Lørdag 23.08.2014: Ipswich Wanderers v Thetford Town
Etter å ha sett et noe skuffende Old Farm derby, spaserte jeg ut av Portman Road for å raskt som svint få tak i en taxi. Klokka hadde passert 14.00 med over fem minutter, og hadde tenkt meg til dagens andre kamp, med avspark klokka 15.00. Flere groundhoppere hadde i løpet av turen forsikret om at Ipswich Wanderers’ hjemmebane Humber Doucy Lane garantert ville falle i smak og bli en av turens høydepunkt i så måte, og mens jeg så en rekke overbetalte lykkejegere utpå matta på Portman Road, hadde jeg allerede begynt å se frem mot mitt nå etterlengtede besøk hos Ipswich Wanderers.
Jeg var derfor ivrig etter å komme meg ut til Humber Doucy Lane, et par kilometer øst for Ipswich sentrum, og kun et par hundre meter fra Ipswich Towns treningsanlegg langs Playford Road. Jeg hadde dessverre ikke tatt høyde for at snuten skulle sperre av deler av byen i forbindelse med dagens Old Farm oppgjør, og taxiholdeplassen på Wolsey Street var for anledningen ikke i bruk. Grunnet dette surret jeg bort ytterligere ti minutters tid, men hjulpet av en hyggelig lokal eldre herremann fant jeg da omsider en betjent drosjeholdeplass noen få hundre meter lenger inn i sentrum.
Dermed gikk turen snart østover, selv om vi under deler av kjøreturen stampet i trafikk. Men rundt halv tre kunne jeg endelig betale sjåføren og hoppe ut utenfor et anlegg som selv fra utsiden er veldig blått. Både blikk-gjerdet som omkranser anlegget og baksiden på mur-tribunene er malt i blått, og jeg gikk ned mot det blåmalte inngangspartiet mellom to blåmalte brakker for å betale meg inn ved å gi £6 til karen i den blåmalte bua ved telleapparatene. Deretter fikk han ytterligere £1 for å rekke meg et eksemplar av dagens kampprogram, og jeg kunne foreta min sedvanlige lille runde rundt banen.
Jeg kom inn nederst på den ene langsiden, ved siden av klubbhuset og dens bar som ligger i hjørnet her. Ved siden av dette, foran inngangen, er det en åpen plass med noen benker, stoler og bord, og her satt nå flere personer og koste seg i solen. Og tilbaketrukket fra dette sto det en vogn som fungerte som matutsalg. Denne langsiden har dessuten hele tre tribuner som ligger på rekke og rad nedenfor denne lille åpne plassen. Også innvendig er mye av anlegget malt i enten blått eller blå og hvite striper, og det er også tilfelle for de to første av disse tre tribunene. Først er det en fjong ståtribune i mur, og dette er nok også den lengste tribunen på denne langsiden.
Omtrent midt på står det en mindre sittetribune i samme stil, og med fire seterader. Denne har også klubbnavnet i «panna» foran på tribunen. Bortenfor denne finner man en vaklevoren ståtribune, skjønt det er vel mer riktig å si at det er ståplasser med en vaklevoren konstuksjon i gamle stillas-deler som holder oppe et blikktak som gir tak over hodet. Kanskje vurderer man å installere flere seter, for det sto flere tilsynelatende nye seter her, mens det ved siden av denne tribunen sto et par stabler med steinblokker. Jeg måtte glise for meg selv da jeg så at en hobbyentreprenør tydeligvis har vært i sving ut mot den ene siden av denne tribunen. Her har noen nemlig stablet tre stabler med steinblokker, lagt et par planker over, og deretter satt et plastsete på disse for å lage seg en egen sitteplass. Kun i non league…
Bak målet på bortre kortside er det ingen fasiliteter, kun såkalt hard standing. Og selvsagt det ytre blikkgjerdet som omkranser anlegget, i tillegg til en vegg av fine trær på utsiden som strakk seg opp over gjerdet og forhåpentligvis stopper majoriteten av ballene som farer over mål – om man da ikke har en vanvittig imaginær ryggsekk på seg i skuddøyeblikket.. I det bortre hjørnet her var det for tiden ikke mulig å ta seg over på bortre langside uten å måtte klatre over det indre gjerdet rundt selve banen og kutte over gressmatta nede ved hjørneflagget. Men her var det nå en rekke spillere i oppvarming, så jeg snudde og gikk i stedet tilbake for å gå rundt.
Borte langside er uansett interessant i den forstand at det ved første øyekast og/eller på avstand kan se ut som om det er en eneste lang tribuneseksjon som strekker seg omtrent 3/4 av banens lengde. I stedet er det faktisk tre forskjellige seksjoner som er ganske like, og som minnet meg litt om den ene kortsiden på Melkshams Towns hjemmebane The Conigre. Her, som der, står klubbnavnet skrevet i store bokstaver på blikkveggen bak på tribunen(e). Men mens det på The Conigre er én tribune, er det på Humber Doucy Lane altså tre tribuneseksjoner. Disse er ganske identiske, bortsett fra lengde, der den midterste delen kun er en bitteliten seksjon. Men takkonstruksjonen, som er nokså identisk med den vaklevorne nederste tribunen på motsatt langside, henger for så vidt delvis sammen. Også her fremstår den som nokså vaklevoren, og blikkplatene som utgjør veggen lener seg flere steder både hit og dit.
På kortsiden nærmest klubbhuset og inngangspartiet, er det også en ganske lignende konstruksjon som gir tak over hodet til de som står bak mål. Denne seksjonen strekker seg vel rundt halve banens bredde, og nærmere klubbhuset står det en – eller muligens flere sammenhengende – tre-bygning som igjen strekker seg bortover mot baren i hjørnet. Humber Doucy Lane er utvilsomt et anlegg som virkelig oser karakter, og selv om jeg etter hvert hadde fått høye forventninger grunnet all rosen, ble jeg på ingen måte skuffet. Det er rett og slett en skjult(?) perle, og for øvrig også et godt eksempel på hva en god dose maling kan gjøre for anleggets karakter.
Det var endelig på tide å oppsøke anleggets bar, og med en pint Aspalls satt jeg meg ned for å kikke i det ikke altfor omfattende programmet. De hadde da fått med den mest vesentlige informasjonen, selv om jeg savnet blant annet litt om hjemmelagets historie. På spørsmål fra mannen bak baren måtte jeg innrømme å være den norske groundhopper, og Tim Richardson som viste seg å være både bar manager og social secretary var selve bildet på britisk gjestfrihet. Han måtte beklage at de ikke hadde flere pins på lager, men foreslo å sende meg en da de fikk ny forsyning. Jeg bestilte meg i stedet en ny pint – denne gang i plastglass for å ta med ut – og gikk ut for å se kampen sparkes i gang.
Ved klubbhusets inngang ble jeg stående å granske lagoppstillingene som var skrevet opp på en tavle som hang på veggen der. Og jeg hadde ikke før tatt oppstilling ved det indre gjerdet som omkranser banen før Tim kom for å fortelle at en av de faste supporterne hadde gått med på å selge meg sin pin. Det ordner seg i non league, og etter å ha forsikret meg om at supporteren var ok med dette, ga jeg ham £3 for bidraget til min samling. Jeg hadde stilt meg opp på høyde med den ene 16-meteren, og snart lød dommerens fløyte for første gang over Humber Doucy Lane denne lørdag ettermiddagen.
Ipswich Wanderers spiller i Eastern Counties League Premier Division, og er nyopprykket etter opprykket fra denne ligaens Division One i våres. Før kampstart toppet de faktisk tabellen etter 7 poeng på tre kamper. De hadde sesongåpnet med seier 4-0 hjemme mot Diss Town, før de fulgte opp med borteseier mot lokalrival Whitton United. Sistnevnte vant forrige sesongs Division One foran Ipswich Town, men nå måtte de altså gi tapt. Deretter hadde Wanderers tatt et sterkt poeng med 2-2 hjemme mot tittelforsvarer Hadleigh United etter å ha ledet to ganger. Og nå toppet altså Wanderers tabellen på målforskjell foran Hadleigh United, men de to var da også de eneste to som allerede hadde spilt tre kamper.
Blant klubbene som hadde vunnet begge sine kamper og dermed hadde 100% poengfangst var Thetford Town (Godmanchester Rovers og Norwich United var de to andre), og nettopp The Brecklanders var dagens motstander. Nå er det jo veldig tidlig å snakke om hvem som er ubeseiret og uten poengtap etter to-tre kamper, men hjemmelaget forventet uansett en tøff kamp mot en klubb som forrige sesong ble nummer 16. Nå var det ikke altfor mange bortefans som hadde tatt turen ned fra Norfolk, men en av disse håpet at de kunne gjøre det enda bedre denne sesongen, og kanskje kjempe på øvre halvdel av tabellen.
Spissen Paris Tuwizana kunne gitt vertene en drømmestart i kampens første minutt, men etter at han hadde pirket ballen forbi Thetfords keeper og kaptein Scott Cruickshank, ble ballen i siste øyeblikk klarert av en forsvarer. Like etter la Tuwizana opp til makker Craig Jennings som skjøt over, og på motsatt banehalvdel ble hjemmekeeper Jack Spurling testet i form av et skudd fra Ryan Pearson. Drøye 8 minutter var spilt da Wanderers-forsvarer James Buckle la inn i feltet, og Paris Tuwizana skjøt fra kort hold i mål til 1-0 for hjemmelaget.
Ti minutter senere kunne hjemmelaget doblet ledelsen da Jack Severy la igjen i feltet. Igjen kom ballen til Tuwizana, men hans heading gikk denne gang i tverrliggeren. Thetford tok en periode litt over etter dette, og spilte seg frem til flere sjanser. Ryan Pearson skjøt like utenfor, og Aaron Joseph tvang frem en redning fra keeper Spurling som måtte slå til corner. På tampen av omgangen kunne Craig Jennings doblet hjemmelagets ledelse, men hans avslutning skrudde på feil side av bortre stolpe. Dermed tok lagene pause med hjemmelaget i ledelsen.
Jeg hadde i løpet av første omgang flyttet meg over til ståtribunen på nærmeste kortside da det en kort periode begynte å regne, og her sto en gjeng hjemmesupportere som gjorde sitt beste for å skape stemning med sang og rop. De kunne bekrefte at den store rivalen er Whitton United, og fortalte dessuten at flere av de også er Ipswich Town-supportere. Men mens noen fortsatt har sesongkort på Portman Road og følger begge klubbene, fortalte de at flere har som undertegnede blitt desillusjonert med den moderne fotballen. Disse hevdet at de fortsatt følger resultatene til byens fotball-storebror og ønsker de alt godt, men at de samtidig følte at klubben i stadig mindre grad representerte dem da den i takt med den moderne fotballen generelt blir stadig mer businessorientert og andelen av utlendinger (både eiere, managere og spillere) og lykkejegere har nådd et skyhøyt nivå i de øverste divisjonene, samtidig som flere selvsagt også pekte på at det har blitt altfor dyrt.
Pausen ble benyttet til å få litt for i skrotten, og etter å ha betalt £3 for en cheeseburger med bacon og løk måtte den skylles ned med en ny pint Aspalls. £3,40 var vel noe stivt, men Tim insisterte nå på at denne runden var på huset. Han fortalte ellers at jeg var den tredje nordmann her allerede denne sesongen, og at også de to andre hadde vært her i forbindelse med et besøk på Portman Road. Jeg jattet med, og klarte å heller få sporet samtalen over på klubbens ambisjoner som nyopprykket lag denne sesongen.
Han hevdet at de i utgangspunktet var fornøyd med å etablere seg igjen i Premier Division, men håpet samtidig at de kan hevde seg et stykke opp på tabellen, og kanskje på øvre halvdel. Selv om de foreløpig toppet tabellen – dog med denne ene kampen mer spilt – mente han at det ikke var veldig realistisk å tro at de vil bli å finne helt oppe i toppen ved sesongslutt. Han forventet imidlertid at Hadleigh United igjen blir vanskelige å ha med å gjøre, og var enig med min magefølelse om at et Norwich United uten poengtap kan vise seg å bli en meget sterk tittelkandidat. Ikke overraskende avviste han ganske spontant muligheten for å søke om opprykk til step 4 både denne sesongen og på litt lenger sikt, da klubben er mer enn fornøyd med å spille i Eastern Counties League.
Thetford-manager Mark Scott hadde brukt pausen til å sette innpå spissen James Dean, og navnebroren til den tidligere skuespillerstjernen og tenåringsidolet brukte ikke lang tid på å markere seg. Et drøyt minutt ut i andre omgang hadde kanskje ikke hjemmeforsvaret våknet etter pausen, for de var utrolig passive da Dean ble spilt gjennom. Han løftet ballen over en utrusende Jack Spurling i Wanderers-målet og utlignet til 1-1. Og nå gikk kampen inn i en periode der det virkelig bølget frem og tilbake med sjanser begge veier.
Hjemmelagets Luke Read – sønn av manager Glenn Read – headet like utenfor etter et innlegg fra Jack Severy, mens målscorer Dean var nære på å gi Thetford ledelsen med et skudd like utenfor. 20 minutter ut i omgangen var Wanderers igjen i føringen etter godt angrepsspill. Dean Pleasance kombinerte flott med Craig Jennings, og pasningen fant kaptein David Head som plasserte ballen i mål bak keeper Cruickshank og sørget for hjemmeledelse 2-1. Thetford forsøkte å svare, men vertenes keeper Spurling reddet forsøkene fra både Dean og Shane Leech. Sistnevnte hadde også gjestenes siste sjanse, og forsøkte å vri ballen inn i bortre hjørne, men ballen gikk på feil side av stolpen. Og da Craig Jennings avsluttet like over gjestenes mål, endte det med en ikke ufortjent hjemmeseier 2-1.
Nå er det jo som kjent ofte en heftig rivalisering mellom Suffolk og Norfolk, og innimellom ropene om at de var «top of the league», kom det mot slutten også nidviser om Norfolk fra den vokale hjemmefansen. Det skal ha for noen humoristiske fremføringer, og deres skildring av det de mente var en typisk Norfolk-famile bragte i hvert fall frem smilet hos undertegnede: «Your sister is your mother, your cousin is your lover, you’re all fucking each other, you’re the Norfolk family». Jeg skal ikke kommentere på deres kvaliteter som hverken sangere eller tekstforfattere, men de skapte i hvert fall litt stemning på en kamp som kun tiltrakk seg noe skuffende 53 tilskuere. På vei tilbake til baren innrømmet da også Tim at dette var litt skuffende, men han var selvsagt fornøyd med de tre poengene.
Jeg hadde overhodet ikke dårlig tid, og valgte å bli igjen i godt selskap i klubbhusets bar, der jeg nå tydeligvis skulle introduseres for bortimot alt som kunne krype og gå av trenerapparat og klubbledelse. Tim hadde nærmest blitt helt sjokkert da jeg hadde vist ham reiseplanen for min reise, og ba meg til stadighet vise den frem til andre som hoderystende slo fast at 18 kamper på 16 dager og så mye reising på kryss og tvers grenser til galskap. Tim hadde da i hvert fall et godt poeng da han var villig til å sette penger på at jeg måtte være singel.
Nå har det jo i sommer vært mye debatt om Greg Dykes idiotiske forslag om en ny divisjon i Football League – en «League 3» der man også vil gi plass til storklubbenes reservelag! Skjønt, hele bakgrunnen for forslaget er vel nettopp å gjøre storklubbene til lags ved å få inn deres reservelag høyt oppe i den ordinære pyramiden. Jeg ville derfor høre litt hva Tim og de andre mente; de som tross alt spilte i en liga der man slipper til reservelag. Nå kan de visst ikke rykke opp til Eastern Counties Premier Division, men da Ipswich Wanderers forrige sesong spilte i Division One møtte de jo flere av disse reservelagene.
Jeg fikk høre om hvordan man opplever en voldsom publikumssvikt under disse kampene. Ikke bare har de en total mangel på reisende fans, men hjemmesupporterne gidder heller ikke komme for å se førstelaget spille ligakamper mot reservelag. Dette fører selvsagt til tapte inntekter både ved telleapparatene og ikke minst i klubbhusets bar, og det er jo dette majoriteten av non-league klubber i stor grad lever av. I tillegg hevdet Tim at de ved bortekamper mot disse reservelagene flere ganger har møtt bortimot stengte dører og en total mangel på mottakelse og hospitality i form av te etc, slik ligaen vel «krever». Han hevder at selv reservelagenes moderklubber nesten gir blaffen i reservekampene, og at majoriteten av personalet derfor ikke engang møter opp for å bemanne bar, matservering etc, som derfor holdes stengt.
Eastern Counties har jo de siste årene “lidd” under tapet av flere klubber som har tatt steget videre oppover i pyramiden uten at noen har kommet ned igjen på lang tid, og problemet i ligaens nedslagsområdet er mangelen på klubber fra feederligaer som kan eller vil erstatte disse. Mange har rett og slett ikke anlegg som oppfyller de etter hvert strenge stadionkravene på step 5/6, og derfor har man sett seg nødt til å hente inn disse reservelagen. Til alt overmål ble antallet reservelag i ECL Division One noe motvillig økt denne sommeren. Derfor var Tim glad for at Wanderers rykket opp da de gjorde, slik at de slipper dette denne sesongen. Hadde det motsatte vært tilfelle ble det hevdet at flere fra klubbledelsen ville telt på knappene og vurdert sitt engasjement i klubben. Kanskje Greg Dyke burde ta kontakt med klubber i denne og andre ligaer som gjør seg slike erfaringer, men han er vel altfor opptatt der han har satt fast nesa i anus på PL-folket…om han i det hele tatt er klar over at disse non-league ligaene faktisk eksisterer.
Jeg ble sittende mye lenger enn planlagt, og hadde det utrolig trivelig i godt selskap. Da jeg omsider vurderte å ringe en taxi ble jeg overtalt av Tim til å bli igjen for både ett og to glass til på hans regning, og før jeg visste ordet av det hadde klokka passert 20.00! Først i halv ni tiden kunne jeg takke for et utrolig koselig besøk hos en fantastisk vennlig og gjestfri klubb. Jeg ønsket oppriktig lykke til denne sesongen før jeg steg inn i taxien og beordret drosjekusken i retning Bridge Guest House. På vei dit merket jeg at det til og med begynte å gå litt rundt oppe i topplokket, så det var nok uansett på tide å trekke seg tilbake etter nok en flott dag.
English ground # 199:
Ipswich Wanderers v Thetford Town 2-1 (1-0)
Eastern Counties League Premier Division
Humber Doucy Lane, 23 August 2014
1-0 Paris Tuwizana (9)
1-1 James Dean (47)
2-1 David Head (65)
Att: 53
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £3
Next game: 24.08.2014: Tottenham Hotspur v Queens Park Rangers
Previous game: 23.08.2014: Ipwich Town v Norwich City