Torsdag 09.10.2014: England v San Marino
Jeg hadde uten hell søkt med lys og lykte etter kamper i den engelske pyramiden denne torsdagen, men måtte etter hvert innse at slaget var tapt, og at jeg eventuelt måtte nøye meg med England v San Marino i EM-kvalifisering, og en retur til Wembley Stadium. Jeg vurderte også en fotballfri dag, og begynte til og med å snuse på muligheten for å se Colliers Wood United spille U18-kamp (det ble til og med lovet program!). De fleste kompiser hadde jobb dagen etter, så ingen virket spesielt klar for en tur på byen hverken i Reading, Southend eller andre steder, så jeg hellet snart mot å likevel se fotball. Og da min kjenning Anthony Robinson – groundhopper og Rangers-fan fra Preston – tilbød meg Wembley-billett til halv pris, ville det vært uhøflig å takke nei. Som medlem av Englands supporterklubb hadde han tenkt seg på bortekampen mot Estland et par dager senere, og hadde for å spare penger derfor ikke tenkt seg på Wembley denne torsdagen. Da problemet var å få tak i billetten, fikk jeg noen dager senere beskjed om at han hadde kvittet seg med sin billett, men samtidig ordnet det slik at en av hans kompiser som befant seg i London hadde en ekstra billett til meg. Nå begynte ting å falle på plass.
Derfor var det at jeg utpå formiddagen forlot Birmingham med kurs for den engelske hovedstaden. Billig overnatting var booket i det noe lugubre Seven Sisters området, og etter en tur med tubens Victoria Line kunne jeg gå de par hundre meterne fra Seven Sisters tube-stasjon til Tottenham Guesthouse. £30 er slett ikke verst i London, men så var da heller ikke dette på noen måte noe Ritz. Det eneste som bekreftet at dette var rett sted var et klistremerke på ringeklokka til en dør ved siden av puben som lå på hjørnet. Asiaten som tydeligvis drev stedet guidet meg opp en trappegang som var så trang og bratt at jeg nesten ikke fikk med meg bagen, men snart hadde jeg fått kastet den fra meg på det spartanske rommet som skulle bli min base de neste to dagene. Jeg konstaterte raskt at stedets WiFi var nesten ubrukelig, og tok i stedet kontakt med Anthonys kompis, Carl, som kunne fortelle at han satt i et møte på Wembley Stadium, og ville ta kontakt igjen innen kort tid. Vi ble enige om at jeg skulle gi lyd fra meg når jeg satt kursen mot Wembley, og med det valgte jeg å bryte opp. Mens den asiatiske verten benyttet felleskjøkkenet til å tilberede mat som nærmest stinket ned hele etablissementet, tok jeg meg ned trappa og returnerte til Seven Sisters tube-stasjon.
Etter å ha byttet til Piccadilly Line ved Finsbury Park, ble jeg med to stasjoner sørover til Holloway Park, der jeg tenkte slå i hjel litt tid med litt fotball-«sightseeing». Først og fremst var det med tanke på min nå nettbaserte guide at jeg ville ta en nærmere kikk på Arsenals hjemmebane som jeg fortsatt velger å kalle Ashburton Grove, og etter en runde rundt arenaen hadde jeg også fått foreviget alle statuene av Herbert Chapman, Tony Adams, Dennis Bergkamp og Thierry Henry. Blant alle som var opptatt med å ta selfies av seg selv foran statuene og anlegget, gikk det tydeligvis i alle andre språk enn engelsk, og snart la jeg fotballturistene bak meg. Det var på tide å endelig sette kursen mot Wembley med Piccadilly Line til Kings Cross St. Pancras, og Metropolitan Line videre derfra til Wembley Park. På den store «avenyen» fra Wembley Park tube-stasjon til landets nasjonalanlegg i fotball var det allerede masse liv, der en rekke selgere fallbød sine varer fra salgsbodene. Diverse matvarer og forfriskninger, skjerf og andre supportereffekter, stand for ansiktsmaling, programutsalg etc. Jeg presset meg forbi noen innpåslitne selgere som forsøkte å prakke på meg et 50/50-skjerf (som om det noensinne ville falt meg inn å kjøpe et slikt produkt! Man holder vel stort sett ikke med begge lagene??), og nøyde meg med å gå til innkjøp av et program fra den relevante boden. Selv unggutten som sto der himlet med øynene og følte seg tydelig ikke komfortabel der han gjentok at programmet kostet £6! Jeg fikk nå ikke svar fra Carl, så jeg valgte å spasere opp til puben The Green Man, der den harde kjerne av engelske fans ofte holder hoff i forbindelse med landskamper.
Jeg hadde akkurat bestilt meg en pint Strongbow da jeg fikk melding av Carl, som unnskyldte at han ikke hadde sett meldingen før. Han ba meg bli hvor jeg var, og jeg hadde ikke før bestilt påfyll i glasset før han orienterte seg frem til meg i menneskemylderet i bakgården, der pubens innehavere gjorde god butikk og stemningen var høy. Dresskledd kom han rett fra et møte (Anthony forklarte senere at han faktisk er en av sjefene i Mitre), og hevdet at jeg kunne få billetten for £10 – halvparten av den opprinnelige verdien. Således gjorde jeg et kupp, men han takket nei til et glass da han måtte haste videre siden han hadde ytterligere en billett å avlevere. Jeg unnet meg derimot en tredje og siste pint på The Green Man, der det var trangt om plassen. Da glasset ble tømt valgte jeg å spasere ned igjen til Wembley Stadium, hvor jeg orienterte meg frem til riktig inngang. Rulletrappene fraktet meg den lange veien opp til femte nivå, og med snaue tre kvarter til avspark kunne jeg igjen skue utover det voldsomme anlegget. Wembley er i utgangspunktet ikke spesielt spennende hva gjelder det innvendige, men likevel er det noe med den veldige størrelsen på det hele som gjør at man likevel får en wow-følelse. Der og da fikk jeg faktisk nesten frysninger av å kikke ut over matta fra øverste seterad. Billetten var imidlertid til den fremste seteraden på øverste nivå, og etter å ha returnert til matutsalget for å bytte vanvittige £6,70(!) mot en pulled pork dog, fant jeg frem til plassen min, der jeg satt meg for å bla litt i programmet. Spesielt interessant var nok artikkelen om San Marinos største profil, Massimo Bonini, som på Juventus sitt stjernegalleri fra 1980-årene ble beskrevet som lagets usynlige stjerne, og den spilleren som virkelig holdt maskineriet i gang. På en tid da San Marino ikke hadde eget landslag takket han også nei til spill for verdensmestrene Italia fordi han ikke ville si fra seg sitt statsborgerskap.
Det dro seg omsider mot kampstart på kampen som i bunn og grunn skulle være en formalitet. San Marino hadde kun to profesjonelle fotballspillere i troppen, og spørsmålet var vel i realiteten kun hvor stor Englands seier ville bli. Men til tross for at engelskmennene som forventet dominerte totalt, slet de innledningsvis med å spille seg frem til de store sjansene. San Marino lå så lavt at det knapt fantes bakrom, og de var flinke til å blokkere langskuddene som kom, der de lå lavt og tilsynelatende mælet ballen ut av banen eller opp mot sin ensomme spiss Andy Selva (som med 8 mål er tidenes toppscorer for miniputt-nasjonen) hver gang de fikk tak i ballen. Og det som ikke gikk i blokka, ble stoppet av keeper Aldo Simoncini, som til tider skulle frustrere blant annet en rekord-jagende Wayne Rooney. Det tok drøyt en halv omgang før The Three Lions fikk hull på byllen, og det var Phil Jagielka som headet i mål fra en corner mens Simoncini kolliderte med en av sine egne spillere. Simoncini leverte deretter en flott redning på et skudd fra Danny Welbeck, men like før pause måtte han igjen plukke ballen ut av nettet. I forbindelse med nok en corner var spissen Andy Selva nede for å hjelpe til i forsvar, og han klarte rett og slett å sparke Rooney i ansiktet i et forsøk på å klarere. Dommeren pekte på straffemerket, kapteinen tok selv straffen, sendte ballen i mål bak Simoncini, og økte til 2-0 med sitt landslagsmål nummer 42. Han var nå kun to bak legenden Jimmy Greaves, seks bak Gary Lineker, og sju bak rekordinnehaver Bobby Charlton.
Manager Roy Hodgson satt i pausen innpå Adam Lallana og Alex Oxlade-Chamberlain for Raheem Stirling og Jordan Henderson, og Oxlade-Chamberlain gjorde seg bemerket med forarbeidet til Englands tredje mål tidlig i omgangen, da hans pasning ble styrt i mål av Danny Welbeck på nærmeste stolpe. Rooney hadde deretter to gode muligheter, men hans forsøk på å lobbe over Simoncini var ikke vellykket, og da han like etter forsøkte å runde keeperen ble han stoppet. Ballen falt imidlertid til Oxlade-Chamberlain som skjøt i mål via lagkamerat Lallana. De fleste var sikre på at det var 4-0, og lagene var nesten klare for avspark igjen da den polske dommeren etter samtale med linjemannen valgte å annullere. Om det var offside det ble dømt for, var det en noe merkelig avgjørelse, men England fikk uansett sitt fjerde med snaue tjue minutter igjen på matchuret. Den tredje innbytteren, Andros Townsend, dro seg fri og med venstrebeinet sendte han ballen i mål fra like utenfor 16-meteren. Noen minutter senere virket det fra min posisjon på motsatt side av banen som om Rooney scoret sitt andre ved å lobbe ballen over Simoncini, men reprisene viste at det nok var ment som et innlegg som helt klart skiftet voldsomt retning i Alessandro Della Valle. Rooney ble også først kreditert av FA, men UEFA bestemte raskt (og for en gangs skyld tok de tydeligvis en riktig avgjørelse) at målet blir registrert som et selvmål. Resten av kampen var rett og slett en transportetappe, der det var mest jubel de få gangene Joe Hart faktisk var nær ballen. I tillegg var det tydeligvis flere enn meg som lattermildt registrerte at England trakk ned samtlige elleve spillere i forbindelse med at San Marino faktisk endelig fikk en corner. 5-0 ble sluttresultatet i en kamp der England hadde alt å tape og ingenting å vinne. Og selv om Rooney nok vil ergre seg over at han misbrukte flere gode muligheter til å ytterligere nærme seg rekorden han gjerne vil ha, må 5-0 sies å være godkjent selv mot San Marino.
Det var stilt spørsmålstegn ved hvor mange som ville møte opp i forbindelse med denne kampen, men selv om 55 990 visstnok skal være tidenes laveste tilskuertall for en obligatorisk engelsk landskamp på nye Wembley, virket det i etterkant som om de fleste mente at dette var ganske bra. Da jeg kom ut og startet den evinnelige køingen opp mot Wembley Park, slo det meg imidlertid at det knapt var engelske stemmer å høre rundt meg. De få engelske røstene jeg hørte druknet totalt i samtaler på kinesisk, italiensk, spansk, tysk, svensk etc. Jeg hadde riktignok registrert en voldsom mengde kinerere eller japanere rett ved meg på tribunen, der de hadde tilbragt så godt som hele kampen med å ta bilder av hverandre, men mengden utlendinger jeg nå opplevde rundt meg var direkte sjokkerende. Da det endelig ble min tur til å få hoppe på tuben, hadde jeg da også selskap av en stor gruppe med anslagsvis 15-20 svenske “juletrær”; majoriteten av de selvsagt komplett med 50/50-skjerf og St. George’s Cross malt i hele ansiktet.
Ved Kings Cross St. Pancras hoppet jeg av og byttet til Victoria Line tilbake til Seven Sisters, og kunne spasere den korte veien tilbake til «hotellet». I et område der jeg mesteparten av tiden følte meg som den eneste hvite mann, undret jeg meg igjen på hva greia er med at den negroide befolkning virker å ha frisørsalongen som tilholdssted. Mens andre henger på puben, virker de å foretrekke frisørsalongen, der de to salongene jeg passerte begge var fulle av folk som hang der til tross for at klokka var i ferd med å passere 23. Snodige greier, men så er det vel heller ikke uten grunn at det er laget komedier og sketsjer om akkurat det. Fra puben i underetasjen var det nå dessuten et voldsomt spetakkel i form av høy musikk etc, uten at det irriterte meg spesielt der og da. Jeg var mer opptatt av å irritere meg over den håpløse WiFi-en som like gjerne kunne vært ikke-eksisterende. Alt i alt hadde det vært greit med en fotballkamp og retur til Wembley igjen, men jeg var samtidig glad for at jeg dagen etter skulle tilbake til non-league igjen – langt vekk fra hordene med ansiktsmalende fotballturister med 50/50-skjerf.
Revisit:
England v San Marino 5-0 (2-0)
UEFA European Championship Qualifying, Group E
Wembley Stadium, 9 October 2014
1-0 Phil Jagielka (24)
2-0 Wayne Rooney (pen, 43)
3-0 Danny Welbeck (49)
4-0 Andros Townsend (72)
5-0 Alessandro Della Valle (og, 77)
Att: 55 990
Admission: £10 (originally a £20 ticket)
Programme: £6
Next game: 10.10.2014: Corinthian-Casuals v Whyteleafe
Previous game: 08.10.2014: Kidderminster Harriers v Welling United
