Tow Law Town v Esh Winning 22.08.2014

 

Fredag 22.08.2014: Tow Law Town v Esh Winning

 

Før jeg forlot Stalbridge Hotel, gikk jeg over til det store Asda-supermarkedet på andre siden av veien for å kjøpe meg litt frokost til togruten jeg hadde foran meg. Morgenstellet ble unnagjort og taxi ble tilkalt, og snart var jeg på plass ved Liverpool South Parkway, der jeg startet reisen tilbake til Darlington. Etter togbytte i York ankom jeg Darlington rundt klokka halv to, og gikk de få meterne ned Victoria Road til The Dalesman Hotel, hvor jeg jeg også overnattet da jeg forrige sesong besøkte Shildon. Det er en koselig pub som har rimelige rom til leie i andre etasje, men rommet mitt var ikke klart riktig ennå, så jeg slo meg ned med en j2o mens jeg ventet på at det skulle klargjøres. Og allerede før jeg hadde drukket opp kunne de fortelle at det var klart, slik at jeg kunne slenge fra meg bagen og slappe av litt på rommet.

 

Jeg hadde opprinnelig hatt andre planer denne dagen, og de hadde gått ut på å se Saltash United spille hjemmekamp i South West Peninsula League helt nede i Cornwall, der Saltash befinner seg rett over Cornwall-siden av elven Tamar som utgjør grensen mellom Devon og Cornwall. Utfordringen hadde vært at jeg dagen etter (lørdag) hadde spikret en Ipswich-dobbel med Ipswich Town klokka 12.15 og Ipswich Wanderers klokka 15, og dette hadde jeg tenkt å løse ved å etter Saltash-kampen ta nattoget fra Plymouth til London klokka 23.55 for å rekke frem i tide. Men så..

 

Da jeg søndagen før hadde kjøpt Non League Paper ble jeg plutselig oppmerksom på at en interessant kamp hadde blitt flyttet til denne fredagen. Tow Law Town var en av de gjenværende Northern League destinasjoner som en stund hadde fristet, og da deres lokaloppgjør mot Esh Winning ble omberammet til fredag kveld, begynte jeg umiddelbart å sjekke mulighetene for en forandring av planene. Spørsmålet var først og fremst om det lot seg gjøre å ta seg til Ipswich i tide lørdag morgen, og jeg fant ut at jeg med 05.18-toget(!!) fra Darlington ville kunne være i Ipswich klokka halv ti.

 

Neste utfordring var transporten tilbake fra Tow Law, der siste buss tilbake gikk i god tid før kampslutt. Jeg så imidlertid at jeg ville kunne ta en taxi de få kilometerne til Crook og enkelt rekke siste buss derfra. Og når min groundhopper-kompis Lee Stewart fortalte at han hadde tenkt seg på kampen med sin bedre halvdel Katie, og sågar tilbød meg skyss til Crook etter kampen, da var det kun en liten ting igjen å sjekke opp. En telefon ble tatt til The Dalesman Hotel som bekreftet at de hadde ledig rom, og beslutningen ble tatt. Jeg hadde litt dårlig samvittighet overfor Saltash United, som nå har blitt offer for min planendringer to eller tre ganger (skjønt forrige gang var det grunnet avlysning), men jeg så nå frem til min visitt på det som gjerne omtales som den engelske pyramidens kaldeste bane.

 

Jeg gikk snart ned i puben i første etasje for å unne meg en pint mens jeg slo i hjel litt tid. Der havnet jeg i trivelig selskap med en gjeng stamkunder hvorav en faktisk opprinnelig var fra Tow Law. Han og hans kompis fra Shildon gjentok rådet om å kle seg varmt selv i august, som jeg ofte har hørt i forbindelse med Tow Law. Flere groundhoppere har rådet meg til å legge min visitt der enten til helt i starten av sesongen eller helt på tampen, og stamkundene nikket nå samtykkende til dette. Tiden hadde omsider flydd såpass at jeg tømte mitt andre glass og ruslet mot Tubwell Row, der mange av bussene fra Darlington har avgang.

 

Jeg hadde slett ikke dårlig tid, men bestemte meg for å ta 16.10-bussen til Tow Law for å teste pubene der før kamp. Etter at jeg sjekket inn hadde jeg imidlertid oppdaget at jeg tilsynelatende hadde reist fra Liverpool uten å få med tannbørsten min, og jeg fikk det for meg at jeg lynraskt skulle raske med meg en tannbørste fra Tesco-butikken ved bussholdeplassen, men havnet bak en ufattelig treg skapning i bortimot full burka. «Spøkelseskladden» presterte å kløne så lenge med den eneste selvbetjeningsautomaten som var operativ at jeg, uoppmerksom på hva klokka faktisk var, så bussen kjøre av gårde idet jeg kom ut. Men det er tydelig at buss XI i hvert fall ikke kjører et sekund senere enn det den skal. Og til alt overmål – den forsvunne tannbørsten dukket selvsagt senere opp et annet sted i bagasjen!

 

Det var en time til neste avgang, og jeg benyttet anledningen til å teste varene hos først The Golden Cock og deretter på Hole In The Wall, før jeg for sikkerhets skyld tok oppstilling på bussholdeplassen over ti minutter før planlagt avgang. Nå er det ikke gjort i en håndvending å ta seg til Tow Law, og bussen bruker over en time og tjue minutter fra Darlington, der den på flere deler av strekningen kjører en skikkelig melkerute. Til sammenligning kjører man visst fra Darlington til Tow Law på en drøy halvtime med personbil. Ikke bare kjører bussen tydeligvis hele Bishop Auckland rundt, men på strekningen herfra til Tow Law tar den en rekke omveier. Klokka hadde såvidt passert halv sju da jeg steg av på holdeplassen Tow Law Mart. Med ankomst en time senere enn planlagt måtte pubrunden utgå, og jeg svingte i stedet ned Ironworks Road for å umiddelbart oppsøke stadionet med samme navn.

 

Den lille byen Tow Law vokste frem rundt et jernverk og gruvedrift, og ligger høyt oppe i høylandet rundt to mil vest for Durham, ved den østlige kanten av Penninene. Så sent som i 1851 sto det kun én bygning her, men etter oppdagelsen av jernmalm hadde befolkningen ti år senere økt til 2 000. Dette området er også en del av kullfeltene i County Durham, og etter at også gruvedriften kom hadde innbyggertallet på begynnelsen av 1880-årene nådd en topp på drøye 5 000. Her var det en rekke gruver, og den største av disse hadde alene over 1 000 arbeidere ansatt. Med denne industrien hadde selvsagt også jernbanen for lengst kommet, og det gikk tog hit frem til 1965. I dag er innbyggertallet igjen nede på rundt 2 000, og Tow Law ligger meget utsatt til for vær og vind. Å kalle det en forblåst utpost vil ikke være å overdrive.

 

Stadionet Ironworks Road dukket straks opp på høyre side av veien med samme navn, og jeg betalte de £5 som krevdes i inngangspenger. Et program pålydende £1 ble også kjøpt inn, før jeg ble fortalt at inngangen fra banen til baren ennå ikke var åpen. Han lovet imidlertid å huske meg om det fortsatt var tilfellet etter at jeg hadde foretatt min runde rundt banen, og dermed la jeg ut for å ta klubbens hjemmebane nærmere i øyesyn. Men først skal det kanskje nevnes at Ironworks Road er det fotballstadion i den engelske pyramiden som ligger nest høyest over havet – kun Buxton ligger noen få meter høyere. Men Buxton ligger overhodet ikke så åpent og forblåst til! Tilfeldighetene ville tydeligvis slik at jeg på denne turen besøkte en rekke av de høyestliggende banene, da besøket i Tow Law betød at jeg på min august-tur hadde besøkt både nr 2, 4 (Mossley), 5 (AFC Emley) og 7 (Stalybridge Celtic) på denne listen i løpet av halvannen uke.

 

Jeg kom inn på den ene kortsiden, ved siden av klubbhuset som også huser klubbens bar. Den ligger her ut mot siden av denne kortsiden, og bortenfor denne er det et parti med klassisk ståtribune under åpen himmel, før man nærmest bortre langside finner en murbygning som blant annet huser toaletter. Det er en ganske merkbar helling på banen nedover mot denne bortre langsiden, og på sistnevnte har man såkalt hard standing frem til hovedtribunen midt på langsiden. Dette er en sittetribune med seter i klubbens sorte og hvite farger, og også murveggen i bakkant er malt i hvite og svarte striper med en logo i midten. Her er også den nedre muren i forkant av tribunen ut mot banen malt i svart og hvitt, og klubbens kallenavn «Lawyers» er tydelig fra store deler av anlegget. Laglederbenkene i mur står malt i sort og hvitt på hver sin side av denne ganske flotte tribunen. Videre bortover mot bortre kortside er det igjen hard standing.

 

I tillegg til hovedtribunen er det nok ståtribunen på bortre kortside som gir anlegget sin karakter. Den strekker seg i nesten hele banens bredde, og her står man på tre-fire lave betongtrinn. Noe originalt har man i hver ende satt inn omtrent et dusin seter som står ved siden av hverandre, og også her har veggen inne på tribunen fått påmalt en logo. Taket på denne tribunen har tre forskjellige seksjoner med ulik høyde, der den følger banens helling ned mot bortre langside. Denne hellingen ser man godt fra motsatt langside, der man oppe på en liten gressvoll – på anleggets høyeste punkt – kan stå på en klassisk ståtribune under åpen himmel. De som står bakerst på denne skal etter sigende stå der den gamle jernbanelinjen pleide å gå, og i følge historien skal en togfører en gang ha stoppet toget for å spørre hva stillingen var.

 

Ut mot parkeringsplassen bak denne tribunen har man også en egen vindturbin, og jeg vil tro at den svært sjelden stopper! Ironworks Road er et sjarmerende stadion som også byr på en flott utsikt over områdets heilandskap. Ellers er det kanskje noe overraskende at flomlys først ble installert her i 1992. På vei rundt anlegget hadde jeg også slått av en prat med en eldre kar som kunne fortelle at banen faktisk var bygget oppå en gammel gruve som hadde blitt fylt igjen! Han kunne også fortelle litt om FA Vase finalen på Wembley i 1998, da de tapte 0-1 for Tiverton Town. Ellers så vil nok mange vite at det var fra Tow Law Town at Newcastle United i sin tid hentet selveste Chris Waddle; senere strateg på det engelske landslaget. Mer ukjent er det da kanskje at managerlegenden Sir Bobby Robson vokste opp få kilometer unna, i Langley Park, og hadde tittelen Life President i klubben.

 

Tow Law Town har nå spilt sammengengende i Northern League siden 1920, og er den klubben som har spilt flest kamper i verdens nest eldste liga. Denne har de også vunnet tre ganger – to ganger på rad i 1920-årene, og senest i 1994/95 da de vant ligaen overlegent med 14 poeng. Også i FA Cupen har de gjort seg bemerket, og det var spesielt tilfelle da de i 1967/68 gjorde sin beste innsats ved å ta seg til andre ordinære runde. Etter å ha tatt seg av South Bank, Crook Town, Ashington og South Shields i kvalifiseringsrundene, var Football League klubben Mansfield Town besøkende i første ordinære runde. Kampen måtte først utsettes, men på andre forsøk fikk ligaklubben en skikkelig lekse da The Lawyers vant 5-1 med 5 500 tilskuere på plass! I neste runde spilte de uavgjort mot FL-klubben Shewsbury Town, og det ble klart at vinneren av omkampen ville få hjemmekamp mot selveste Arsenal. Shrews ble dessverre for sterke og vant omkampen i Shropshire, men Shrewsburys manager Frank McGee hevdet at «Arsenal ble spart en skjebne verre enn døden – en reise til Tow Law i januar!».

 

Vel tilbake på nærmeste kortside traff jeg på Lee og Katie…eller i det minste sistnevnte, som kunne fortelle at Lee var i baren. Og det var dit jeg hadde tenkt meg. En flaske Bulmers ble kjøpt inn, og for £3,50 fikk jeg kloa i en pin fra bak baren. Deretter kunne jeg omsider sette meg ned for å bla litt i programmet mens jeg samtalte med Lee og Katie, som hadde tatt turen fra Peterlee. Tow Law Town befinner seg nå som kjent i Northern Division Two etter nedrykket i 2012, og hadde startet sesongen med 1-1-2 på de fire første. Kveldens motstander var lokalrival Esh Winning (som ikke ligger lenger unna enn at en jeg snakket med hevdet å en gang ha sett en omgang på hver av anleggene selv om kampene startet likt), og de hadde hatt en enda verre start. Deres sesongåpning hadde faktisk vært en av de største snakkisene i Northern League sirkuset, og etter å startet med å tape hele 0-10 hjemme for Northallerton Town hadde de «fulgt opp» med tre ytterligere tap slik at de nå sto med 0-0-4 og grusomme 2-25 i målforskjell på kun fire kamper!

 

De mente imidlertid å ha sett en spillemessig bedring i siste kamp, men samtidig som Lee hevdet at gjestene hadde en mulighet i kveld, mente han også at begge klubber nok vil slite på nedre halvdel denne sesongen. Etter å ha endt som jumbo forrige sesong ble jo Esh Winning kun reddet fra nedrykk av Whitehavens degradering grunnet ikke oppfylte stadionkrav, så kanskje vil det være målsetning nok i seg selv å unngå jumboplassen og eventuelt nedrykk denne sesongen. For Tow Law sin del vil det jo være naturlig å anta at den tradisjonsrike klubben nok har ambisjoner om å på sikt ta seg tilbake til Division One, men skal man tro Lee og andre vi samtalte med er det lite trolig at det vil være noe som helst tema denne sesongen, som trolig blir tøff.

 

Sammen med Lee og Katie tok jeg oppstilling under åpen himmel på ståtribunen på den ene langsiden, og at Lee er et kjent ansikt i non-league kretser i nordøst er lett å se, da en rekke personer kom bort for å slå av en prat med ham. Dette inkluderte flere personer i apparatet til Esh Winning, og jeg burde kanskje ikke blitt overrasket da Lee fortalte at han tidligere hadde vært involvert i klubben. Slik sett var han en perfekt sidemann å ha da han hadde inngående kjennskap til de aller fleste av spillerne på banen, og dette var selvsagt et svært godt supplement til stensilen med lagoppstillinger som jeg hadde sikret meg.

 

Kampen startet jevnspilt og med få sjanser, men med en rekke dueller. Nå er ikke banens helling like drøy som hos eksempelvis Hallam, men kanskje var det heller ikke tilfeldig at begge lagene syntes å foretrekke å angripe på motsatt side – nederst i «bakken». Utfra sesonginnledningen hang gjestene overraskende godt med, så Lee vet nok hva han snakker om. Og etter 18 minutter tok de også ledelsen ved kaptein Lee Hall, uten at hjemmekeeper David Moffat kunne lastes. Hjemmelaget forsøkte å svare, men klarte ikke å skape de helt store problemer for The Stags, som heller ikke hadde altfor mye å komme med. De var stopperparene som imponerte mest på Ironworks Road, godt hjulpet av ikke altfor imponerende angrepsspill. Og til tross for at hjemmelaget kanskje fortjente en utligning, gikk lagene til pause på stillingen 0-1.

 

Lee håpet på sin gamle klubb og var således fornøyd, men hjemmefansen var selvsagt mindre tilfreds da forfriskninger ble inntatt i pausen. I tillegg kunne jeg kose meg med en nydelig mince pie med mushy peas, som kostet rimelige £2,20. Imidlertid så jeg lite til de beryktede elementene av vertenes supportergruppe The Misfits, som fikk rykte på seg etter klubbens FA Vase innsats i 1998, da media beskrev deres herjinger på vei mot Wembley ved å hevde at de etterlot seg «a trail of destruction». Kanskje har disse nå i stedet funnet veien til West Auckland..? Men fra spøk til alvor, hjemmefansen samtykket med tungt hjerte i Lee’s påstand om at The Lawyers ikke var i nærheten av å kunne gjøre seg forhåpninger om noen retur til Division One denne sesongen. Man virket i stedet å ha stor tro på Ryhope Colliery Welfare, Seaham Red Star, Team Northumbria og Washington, mens Lee advarte mot å avskrive Hebburn Town.

 

Da jeg fortsatt befant meg i døråpningen i ferd med gjøre kål på min Bulmers, gikk det et par minutter før jeg kom på at jeg i likhet med Lee hadde glemt å starte klokka for andre omgang, men hjemmelaget fortsatt å presse for utligning uten å skape de helt store mulighetene. Drøye ti minutter ut i omgangen fikk de imidlertid sjansen de ventet på, og Robbie Bleming satt inn 1-1. Lee kunne informere at han typisk nok har en fortid i Esh Winning, og dermed scoret mot gamle lagkamerater. Nå hadde det dessuten blitt såpass surt at Lee, som allerede var kledd i boblejakke, valgte å ta på seg den medbragte lua og tre den godt nedover ørene. Jeg var nok ikke den eneste som nå hadde tro på at vertene skulle fullføre snuoperasjonen, men etter hvert som klokka tikket og de store sjansene uteble, virket det å ebbe ut med en poengdeling.

 

Men rett etter at de sorte og hvite hadde hatt en god sjanse ved kaptein Simon Ord, tok Esh Winning en kontring som endte med at en av deres spillere ble lagt i bakken. Med åtte minutter igjen pekte dommeren på straffemerket, og Karl Turner satt sikkert inn 1-2. Resten av kampen kan vel best beskrives som et stadig press fra hjemmelaget som til og med sendte opp keeperen på et par dødballer. Gjestene på sin side var selvsagt fornøyd med resultatet, og forsvarte seg frenetisk og med nebb og klør. Og selv om Lee kanskje ikke var spesielt overrasket, var det en liten overraskelse for meg at det var Esh Winning som kunne juble da dommeren omsider blåste av. Deres første poeng for sesongen, og attpåtil tre av de.

 

De vil nok likevel slite denne sesongen, og tross alt var de allerede før sesongstart avskrevet som klar jumbo av flere såkalte eksperter, men de vil nok i hvert fall ikke gi seg uten kamp. Først og fremst var jeg denne kvelden skuffet over det jeg så av Tow Law Town, og jeg forsto nå godt hvorfor mange mener de ikke er noen kandidat til øvre halvdel av tabellen. Det er bare å håpe at de snart kan få skuta på rett kjøl igjen, for det er en veldig fin klubb. Og selv om ingen har noen automatisk rett til opprykk etc, så er de også et lag som med sin historie absolutt hører hjemme i Division One. Slik de fremsto ser det dessverre ut som om det heller blir bunnkamp i Division Two, slik Lee spådde.

 

Det var snart på tide å gjøre vendereis, og Lee foreslo at de i stedet for å slippe meg av i Crook kunne slippe meg av ved Durham togstasjon. Dette mente han ville få meg tilbake til Darlington kjappere enn somlebussen fra Crook, og en rask sjekk viste at dette stemte. I tillegg hadde jeg med togpasset mitt, så da sparte jeg i tillegg de pundene bussen ville kostet. Etter å nesten ha rotet seg bort i en av County Durhams mindre steder mens de skulle vise meg stadionet til en Northern League-klubb (mon tro om det ikke var Brandon United), kom vi da frem til Durham slik at jeg kunne takke så meget for skyss.

 

Få minutter senere kom toget sørover, og jeg ble med det ene stoppet ned til Darlington mens jeg bladde litt mer i kveldens kampprogram. Selv om hadde en grytidlig start og skulle opp i otta, unnet jeg meg likevel en siste pint på The Dalesman. Tow Law Town og Ironworks Town hadde vært et spennende bekjentskap, men kanskje burde jeg en gang returnere for å se en kamp i januar, for virkelig å få oppleve hva Englands kaldeste fotballbane har å by på!?

 

English ground # 197:
Tow Law Town v Esh Winning 1-2 (0-1)
Northern League Division Two
Ironworks Road, 22 August 2014
0-1 Lee Hall (18)
1-1 Robbie Bleming (56)
1-2 Karl Turner (84)
Att: 63
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge £3,50

 

Next game: 23.08.2014: Ipswich Town v Norwich City
Previous game: 21.08.2014: Richmond Mags v West Kirby reserves

 

More pics

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg