Søndag 05.10.2014: Maidstone United v Wingate & Finchley
Vertinnen ved Arosa B&B disket opp med en full english breakfast før jeg gjorde meg klar til å forlate Bexhill-on-Sea med 11.16-toget. Den korte første etappen gikk til St. Leonards Warrior Square, der jeg byttet tog, og snart la jeg East Sussex bak meg med kurs for Kent, der neste togbytte var i Tonbridge. Siste etappe gikk til Maidstone West, og et par minutter over ett kunne jeg stige av og orientere meg frem til stedets Travelodge, der jeg hadde booket rom. Selv om denne kjeden er nokså striks på innsjekking først klokka 15 (om man ikke har har betalt £10 ekstra for tidlig innsjekking klokka 12), gikk resepsjonisten noe nølende med på å la meg slenge fra meg bagen før jeg kunne spasere en tur i byen.
Maidstone ligger som sagt i grevskapet Kent, og er til og med grevskapets county town. Byen har med forsteder en befolkning på drøye 110 000, og ligger langs elven Medway, som opp gjennom historien har vært viktig for byens status som et handelssentrum for landbruksområdene i Kent. Her har også forsvaret vært godt representert i form av en fortsatt operativ base som ble anlagt her på 1700-tallet. Jeg visste hvilken retning jeg skulle, og slentret egentlig halvveis på måfå oppover langs elvebredden, der det gikk en koselig gangvei. Ute på elven var det heftig aktivitet i form av en ro-regatta der barn og ungdom konkurrerte i en rekke forskjellige klasser, med foreldre og andre tilskuere heiende fra elvebredden.
Etter et kvarters tid så jeg dagens hovedmål foran meg, nemlig Gallagher Stadium. Denne ble åpnet så sent som i 2012, og er hjemmebane for Maidstone United. De fleste vil kanskje kjenne til klubbens historie, der forgjengeren som ble stiftet i 1897 var med å stifte det vi i dag kjenner som Conference i 1979. Da de ti år senere vant denne for andre gang var gjenvalgs-systemet erstattet med direkte opp- og nedrykk mellom Conference og Football League, og Maidstone United var dermed en Football League-klubb. På dette tidspunktet hadde klubben allerede økonomiske problemer etter å ha satset hardt på opprykket, og deres egen hjemmebane hadde året før blitt solgt. Derfor banedelte de med Dartford på sistnevntes Watling Street da de i sin første sesong i Football League tok seg til playoff.
Der ble det exit med tap for Cambridge United, men viktigere er det at dette nok var starten på nedturen. Den økonomiske skakkjørte klubben satset alt på ett kort ved å kjøpe en tomt i Maidstone, men fikk avslag på søknaden om byggetillatelse. Samtidig hadde de satt seg i stor gjeld ved å oppgradere Dartfords hjemmebane til FL-standard, og i 1992 ble klubben slått konkurs. Dette var dessuten medvirkende til at også Dartford havnet i store økonomiske problemer og selv måtte selge sin Watling Street, og Dartford-fansen har fortsatt ikke glemt dette, men det er en annen historie. For Maidstone sin del ble en ny klubb stiftet i 1992 under navnet Maidstone Invicta. Denne byttet til dagens navn tre år senere, og etter å ha startet opp i Kent County League har de nå etablert seg som et topplag i Isthmian League Premier Division.
Maidstone United har jo de siste par årene også sørget for heftige diskusjoner vedrørende deres kunstgress. Dette underlaget har jo inntil i år fortsatt vært forbudt ned til og med Conferences regionale divisjoner (step 2), kun ett nivå over det The Stones nå befinner seg på. Og da de forrige sesong var involvert i playoff-kampen startet hylekoret da de fikk beskjed om at de ikke ville få ta del i et eventuelt playoff. De truet til og med å gå til sak mot Conference, og noen begynte å frykte at det ville medføre en heftig forsinket sesongstart. Til syvende og sist kan man vel spørre seg om bakgrunnen for dette, men for meg er det rett og slett så enkelt som at Maidstone United kjente godt til dette regelverket da de valgte å legge kunstgress på sitt nye stadion.
Dessverre lot Conference og fotballmyndighetene seg presse slik at Conference nå vil godta kunstgress, selv om et flertall av klubbene opprinnelig stemte mot. Jeg må innrømme at denne saken ikke akkurat har økt min sympati for klubben, men det er flere spesielle ting ved Gallagher Stadium. På den nokså kjedelige grønne ytterveggen ut mot parkeringsplassen hang det nemlig en rekke skilt som advarte om diverse ting som var forbudt inne på anlegget, og en av disse var tyggegummi! Det er i hvert fall første gang jeg har sett på et fotballstadion..
Jeg fikk mitt første glimt av anlegget da jeg kom ned bakken mot stadionet som ligger nederst i en skråning ned mot elven Medway. Det var ikke all verden å se fra utsiden, der anleggets ytre ikke var særlig spennende. Etter å ha slått av en prat med en vakt som kontrollerte ankomne biler, oppdaget jeg imidlertid at telleapparatene hadde åpnet. Det var over to timer til kampstart klokka 16, men de hadde åpnet tidlig i håp om at mange ville benytte anledningen til å se en eller annen toppkamp i Premier League (mon tro om det ikke var Chelsea mot en av de andre store plastklubbene) på storskjerm i klubbens bar. Det var allerede flere fremmøtte der, men etter å ha betalt mine £10 – pluss £2 for et kampprogram – valgte jeg å først ta en nærmere kikk på anlegget, og med klokka startet jeg en runde rundt banen.
Jeg kom inn på nærmeste kortside, med klubbhuset rett til høyre for meg i enden av den ene langsiden. Men min rundtur gikk i motsatt retning, langs kortsiden der det står en ståtribune av den moderne prefabrikerte typen. I tillegg er det såkalt hard standing, men bak denne tribunen er det flere matutsalg. Blant de er til og med en egen godis-sjappe! Jeg antar for øvrig at de ikke selger tyggegummi..!? Bortre langside er faktisk blottet for tribunefasiliteter, og langs hele denne langsiden er det utelukkende hard standing. Det er imidlertid her man finner laglederbenkene. Bortre kortside er kort fortalt nokså identisk med sin motpart på andre ende av banen, med en nymotens prefabrikert ståtribune, og den største forskjellen er vel at det her ikke finnes noen matutsalg i bakkant.
Det som måtte finnes av karakter her ligger vel i at hovedtribunen er bygget inn i gress-skråingen på den ene langsiden, og dette er anleggets eneste sittetribune. Den står midt på denne langsiden og strekker seg omtrent 1/3 av banens lengde. Bortenfor denne står som sagt bygget som også huser klubbens bar, og det var dit jeg nå satt kursen. Men før jeg kom så langt stusset jeg litt over at det som åpenbart var banemannen tilsynelatende var i ferd med å klippe gressmatta. Ved nærmere ettersyn viste det seg imidlertid at han rett og slett kjørte rundt på den lille «traktoren» mens han slepte etter seg en slags «rist» som samlet opp løv etc. Baren var ved første inntrykk noe anonym der den var nokså sparsommelig møblert, og alle sittegruppene var allerede opptatt. Majoriteten av baren fremsto dermed som et stort dansegulv, men de gode publikumstallene klubben opererer med har nok gjort sitt til at dette har vært en nødvendighet.
Jeg byttet £3,50 mot en pint med Thatchers Gold, og rumling i magen gjorde at jeg også falt for fristelsen til å unne meg en pose potetgull med skinke- og senneps-smak. Det var kanskje på tide med litt for i skrotten, men foreløpig sa jeg meg fornøyd med å nippe til pinten jeg enn så lenge hadde plass til å sette fra meg på bardisken mens jeg bladde litt i et absolutt godt program. Hjemmelaget hadde av de fleste blitt nevnt som en av de heteste opprykksfavorittene sammen med Dulwich Hamlet og hardt satsende Margate, der majoriteten holdt sistnevnte som en klar tittelfavoritt. Og sammen med nettopp Margate hadde Maidstone opparbeidet seg en luke ned til tredjeplassen. Imidlertid hadde Maidstone uken før tapt toppkampen borte mot Margate, men ledet med 12-0-2 fortsatt med ett poeng foran tittelrivalene, dog med en kamp mer spilt enn sine Kent-rivaler.
Dagens motstander var en klubb som har hatt en spesiell sommer, nemlig Wingate & Finchley. Klubben fra Nord-London rykket jo opprinnelig ned på slutten forrige sesong (etter at jeg hadde sett de borte mot Lewes), og gjorde seg klar for en tilværelse i Isthmian League Division One North da det etter sesongslutt ble drama. Worksop Town trakk seg fra Northern Premier League og valgte å droppe ned til Northern Counties East League, og dermed åpnet det for en benådning på step 3. Spørsmålet var om dette ville tildeles en NPL-klubb eller om den kunne fordeles på tvers av de tre step 3-ligaene. Omsider landet man på det sistnevnte, og Wingate & Finchley ble dermed benådet. Kanskje noe overraskende har de startet denne sesongen meget bra, og lå før denne kampen på femteplass med 7-2-3 som fasit på de 12 første.
Involvert i London-klubben er selvsagt også Mike Bayly, forfatteren av boka «Changing Ends», men jeg synes alltid å unngå ham. Etter at jeg måtte takke nei til en invitasjon til Sumners Lane da avreisen for min romjulstur måtte utsettes med en dag, var han ikke å finne i Lewes da jeg var på besøk der under min påsketur, og heller ikke denne gang var han til stede, da han via Twitter kunne fortelle at han i stedet var hjemme i Kidderminster. Synd, for jeg hadde gjerne forhørt meg litt mer om hans nye pågående bokprosjekt, som skal omhandle temaet “stadioner man bør besøke før man dør”. Etter en andre pint gikk jeg for å hente meg en chicken balti pie (til £3) fra en av bodene med matservering, og en Bovril ble satt til avkjøling mens jeg satt til livs paien og speaker gikk gjennom lagoppstillingene.
Noe overraskende var det gjestene som startet friskest, og hadde to gode muligheter ved Carl McCluskey og David Knight. Men sakte men sikkert tok hjemmelaget over, selv om gjestene hang godt med inntil vertene scoret kampens første mål etter et kvarter. Et av hjemmelagets farligste våpen virket å være de lange innkastene fra Alex Flisher , og det var fra en av disse at Steve Watt kontant headet inn 1-0. Bortekeeper Bobby Smith måtte i aksjon for å stoppe et godt skudd fra Ben Greenhalgh, og Flisher headet like utenfor etter hvert som hjemmelagets dominans ble stadig klarere. Alex Flisher imponerte stort, og var involvert i stort sett alt som var av offensive farligheter for The Stones, og keeper Smith måtte igjen i aksjon med en god redning da en langpasning fra den gode Jack Parkinson fant Flisher som avsluttet på mål. Det gikk 40 minutter før hjemmelaget doblet ledelsen, og igjen var det etter et langt innkast fra Flisher. På bakerste stolpe dukket Jack Parkinson opp og headet inn 2-0. Dette ble også stående som et nokså fortjent pauseresultat.
Jeg hadde tilbragt deler av første omgang i periodevis passiar med en bortesupporter som innrømmet at han før kamp ikke hadde store realistiske forhåpninger om poeng denne søndagen, og hevdet at han ville si seg fornøyd om de kunne holde nedrykkssonen på god avstand. Apropos søndagskamp så hadde hjemmelaget vært spent på tilskuertallet for deres første søndagskamp, men med hele 1 801 tilskuere var det foreløpig sesongbeste på Gallagher Stadium. Pausen ble ellers benyttet til å stikke hodet innom klubbsjappa for å slå kloa i en pin. Og da jeg fortsatt var sulten, betalte jeg dessuten ytterligere £3 for en jumbo hot dog og hentet meg en ny pint før det var klart for andre omgang.
Om Maidstone etter hvert hadde dominert første omgang, var det ingen ting mot det som utspilte seg i andre omgang, selv om de samtidig virket fornøyd med resultatet. Hjemmekeeper Lee Worgan var faktisk knapt borti ballen i løpet av andre omgang, og vertene trillet ball mens resignerte gjester ble løpende imellom. Etter drøye timen fikk også Alex Flisher sitt velfortjente mål da ballen havnet hos Matt Bodkin etter kjempesjanser og blokkeringer på streken. Bodkins innlegg ble nikket i mål av Flisher, og dermed 3-0. Innbytter Jay May kunne økt ytterligere, men nølte for lenge alene med keeper. Innbytter Bradley Jordan hadde også en god mulighet som keeper Smith fikk slått til corner, og Steve Watt var nære på å score sitt andre da hans heading traff utsiden av stolpen. Gjestene fikk på overtid to gode muligheter til et trøstemål, men hverken Tommy Tejan-Sie eller David Knight klarte å overliste keeper Worgan, og dermed sluttet det med en overbevisende seier 3-0 til Maidstone United.
Jeg ble igjen for en pint eller to i klubbhusets bar, der det selvsagt var stor optimisme å spore. Og jeg hadde selv blitt imponert av det jeg hadde sett ute på gressmatta…unnskyld, plastdekket. Som en tradisjonalist er jeg ikke helt dus med dette underlaget, og synes dessuten det gjerne gir et kampbilde med langt mindre taklinger, samtidig som det ser merkelig ut når «støvskyer» (eller det som vel i realiteten er små partikler av gummispon?) kommer til syne til stadighet. Men jeg forsøkte å ikke på noen måte la det innvirke på min opplevelse av kampen, og Maidstone hadde imponert såpass at jeg er villig til å vedde på at den klubben som eventuelt havner foran The Stones på tabellen, vil være sesongens tittelvinner i Isthmian Premier.
Etter å ha tømt glasset forlot jeg Gallagher Stadium, og benyttet anledningen til å stikke innom Wetherspoons-puben The Society Rooms for å snylte på deres WiFi mens jeg nippet til en pint. Og rundt klokka halv åtte var jeg tilbake på hotellet for å sjekke inn. Dagen etter skulle by på en lengre tur nordvestover, så jeg tilbragte en rolig kveld i hotellsenga med å lese i dagens kampprogram og en av mine medbragte bøker.
English ground # 207:
Maidstone United v Wingate & Finchley 3-0 (2-0)
Isthmian League Premier Division
James Whatman Way, 5 October 2014
1-0 Steve Watt (15)
2-0 Jack Parkinson (40)
3-0 Alex Flisher (62)
Att: 1 801
Admission: £10
Programme: £2
Pin badge: £3
Next game: 06.10.2014: Hyde v Chorley
Previous game: 04.10.2014: Bexhill United v Rochester United
