daisy Hill v Cheadle Town 4-3 (2-2)
North West Counties League Divison One
New Sirs, 13 October 2014
1-0 Sakeel Abdullah (13)
2-0 Andrew Buckley (pen, 25)
2-1 Nathan Neequaye (38)
2-2 Ashley Smallwood (42)
2-3 Thabiso Magida (50)
3-3 Craig Farnworth (54)
4-3 Craig Naylor (72)
Att: 63
Admission: £5
Programme: None
Pin badge: n/a
Next game; 14.10.2014: Lancaster City v Spennymoor Town
Previous game: 12.10.2014: Barnsley v Bradford City