Fredag 15.08.2014: Staveley Miners Welfare v Worksop Town
Etter frokost var det på tide å forlate Polygon Villas og Southampton, og jeg hadde valgt meg ut toget med avgang klokka 09.15 fra Southampton Central. Cross Country sitt tog mellom Bournemouth og Manchester var som vanlig et mareritt, og på her er det godt man har erfaring med stolleken fra familieselskaper i barndommen, da man gjerne må hoppe fra sete til sete etter hvert som de blir ledige eller reserverte på forskjellige strekninger. Det vil si, dersom man er heldig nok til å finne et ledig sete i det hele tatt.
Jeg har etter hvert en del erfaring med denne ruten, og opplever konstant overfylte tog der passasjerer må stå i midtgangen og ute i togets «vestibyler». Spesielt ille er det rundt turistbyen Oxford, der det alltid er mange som skal på. Men til tross for mine erfaringer med disse avgangene har tydeligvis ikke Cross County sett problemet. I hvert fall er det tilsynelatende det de forsøker å overbevise passasjerene om, der de til stadighet med tilgjort overraskelse beklager de overfylte togene og ubehaget det medfører. Kanskje burde de heller snart ta et hint og heller hekte på et par ekstra vogner!
Det får være utblåsningen for denne gang, men etter at vi forlot Oxford var frustrasjonen så stor at jeg rett og slett valgte å hoppe av i Banbury i stedet for å bli med til Birmingham New Street, hvor jeg egentlig skulle byttet tog. Nå ble det i stedet 20 minutters venting i Banbury, på et direktetog til Sheffield derfra. Dette var også en Cross Country avgang (til Newcastle), men viste seg heldigvis å by på langt mindre trengsel og en langt behageligere reise. Rundt klokka kvart på to ankom jeg Sheffield, der jeg nok en gang hadde valgt meg byens Ibis-hotell som base.
Jeg hadde ikke før sjekket inn før himmelen åpnet seg fullstendig, men etter hvert dristet jeg meg til å haste den korte veien opp til Bankers Draft for å få meg litt fôr mens jeg ventet på at regnet skulle avta. Etter at jeg hadde slukt mitt lille lunsj og glasset med Stowford Press var tømt, hadde det blitt redusert til yr, og jeg hastet derfor ned til Sheffield stasjon for å ta den rundt ti minutter lange togturen ned til Chesterfield. Der fant jeg etter fem minutters gange frem til bussholdeplassen på Brewery Street, og snart kunne grinebiteren av en bussjåfør skysse meg i retning Staveley, der jeg denne dagen skulle besøke Staveley Miners Welfare, og etter et kvarter på bussen kunne jeg stige av på Market Street i Staveley.
Regnet hadde fulgt meg ned fra Sheffield, og mens jeg satt på bussen hadde det vært et konstant skybrudd med voldsomme mengder vann som falt ned over det østlige Derbyshire. Derfor søkte jeg igjen tilflukt med en pint på Tilly’s Tavern – en pub stappfull av Chesterfield-effekter. Staveley ligger like øst for Chesterfield, og som fotballklubbens navn vitner om har dette vært et samfunn der gruvedriften har vært alfa og omega. Men som med metallindustrien og smelteverket som var her har de fleste gruvene nå vært stengt en god stund. Det er vel nærliggende å tro at mange av de drøyt 15 000 innbyggerne i disse dager jobber i Chesterfield eller Sheffield.
Da jeg tømte glasset hadde regnet heldigvis stoppet igjen, og jeg kunne snart spasere den korte veien ned Inkersall Road. Her spiller Staveley Miners Welfare på stadionet som deler navn med den nevnte veien som går forbi på utsiden, og jeg så det snart på min høyre hånd. Allerede fra utsiden ser man at anlegget er veldig blått og hvitt, der alt er malt i blå og hvite vertikale striper. Jeg gikk over parkeringsplassen og med drøyt halvannen time til avspark betalte jeg meg inn med £5. Programmene hadde foreløpig ikke kommet, så jeg bestemte meg for å ta en runde rundt banen imens.
Jeg kom inn på den ene kortsiden som ligger ut mot veien som har gitt anlegget sitt navn. Bak mål er det her en ståtribune som jeg nå hadde på min høyre hånd. Den er selvsagt malt i blå-hvite striper, og har klubbens navn i forkant på taket. Her er det også en spillertunnel for spillerne som kommer ut fra garderobene som befinner seg i bygget bak denne tribunen. Jeg kom altså inn på anlegget mellom denne tribunen og klubbhuset som befant seg på min venstre hånd. Også her, som overalt ellers på Inkersall Road, har man vært rause med malingen, så det burde heretter være unødvendig å påpeke at absolutt samtlige konstruksjoner på Inkersall Road har de hvite og blå stripene! Bygget som huset baren fremsto ellers som temmelig moderne fra utsiden, men i denne omgang passerte jeg inngangen og fortsatte min runde rundt banen, med klokka.
Langsiden til venstre har kun en eneste konstruksjon, og det er ingen tribune, men snarere en snodig toetasjes bygning som er mye høyere enn den er bred. Tower Bar er et godt navn, for nede har man en tea bar. I etasjen over virket det derimot som om det var blant annet speakeren som holdt til, og opp hit tar man seg via en trapp i bakkant av bygget. Bortsett fra dette er det ingenting på denne langsiden bortsett fra masse såkalt hard standing. På midten av bortre kortside er det en ståtribune som ved første øyekast er ganske lik den på motsatt ende av banen. Denne er flankert av betongtrinn under åpen himmel, samt mer hard standing i forkant.
På den siste langsiden finner man anleggets eneste sittetribune, og denne er igjen flankert av klassiske små ståtribuner i form av betongtrinn under åpen himmel. Nå skal det sies at jeg i første omgang ikke kom lenger på min runde enn til nederst på den første langsiden jeg gikk opp, for i hjørnet der nede fant jeg Rob (mannen bak bloggen The 66 POW), som kjente meg igjen og ropte meg over. Han er involvert i klubben, og var nå en av flere som var i full gang med å forsøke å fjerne en stor mengde vann fra dette hjørnet av banen med koster og mopper, men han ville nå ta meg med for å introdusere meg for klubbformannen.
På veien til klubbhusets bar kunne Rob fortelle at dommeren allerede hadde sett på banen og sagt at han ville ta en ny kikk med en halvtimes tid til avspark. Og da Rob ikke turte å garantere kamp, begynte jeg å frykte litt for en uventet avlysning denne fredagskvelden i midten av August. Det var rundt tre timer med kraftig regn tidligere på dagen som hadde sørget for en heftig dam i det ene hjørnet av banen, og selv om Rob mente de skulle klare å fjerne det vannet som nå lå der i tilfredsstillende grad, var det imidlertid meldt mer regn utover kvelden (dette kom heldigvis ikke). Inne i baren ble jeg introdusert for en kar som sto bak baren ikledd treningsdrakt, og dette viste seg å være formann Terry Damms som også fungerer som kasserer.
Jeg kan ikke helt se for meg Roman Abramovich betjene en av barene på Stamford Bridge ikledd treningstøy, men Staveley Miners Welfare fremsto som usedvanlig ujålete og meget vennlig. Her er man jordnære, og formannen hevdet at ambisjonene for sesongen forfriskende nok var å ha det moro i hver eneste kamp. Muligheten for en eventuell søknad om opprykk til step 4 avfeide han umiddelbart, og hevdet at de uansett ikke er gode nok. Han hevdet også at den første pinten var på huset, og jeg takket høflig ja til en pint Strongbow. Jeg fikk høre at også kampprogrammet hadde kommet, og etter å ha byttet £1,50 mot et eksemplar satt jeg meg ned for å bla litt i den interessante blekka mens jeg lesket strupen.
Staveley Miners Welfare spiller i Northern Counties East League Premier Division, og de som har fulgt med litt vil kanskje vite at også dagens motstander Worksop Town nå hører hjemme der etter en dramatisk sommer. I juni offentliggjorde Worksop-eieren Jason Clark at han trakk seg tilbake, og uten hans økonomiske støtte så klubben ingen annen utvei enn å trekke seg fra Northern Premier League, der de var et av topplagene i Premier Division og senest våren 2014 spilte playoff om opprykk til Conference North.. Man fryktet en stund at en av verdens eldste klubber skulle gå konkurs, men man klarte å samle inn nok penger til å holde klubben gående. For øvrig er den Worksop-fødte golfstjernen Lee Westwood nå en av klubbens sponsorer, og klubben forsøkte senere å trekke tilbake sin oppsigelse til NPL. Det var imidlertid for sent, og de måtte i stedet nøye seg med å søke medlemskap i Northern Counties East League, der de altså har fått innpass med en helt ny tropp som det var stor usikkerhet rundt.
Mens jeg sto på «terrassen» utenfor baren traff jeg også på flere kjentfolk. Først i form av Matlock Town supporteren John «Pieman» Lawton, som selvsagt anbefalte paiene i matutsalget før vi snakket litt rundt hans forventninger for Matlock Town denne sesongen. Snart traff jeg også på Russell Cox (mannen bak bloggen The Wycombe Wanderer) som hadde tatt turen opp med en kompis. Det var i det hele tatt en god del groundhoppere som hadde valgt Inkersall Road som destinasjon denne fredagskvelden, og blant disse var også en Peterborough-supporter som jeg tidligere har møtt, men som jeg ikke er kar om å huske navnet på.
Selv om de to klubbene nå spiller i samme liga og divisjon, var det denne kvelden FA Cupen det dreide seg om. Det virker som om mange her hjemme tror at verdens eldste og gjeveste cupturnering starter med tredje ordinære runde da klubbene fra Premier League kommer inn; eller kanskje første ordinære runde, som er den første runden som inkluderer klubber fra Football League. Men faktum er at FA cupen starter langt tidligere i sesongen, med både fire kvalifiseringsrunder og til og med to “førkvalifiseringsrunder”, slik at det allerede er spilt seks runder når de første FL-klubbene kommer inn, og hele åtte runder når de store plastklubbene fra PL kommer inn. Disse tidlige rundene er nå for meg det mest interessante stadiet av sesongens FA Cup, før interessen gjerne daler i takt med de små non-league klubbenes exit og de store klubbenes dominans.
Jeg fikk omsider fullført min runde rundt banen, og fulgte Piemans råd ved å betale rimelige £2,20 for en steak pie med mushy peas. Skikkelig fotballmat, og det smakte fortreffelig. I baren fikk jeg byttet £3 for en pin og ytterligere 2,50 for en ny pint Strongbow før jeg slo av en prat med et par av de fremmøtte Worksop-supporterne. De var veldig usikre på hva de skulle forvente denne sesongen med en totalt ny spillerstall under manager Mark Shaw, men selv om de mente det kunne bli tøft å umiddelbart kjempe om tittel og opprykk, håpet de å kunne kjempe i toppen. Da anså blant annet Bridlington Town som en potensiell tøff utfordrer, og advarte også mot et Shaw Lane Aquaforce som skal satse friskt. De så ellers frem mot nye kamper mot den lokale rivalen Retford United, som man banedelte med en stund under eksiltilværelsen fra hjembyen.
NCEL hadde sesongåpnet helgen før, og Staveley Miners Welfare hadde startet med hjemmetap 1-4 for nevnte Bridlington Town i sin eneste kamp så langt. Worksop Town på sin side hadde spilt to kamper og vunnet begge – en borteseier 3-2 over Armthorpe Miners Welfare som ble fulgt opp med 5-3 hjemme over Liversedge. En spiller som hadde markert seg, og som man forventet ikke ville bli lenge på dette nivået, var den 18 år gamle spissen Andre Johnson. Han hadde blitt signert fra Derby County, og hadde scoret fire mål på de to kampene. Kanskje var det kun i kraft av navnet, men jeg hadde inntrykk av at mange som meg holdt Worksop som en liten favoritt denne kvelden. Et bortemøte med Rainworth Miners Welfare fra NPL 1 South (step 4 og altså nivået over) ventet for vinneren av kveldens dyst, og det var snart på tide å ta oppstilling utenfor da lagene var i ferd med å entre banen.
Det var vertene som startet best og styrte kampen de første 20 minuttene. Ellis Wall skjøt like over, mens Jack Watts tvang frem en god redning av Worksop-keeper Ben Gathercole. Ryan Damms er sønn av formann Terry, og hadde en god mulighet da han headet utenfor fra god posisjon. Sakte men sikkert kom også gjestene inn i kampen, og Mitch Husbands sto for deres første sjanse da hans avslutning tvang frem en benparade fra Welfare-keeper Steven Hernandez. Returen ble plukket opp av Andre Johnson, men hans blanding av avslutning og innlegg gikk gjennom hele feltet og til side for mål.
Da vi passerte halvspilt omgang var det gjestene som hadde tatt over som det førende laget, og keeper Hernendez måtte snart i aksjon igjen da Andre Johnson spilte vegg med Husbands og avsluttet på mål. Hernandez fikk slått til corner, men på den påfølgende headingen fra Jonathan Wafula måtte han ha hjelp av en forsvarer som fikk blokkert. Samspillet mellom gjestenes to spisser, Husbands og Johnson, syntes allerede å fungere bra, så her kan det bli virkelig sving på sakene når man kommer enda lenger ut i sesongen og de blir enda bedre kjent med hverandre. Og det var igjen etter fint samspill de to imellom at Johnson skjøt like over. I tilleggstiden holdt Worksop på å ta ledelsen på en corner. Luke Shiels headet på mål, men en forsvarer fikk reddet på streken kort tid før dommeren blåste for pause.
0-0 var vel kanskje greit etter første omgang. Welfare hadde startet klart best, mens Worksop var det beste laget i den andre halvdelen av omgangen, og hadde tross alt hatt de største sjansene. Jeg hadde sett første omgang i selskap med blant annet Pieman og Russell, men benyttet nå pausen til å grave litt mer i situasjonen rundt Worksop Town. Ikke minst var jeg nysgjerrig på fremtidsutsiktene hva gjelder spill på Sandy Lane, der man de siste sesongene har vært leietakere på sin egen hjemmebane.
Da de omsider fikk flytte hjem dit var det jo som leietaker hos Worksop Parramore (tidligere Parramore Sports og Sheffield Parramore) som hadde kjøpt Sandy Lane. Nå har Worksop Parramore slått seg sammen med Handsworth FC og dannet den nye klubben Handsworth Parramore, med planer om å flytte hjem til sin opprinnelige hjemby Sheffield. Handsworth FCs hjemmebane oppfyller imidlertid ikke kravene for spill på dette nivået, og mens man bygger et nytt stadion vil de fortsatt spille på Sandy Lane. Men hva skjer den dagen de flytter til Sheffield? Hvem vil overta Sandy Lane? Og vil Worksop Town kunne spille der?? Worksop-supporterne jeg snakket med kunne imidlertid ikke gi noe svar på dette, og visste ikke mer om dette enn jeg gjorde. Det er jo ingen heldig situasjon, og en slik sak kan fort bli en ting som fester seg i bakhodet og som gjør at man stadig går rundt i uvisse.
Ute på banen i Inkersall Road startet i hvert fall tigrene fra Worksop andre omgang slik de hadde avsluttet den første. Etter flott forarbeid av Alex Pursehouse avsluttet Johnson i tverrliggeren, og jeg sto med en følelse av at det kun var et tidsspørsmål før gjestene tok ledelsen. I stedet var det vertene som tok ledelsen ti minutter ut i omgangen etter at tidligere Worksop-spiller Ellis Wall snappet opp en feilpasning fra Sam Liversidge, og alene med keeper Gathercole straffet han sin gamle klubb ved å sette ballen i mål til 1-0.
Sju minutter senere doblet hjemmelaget ledelsen etter flott forarbeid av Ryan Damms, og fra hans pasning kunne Jordan Eagers plassere ballen i mål nede i bortre hjørne. 2-0 etter 63 minutter, og nå virket lufta å gå helt ut av The Tigers. Welfare spilte nå med ny selvtillit og kontrollerte kampen, og det nærmeste Worksop kom redusering var et skudd fra Tom Elliott som ble blokkert til en corner. I stedet kunne vertene økt ytterligere, og kun en takling i siste liten fra Jonathan Wafula hindret Michael Trench i å komme alene med keeper. Spissen Jack Watts var også nære på å øke, men da hans skudd traff tverrliggeren endte det til slutt med hjemmeseier 2-0. Manager James Collivers gutter hadde avansert til neste runde der Rainworth Miners Welfare ventet, og formann Terry Damms jublet over de £1500 fra det engelske fotballforbundet som tilfaller vinnerne i cupens Extra Preliminary Round.
Det ble tid til en ekstra pint før jeg omsider takket for meg, ønsket hjemmefolket lykke til i neste runde, og gikk for å rekke 22.11-bussen tilbake til Chesterfield. Slik rakk jeg også 22.43-toget til Sheffield, der jeg unnet meg en pint på Sheffield Tap rett ved siden av stasjonen. Og tilbake ved Ibis-hotellet var det fortsatt liv også på puben Norfolk Arms vegg i vegg, så en siste pint ble inntatt der før jeg trakk meg tilbake til hotellsenga. Det hadde vært en fin dag, og Staveley Miners Welfare var et usedvanlig trivelig bekjentskap.
English ground # 190:
Staveley Miners Welfare v Worksop Town 2-0 (0-0)
FA Cup, Extra Preliminary Round
Inkersall Road, 15 August 2014
1-0 Ellis Wall (56)
2-0 Jordan Eagers (63)
Att: 371
Admission: £5
Programme: £1,50
Pin badge: £3
Next game: 16.06.2014: Louth Town v Grimsby Borough
Previous game: 14.08.2014: Eastleigh v Aldershot Town
