Mandag 06.10.2014: Hyde v Chorley
Mange av Travelodge-hotellene er ofte dårlige på det med frokost, der de nøyer seg med salg av ferdigproduserte «kontinentale» frokostpakker, men jeg slo likevel raskt fra meg en rask busstur opp til en Harvester-pub i byens nordlige utkant, og satt heller kursen mot London med 09.33-toget fra Maidstone West. Jeg skulle etter planen ha seks minutter på meg til å bytte tog i Strood, men jeg begynte å ane problemer da vi ble flere minutter forsinket på veien. Da vi ankom Strood sto hurtigtoget til London St. Pancras på andre siden av perrongen, men noen hadde tydelig bestemt seg for at vi ikke skulle få rekke dette. I et par minutter ble vi nemlig stående og vente på at dørene skulle aktiveres slik at vi kom oss av, og da det endelig skjedde forlot London-toget perrongen i samme øyeblikk som jeg steg av!
Jeg var ikke videre fornøyd der jeg måtte belage meg på en halvtimes venting på neste hurtigtog inn til hovedstaden, men da jeg hoppet av på St. Pancras rett før klokka 11, spaserte jeg den korte turen bort til Station Sandwich Bar & Cafe. Der fikk jeg endelig kastet innpå en engelsk frokost med både black pudding og bubble and squeak. Mett og langt mer fornøyd valgte jeg å spasere den ikke altfor lange turen til London Euston, der jeg omsider kunne sette meg på toget for den drøye to timers togturen opp til Manchester. Men det hadde ikke vært noen selvfølge at Manchester ble min base for denne dagen, og denne mandagen var en av de dagene på turen som i løpet av planleggingen skulle vise seg å volde meg en god del hodebry.
Opprinnelig hadde planen vært å besøke Redditch United som skulle ta imot Hungerford Town til dyst i Southern League Premier Division, og i den anledning hadde jeg booket hotell i Birmingham. Men få dager før avreise fant jeg ut at kampen i Redditch hadde blitt flyttet grunnet Hungerfords deltakelse i Berks & Bucks Senior Cup! Det er jo slike turneringer som ikke alltid er så lett å være klar over kan stikke kjepper i hjulene, og dermed ble jeg sittende med en bindende hotellreservasjon i Birmingham. Med Englands nest største by som base ville det eneste realistiske alternativet denne dagen være Romulus, som banedeler med Sutton Coldfield United, men siden jeg allerede har besøkt sistnevnte og deres kunstgressbane, var jeg mer interessert i en ny destinasjon. Dermed falt jeg ned på Hyde, valgte å anse Birmingham-hotellet som tapte £30, og booket et nytt hotell i Manchester.
Jeg hadde ikke tidligere bodd på Trafford Hall, men til under £30 natten var jeg villig til å gå med på at det lå noe utenfor sentrum. Og med metro-holdeplassen Trafford Bar omtrent rett ved siden av, var det grei skuring å ta seg dit. Mange vil da skjønne at det ikke ligger langt fra Old Trafford, og jeg ante ugler i mosen da jeg fikk se et av rommene dekorert i Manchester United-tema fra gulv til tak, der selv teppet, tapeten, sengetøyet og nattbordlampen bar klubbens farger og logo. Heldigvis var det ikke tilfelle med mitt rom, så jeg slapp dermed å bekymre meg for ManU-relaterte mareritt den natten.
På vei til Trafford Bar slo det meg plutselig at Metro-billetten jeg hadde kjøpt kun dekket sentrums-sonen, og Trafford Bar er en holdeplass utenfor denne. Og selvsagt var det kontroll på akkurat denne stasjonen! Heldigvis klarte jeg å smyge meg forbi kontrollørene som da jeg steg av virket mest interessert i å ta seg inn på trikken. Da jeg en stund etter innsjekking skulle tilbake var kontrollørene borte, slik at jeg tok sjansen på å bli med da min billett ville være gyldig fra neste stasjon. Jeg hoppet av ved Piccadilly, der jeg satt meg på toget som skulle frakte meg det drøye kvarteret ut til stasjonen Newton for Hyde. Herfra gikk jeg sørover, krysset over motorveien M67, og etter rundt ti minutters gange ankom jeg et foreløpig folketomt Ewen Fields. Med to timer til avspark var det vel ingen overraskelse i seg selv, og jeg måtte inntil videre nøye meg med en kikk på anleggets eksteriør. Det viste seg snart å være flere til stede, men det drøyde til bortimot halv sju før jeg endelig fikk betale meg inn, og jeg benyttet ventetiden til å lese ytterligere i Non League Paper som hadde blitt plukket opp dagen før.
Jeg fikk etter hvert betalt mine £13, og byttet ytterligere £2,50 mot et program som i hvert fall skal få prisen for turens mest idylliske forsidebilde. Deretter var det tid for den sedvanlige runden rundt banen for å fotografere litt. Man kommer inn på den nærmeste langsiden, der det står to tribuner ved siden av hverandre. Nærmest den nærmeste kortsiden står den gamle ståtribunen som på folkemunne kalles ‘The Scrattin Shed’, mens den karakteristiske hovedtribunen står bortenfor, omtrent midt på langsiden. Denne ble bygget så sent som i 1986, og utvidet i 2000, og til å være såpass ny har denne sittetribunen tross alt en del karakter. Ikke minst med sitt spesielle tak, som prydes av to små og originale flomlysmaster. Taket «prydes» i forkant nå også av logoen til Manchester City i tillegg til Hyde-logoen, og dette har selvsagt sammenheng med at de inngikk en avtale med Manchester City, som også betalte en ikke ubetydelig sum for å få spille sine ungdoms- og reservelagskamper på Ewen Fields. Helt tilfeldig var det kanskje ikke at det var i samme moment at Hyde fjernet United-suffikset i sitt navn og malte om den tidligere rødmalte Ewen Fields til å bli blå..?
Alle anleggets tribuneseksjoner er under tak, og på bortre kortside har tilskuerne på Walker Lane End en ståtribune til rådighet. Denne strekker seg i underkant av hele banens bredde, og kalles noen ganger også Baths End. Ståtribunen Leigh Street Stand på bortre langside er forholdsvis ny, moderne, og nokså anonym. Det er også på denne langsiden at man finner laglederbenkene. Men den delen av anlegget jeg personlig satt mest pris på var Tinker Passage End på nærmeste kortside. Det er vel ikke helt tilfeldig at dette, sammen med Scrattin Shed, er den eldste delen av stadionet, og den har for øvrig en rekke støttepilarer i forkant. Det er visst også her bortefolket blir plassert når det en sjelden gang kreves segregering ved Ewen Fields. Dessuten står denne tribunen faktisk noe skjevt i forhold til gressmatta, og dette har bakgrunn i at den tidligere gressmatta faktisk ikke var helt rektangulær.
Tradisjonalisten i meg skulle selvsagt gjerne sett Ewen Fields i de tradisjonelle røde fargene, men de som ikke kjenner til historien vil ikke finne mange spor etter dette. Selv setene ble i den nevnte anledning byttet ut med blå seter, og selv om jeg ikke har noen problemer med å se at dette har vært en kjærkommen inntektskilde for Hyde, synes jeg likevel det er synd at man har sett seg nødt til å kaste vrak på en del av sin egen identitet. Men når det er sagt, fremsto likevel Ewen Fields som en liten positiv overraskelse. Det er et koselig stadion som fortsatt har karakter. Bak The Scrattin Shed finner man klubbhuset og dens bar, og det var dit jeg nå satt kursen – vel og merke etter å ha stukket hodet inn i brakka som huser klubbsjappa ved inngangspartiet, der jeg byttet £3 mot en pin til min samling.
Det skal mye til for å viske ut hjemmelagets navn fra rekordbøkene, der de er registrert som offer da den tidens storlag Preston North End feide de av banen med hele 26-0 i en kamp i FA Cupen i 1887. Etter å ha tilbragt mesteparten av sin historie i den ikke lenger eksisterende Cheshire County League (som i 1982 fusjonerte med Lancashire Combination og dannet North West Counties League), var Hyde United (som de altså het inntil 2010) i 1968 med å stifte Northern Premier League. I 2012 tok de seg for første gang opp i Conference Premier, der de holdt seg i to sesonger før de forrige sesong endte som desidert jumbo og rykket ned til Conference North. Denne sesongen har ikke startet stort bedre, og før kveldens kamp lå de på sisteplass med 1-2-8 som fasit på de elleve første ligakampene.
For kveldens motstander var situasjonen en annen, og selv om Chorley er nyoprykket fra NPL var det flere enn undertegnede som umiddelbart så de som en mulig utfordrer i toppkampen allerede i sin første sesong tilbake på dette nivået. Manager Garry Flitcrofts gutter var før denne kampen å finne på en tredjeplass, to poeng bak ledende AFC Fylde. Mellom de to lå de flestes favoritt, hardt satsende Barrow, kun målforskjellen foran Chorley, men med en kamp til gode på de to andre. Ikke uventet var det også en god del Chorley-fans som hadde tatt turen ned til Tameside, og de jeg snakket med måtte til slutt samtykke i at de nok var favoritt før kveldens kamp. De sa seg selvsagt fornøyd med sesongstarten, men hadde ingen forventninger om nytt automatisk opprykk, selv om de håpet å fortsatt være med i playoff-kampen når det drar seg til.
Jeg hadde sittet og lest litt i et par av kamppogrammets mange spalter da jeg gikk til baren for å få påfyll av South West Orchards cider i pint-glasset. Men jeg hadde ikke før kvittet meg med de £2,60 før jeg ble oppmerksom på to personer i Egersund-overdeler. Da EIK for så vidt deler kallenavn med kveldens hjemmelag, var det kanskje passende at de to besøkte The Tigers, men dette viste seg å være groundhopperen Kjell Åvendal og hans datter. De to hadde kombinert en shoppingtur til Manchester med fotball og turgåing i landsdelens heilandskap. Dette var deres første av fire kamper på turen, og Kjell var usikker på om det ville bli Stalybridge Celtic eller Glossop North End neste dag. Jeg kunne absolutt gå god for begge, men det endte vel med Stalybridge Celtic og deretter Cheadle Town, før de avsluttet med landskampen England v San Marino, der undertegnede også hadde tenkt seg.
Min undring over Egersund-kostymene var starten på en interessant samtale der vi endte opp med å se så godt som hele kampen sammen. Jeg pleier ikke å være videre begeistret over å støte på landsmenn på mine rundreiser, og pleier å skygge unna den jevne norske fotballsupporter, men det var forfriskende å endelig støte på noen som var mer interessert i å diskutere North West Counties League og andre non-league temaer enn de siste ukes overganger i Premier League! Og i godt selskap flyr tiden fort, og det var snart på tide å ta oppstilling på ståtribunen på bortre langside. På veien dit bort traff jeg også på Manchester City-supporter og groundhopper Tony Morehead, som jeg kjenner fra diverse groundhopper-grupper på nettet, og han tilbød meg skyss tilbake til Trafford etter kamp.
Ikke uventet var det gjestene fra Lancashire som åpnet best, og de kunne tatt ledelsen allerede i kampens første minutt da forsvarer Tom Smyth fyrte løs på volley, men skuddet ble blokkert på streken. Smyth var frempå igjen kort etter i forbindelse med et frispark, men den store Tom Bentham fikk kastet seg frem og blokkert til corner. Hjemmelaget hadde sin første store sjanse etter et kvarter da den gode Reece Gray stormet opp langs kanten og skar inn i feltet forbi en svimmel forsvarer Chris Doyle, men Chorley-keeper Sam Ashton fikk slått til corner. Rett før halvspilt omgang tok vertene ledelsen da Josh Brizell sendte i vei et skudd fra rundt 25 meter, og ballen virket å forandre noe retning i forsvarer Adam Mather før den fant veien til nettmaskene. Dermed 1-0 til tabelljumboen.
Chorley startet umiddelbart jakten på en utligning, og Darren Stephenson ble spilt gjennom etter et flott angrep der halve Chorley-laget var involvert, men en utrusende keeper Billy O’Brien fikk avverget. Chorley fortsatte å presse, men mens Josh Hine skjøt rett på keeper, headet Adam Roscoe like utenfor fra en corner. Og da Adam Mather to ganger så sine skudd reddet av O’Brien sto det kanskje noe overraskende 1-0 til pause. Pausen ble brukt til å innta en kjapp forfriskning fra baren før det var på tide å igjen komme seg ut i den etter hvert nokså sure mandagskvelden.
Det tok Chorley kun tre minutter å utligne, da Darren Stephenson enkelt kunne styre inn et innlegg fra Josh Hines, og jeg var vel ikke den eneste som forventet at Chorley nå skulle snu kampen. Men kun minuttet senere tok vertene igjen ledelsen. Et skudd fra Louis Almond skapte problemer for keeper Ashton, som kun fikk bokset ballen. En Hyde-spiller snappet opp ballen og tok seg ned til dødlinja, der Chorleys spillere og supportere åpenbart mente at ballen hadde vært ute. Det ble imidlertid ikke blåst for dette, og innlegget ble av Tom Bentham styrt inn til 2-1. Bentham kunne like etter økt ytterligere da han skar inn fra kanten, men hans avslutning suste over tverrliggeren. Chorley-manager Flitcroft tok grep med to bytter, og satt innpå Harry Winter og Paul Jarvis (for Roscoe og Hine).
I det 69. minutt fikk Chorley omsider sin fortjente utligning da et langt utspark fra Ashton ble snappet opp av Stephenson, som scoret sitt andre og sørget for 2-2 med en elegant lobb over keeper O’Brien som havnet på mellomdistanse. Kun snaue tre minutter senere var snuoperasjonen et faktum, og Stephenson fikk sitt hattrick da han skar inn fra kanten og sendte i vei et hardt skudd som suste inn i mål i motsatt hjørne. Chorley-fansen var i ekstase, men Hyde-manager Scott McNiven nå virkelig fikk passet påskrevet av noen titalls egne supportere som hadde samlet seg rett bortenfor oss, rett bak laglederbenkene. Han er åpenbart ingen populær mann blant fansen for tiden, og hadde under kampen ved flere anledninger blitt gjenstand for ukvemsord. Men det han nå fikk av pepper var så grovt og heftig at man ikke kunne annet enn å føle litt sympati med mannen. Flere supportere hang over gelenderet og serverte en sammenhengende rekke kraftsalver som på det groveste skildret hva de mente om McNiven og hva han burde gjøre. Det skal litt av en ryggrad til for å stå oppreist slik stemningen tydeligvis er i Hyde for tiden!
Hyde hadde imidlertid vært skumle når de kom fremover, og det var fortsatt tilfelle. Gray hadde ikke siktet riktig innstilt da han avsluttet like utenfor målet til Ashton, mens Steve Tames nok valgte feil da han fra god skuddposisjon valgte å forsøke seg på en lobb som gikk over. Klokka tikket mot full tid og borteseier da Hyde-spiss Bentham ble revet ned av Chris Doyle, som for øvrig er på lån fra Morecambe. Til enorme protester pekte dommeren på straffemerket og belønnet dessuten Doyle med direkte rødt kort. Jeg var ikke godt nok plassert til å sitte med noen fasit, men Chorley-folket var hellig overbevist om at forseelsen hadde funnet sted utenfor 16-meteren – noe som også ble hevdet av andre «nøytrale» jeg senere snakket med i løpet av turen. Dommertabbe eller ikke; Connor Hughes steg frem i kampens siste ordinære minutt, og utlignet til 3-3 da han sendte Ashton feil vei og satt straffen i mål.
På overtid ble Chorley redusert til ni mann da Dale Whitham fikk sitt andre gule, og det gjorde vel ikke dommeren mer populær i Chorley-leiren. I siste minutt av tilleggstiden holdt vertene på å ta alle poengene da Alex McQuade headet på mål, men Sam Ashton sikret i det minste ett poeng til skjærene med en glimrende redning. Det endte altså 3-3 etter en underholdende kamp, og selv hetsen mot McNiven hadde avtatt noe, selv om den også var å høre etter utligningen. Jeg tok farvel med Kjell og hans sjarmerende datter Jenny, og ønsket de god tur videre, før jeg gikk for å møte Tony som skulle gi meg skyss.
Han kunne fortelle at tilskuertallet hadde vært 574, og med det satt vi oss i bilen med kurs mot det vestlige Manchester. På veien gikk samtalen rundt temaer som er vanlige i groundhopper-kretser, og han kunne i tillegg fortelle at Manchester City nå visstnok har ferdigstilt sitt nye stadion ved siden av City of Manchester Stadium. Det er bygget med tanke på at reserve- og ungdomslaget skal spille der, og dermed vil de meget snart forlate Hyde, selv om City i det minste skal ha betalt de for ut sesongen. Ved Trafford Hall takket jeg Tony for skyss, og avtalte å ta kontakt før vi kommende søndag igjen skulle på samme kamp (i Barnsley). Jeg unnet meg et par pint i hotellets bar før jeg trakk meg tilbake til mine gemakker.
English ground # 208:
Hyde v Chorley 3-3 (1-0)
Conference North
Ewen Fields, 6 October 2014
1-0 Josh Brizell (22)
1-1 Darren Stephenson (48)
2-1 Tom Bentham (49)
2-2 Darren Stephenson (69)
2-3 Darren Stephenson (72)
3-3 Connor Hughes (pen, 90)
Att: 574
Admission: £13
Programme: £2,50
Pin badge: £3
Next game: 07.10.2014: Harrogate Town v Gainsborough Trinity
Previous game: 05.10.2014: Maidstone United v Wingate & Finchley
