Mossley v Northwich Victoria 19.08.2014

 

Tirsdag 19.08.2014: Mossley v Northwich Victoria

 

Etter å ha blitt servert en full english breakfast på Atlantis Guest House var det på tide å sette kursen nordover igjen, og ferden startet med en togtur fra Southend Central til London Fenchurch Street. Etter en tur med tuben kunne jeg etter hvert sette meg på toget fra London Euston, og rett før klokka halv tre kunne jeg spasere fra Manchester Piccadilly opp til Britannia-hotellet på Tib Street, få meter fra Market Street og pariserhjulet på Piccadilly Gardens. En sen lunsj ble skylt ned med j2o, og etter å ha forlystet meg litt med Non League Paper og annet lesestoff, begynte jeg etter hvert å vende tankene mot kveldens kamp.

 

Dagens destinasjon var Mossley, og i lengre tid har Seel Park raget svært høyt på min liste over ønskede destinasjoner. Dessverre har det ikke vist seg så enkelt, da jeg to ganger tidligere har blitt skuffet etter å ha planlagt å se Mossley spille hjemmekamp. Jeg hadde tidligere blitt offer for en avlysning der, da jeg senest på min juli-tur i sommer igjen måtte gjøre om på planene. Ved sistnevnte anledning hadde det gått meg hus forbi at deres treningskamp mot FC Halifax Town hadde blitt flyttet til dagen etter mens jeg allerede hadde befunnet meg i England. Jeg hadde oppdaget dette ved ankomst Manchester, og det var derfor jeg etter å ha saumfart alternativene endte opp med å besøke det Salford City som nå i regi av deres egen variant av Vincent Tan har blitt redusert til nok en blek kopi av Manchester United. Nå hadde imidlertid dagen kommet da jeg endelig skulle få besøke Seel Park, og ingen ting skulle nå få stikke kjepper i hjulene for min lenge etterlengtede visitt.

 

Spent tuslet jeg ned til Manchester Victoria for å sette meg på 17.57-toget østover til Mossley. Dette toget som har Huddersfield som endelig destinasjon er identisk med toget jeg tok på turens første dag da jeg var i Stalybridge. Dessverre hadde ikke Northern lært av erfaringene siden den gang, for fortsatt var det en skranglekasse bestående av kun to vogner som var satt opp, og på perrongen sto allerede mennesker nok til å fylle tre-fire vogner. Pendlerne fikk presset seg på, og heldigvis klarte jeg å kapre et sete slik at jeg slapp å være blant de som sto som sild i tønne langs hele midtgangen. Dette skapte selvsagt både utfordringer og forsinkelser ved stopp i Ashton-under-Lyne og Stalybridge, der en stor mengde passasjerer brukte flere minutter på å komme seg av toget for å slippe av pendlerne som skulle av, for deretter å gå ombord igjen sammen med de nye passasjerer som skulle på. Kanskje burde Northern-sjefene selv vært tvunget til å benytte denne og andre av sine avganger med jevne mellomrom..?

 

Etter en snau halvtime kom vi da omsider til Mossley – om enn 5-10 minutter forsinket. Mossley er en liten by i Tameside-distriktet helt øst i Greater Manchester, og har en beliggenhet ved den vestlige kanten av fjellkjeden Penninene. Herfra går det en rekke turstier opp i heilandskapet. Som så mange andre steder i denne delen av landet var den lille byen tidligere sterkt forbundet med tekstilproduksjon, og hadde en rekke store spinnerier. I dag er disse for lengst nedlagt, og i disse dager er den snarere en pendlerby der majoriteten av de snaut 10 000 innbyggerne jobber i Manchester eller eventuelt Huddersfield.

 

Seel Park er dessuten en av den engelske pyramidens høyestliggende fotballstadioner, der de innehar fjerdeplassen på en slik statistikk. Kun Buxton, Tow Law Town og Bacup & Rossendale Borough har hjemmebaner høyere over havet, og når man ankommer med toget ser man med en gang at dette er et ganske bakkete sted, med forblåste og nakne åser som ruver på begge sider. Og selv om jeg som Drøbak-gutt burde være vant med bakker, så var det litt av en utfordring som ventet på spaserturen fra Mossley stasjon til Seel Park.

 

Fra stasjonen går veien omtrent rett inn i den bratte bakken Old Brow som kan ta pusten fra noen og enhver, og det er sammenhengende meget bratt bakke hele veien opp til Seel Park. Jeg tok en snarvei ved å kutte gjennom Round Hey og Vale Side for så å komme ut igjen i Old Brow, der jeg måtte ta en pustepause før jeg gjøv løs på det siste strekket opp mot puben The Highland Laddie. Her flater det noe ut, og ved denne puben finner man også nedkjørselen til Seel Park, der jeg nå fikk mitt første glimt av herligheten med heiene/åsene på den andre siden som fantastisk bakteppe. Tankene om en velfortjent pint på Highland Laddie ble derfor straks glemt, da jeg heller gikk for å se om telleapparatene hadde blitt bemannet.

 

Det hadde de, og med en drøy time til avspark betalte jeg meg inn med £8. Min kommentar om at de måtte være meget spreke som bodde her bragte frem latter blant veteranen i bua, og han fortalte lattermildt at han bodde i åsen på den andre siden, slik at han hadde heftige oppoverbakker begge veier. Jeg ble fortalt at kveldens kampprogram foreløpig ikke hadde kommet, med i samme øyeblikk kom en person fra ledelsen med et par esker som inneholdt programmene. For £2 fikk jeg byttet til meg et eksemplar av programmet som var både flott, interessant og innholdsrikt. Men jeg puttet det foreløpig i posen for først å benytte anledningen til å ta en runde rundt det flotte anlegget. For her snakker vi om en virkelig perle av et stadion!

 

Man kommer inn på den ene langsiden, mellom hovedtribunen og klubbhuset. For en gangs skyld valgte jeg å ta runden mot klokka da dette akkurat nå var mest hensiktsmessig da fremkomsten bortenfor hovedtribunen virket å være foreløpig blokkert av lagledere og spillere som hadde allmannamøte og gjorde seg klar til oppvarming. Derfor gikk jeg først ned på nærmeste kortside til høyre for meg, der en flott og klassisk ståtribune strekker seg omtrent 3/4 av banens bredde. Den gir tak over hodet til de som står på de bortimot ti betongtrinnene, og har også 6-7 hvite bølgebrytere. Ved siden av denne, nærmest klubbhuset, står et lite bygg i mur som jeg ikke vet funksjonen til, men jeg mistenker at det kan være en redskapsbod.

 

På bortre langside er det hard standing og tre-fire betongtrinn i hele banens lengde, og midt på denne langsiden har man også tak over hodet i form av en liten ståtribune som egentlig kun er et overbygg over betongtrinnene her. Tilsvarende er det hard standing og to-tre betongtrinn på bortre kortside, der man står under åpen himmel. Her er nok den lave muren i bakkant medvirkende til at vinduene til huset rett på utsiden sannsynligvis er litt utsatt, og det er nok et stort antall baller som havner i hagen(e) på utsiden her.

 

Men sammen med den andre kortsiden er det langsiden med hovedtribunen som virkelig oser karakter, godt hjulpet av en fantastisk beliggenhet og utsikt. Her har man først klassiske seksjoner av ståtribune under åpen himmel, før man kommer bort til hovedtribunen. Sistnevnte er virkelig flott, og er en sittetribune med fundament i murstein og et karakteristisk overbygg med svartbeisede søyler. Denne sittetribunen ligger tilbaketrukket øverst på anlegget med ståplasser i forkant. Foran her står laglederbenkene i murstein.

 

På bortsiden av hovedtribunen, nær stedet jeg kom inn, er den tilknyttet et mursteinsbygg som huser noen kontorer samt klubbens tea bar. Den klassiske ståtribunen som i forkanten strekker seg i hele banens lengde strekker seg selvsagt dermed helt mot hjørnet der jeg startet min rundtur, og på den bortre del av denne langsiden ligger øverst på tribunen bygget som huser klubbens bar. Nå hadde jeg da virkelig gjort meg fortjent til en etterlengtet pint, og i den fine baren bestilte jeg meg en pint med Strongbow.

 

Mens bartenderen tappet la jeg merke til at en rekke visdomsord som var hengt opp rundt barområdet. «Please be patient with the bartender, even a toilet can only serve one arsehole at the time» og «Life is like toilet paper, you’re either on a roll or taking shit from some arsehole» vitner i hvert fall om at noen har humor her, og med min pint i hånden kunne jeg kikke litt rundt på gamle bilder, nyhetssaker og utmerkelser som hadde fått en plass på veggen. I enden av lokalet hadde man også sin egen mural i form av klubblogoen malt på veggen. Og sannelig hadde man ikke også et eget koselig røykeområde på utsiden, der det i en liten hage var satt ut flere bord. Men nå var det endelig på tide å kikke litt i det gode programmet, som jeg ganske umiddelbart bestemte meg for å gi tommelen opp.

 

Mossley spiller som mange vil vite i Northern Premier League Division One North, og hadde som resten av NPL sesongstartet på lørdagen få dager tidligere. Da hadde de tatt med seg ett poeng hjem fra North Yorkshire etter at en vanvittig kamp mot Harrogate Railway Athletic endte 5-5! De siste sesongene har man vekslet mellom å kjempe om playoff og å slite mer på nedre halvdel, men et par supportere jeg snakket med håpet at man under ledelse av manager-duoen Peter Band og Lloyd Morrison denne sesongen vil kunne gjøre det første, selv om de ikke var helt overbevist. Det er en tøff divisjon, og de tippet ikke overraskende at tittelkampen ville stå mellom klubber som Darlington 1883, Spennymoor Town og ManU-kopiene Salford City.

 

Dagens motstander var den gamle non-league storheten Northwich Victoria, som faktisk også spilte to sesonger i Football League i 1890-årene, etter å ha vært med å stifte ligaens Division Two i 1892. Så sent som i 2009 spilte klubben i Conference Premier, men de fleste vil vel nå kjenne til den nyere historien med problemene de har hatt som følge av eier Jim Rushe sitt vanstyre. Klubben har ved flere anledninger de siste årene befunnet seg i en krise som til tider har virket å aldri ta slutt, og mange vil nok huske degraderingen til NPL 1 North for et par år siden. Da hadde allerede supporterne fått nok og stiftet sin egen klubb, 1874 Northwich, som har i stor grad har ribbet den opprinnelige klubben for fans.

 

Dette er imidlertid tatt for seg flere ganger tidligere, men jeg nøyer meg med å konstatere at det i det minste var noen tilreisende bortesupportere på Seel Park, og uten å gå inn på sensitive temaer fikk jeg høre at de håpet å kunne kjempe om en plass i playoff for å forhåpentligvis starte klatringen oppover i systemet igjen. Mer bekymringsfullt er det kanskje at de er hjemløse etter at eierne solgte deres nybygde stadion (som få år tidligere var bygget etter at hadde forlatt sin gamle Drill Field – antatt å være verdens eldste fotballstadion der fotball hadde blitt spilt kontinuerlig) til en kjemisk fabrikk, og nå spiller sine kamper i Flixton. For øvrig hadde også The Vics startet sesongen med uavgjort etter 0-0 hjemme mot Kendal Town.

 

Rett ved der jeg satt ble jeg plutselig oppmerksom på noen bilder og minner fra 1979/80-sesongens finale i FA Trophy, da Mossley til slutt måtte gi tapt for Dagenham (en av klubbene som senere slo seg sammen for a danne Dagenham & Redbridge) i Wembley-finalen som likevel står som et stolt øyeblikk i klubbens historie. Med ny pint i plastglass tok jeg med ti minutter til avspark ta oppstilling på ståtribunen utenfor klubbhuset, der jeg kunne beundre den vakre utsikten mens jeg kikket utover det flotte anlegget. Jeg forsøkte å forestille meg hvordan det så ut her da man i 1946 hadde nesten 7 000 tilskuere til stede da man møtte lokalrival Stalybridge Celtic til kamp i Cheshire League. Smått uvirkelig i dag!

 

Det var gjestene som startet best, og allerede i kampens tredje minutt hadde de ballen i nettet, men Josh Amis ble vinket av for offside. Imidlertid tok det kun ytterligere fire minutter før Vics tok ledelsen etter at en Mossley-spiller mistet ballen på egen banehalvdel. Stuart Cook spilte gjennom Gary Burnett som sendte ballen i mål bak hjemmekeeper Liam Higginbotham. Josh Amis kunne kort etter doblet ledelsen da han upresset fikk heade på mål fra kort hold, men hans avslutning var svak og gikk rett i klypene til Higginbotham. Gjestenes taktikk syntes å fungere godt, der hjemmelaget slet med å skape noe særlig mot deres storvokste forsvarere, og med hurtige folk fremover på banen var The Vics også skumle offensivt.

 

Bortelagets bakre firer virket i det hele tatt svært solid, ledet an av tidligere Mossley-spiller Danny Meadowcroft, og The Liliwhites’ beste mulighet i første omgang kom i form av et skudd fra Mike Fish som ble blokkert av Mohamud Ali, og returen som kaptein Steve Foster frekt forsøkte å hælsparke i mål uten å overliste Vics-keeper og -kaptein Tim Deasy. Og da Deasy også reddet et frispark fra Charlie Anderson kunne lagene gå i garderoben på stillingen 0-1. Noe skuffede hjemmesupportere kunne bare håpe på bedring og en snuoperasjon i andre omgang, og trøstet seg foreløpig med brygg fra baren. Undertegnede benyttet pausen til å oppsøke klubbens tea bar, der jeg betalte £2,90 for en steak & onion pie med mushy peas og brun saus.

 

Etter å ha mesket meg med dette snadderaktige måltidet rakk jeg også å hente meg en ny pint før andre omgang ble sparket i gang, og denne startet med at Vics-manager Jim Gannon foretok et dobbeltbytte. Omgangens første store sjanse tilfalt igjen gjestene, og igjen var det Sturart Cook som spilte gjennom målscorer Burnett, men keeper Higginbotham ordnet flott opp med en dobbeltredning. For The Lilywhites kunne Andrew Keogh utlignet etter flott forarbeid av Steve Foster, men avslutningen var svak og gikk rett på keeper Deasy.

 

Gjestene trakk stadig flere menn bak ballen og virket fornøyd med å ri på ledelsen – spesielt ved dødball da samtlige spillere ble sendt tilbake i forsvar. Dette frustrerte åpenbart Mossley-spillerne som slet med å spille seg til de helt store sjansene til tross for at de nå hadde mye ball. Klokka tikket i Vics’ favør, og de var da etter hvert som tiden gikk stadig flinkere til å drøye tid ved stopp i spillet. Manet frem av hjemmesupporterne – inkludert undertegnede – var det ringreven Steve Foster og Mike Fish som virket farligst for vertene, og som sto bak det som kom av muligheter. Begge hadde muligheter som ikke ble omsatt, og Mossley kunne fort blitt straffet hardt da målscorer Burnett igjen ble spilt gjennom og pirket ballen forbi keeper Higginbotham. Han skulle bare ta igjen ballen og sette den i det åpne målet, men presterte å skli idet han skulle avslutte, og til voldsom latter ble ballen sleivsparket utenfor mens Burnett falt så lang han var.

 

Fire tilleggsminutter ble varslet, og Mossley presset nå på med alt de hadde. Men da Charlie Andersons volley gikk like over tverrliggeren fikk gjestene brukt enda et drøyt minutt på å ta utspark, og de klarte å ri av stormen og kunne feire tre poeng på bortebane. Jeg hadde ikke hastverk med å forlate de idylliske omgivelsene, og valgte å bli igjen for en siste pint. I baren snakket jeg med en skuffet hjemmesupporter som kunne fortelle at hans sesongkort hos Mossley kostet £70. Ganske betenkelig når man vet at jeg betalte over halvparten av dette for kun en kamp da jeg gjestet Tottenham senere i uka – og i tillegg en kamp jeg fant langt mindre interessant enn hva tilfellet var med mitt besøk på flotte Seel Park.

 

Snart fikk jeg også en innføring i hvordan man fastsetter tilskuertallene, da veteranen som hadde bemannet telleapparatene fortale at det hadde vært 92 betalende som hadde kommet gjennom hos ham. Han la imidlertid til at dette ikke var det endelige tilskuertallet, og snart kom et kvinnemenneske fra kontoret og kunne fortelle at det offisielle tallet var 123 da en rekke personer i den gjestende klubbs apparat (selvsagt bortsett fra spillere og trenere såvidt jeg forsto) tydeligvis også skal medregnes, i tillegg til visse andre personer som hadde kommet inn via andre innganger. Så vet man det neste gang man forsøker seg på en manuell telling av tilskuerne på kamper enda lenger ned i systemet..

 

Etter en siste pint takket jeg for meg og ønsket lykke til før jeg ruslet nedover bakken tilbake mot stasjonen. Bakken som hadde tatt meg et meget drøyt kvarter å gå opp, ble nå tilbakelagt på godt under ti minutter. Ved ankomst Mossley stasjon konstaterte jeg imidlertid at 22.40-toget i følge informasjonstavlen var forsinket med 11 minutter. Dette steg i alarmerende hastighet, og kun fire-fem minutter senere var det økt til en forsinkelse på 23 minutter. En sjekk på National Rail Enquiries’ «live trains» seksjon fortalte at toget fortsatt ikke hadde forlatt startbyen Huddersfield, og da det snart ble varslet om en forsinkelse på 33 minutter, valgte jeg heller å oppsøke den nærliggende puben The Britannia Inn for en pint mens jeg ventet.

 

Mens jeg lesket strupen og pratet med den trivelige vertinnen registrerte jeg at toget nå i det minste var på vei, og uten å stresse tømte jeg glasset og gikk tilbake til stasjonen der de to andre ventende passasjerene fra tidligere nå hadde forsvunnet. En kikk på informasjonstavla avslørte kanskje grunnen, der avgangen nå sto oppført som kansellert! National Rail Enquiries fortsatte imidlertid å oppdatere og hevdet at toget akkurat hadde forlatt Greenfield, som er under fem minutter fra Mossley. Og ganske riktig, snart kom toget inn på stasjonen uten en eneste passasjer, og med en ansatt som beklaget at de hadde hatt tekniske problemer. Han fortalte dessuten at National Rail Enquiries som regel er mer troverdige enn informasjonstavlene på stasjonen. Jeg var i hvert fall på vei tilbake til Manchester, og kunne snart finne hotellsenga der jeg la meg fornøyd med dagens utflukt. Det eneste som manglet var en hjemmeseier..

 

English ground # 194:
Mossley v Northwich Victoria 0-1 (0-1)
Northern Premier League Division One North
Seel Park, 19 August 2014
0-1 Gary Burnett (7)
Att: 123
Admission: £8
Programme: £2
Pin badge £2,50

 

Next game: 20.08.2014: Richmond Town v Hartlepool FC
Previous game: 18.08.2014: Billericay Town v Harrow Borough

More pics

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg