Søndag 24.08.2014: Tottenham Hotspur v Queens Park Rangers
Etter en god natts søvn var jeg igjen tidlig oppe, og det var på tide å forlate Ipswich og sette kursen mot hovedstaden. Da det denne søndagen ble gjort vedlikehold på jernbanelinjene utenfor Ipswich, foregikk første etappe med buss som erstatning for tog. Heldigvis dreide det seg kun om den korte turen til Manningtree, der jeg noen måneder tidligere også byttet tog ved mitt besøk på Harwich & Parkestons fantastiske Royal Oak. Og etter en snau halvtime på bussen rakk jeg å unne meg en kjapp røykepause før den ti minutter lang togturen til Colchester, der 08.06-toget til London snart kom inn på perrongen. På turen fra Ipswich hadde jeg blitt oppmerksom på to norske karer som nå tilfeldigvis satt seg vis-à-vis, og det viste seg at disse også hadde vært på Old Farm derbyet dagen før. En av de var også Ipswich Town-supporter mens den andre var Luton Town-supporter, og jeg ble sittende å prate med disse den drøye timen toget brukte inn til London. Jeg måtte glise litt for meg selv da det tilfeldigvis kom frem at en av de hadde kjøpt boken min, som han hevdet å være svært fornøyd med. Det var da enda godt, ellers kunne det kanskje blitt litt pinlig da jeg røpet at jeg var forfatteren.
Men fra spøk til revolver – eller Halvor om man vil: Ved ankomst London Liverpool Street gikk de to for å slenge fra seg bagasjen på et hotell i nærheten, mens jeg forsøkte å orientere meg vedrørende ferden videre. Det var lettere sagt enn gjort da toget jeg hadde siktet meg inn på ikke var blant avgangene som figurerte på de store skjermene inne på stasjonen. Etter å ha hentet et frokost-smørbrød inne på en WHSmith, gikk jeg nøyere til verks og fant snart riktig plattform for lokaltoget som skulle ta meg til Silver Street, som var stasjonen etter White Hart Lane på somletogets ferd mot endestasjonen Enfield Town. Det var altså Tottenham Hotspur og deres møte med Queens Park Rangers som sto på menyen denne søndagen, da jeg gjorde noe så sjeldent som å velge meg et oppgjør i Premier League. Skjønt, å si at jeg valgte det er vel å ta meget hardt i all den tid de eneste tre kampene på menyen denne dagen alle var oppgjør i Premier League. At jeg først hadde vært svært lunken er ingen overdrivelse, og jeg så opprinnelig for meg en fotballfri dag, mens jeg fortsatte å saumfare terminlistene etter andre mer interessante alternativer lenger ned i fotballpyramiden. Da det ikke dukket opp noe, besluttet jeg likevel at det om ikke annet var en mulighet til å se White Hart Lane før også den blir historie, og valgte til slutt å bestille billett før det ble helt utsolgt.
Da jeg i juli besøkte Great Yarmouth Town, overnattet jeg på et B&B-etablissement tvers over veien for klubbens hjemmebane The Wellesley. Dette ble drevet av den ivrige Spurs-supporteren Steve (og hans kone) som var særdeles imponert over min reisevirksomhet rundt om i fotball-England. Vi har holdt kontakten, og han hadde tilbudt seg å oppbevare bagen min i bilen sin under kampen. Derfor ble jeg med toget en stasjon forbi White Hart Lane og hoppet av på Silver Street, da dette var nærmere stedet han pleier å parkere. Sidegata Colyton Way var møtestedet, og han hadde bedt meg være der senest klokka 11.30. Jeg var der tre kvarter tidligere enn dette, og fant snart ut at jeg ville vente i puben White Hart på hjørnet av Colyton Way og den travlere hovedåren Fore Street, som er en fortsettelse av Tottenham High Road. Før jeg forlot parkeringsplassen i Colyton Way kunne jeg forresten se med egne øyne hvor tamme revene har blitt i London-metropolen, da en rev tuslet forbi kun en meter fra meg og snuste rundt søppelcontainerne mens en restauranteier sto rett ved siden av og kastet matavfall! Både jeg og reven tuslet ned til White Hart, og mens reven forsvant inn blant boligblokkene, unnet jeg meg en pint mens jeg bladde i dagens Non League Paper som jeg hadde funnet på Liverpool Street.
Tidligere hadde Tottenham faktisk en landlig beliggenhet en norsk mil eller to nord-nordøst for Charing Cross, som man gjerne bruker som London sentrums målepunkt, og området var fra 1500-tallet populært blant de mer velstående londonerne som benyttet området til diverse former for rekreasjon. Kong Henry VIII skal selv ha jaktet i skogen(e) Tottenham Woods. Bosetningen som har vært her i over tusen år ble etter hvert spist opp av Stor-London som spredte seg nordover. Ikke minst var det en følge av jernbanens ankomst med billige pendlertog og et stort antall rimelige boliger som ble bygget i området. Dette tiltrakk seg store mengder av folk fra arbeideklassen og den nedre middelklasse som bosatte seg her. I dag er situasjonen en annen, og området omtales gjerne som et av de aller «farligste» i hele Storbritannia. Tottenham er nå en av landets mest flerkulturelle områder, med en usedvanlig høy andel av såkalte etniske minoriteter. Med enorme problemer i forhold til gjengkriminalitet, narkotika, arbeidsløshet, og vold er ikke dette et området der fremmede bør utforske sidegatene som går ut fra Tottenham High Street, og både «Broadwater Farm»-opptøyene og de omfattende opptøyene som i 2011 spredte seg til andre deler av landet startet nettopp her.
Før pinten med cider var gjort kål på kom Steve inn sammen med sin far som han hadde tatt med seg. De gikk over til bookmakeren vis-à-vis puben mens jeg tømte glasset, og snart fikk jeg slengt fra meg bagen i bagasjerommet på Steves bil. Deretter spaserte vi nedover Fore Street, som snart ble til Tottenham High Street, og Steve fortalte at de hadde til hensikt å stikke innom en café for å få seg litt mat, slik de pleide å gjøre før hjemmekamper. Det var fortsatt tidlig, og det fristet egentlig ikke noe særlig med flere pints for øyeblikket, så i stedet for å utforske hjemmepubene i området valgte jeg å bli med på café. Jeg var egentlig ikke sulten, men samtidig hadde jeg kun spist et lite smørbrød, og det var en fristende meny. Euro Café gjør tydeligvis svært god butikk på kampdager, for det var stappfullt i det lille lokalet. Vi måtte vente minst 15-20 minutter på i det hele tatt å få et bord, og Steve virket være på fornavn med majoriteten av de tilstedeværende – både innehaverne og Spurs-supporterne som ladet opp til kamp med et måltid. Jeg valgte meg en eggeomelett med bacon og løk, som på typisk engelsk vis ble servert med pommes frites, i tillegg til salat. Steve insisterte på å spandere og nektet å ta imot penger, og etter et godt måltid tuslet vi videre nedover mot White Hart Lane.
Vi avtalte møtested for etter kampslutt, og mens Steve og faren gikk for å ta seg inn på South Stand tok jeg en svipptur innom klubbsjappa for å sikre meg en pin til min samling. Etter å ha køet i drøye fem minutter fikk jeg omsider betalt de £2,50, og utenfor byttet jeg også £3,50 mot et eksemplar av dagens kampprogram før også jeg for å finne min plass på nedre del av South Stand – også kalt Park Lane Stand. Dette er kortsiden bak det ene målet, og den har to nivåer slik også de andre tribunene har (i tillegg til at langsidene har en rad med VIP-bokser). Jeg hadde fått plass ut mot en av sidene, ikke langt fra det vestlige hjørnet der bortefansen ble plassert (på begge nivåer). På storskjermen øverst på North Stand (alias Paxton Road Stand) på motsatt kortside kunne jeg se karen som nede på gressmatta forsøkte å bygge opp til «dette store London-derbyet», men jeg klarte dessverre ikke å la meg engasjere voldsomt. En kjapp kikk i programmet hjalp heller ikke. Det var utseendemessig så fint som man kan forvente av en PL-klubb, og såpass tjukt at blekka hadde “rygg”, men det var ikke så mye av innholdet som interesserte undertegnede. Jeg brukte et minutt eller to på å bla meg gjennom, og har vel ikke åpnet det siden, men nå er neppe jeg særlig representativ for publikum som denne dagen befant seg her og som nok fant langt større interesse for artiklene om PL-divaer og utenlandske lykkejegere enn det jeg gjorde. Bare en kikk på listen over alle de utenlandske spillerne i de to lags tropper gjorde at engasjementet sank ytterligere til et nytt bunnnivå.
Denne kampen innebar for meg faktisk et lite jubileum da den markerte mitt stadion nummer 200 i engelske fotball. Jeg vil påstå at jeg var «heldigere» da jeg markerte 100 engelske stadioner på en langt mer interessant destinasjon på Stonebridge Road, den fantastiske hjemmebanen til Ebbsfleet United. Dette er ikke akkurat ting jeg bruker energi på, da det kun er tall, men jeg bestemte meg nå for å fortrenge negativiteten og forsøke å gi kampen en sjanse. Et av kampens poenger var QPR-manager Harry Redknapps retur til White Hart Lane, der han var Spurs-manager i fire år frem til klubben på det jeg fortsatt vil hevde var uforklarlig vis besluttet seg for å sparke ham. At han fortsatt har en høy stjerne blant Spurs-fansen var tydelig om man skal dømme ut fra alle sanger og tilrop som ble ham til del, mens utlendingen som nå er Spurs-manager knapt ble nevnt. Redknapp satt nok imidlertid ikke særlig pris på det han så ute på banen, der hjemmelaget allerede fra start tok kontroll og skapte flere sjanser. Emmanuel Adebayor hadde allerede vært nære på med en heading like over, da han serverte Nacer Chadli som dempet ballen på brystet og satt inn 1-0 bak QPR-keeper Robert Green. Adebayor kunne selv doblet ledelsen kort etter, men har nok avsluttet bedre tidligere. Det var tidlig klart at QPR måtte ta vare på de sjansene de fikk om de skulle ha forhåpninger om poeng, men da de mot spillets gang fikk en mulighet, avsluttet Matt Phillips over tverrliggeren til Spurs-keeper Hugo Lloris.
Det var som å se menn mot smågutter, og den gode dansken Christian Eriksen sendte i vei et frispark fra 25 meter som smalt i tverrliggeren. Etter halvtimen doblet Spurs ledelsen da forsvarer Eric Dier headet inn 2-0 med sitt andre mål på like mange kamper, og sju minutter senere scoret Chadli sitt andre for dagen og sørget for 3-0 med et mål som senere på kvelden fikk ekspertene på Match Of The Day til å ta helt av da målet kom etter 48 pasninger innad i Spurs-laget, for den som liker slikt. Noen av bortesupporterne i hjørnet hadde allerede fått nok og gikk mot utgangene, mens de gjenværende brukte litt tid på å summe seg og heller fortsette sin vokale støtte med en porsjon selvironi. Stemningen var faktisk ikke verst, og folket på hjemmetribunen var i ekstase – om man faktisk kan legge til grunn at den store gruppen med asiater rundt meg faktisk var entusiastiske på grunn av kampen og ikke på grunn av de utallige selfies de til stadighet tok. Igjen hadde jeg flaks med mitt valg av sete, der jeg som majoriteten av tilskuerne på dette feltet fikk lov til å stå. Det eneste de to lagenes supportergrupperinger syntes å være enige om var at begge hater Chelsea og Arsenal, og på storskjermen kunne vi se Redknapps nye assistent, Spurs-legenden Glen Hoddle, frenetisk gjøre notater. 3-0 sto seg til pause, men når sant skal sies kunne like gjerne ledelsen vært dobbelt så stor. Jeg hadde ikke til hensikt å stå i en endeløs kø for overprisede forfriskninger, og tilbragte pausen ved å sjekke opp reiseruta videre etter kampslutt.
Tidligere Spurs-spiller Steven Caulkner kunne straffet sine tidligere lagkamerater (skjønt så hyppig som lykkejegerne flytter på seg i dagens toppfotball er det vel ikke mange av de igjen) tidlig i andre omgang, men hans heading gikk like over. I stedet var det Spurs som økte til 4-0 tjue minutter ut i omgangen da Danny Rose gjorde forarbeidet, og den tidligere Arsenal-spilleren Adebayor sendte sin tidligere erkerival opp i en 4-0 ledelse. Andre omgang var en nedtur i forhold til første, da Spurs virket tilfreds med tingenes tilstand og QPR virket å ha resignert. Danny Rose gjorde sitt beste for å gi de en hjelpende hånd da han med i underkant av ti minutter igjen satt ballen i eget mål, men dommeren hadde allerede dømt frispark for Spurs. Om kampen ikke klarte å engasjere meg nevneverdig, ble jeg i det minste vitne til en maktdemonstrasjon fra Tottenham i en underholdende første omgang. Det var på forhånd kampen jeg minst hadde sett frem til, og ironisk nok var det også den jeg betalte mest for å se. £37 er latterlig, og enda latterligere er det å vite at man i PL kan bli utsatt for langt verre! £37 for en enkelt kamp er faktisk over halvparten av beløpet jeg ble fortalt at en Mossley-supporter hadde gitt for sitt sesongkort! Men på den positive siden; å se en frustrert og deprimert Rio Ferdinand som nærmest virket å være på gråten under sin debut…det gjorde så godt og var så festlig at det kanskje var verdt inngangspengene alene!
Da dommeren blåste av forlot jeg umiddelbart White Hart Lane, og hadde allerede rukket å ta meg en røyk da Steve og hans far kom. Han var selvsagt fornøyd, og jeg måtte innrømme at førsteomgangen tross alt hadde vært underholdende. Og selv om ligaen i seg selv ikke er av interesse for meg lenger, var det i hvert fall greit å få besøkt White Hart Lane før det er for sent. Rett ved siden av har man nemlig allerede begynt så smått med arbeidet på klubbens nye stadion. Etter å ha tatt farvel med Steve og hans far, dro jeg med meg bagen tilbake til Silver Street stasjon. Herfra tok jeg toget den korte veien ned til Seven Sisters, hvor jeg hoppet av og byttet til tubens Victoria Line. Denne bragte meg til Euston, der jeg omsider hoppet på London Overground-toget til Watford Junction. Jeg skulle imidlertid ikke så langt, men hoppet av på Stonebridge Park, der jeg tok fatt på turen til Travelodge Wembley hotellet. Etter rundt et kvarters gange i kjedelige omgivelser kunne jeg sjekke inn. Jeg vurderte å ta en tur ut for å sjekke noen lokale puber og kanskje unne meg en klassisk engelsk søndagsmiddag. Omgivelsene i hotellets nærområdet består imidlertid av diverse industri og næringsvirksomhet og ikke minst åtte filer med trafikk rett på utsiden, der trafikken suste forbi på en av Londons store ringveier. En sjekk på nettet viste at nærmeste pub var en temmelig drøy spasertur unna oppe i Alperton, så jeg valgte i stedet å tilbringe søndagskvelden på hotellet, med middag i dets restaurant og tidlig retrett til hotellsenga.
English ground # 200:
Tottenham Hotspur v Queens Park Rangers 4-0 (3-0)
Premier League
White Hart Lane, 24 August 2014
1-0 Nacer Chadli (12)
2-0 Eric Dier (30)
3-0 Nacer Chadli (37)
4-0 Emmanuel Adebayor (65)
Att: 36 109
Admision: £37
Programme: £3,50
Pin badge: £2,50
Next game: 25.08.2014: Gornal Athletic v Dudley Town
Previous game: 23.08.2014: Ipswich Wanderers v Thetford Town