Tirsdag 07.10.2014: Harrogate Town v Gainsborough Trinity
Med overnatting i Manchester har det blitt en vane å innta frokosten på caféen Home Sweet Home i byens Northern Quarter, og det jeg vil påstå er Manchesters beste full english breakfast ble inntatt etter å ha tatt meg inn til sentrum med trikken. Etter denne gode starten på dagen kunne jeg mett og fornøyd tusle ned mot togstasjonen Manchester Piccadilly for å starte dagens reise som gikk nordøstover til North Yorkshire og Harrogate. Første etappe gikk med tog til Leeds, der jeg hadde et snaut kvarter på å bytte tog. Jeg fant imidlertid ut at jeg hadde så god tid at jeg rett og slett valgte å slå i hjel litt tid med en pint på stasjonspuben The White Rose, der jeg leste mer i Non League Paper og snyltet på deres WiFi mens jeg ventet på neste tog en time senere.
Jeg kom meg omsider på toget som fraktet meg den drøye halvtimen opp til endestasjonen Harrogate. Dette er blant Englands mest fasjonable byer, og har et inbyggertall på omtrent 75 000. Harrogate ligger omtrent to norske mil nord for Leeds og tre mil vest for York, og hørte historisk sett til West Yorkshire. Nå sorterer den imidlertid under Englands største grevskap, North Yorkshire, og er også kjent som en såkalt spa town. Etter at mineralrike kilder ble oppdaget på 1600-tallet vokste byen frem som et spa- og kur-sted, og det er fortsatt dette mange av turistene kommer for. Til tross for en av landets høyeste boligpriser, har byen også flere ganger blitt kåret til Englands beste sted å bo, samtidig som den i 2013 faktisk ble kåret til verdens tredje mest romantiske by – foran byer som Paris, Roma og Venezia.
Etter å ha spasert opp til The Camberley, der jeg hadde betalt £48 for kost og losji, gikk jeg snart ut igjen etter å ha sjekket inn. Jeg valgte å la apostlenes hester frakte meg gjennom byens koselige sentrum og ut langs Wetherby Road, der jeg ville ta en kikk på Harrogate Towns hjemmebane med samme navn mens det fortsatt var lysforhold til å få tatt noen gode bilder. Etter å ha gått gjennom en av byens voldsomme grøntområder kom jeg ut på den nevnte veien og så snart stadionet på min venstre hånd. Det er tydeligvis to inngangspartier på langsiden ut mot veien, og ved den første jeg passerte var det hektisk aktivitet blant bygningsarbeidere som var i ferd med å ferdigstille den nye tribunen på den såkalte Hospital End (eller Lancaster Park Road End, som den eldre garde muligens vil foretrekke). Ved den borterste inngangen var porten imidlertid åpen slik at jeg kunne smyge meg inn og ta en kikk på anleggets indre.
Jeg hadde ikke før kommet meg innenfor før det kom en kar etter meg inn porten. Dette viste seg å være en groundhopper som var ute i samme ærend, og han hadde spasert ned fra banen til Harrogate Railway Athletic, der han allerede hadde kikket innenfor. Han var for øvrig Rushall Olympic supporter, og hadde som meg tenkt seg på kveldens kamp. En kar som kom ut av klubbhuset på denne kortsiden undret seg nok stort over hva vi drev med, men ga oss tillatelse til å kikke oss rundt på anlegget. På denne kortsiden der vi befant oss finner man også klubbens egen bar «Nineteen Nineteen», klubbsjappa og garderobene, mens tilskuerfasilitetene her begrenser seg til en seksjon der man kan stå under et overbygg som gir tak over hodet.
På bortre langside finner man anleggets eneste sittetribune – eller rettere sagt sittetribuner, da det er to stykker ved siden av hverandre. Nærmest klubbhuset står en mindre sittetribune som tydeligvis er forbeholdt klubbfunksjonærer, sponsorer etc, mens hovedtribunen Main Stand strekker seg omtrent halve banens lengde. Bortenfor denne er det hard standing ned mot den nevnte Hospital End, der det ser ut som om den nye tribunen blir en ståtribune som vil strekke seg nesten hele banens bredde. Dette er tydeligvis en del av eierens uttalte planer om å oppgradere Wetherby Road til å bli «en av de beste anleggene i Conference».
På langsiden ut mot veien som har gitt stadionet sitt navn er det igjen ståtribuner som gjelder, der flere seksjoner gir tak over hodet til majoriteten av de som velger å stå på betongtrinnene her. I tillegg er det også hard standing i forkant, og det er dessuten på denne langsiden at man har laglederbenkene. Det var fortsatt snaue tre timer til kampstart, så jeg valgte å gå tilbake inn i sentrum, og fikk Rushall Olympic-supporteren med meg på dette. Han var fast oppsatt på å spare noen pennies ved å ta pinten ved stedets Wetherspoon, og valgte bort flere puber vi passerte på den tjue minutter lange spaserturen inn til jernbanestasjonen. Der brukte vi ytterligere ti minutters tid på å orientere oss frem til Wetherspoons-puben The Winter Gardens som ligger noen minutter unna, og når sant skal sies må det være en av landets flotteste Wetherspoons-puber.
Etter to pints der var det etter hvert på tide å returnere til Wetherby Road, og vi valgte å spare føttene ved å ta en av bussene fra bussterminalen utenfor togstasjonen. Den slapp oss av i hjørnet på Wetherby Road, få minutter fra stadionet, og med rundt tre kvarter til avspark kunne jeg avlevere mine £13 for inngang. Et kampprogram til £2,50 ble også handlet inn, før jeg stakk hodet innom klubbsjappa for å bytte £3,50 mot en pin. Med det unnagjort kunne jeg entre klubbens bar og betale £3 for en pint Gaymers som jeg nippet til mens jeg bladde i programmet, som var både glossy og fyldig.
Etter at Harrogate Town en rekke ganger har vært involvert i playoff-kampen de siste årene, var det flere enn meg som hadde klubben som en outsider foran inneværende sesong – ikke minst etter at de også sikret seg den målfarlige spissen James Walshaw fra Altrincham. Men Town hadde etter min mening vært sesongens store skuffelse så langt denne sesongen, selv om den ekstreme skadesituasjonen nok må ta i hvert fall en liten del av skylden. De har vært usedvanlig hardt rammet av skader denne sesongen, og klubben hadde allerede betalt over tusen pund i regninger for røntgen, sykehusbesøk og ekstra fysioterapeutisk behandling. Men en gruppe hjemmesupportere ved nabobordet hevdet at det ligger mer bak enn som så. De hevdet at et av de største problemene nå er at manager Simon Weaver virket å være fredet og «untouchable» i kraft av å være sønn av klubbeier Irving Weaver. Det er det tydeligvis ikke alle som er like fornøyd med blant hjemmelagets supportere.
Kveldens motstander var Gainsborough Trinity, og hjemmefolket håpet at en seier her ville kunne gi sesongen en kickstart for et vertskap som før kampen befant seg helt nede på 16. plass, med kun to poeng ned til nedrykkssonen. Tritity på sin side var å finne på 13. plass, to poeng foran sitt vertskapø for kvelden, og to bortesupportere svarte lakonisk at de vel regnet med nok en sesong uten hverken opprykks- eller nedrykksdrama. Det er vel ikke mange Trinity-supportere som kan huske sist gang de rykket opp eller ned, om man ser bort fra at de sommeren 2004 ble flyttet opp fra Northern Premier League til Conference North – ikke som følge av et tradisjonelt opprykk, men grunnet den sommerens omstrukturering av pyramiden. Da det skjedde hadde de holdt seg i samme divisjon siden de var med å stifte NPL i 1968, og før dette spilte de i en årrekke i Midland League. Mange vil selvsagt også vite at klubben faktisk spilte i Football League i perioden 1892-1912.
Jeg er ganske sikker på at det er første gang jeg har sett filet og rump steak på menyen på et fotballstadion, slik de hadde på matutsalget ved den lille sittetribunen på bortre langside. Men jeg nøyde meg med en burger fra kiosken på motsatt side, der de dessverre kunne fortelle at de ikke hadde noen Bovril jeg kunne varme meg med. Mens min tidligere ledsager valgte å sette seg på hovedtribunen, foretrakk jeg å ta oppstilling på ståtribunen på motsatt langside, omtrent på høyde med en tenkt 25-meters linje fra det ene målet. Jeg hadde ikke registrert at det hadde blitt delt ut noen stensiler med lagoppstillinger, men fikk knipset et bilde av eksemplaret en av Gainsborough-supporterne hadde snappet til seg. Og dermed kunne kampen starte..
Begge lag hadde tapt på lørdagen tre dager i forveien – Harrogate Town med et stygt 0-4-tap borte mot Chorley, mens Gainsborough hadde tapt knepent hjemme mot Worcester City – men det var innledningsvis vertene som virket mest troende til å reise seg der de hadde overtaket uten å imponere eller skape stort av farligheter. Jake Speight hadde den første halvsjansen da han skjøt over, og James Walshaw skjøt like utenfor, men etter et kvarters spill (om det kan kalles det) kom Trinity mer med. Tidligere Town-spiller Paul Beesley hadde et godt forarbeid da Simon Russell hadde en halvsjanse men avsluttet rett på keeper Phil Barnes.
Det var de samme to som kombinerte da Russell fant Beesley inne i feltet, men hans avslutning ble slått til corner av keeper Barnes. Det var i det hele tatt en sjansefattig og tam affære der begge lag slet med å etablere noe spill. Allerede etter en halvtimes tid kommenterte jeg vel overfor en sidemann at jeg hadde problemer med å se noen av lagene score, og sjelden har jeg så tidlig i en kamp hatt en sterkere følelse av at jeg var vitne til en 0-0-kamp. Hadde det enda vært noe å glede seg over i form av flott spill, store sjanser, noen heftige dueller eller taklinger, men det var nesten en befrielse da dommeren blåste for pause slik at vi kunne rømme inn i baren.
Der var selvsagt supporterne langt fra imponert over det de hadde vært vitne til, og kanskje var det passende at kun 291 tilskuere var sesongens klart dårligste tilskuertall på Wetherby Road så langt denne sesongen. Jeg benyttet også anledningen til å forhøre litt om forholdet mellom Harrogate Town og Harrogate Railway Athletic, og fikk ikke overraskende bekreftet det jeg allerede visste – nemlig at Town ikke ser på lillebroren som noen stor rival, og er opptatt av større fisker. Det er selvsagt prestisje involvert når de to møtes, men Town har de senere år vært langt mer opptatt av andre klubber i regionen, slik som Guiseley og Bradford Park Avenue. Med det jeg hadde sett i første omgang var det nesten fristende å bli i baren, men det var selvsagt uaktuelt, så jeg tømte glasset og gikk igjen ut i håp om å få se en bedre forestilling i andre omgang.
Det var virkelig ikke for mye å håpe på, men utrolig nok fortsatte det like trist og sjansefattig. Manager Simon Weaver hadde i kampprogrammet nevnt at de etter et oppvaskmøte hadde valgt å legge om spillestilen, og mente det også ville bli mer underholdende, men hvis det var tilfelle denne tirsdagen tør jeg knapt å tenke på hvor nitrist det har vært tidligere. I ettertid ser jeg av hjemmelagets egen kamprapport at de beskriver sin innsats som langt bedre enn det jeg oppfattet det, og mener de spilte god angrepsfotball. Slik jeg oppfattet det slet de med å etablere spill, og da de knapt satt Trinity-keeper Jan Budtz på alvorlig prøve i løpet av kampen, vil jeg nok være av en annen oppfatning. Men kanskje er jeg vel streng..
Det var manager Steve Housham som i stedet kunne se at hans bortelag var det førende laget etter pause, men heller ikke de kom til de store mulighetene, og for begge lag begrenset disse seg til skudd fra distanse, dødballer, og lange håpefulle baller opp mot spissene. Et av disse ble avfyrt av gjestenes Liam Davis, som så sitt skudd seile over tverrliggeren. Hjemmelaget hadde to debutanter i midtbanespiller Nicky Featherstone og høyreback Louie Coyle, og sistnevnte var et av få lyspunkt for vertene. Lånespilleren fra Leeds United sto også bak en av hjemmelagets få sjanser da han snaut halvveis inn i andre omgang kombinerte med Dominic Rowe før han avsluttet på mål, men skuddet gikk igjen på feil side av stolpen og endte i nettveggen.
Gjestene fikk kampens største sjanse da Russell la inn til Beesley som kun behøvde å stikke frem foten for å styre ballen i mål, men den tidligere Harrogate Town-spilleren traff kun halvveis, og en liggende Shane Killock fikk klarert før han kolliderte med stolpen og måtte bæres av på båre. En ny skade var nok ikke akkurat det Harrogate-laget trengte, men i akkurat denne kampen skal de i det minste kanskje si seg fornøyd med ett poeng etter at det endte 0-0. Trinity-fansen som nå sto rett ved siden av meg virket imidlertid langt mer fornøyd med dette, selv om min sidemann hevdet det var den dårligste kampen han hadde sett på lenge. Men han innrømmet da også at han før kampen hadde tatt ett poeng, så han var uansett tilfreds.
Det ble tid til en siste pint i baren før 22.02-bussen tilbake til sentrum. I baren slo jeg av en prat med to eldre hjemmesupportere som skulle med samme buss, og ikke overraskende var de langt fra fornøyd med tingenes tilstand om dagen. Jeg har en stund ønsket meg til Wetherby Road, og dette er faktisk en av de destinasjonene der selve klubben har fristet meg mer enn stadionet. For uvisst av hvilken grunn synes jeg Harrogate Town er en svært interessant klubb, og således var det synd at jeg ved mitt besøk ble vitne til en så trist forestilling. Men jeg er sikker på at de vil komme sterkere tilbake.
Etter at bussen hadde fraktet oss tilbake til byens bussterminal ønsket jeg de to hjemmesupporterne lykke til og gikk tilbake til The Camberley, der jeg ble liggende å lese litt mer i kveldens kampprogram før jeg slukket lyset. Til tross for en elendig forestilling av en fotballkamp, hadde Harrogate og Harrogate Town vært et nytt trivelig bekjentskap, og det hadde vært en fin dag i North Yorkshire. Dagen etter skulle jeg igjen forflytte meg sørover.
English ground # 209:
Harrogate Town v Gainsborough Trinity 0-0 (0-0)
Conference North
Wetherby Road, 7 October 2014
Att: 291
Admission: £13
Programme: £2,50
Pin badge: £3,50
Next game: 08.10.2014: Kidderminster Harriers v Welling United
Previous game: 06.10.2014: Hyde v Chorley