Kings Lynn Town v Lancaster City 11.10.2014

 


Lørdag 11.10.2014: Kings Lynn Town v Lancaster City

 

Det var på tide å forlate London, og Victoria Line fraktet meg igjen ned til Kings Cross, der jeg raskt forkastet planen om en frokost på Station Sandwich Bar & Cafe. I stedet gikk jeg til innkjøp av smørbrød og juice, og satt meg på 10.30-toget til Newcastle, slik at jeg kunne ankomme noe tidligere i Peterborough. Dagens utvalgte kamp skulle foregå i Kings Lynn, men jeg hadde slitt med å finne en løsning på problemene det medførte med tanke på at jeg dagen etter skulle til Barnsley. Selv med søndagens første tog fra Kings Lynn måtte jeg bruke over fem timer og dra helt ned til London for å derfra reise nordover igjen. Løsningen ble hotell i Peterborough, hvor bussene til og fra Norwich ville kunne frakte meg til Kings Lynn og tilbake etter kamp. Ikke minst gjorde dette at jeg ville spare bortimot to og en halv time dagen etter.

 

Etter tre kvarter på toget hoppet jeg av i Peterborough, og fikk en taxi til å skysse meg til Newark Hotel, litt i utkanten av selve sentrumskjernen. Her hadde jeg betalt £35 for kost og losji, og selv om jeg var noe tidlig ute, var rommet allerede klart. Vertinnen bekreftet at det var rundt tjue minutters spasertur ned til byens togstasjon, der Norwich-bussen skulle plukke opp rett utenfor stasjonen. Den kjørte halvtimesruter, og jeg hadde sett meg ut 12.09-avgangen. Etter å ha slengt fra meg bagasjen og unnagjort et nødvendig toalettbesøk, for jeg ut rundt kvart på tolv. Med et øye på Google Maps på telefonen strenet jeg i riktig retning, men begynte snart å ane at jeg hadde dårlig tid. Jeg burde kanskje tilbragt noen minutter mindre på det lille kontoret, men jeg hadde fortsatt tro på å rekke bussen….inntil jeg gikk feil og surret meg bort ved kjøpesenteret Queensgate. Da jeg omsider fant kursen og rundet hjørnet ved jernbanestasjonen kunne jeg se at buss X1 var i ferd med å forlate bussholdeplassen noen hundre meter foran meg!

 

Det var bare å vente på neste buss klokka 12.39, og noen minutter forsinket kom den omsider, slik at jeg kunne betale £10 for en returbillett. Jeg tok plass helt fremme oppe i andre etasje slik at jeg kunne følge med på veien, og rett etter at vi hadde passert Wisbech registrerte jeg for øvrig at vi passerte Wisbech Towns nye stadion som så temmelig uinteressant ut der det dessuten lå tilsynelatende langt utenfor selve byen. Etter en time og ti minutter kunne jeg takke sjåføren og stige av på London Road og spasere opp Guanock Terrace som snart ble til Windsor Terrace. Da jeg etter drøye fem minutters gange svingte inn i Exton’s Road, så jeg et par hjemmesupportere foran meg som tydeligvis visste om en snarvei der de skar gjennom et lite grøntområde, og etter å ha fulgt etter disse kom jeg snart ut ved et lite smug som går langs anleggets ene langside, i bakkant av den store hovedtribunen.

 

Kings Lynn er en havne- og markedsby med i overkant av 40 000 innbyggere. Den ligger nordvest i Norfolk, rett ved den store bukta The Wash – drøyt 15 norske mil nord for London, og såvidt over sju mil vest for Norwich. Jeg har hørt mange skryte av Kings Lynn som en meget koselig by, og det fikk jeg da også inntrykk av fra det jeg så på min spasertur, uten at jeg hadde tid til å sjekke ut selve byens sentrum. Det var i og for seg litt synd, men nå var det uansett fotballen jeg hadde kommet for, så det får eventuelt bli en annen gang. Med en time til planlagt avspark tok jeg oppstilling i billettluka og betalte £10 for en billett til dagens oppgjør i FA Cupen. Deretter kunne jeg entre The Walks og ta en runde rundt et anlegg som nå har fristet meg en god stund.

 

Adkomsten skjedde i hjørnet mellom den ene kortsiden og langsiden med hovedtribunen, og det var mot sistnevnte jeg vendte oppmerksomheten. Men først stoppet jeg opp for å gi £2 til en programselger som lovet å holde av en stensil med lagoppstillinger til meg, da han mente at de normalt ikke pleide å komme før rundt en halvtime før kampstart. Hovedtribunen fra 1956 er voldsom for nivået Kings Lynn Town nå spiller på, og er virkelig flott. Det er en klassisk fotballtribune som kan huse hele 1 200 sittende tilskuere, og den strekker seg drøyt 2/3 av banens lengde. Det er også her man finner kontorer, klubbsjappa og klubbens to barer, som jeg i denne omgang passerte. Over på bortre kortside var det ståplasser under åpen himmel, med hard standing i forkant og et par lave betongtrinn lenger bak.

 

Ståtribune er det også på bortre langside, men her har man tak over hodet på den klassiske ståtribunen som strekker seg i hele banens lengde. Her var det tidligere også et parti med seter, men disse ble fjernet i 1968, og lever visstnok videre på Edgar Street i Hereford! Også på den andre kortsiden står man under åpen himmel, på en ikke helt ulik seksjon som det som finnes på motsatt side. The Walks er et meget flott stadion, og man kan bare tenke seg hvordan det sydet her da nesten 13 000 så den gamle Kings Lynn FC spille mot Exeter City i FA Cupen i november 1950! I løpet av 1950- og 1960-årene søkte for øvrig den tidligere klubben om medlemsskap i Football League sju ganger på rad uten å lykkes, og i hvert fall langsidene bør være av Football League standard. Man kan bare spørre seg hva som i sin tid fikk Conference til å mene at The Walks ikke var egnet for spill i deres regionale Conference North.

 

Som det ble hintet til – og det er vel dessuten kjent for de fleste – så er Kings Lynn Town en ung klubb, stiftet i 2010 etter at forgjengeren Kings Lynn FC ble slått konkurs over en gjeld på £77 000 (Hvor mye sa du dagens PL-divaer tjener i uka??). Siden den gang har de tatt seg fra United Counties League opp til Northern Premier League Premier Division. Dagens mostander, Lancaster City, hører hjemme i samme liga, men i divisjonen under – i NPL Division One North. Det var duket for møte i FA Cupens tredje kvalifiseringsrunde, og jeg forventet et spennende oppgjør selv om hjemmelaget var favoritt i kraft av både nivåforskjell og hjemmebanefordel. Etter å ha stukket hodet innom klubbsjappa for å bytte £3 mot en pin, satt jeg kursen mot hovedbaren som er å finne i enden av hovedtribunen.

 

Der betalte jeg £3,50 for en pint Strongbow og satt meg ned for å kikke litt i programmet, som faktisk viste seg å dekke både denne kampen samt neste hjemmekamp mot Grantham Town i ligaen tre dager senere. Da glasset var tømt oppsøkte jeg programselgeren som kunne fortelle at han akkurat hadde gitt bort det siste arket med lagoppstillinger, men da han kom på at det var meg han hadde lovet det bort til, snappet han simpelthen arket ut av hendene på vedkommende som sto foran meg og rakte det til meg. Noe merkelig, men det løste seg da denne karen var fornøyd med en liten kikk på lagoppstillingene. Programselgeren kunne dessuten fortelle at de allerede hadde solgt ut alle programmene med over en halvtime til avspark, og at The Walks kom til å bli godt besøkt denne dagen ble bekreftet da speaker etter hvert annonserte at avspark hadde blitt utsatt med ti minutter for å sørge for at alle supporterne som nå sto på utsiden kom seg innenfor.

 

Dermed hadde jeg mer enn nok tid til ytterligere en pint i baren før det braket løs, og fikk slått av en prat med en hjemmesupporter som uttrykte håp om å kunne være med i playoff-kampen denne sesongen. Men denne dagen var det FA Cupen det dreide seg om, og begge parter håpet selvsagt på avansement i verdens eldste og gjeveste cupturnering. Før avspark rakk jeg også å gå til innkjøp av en herlig steak & kidney pie, som ble servert med mushy peas og så absolutt var verdt de tre pundene. Mens den ble inntatt beveget jeg meg over på ståtribunen på bortre langside, der jeg tok oppstilling omtrent midt på. Og drøyt ti minutter forsinket kunne dommeren omsider blåse i gang dagens oppgjør.

 

Gjestene fra Lancashire sto uten tap på sine sju siste kamper i alle turneringer, og hadde allerede imponert i denne sesongens FA Cup, der hadde slått ut FC United of Manchester på bortebane i foregående runde, og fortsatt sto uten baklengs etter tre kamper i årets turnering. Det var da også The Dolly Blues som startet friskest, og spesielt Billy Akrigg skapte en del trøbbel for hjemmeforsvaret. Akrigg hadde en god sjanse til å gi bortelaget ledelsen, men hans volley etter pasning fra Aaron Taylor gikk rett på keeper Alex Street. Manager Darren Peacock og hans assistent Trevor Sinclair var i harnisk på Lancaster-benken da Jacob Davis fikk se det gule kortet for en takling av typen som dommeren ellers syntes la passere uten kort, og da Davis noen minutter senere på håpløst vis forsøkte å blokkere et utspark fra keeper Street fikk han sitt andre gule etter drøye tjue minutter, og Lancaster City var redusert til ti mann før halve første omgang var spilt. Da nådde raseriet nye høyder på bortebenken.

 

Dette forandret også kampbildet fullstendig da The Linnets nærmest umiddelbart benyttet anledningen til å ta ledelsen. Etter at protestene foreløpig hadde lagt seg ble det påfølgende frisparket slått langt opp på Michael Frew som headet videre til Stephen Spriggs, og sistnevnte pirket inn 1-0. Åtte minutter senere ble en akrobatisk avslutning fra Michael Frew blokkert av Lancaster-kaptein Neil Marshall, men George Thomson dundret returen i mål til 2-0. Nye seks minutter senere var det nesten for enkelt da Spriggs skar inn fra kanten og fant Frew som enkelt og greit kunne sette inn 3-0 bak keeper Mike Hale. Der og da virket kampen avgjort, og det hjalp ikke at Billy Akrigg rett før pause misbrukte en stor sjanse ved å skjøte høyt over fra fem meter. Bortelagets manager Darren Peacock benyttet visst dessuten pausen til å overhøvle dommeren i en slik grad at han ble sendt på tribunen for resten av kampen, og det hele virket nokså håpløst for gjestene.

 

For min del ble pausen benyttet til å innta en forfriskende pint i baren, før jeg returnerte til ståtribunen der sola skinte og noen titalls Lancaster-fans sørget for et himla liv på The Walks hele kampen gjennom, til tross for at kampen tilsynelatende så ut til å være avgjort ved pause. De hevdet også at hjemmekeeper Street til stadighet tok med seg ballen utenfor feltet med hendene ved flere anledninger; noe som ble gjentatt også av deres lagledere etter kampen. Men selv om det for øyeblikket så mørkt ut fortsatte Lancaster-fansen å hoie og skrike (det var nære på å ende i konfrontasjon med deler av hjemmefansen ved minst en anledning).

 

Tidlig i andre omgang fikk de da også lønn for sin innsats da Ben Hudson fra et frispark headet inn reduseringen til 3-1 i omgangens fjerde minutt. Oppildnet av reduseringen kom Lancaster inn i kampen igjen, men George Thomson kunne gjenopprettet tremålsledelsen med et skudd som smalt i stolpen. Det var imidlertid gjestenes ti mann som presset på, og vertene virket stadig mer nervøse. Klokka var derimot på The Linnets’ side, og tikket jevnt og trutt mot avansement. Omsider fikk Lancaster fortjent nok enda en redusering da Simon Wearing lobbet over keeper Street og i mål til 3-2.

 

Med kun et drøyt minutt igjen av ordinær tid kom den nok litt for sent. Og dommeren kom igjen i fokus da han rett og slett valgte å blåse for full tid noen sekunder før 90 minutter var spilt – til tross for både seks bytter og flere avbrekk i andre omgang. Jeg startet selv stoppeklokka idet han blåste i gang omgangen, og den viste 44.50, så gudene vet hva kamplederen tenkte på. Blant hele 981 tilskuere til stede var jeg selvsagt langt fra den eneste som hadde lagt merke til dette, og de tilreisende fra Lancashire var alt annet enn fornøyd med dommeren; noe de også ga klart uttrykk for. Kanskje var dommeren redd for lyn og torden, for sluttsignalet kunne også like gjerne ha vært signalet til et væromslag der sola nå var erstattet av mørke skyer, og idet kampen ble avsluttet begynte det å buldre og brake noe aldeles voldsomt.

 

Dette ble ledsaget av et skybrudd som gjorde at ferden tilbake til baren foregikk i raskt trav. Der satt jeg meg ned med en Strongbow mens jeg lurte meg til å få ladet en av telefonene litt. Ved siden av meg sto manager Darren Peacock og forklarte seg for bortefolket, og han virket fortsatt opprørt over blant annet dømmingen. Uavgjort og omkamp påfølgende tirsdag hadde egentlig ikke gjort meg noen verdens ting, da Lancaster ville være en meget aktuell destinasjon den dagen. Men med cup-exit åpnet det for at man i stedet ville spille den oppsatte ligakamp mot Spennymoor Town den tirsdagen – forutsatt at ikke Spennymoor måtte ut i omkamp mot Ashton United. En rask sjekk viste at Spennymoor hadde seiret på Tameside, og både Peacock og klubbledere som muligens hadde enda bedre oversikt bekreftet at det da etter alle solemerker ville bli hjemmekamp mot Spennymoor den tirsdagen. Ikke noe dårlig alternativ, og jeg hadde allerede en stund helt mot Lancaster som destinasjon.

 

Hjemmefolket var selvsagt langt mer oppstemt, og praten gikk nå først og fremst rundt hvem man ønsket seg i neste runde. Da jeg gjennom døra så at det nå falt ned hagl nesten så store som bordtennisballer, hadde jeg virkelig opplevd alle fire årstider denne dagen i Kings Lynn, og det ga meg et påskudd til å droppe 17.22-bussen. I stedet unnet jeg meg en siste pint mens jeg heller ventet på neste buss klokka 17.52. Jeg vurderte å bli enda lenger, men da neste avgang ikke var før 19.02 fant jeg ut at det var greit å komme seg tilbake til Peterborough så fort været var bedre. Og like brått som det hadde startet, sluttet nedbøren, og sola kikket frem igjen slik at jeg kunne spasere de snaue ti minuttene ned til bussholdeplassen, der buss X1 snart plukket meg opp.

 

Klokka hadde såvidt passert sju da jeg hoppet av ved hjørnet Queensgate/Westgate, og jeg angrer overhodet ikke på at jeg valgte å foreta en pitstop på puben Wortley Almshouses, der jeg ble servert en herlig pint med Samuel Smith’s Cider Reserve. Den var så himmelsk at jeg unnet meg et andre glass før jeg tok taxi tilbake til Newark Hotel. Der var det også liv i baren, med en gjeng ferierende sportsfiskere som var meget feststemte. Jeg kunne ikke være dårligere enn at jeg lot den sjarmerende jenta bak baren tappe en pint Strongbow til meg, og selv om det ikke var helt etter planen, ble jeg faktisk sittende der til baren stengte og jeg stabbet meg opp trappa for å finne senga.

 

English ground # 212:
Kings Lynn Town v Lancaster City 3-2 (3-0)
FA Cup, 3rd Qualifying Round
The Walks, 11 October 2014
1-0 Stephen Spriggs (24)
2-0 George Thomson (32)
3-0 Michael Frew (39)
3-1 Benjamin Hudson (49)
3-2 Simon Wearing (89)
Att: 981
Admission £10
Programme: £2
Pin badge: £3

 

Next game: 12.10.2014: Barnsley v Bradford City
Previous game: 10.10.2014: Corinthian-Casuals v Whyteleafe

 

More pics

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg