Onsdag 13.08.2014: Guisborough Town v North Shields
Når jeg våkner opp i Manchester har det nå nærmest blitt obligatorisk med frokost på cafeen Home Sweet Home, som jeg «oppdaget» i løpet av forrige sesong. Der i Northern Quarter serverer de det mange omtaler som byens beste full english breakfast. Og den inkluderer selvsagt black pudding, i tillegg til stekte potetbiter i stedet for hash browns. Kan man få en bedre start på dagen? Etter mitt herremåltid returnerte jeg til hotellet The Mitre og fikk pakket snippesken. Med tung bag pakket for 17 dager valgte jeg igjen å la de gratis Metroshuttle-bussene frakte meg den ikke altfor lange veien ned til Manchester Piccadilly, hvor jeg satt meg på First Transpennine Express sin 11.57-avgang til Middlesbrough.
Jeg unnet meg litt ekstra søvn på toget, og våknet kun nærmest som bestilt ved samtlige stopp – både i Huddersfield, Leeds, Thirsk, Northallerton og York. Etter to timer og 15 minutter på toget kunne jeg stige av i kaptein James Cooks ikke altfor sjarmerende fødeby, og tok meg raskt til Newlands Lodge. Her overnattet jeg også da jeg besøkte Billingham Synthonia forrige sesong, og det er lite å utsette på £20 for overnatting og frokost. Jeg fikk sjekket inn, og etter å ha slappet av litt på senga med Non League Paper, bestemte jeg meg for å gå en tur for å ta en nærmere kikk på Middlesbroughs Riverside Stadium.
I seg selv vil jeg si at Riverside fra utsiden er et temmelig kjedelig og uinteressant stadion, slik majoriteten av nybyggene gjerne er, men mange mener imidlertid at det ser flott ut opplyst i mørket. Jeg er dessuten fullstendig klar over at den tilsynelatende nitriste og anonyme innsiden overhodet ikke ville falt mer i smak. Men de skal i det minste ha ros for et par detaljer på utsiden. På parkeringsplassen utenfor hovedinngangen står statuer av de to klubblegendene George Hardwick og Wilf Mannion «The Golden Boy». Og mellom de to står faktisk en av de gamle portene fra deres gamle hjemmebane Ayresome Park.
Ved et av hjørnene på den andre siden av anlegget er det dessuten en installasjon med et stort bilde av Ayresome Park, komplett med noen av av setene fra det gamle anlegget installert. Jeg irriterte meg igjen over at jeg aldri fikk besøkt Ayresome Park, slik tilfellet er med også en rekke andre tidligere Football League stadioner som har blitt blitt revet og erstattet med nybygg så kjedelige at det er rent deprimerende. Man kan spørre seg om evnen til å bygge noe interessant gikk tapt en gang i løpet av 1960-årene, men samtidig vet man jo at det i dagens idrett dessverre er funksjonalitet som er alfa og omega hva gjelder idrettsanlegg. For øvrig gjelder dette ikke bare Football League, men absolutt også non league.
Jeg spaserte tilbake langs industriområdet og oppsøkte like godt bussholdeplassen St. John’s Gate Flyover på Borough Road, der buss nummer 5 (eller 5A) mot Brotton akkurat forlot åstedet. Jeg hadde imidlertid godt med tid, og det gjorde meg ingenting å vente et kvarter på neste buss. Den var i rute, og jeg betalte £5,70 for en dagsbillett som også skulle ta meg tilbake etter kveldens kamp. Etter 36 minutters ferd sørøstover kunne jeg stige av i Guisborough, og dette er en sjarmerende markedsby som står i kontrast til industrialiserte Middlesbrough og sentrale Teesside. Medregnet forsteder bor det rundt 18 000 i Guisborough, og i disse dager jobber majoriteten av disse i steder som Middlesbrough og Billingham, og kanskje spesielt i den kjemiske industrien som dominerer der.
Med halvannen time til kampstart var det like greit å sette kursen mot King George V Ground, og få meter fra holdeplassen Hutton Lane End fant jeg en gangvei som ledet meg inn i Cobble Carr, og etter å ha krysset Park Lane gikk det strake veien opp Howlbeck Road. Her ligger det flere idretts- og rekreasjons-anlegg i tillegg til fotballbanen som gjerne omtales som KGV Ground. Noen eldre herrer klasket tennis på en av banene jeg passerte, og flere familier var tydeligvis på vei hjem fra et besøk ved byens svømmehall ved siden av KGV Ground. Her var det også et stort grøntareal med flere fotballbaner og en park med en rekke lekestativ for unger. Mon tro om det ikke også var en bane for (lawn) bowls der..
Jeg betalte de £6 som ble avkrevd i inngangspenger, og sikret meg også et kampprogram ved å kvitte meg med ytterligere £1,50, før jeg kunne ta foreta min runde rund Guisborough Towns King George V Ground. Jeg kom inn på den ene kortsiden, ved et av hjørnene, og hadde til venstre for meg et bygg jeg først trodde huset klubbhusets bar. Dette viste seg imidlertid ikke å stemme, da det åpenbart kun var garderober, kontorer og styrerom. Baren finner man i stedet ved å gå inn til venstre mellom denne bygningen og den hvite hovedtribunen i mur, men jeg klarte å motsto fristelsen av en pitstop. Den hvite hovedtribunen har stort sett sitteplasser, med et par benkerader bakerst, og hard standing i forkant av selve tribunen. Hard standing er det for øvrig rundt hele banen, og bortenfor hovedtribunen er det også en opphøyet seksjon med hard standing oppe på en liten gressvoll i forkant av det grønne brakke-lignende bygget som altså huser blant annet baren. Bak mål på bortre kortside er det null og niks bortsett fra hard standing og trær.
På bortre langside er det mer trær, og til og med bartrær som står tett i tett, og midt på denne langsiden er det en ståtribune som strekker seg snaut halve banens lengde. Denne har et fundament i leca og er kledd i røde blikkplater, og tilskuerne har her to-tre betongtrinn å stå på. På nærmeste kortside, der jeg kom inn, er det heller ikke all verden. Det er ingen tribunefasiliteter her, og bakgrunnen domineres av den nevnte svømmehallen. King George V Ground er et koselig lite stadion, og jeg trivdes i hvert fall der. Og med runden unnagjort var det på tide å orientere seg frem til baren, som jeg altså fant i bakkant av hovedtribunen.
Der betalte jeg £3 for en pint Strongbow, og for £2,50 fikk jeg også kloa i en pin til min samling, før jeg satt meg ned for å kikke i programmet. Umiddelbart stusset jeg over forsiden der motstanderens logo et øyeblikk fikk meg til å undres på om jeg hadde fått et gammelt program. I stedet for logoen til North Shields viste den nemlig logoen til Bedlington Terriers, som man hadde spilt mot i forrige hjemmekamp. Under en røykepause påpekte jeg dette for en av klubbens representanter, og hverken han eller andre hadde merkelig nok lagt merke til dette. Karen som viste seg å være klubbens presseansvarlige, tok det med et smil og hevdet at trykkfeilen kanskje kunne gjøre det til et samlerobjekt..
Snakkisen i Northern League var på dette tidspunktet, i tillegg til Esh Winnings usannsynlig katastrofale sesongstart, var overgangen til Danny Johnson fra Guisborough Town til Championship-klubben «Malaysia FC» – også tidligere kjent som Cardiff City. Dette var viet en dobbeltside i programmet, og et naturlig spørsmål er hvordan The Priorymen skal erstatte spissparet Danny Johnson og Mikey Roberts som kombinert sto for vanvittige 105 mål i alle turneringer forrige sesong. Den presseansvarlige hevdet imidlertid at han hadde god tro på at spillerne de har bragt inn vil medvirke til at målene nå i stedet vil bli fordelt på flere spillere og komme fra flere steder på banen.
Målsetningen er visstnok å tangere eller helst overgå forrige sesongs fjerdeplass i Northern League Division One, og selv om han i utgangspunktet ikke så det som spesielt sannsynlig at man vil ville søke seg til step 4, ville han heller ikke helt utelukke det. I sesongens første ligakamp skal de ha vært heldige som klarte å holde Bedlington Terriers til 0-0, og skal ha keeper Nick Liversedge å takke for det ene poenget. Også kveldens motstander North Shields hadde startet med poengdeling hjemme mot Crook Town, etter en meget sen utligning, og i likhet med undertegnede forventet også hjemmelagets presseansvarlige at kveldens nyopprykkede gjester ville bli å regne med på øvre halvdel denne sesongen. Hva tittelkampen gjelder var han ikke overraskende klar på at han i likhet med mange andre har Shildon som sin store favoritt.
De hadde ikke noe mushy peas eller brun saus i klubbens tea bar, men min mince pie gjorde uansett godt i en sulten skrott, og til en pris av rimelige £1,20 skal man absolutt ikke klage. Det ble også tid til en ny pint før avspark, mens jeg slo av en kort prat med en bortesupporter som fortsatt nektet å tro på den nye tilskuerrekorden som ble satt da jeg under forrige sesongs Northern League Easter Hop var en av offisielt 1 312 tilskuere til stede på deres Ralph Gardner Park da North Shields etter seieren over toer West Allotment Celtic fikk overlevert trofeet som den suverene mester i Division Two. Han mente dessuten at han ville være fornøyd med ett poeng i kveld, og innrømmet samtidig at klubbens uttalte målsetning (i følge kampprogrammet) om å beholde plassen var noe forsiktig, og at de nok har noe høyere ambisjoner innad.
Det nærmet seg avspark, og nå utstyrt med et plastglass tok jeg oppstilling på ståseksjonen på gressvollen ved siden av hovedtribunen, klar til å starte stoppeklokken på dommerens fløytesignal. Det startet i et nokså høyt tempo, og med et spillemessig overtak til Guisborough som hadde mye ball det første kvarteret. De hadde også de første halvsjansene, men Robins-keeper Michael Robinson reddet fra både Danny Earl og Nathan Jameson. Sakte men sikkert kom gjestene mer med i kampen som nå ble mer jevnspilt, og fjorårets toppscorer Gareth Bainbridge (55 scoringer i 2013/14, hvorav 47 i ligaen) fikk snart mulighetene man normalt forventer at han omsetter. Han hadde imidlertid ikke stilt inn siktet, for tre ganger skuslet han bort sjanser ved å avslutte over eller utenfor. Spesielt da han etter en halvtime lurte offside-fella og kom alene med hjemmekeeper Nick Liversedge regnet de fleste med mål, men ballen gikk utenfor målet.
Kun fem minutter senere tok imidlertid gjestene likevel ledelsen etter flott spill. Med fine og hurtige kombinasjoner tråklet gjestene seg gjennom, og da kampens beste spiller Dean Holmes fikk tilbake ballen etter veggspill, trakk han seg fri og plasserte ballen til side for keeper Liversedge. 0-1, og nå var det ikke helt ufortjent. Vertene burde dog utlignet like før pause, men etter godt forarbeid av Danny Earl og Nathan Mulligan gikk skuddet til Nathan Jameson like over. Og dermed var det gjestene som tok med seg en knapp ledelse i garderoben mens vi andre gikk for å fylle opp glasset i baren.
Der ble jeg tilbudt å ta et par av de eldre programmene som de selger for 10 pence pr. stk, men jeg hadde ikke samvittighet til å forsyne meg gratis og kastet et pund oppi krukka som betaling for tre utvalgte program fra fjorårssesongen. Foran 190 tilskuere var det Robins-manager Graham Fentons gutter som startet best i andre omgang, og i omgangens fjerde minutt doblet de ledelsen. Gareth Bainbridge hadde kanskje følt at han ikke helt hadde dagen i første omgang, men da Dean Holmes inntok hovmesterrollen og la inn etter et fine raid på venstrekanten, strakk Bainbridge frem en tå og fikk satt inn 0-2.
Guisborough-spillerne virket stadig mer frustrerte, og da gjestenes gode midtstopperpar med Kevin Hughes og John Parker tilsynelatende hadde full kontroll begynte vertene i stedet å slå flere lange baller, uten at det hjalp nevneverdig. I stedet ble det enda verre da Dean Holmes vant en løpsduell med to Town-spillere og sendte ballen i flott bue rundt keeper Liversedge. 0-3, og alt tydet på at det var game over etter 58 minutter. Etter dette hadde Guisborough igjen en del ball, og kanskje tok gjestene foten litt av gasspedalen, men manager Chris Hardys hjemmemannskap klarte aldri å omsette.
Dermed endte det 0-3, og jeg hadde rett og slett litt problemer med å se hvor de omtalte målene til hjemmelaget skal komme fra, og selv om Guisborough nok ikke var fullt så svake som resultatet kan tilsi, bør det i det minste være en tankevekker. Men etter kampen var jeg også enda sterkere i troen på at North Shields virkelig kan bli sesongens dark horse, og det skulle ikke overraske meg om de vil bli å finne blant de de øverste fem-seks. Folk fra North Shields-apparatet som jeg snakket med i baren etter kamp innrømmet at de nok innerst inne håpet på en plass på øvre halvdel om ikke annet, og uttalte at de håpet jeg hadde rett.
Hjemmefolket var selvsagt langt mer skuffet, men trøstet seg med at sesongen akkurat har startet, og at det derfor er leeenge igjen. Kanskje trenger man bare å få satt det nye laget litt, slik at de kan komme sterkere utover i sesongen. På spørsmål om hvem de regnet med å måtte kjempe med om en plass blant de topp 4 (rent bortsett fra Shildon, som gjennomgående ble tippet som vinnere) trakk de frem lag som Ashington, Durham City, Consett og West Auckland Town. Vedrørende sistnevnte fikk jeg dessuten høre (fra en person som skal få forbli anonym) noen utsagn og rykter angående West-manager Peter Dixon (som få dager senere trakk seg overraskende) som fort ville kunne ført til søksmål for injurier. I trivelig selskap ble jeg sittende der og prate med de lokale til jeg brøt opp og takket for meg like etter at klokken hadde passert ti på halv elleve. Buss nummer 5 plukket snart opp og fraktet meg tilbake til Middlesbrough, der jeg hoppet av på Borough Road og spaserte de to-tre minuttene tilbake til Newlands Lodge. Jeg hadde hatt en flott dag i nordøst, og Guisborough Town hadde vært et trivelig bekjentskap. Og sannelig ble jeg ikke omtalt i deres kamprapport også…
English ground # 188:
Guisborough Town v North Shields 0-3 (0-1)
Northern League Division One
King George V Ground, 13 August 2014
0-1 Dean Holmes (36)
0-2 Gareth Bainbridge (49)
0-3 Dean Holmes (58)
Att: 190
Admission: £6
Programme: £1.50
Pin badge: £2,50
Next game: 14.08.2014: Eastleigh v Aldershot Town
Previous game: 12.08.2014: Stalybridge Celtic v AFC Fylde
