Stalybridge Celtic v AFC Fylde 12.08.2014

 

Tirsdag 12.08.2014: Stalybridge Celtic v AFC Fylde

 

Det er noe eget med de første ukene i en ny sesong. Ingen har ennå rykket fra eller blitt hektet av, alle har fortsatt håpet i behold om at de skal kunne oppfylle sine ambisjoner og forventninger for sesongen, og det er alltid en spennende tid å reise over på. Under 11 døgn etter at jeg hadde kommet hjem fra min «pre season-tur» i juli, satt jeg derfor igjen kursen mot balløya for en ny dose fotball. Skjønt noen vil kanskje heller kalle 18 kamper på 16 dager for en overdose. Nok en gang hadde min snille mor stått opp i otta for å kjøre meg opp på E6 der jeg hoppet på flybussen, og snart fikk jeg litt etterlengtet søvn mens Norwegians 07.20-avgang fra Gardermoen fraktet meg over Nordsjøen til London Gatwick.

 

Etter å ha brukt togreisen til London Victoria til å fungere som reiserådgiver for en norsk familie på London-ferie, benyttet jeg – etter en tur med Victoria Line – anledningen til å validere togpasset mitt på London Euston. Køen ved billettlukene på Gatwicks togstasjon hadde vært avskrekkende, men de var i hvert fall ikke mindre her. Men jeg hadde overhodet ikke dårlig tid; snarere tvert om. Etter å ha unnet meg en ekstra røykepause og gått til innkjøp av frokost i form av smørbrød og juice, somlet jeg meg omsider mot toget som skulle frakte meg til Manchester, og rundt klokka halv to kunne jeg stige av på Manchester Piccadilly.

 

Nok en gang var Englands tredje største by base for kveldens kamp, og jeg hadde betalt £34 for et dobbeltrom på normalt noe dyrere The Mitre, som er en kombinert pub/bar og hotell som har en flott og sentral beliggenhet rett ved Manchester Cathedral. Da Manchester har de glimrende Metroshuttle-bussene som kjører gratis rundt i sentrum, lot jeg like godt deres oransje buss (linje 1) frakte meg til krysset Deansgate/Market Street, og få minutter senere hadde jeg fått sjekket inn. Med 25% rabatt på første bestilling hadde jeg også fått et påskudd for å teste etablissementets bar, der jeg valgte meg en godt voksen club sandwich og en pint Strongbow som snart ble inntatt mens jeg benyttet meg av stedets WiFi og ventet på en kompis.

 

Det ble med ytterligere en pint før han stresset videre til en familiemiddag, mens det snart også var på tide for undertegnede å bevege på seg. En av grunnene til at jeg hadde valgt meg The Mitre som base var den korte veien til togstasjonen Manchester Victoria, og etter få minutters gange kunne jeg omsider presse meg ombord på et stappfullt Huddersfield-tog som skranglet seg østover mot pendlerbyer som Ashton-under-Lyne og Stalybridge. Det var sistnevnte som var min destinasjon for kvelden, og det var en befrielse å stige av og trekke litt frisk luft. Etter en lang dag på reisefot og lite søvn var jeg ikke videre lysten på den etter sigende rundt halvtimes lange spaserturen ut til Bower Fold, så jeg praiet en taxi.

 

Stalybridge ligger ca 13 kilometer øst for Manchester og en snau norsk mil nordvest for Glossop. Som flere andre byer i denne delen av landet slo de seg opp under den industrielle revolusjon, og tekstilindustrien og bomullsspinneriene bragte velstand til byen. Under forrige århundre gikk det også her nedover med denne industrien, og byen er nok nå hovedsakelig en pendlerby for først og fremst Manchester. Det bor i underkant av 25 000 her, men den fremstår delvis ganske landlig når man passerer med toget. Gjennom byen renner elven Tame, og man befinner seg her ved fjellområdet Penninene, som i det nordlige England utgjør vannskillet mellom Irskesjøen og Nordsjøen.

 

Bower Fold er nummer sju på lista over de høyestliggende fotballstadioner i den engelske pyramiden (i hvert fall ned til non-league’s step 6), og er dessuten det høyestliggende stadion som har huset en Football League-klubb – høyere enn både The Hawthorns, Vale Park og Boundary Park. Ja, Stalybridge Celtic har nemlig en fortid i Football League, da de i 1921 var med å stifte ligaens nye regionale Third Division North. Etter kun to sesonger (7. og 11. plass) valgte de imidlertid å trekke seg da de følte de ikke klarte å tiltrekke seg nok tilskuere til å forsvare en plass i ligaen – til tross for at deres tilskuersnitt på 5 480 var rundt to tusen mer enn hva lokalrival Rochdale snittet i samme divisjon.

 

Drosjekusken slapp meg av utenfor Bower Fold, og etter å ha slått av en kort prat med en veteran som så jeg fotograferte inngangspartiet, fikk jeg snart avlevert mine £12. Det vil si, jeg tok først en kikk på utsiden av den ene langsiden, der det av alle ting er en indisk restaurant tilknyttet anlegget! Det ville ikke overraske meg om de viser seg å være alene om å ha en slik bedrift tilknyttet sin hjemmebane. Ytterligere £2 ble byttet mot et glossy program før jeg kunne ta innsiden av Bower Fold i øyesyn. Og jeg konstaterte umiddelbart at avgjørelsen om å for en stund siden inkludere anlegget på listen over ønskede destinasjoner slett ikke var feil. Det er lett å skjønne hvorfor jeg også har hørt mange rosende omtaler av stadionet.

 

Jeg kom inn i det ene hjørnet, og ble umiddelbart møtt av liflige dufter fra klubbens tea bar rett ved siden av inngangspartiet. Bak målet på kortsiden her finner man klubbhuset med dens bar, som ligger i bakkant av en flott klassisk ståtribune som strekker seg rundt 2/3 av banens bredde. Mesteparten av denne befinner seg under tak i form av et overbygg, og de 6 betongtrinnene har to rader med blåmalte bølgebrytere. Men jeg motsto både matserveringen og barens fristelser for å først ta en runde rundt banen, med klokka. Dermed gikk jeg opp langs nærmeste langside, der jeg først hadde en murbygning på min venstre side. Dette antok jeg måtte være bygget som huser den indiske restauranten, og foran dennes bakside er den pussig nok et lite antall seter installert en og en med et større mellomrom mellom seg. Bortenfor her står hovedtribunen Main Stand, som er en sittetribune under tak. Bortenfor denne igjen er det et nytt lite felt med ståtribune under åpen himmel og med blåmalte bølgebrytere.

 

Over på bortre kortside er det en større ståtribune som virkelig er flott. På midtpartiet har man tak over hodet såfremt man ikke står på en av de nederste avsatsene. Tre rader med bølgebrytere – igjen malt i lyseblått – gjør sitt til å gi denne kortsiden karakter, og et gitter-gjerde og port i samme farger førte minnene tilbake til en tid da det var vanlig å segregere tilskuerne med slike. På bortre langside står anleggets nyeste tribune, flankert av nye små felt med ståtribuner. Denne nye tribunen er en sittetribune der man har stavet klubbens uheldige «etternavn» i seteformasjonen. Om ikke annet var det fornøyelig å se det ekle Celtic-navnet i blått og hvitt! Med det var runden unnagjort, og jeg returnerte til kortsiden der jeg hadde kommet inn, for å gå til innkjøp av en velfortjent pint i klubbens bar.

 

Det var ingen cider i kranene, så jeg betalte £3,30 for en flaske Bulmers (kanskje litt vel drøyt i disse traktene vil jeg påstå?) som jeg satt meg ned og nippet til mens jeg leste i kampprogrammet. Jeg hadde sittet der et lite kvarter da jeg fikk overraskende selskap av groundhopperen Anthony, som jeg også møtte i Stockport da AFC Fylde og Skelmersdale United spilte ligacupfinale i NPL på Edgeley Park i april. Han er Preston-supporter, men kveldens gjester AFC Fylde er nå den klubben som holder til nærmest hans hjemsted, slik at han også ser en god del av deres kamper. Han er også Rangers-supporter, og også han kommenterte Celtic-navnet i blått og hvitt på den nye tribunen. Men i motsetning til meg hadde han vært her før.

 

AFC Fylde har jo store ambisjoner (med uttalt mål om spill i Football League innen 2022!), og Anthony mente ikke overraskende at de nok ville slå godt fra seg i Conference North etter opprykket i våres. De er jo av de fleste tippet å hevde seg på øvre halvdel allerede denne sesongen, men ganske riktig poengterte han at det nå er en utrolig tøff divisjon. Barrow og Boston United er av mange tippet å kjempe om tittelen, mens Anthony hevdet at mange nå undervurderer et lag som North Ferriby United til tross for en knallsterk sesong sist. Ikke overraskende trakk han også frem lag som Guiseley og Harrogate Town, samtidig som han forventet at også Chorley umiddelbart vil kunne hevde seg høyt oppe. Og som mange andre turte heller ikke han å helt avskrive en gammel storhet som Stockport County.

 

Han hevdet for egen regning at AFC Fylde burde være fornøyd hvis de i sin første sesong kan etablere seg på øvre halvdel og muligens kjempe om en playoff-plass, men han innrømmet å fortsatt tvile litt på klubbens langsiktige målsetning. Ikke minst gjelder dette hvor de skal trekke tilskuerne fra, da de befinner seg i et relativt tynt befolket område av Lancashire, mellom Preston og Blackpool. Således hevder han at det muligens var lite klokt å døpe om klubben fra Kirkham & Wesham (som var navnet de fortsatt brukte da de vant FA Vase i 2008) til AFC Fylde. De fleste vil kjenne til hatet mellom Blackpool og Preston North End, og for fans med sympatier for sistnevnte vil Fylde-navnet i seg selv gi Blackpool-assosiasjoner og dermed sørge for at disse nok vil styre unna. Ellers tyder ting på at dette kan bli klubbens siste sesong på Kellamergh Park, da de håper å starte bygging av sitt nye stadion i løpet av september 2014.

 

Conference North hadde startet lørdagen tre dager tidligere, og mens vertskapet hadde sesongåpnet med 2-2 mot Worcester City i Kidderminster, hadde gjestene overbevist med solid hjemmeseier 4-0 over Brackley Town. Således hadde jeg nok Fylde som en liten favoritt, og da vi fra tribunen så kampen sparkes i gang var det også de tilreisende som hadde de første avslutningene. Michael Potts forsøkte en frekk lobb fra 35 meter med hjemmekeeper Lewis King ute av posisjon, men ballen gikk også over målet. Få minutter senere hadde han fortsatt ikke stilt inn siktet da han skjøt utenfor, men det hadde heller ikke vertenes Liam Dickinson som sendte et frispark like over målet til Fylde-keeper Ben Hinchcliffe. Det var i det hele tatt en omgang der det var flere halvsjanser til begge lag, men ingen enorme sjanser, og det virket vel rett og slett som om begge lag muligens var litt rustne offensivt.

 

Joe Booth og Danny Rowe hadde de beste sjansene for Fylde, mens Charlie Ennis og nevnte Dickinson var frempå for vertene, men 0-0 sto seg til pause. I og for seg greit selv om bortelaget kanskje hadde hatt et ørlite overtak. Anthony valgte å ta en runde rundt anlegget mens jeg inntok baren, og i tillegg til påfyll av Bulmers fikk jeg byttet £3,50 mot en pin. Deretter samtalte jeg litt med noen representanter for hjemmefolket som kunne fortelle at manager Keith Briggs har en helt ny spillerstall, med kun en liten håndfull spillere igjen fra troppen som var involvert i nedrykksstriden forrige sesong. De satset på en forbedring fra fjorårssesongen, og selv om de ikke forventet noen toppkamp mente de at de skulle kunne overraske i en og annen kamp og forhåpentligvis holde nedrykksstriden på god avstand.

 

Jeg angret på at jeg ikke hadde oppsøkt matutsalget tidligere, for de var nå utsolgt for sine fristende paier. For £2,80 fikk jeg om ikke annet en cheesburger med bacon som jeg fikk overrakt i samme øyeblikk som dommeren blåste for starten på andre omgang. Vi tok igjen plass på ståtribunen bak mål, og kunne se omgangen starte nokså jevnspilt, med halvsjanser begge veier. Det virket imidlertid som om de stadig bli større nå, men i det 63. minutt var det nok en dose flaks med i bildet da Ben McKenna ga hjemmelaget ledelsen. Det var nok ganske sikkert ment som et innlegg, men hans crosser fra kanten gikk i bue over keeper og dalte inn i mål i bortre hjørne, og dermed 1-0. David Challinors gutter hadde knapt fått summet seg før de igjen fikk en i fleisen kun to-tre minutter senere. Sam Staunton-Turners fremspill ble godt tatt vare på av tidligere Fylde-spiller Aidan Chippendale som sikkert banket inn 2-0. Heldigvis sparte han seg for strippeshowet…

 

Som om ikke det var nok virket nå Fylde å være i fullstendig oppløsning, og kun to minutter senere inntok målscorer McKenna servitørrollen da Liam Dickinson kastet seg frem og nærmest stupheadet inn hans innlegg. 3-0, og alle tre målene på snaue seks minutter. Challinor var rasende på Fylde-benken, og ikke uten grunn. Spillerne hans virket rett og slett helt sjokkert, og hadde problemer med å etablere noe særlig spill. Det ble rett og slett en transportetappe herfra og ut. Nærmest redusering kom gjestene ved Danny Lloyd-McGoldrick, som Challinor hadde kastet innpå i jakt på mål. Men først sto keeper Lewis King i veien for hans skudd, og da hans avslutning utmanøvrerte King sto kaptein Matt Regan perfekt plassert og reddet på streken. Dermed var det resignerte Fylde-spillere og ekstatiske Stalybridge-spillere som kunne registrere at det endte med 3-0 og heimesiger foran 410 tilskuere.

 

Anthony hastet hjemover mens jeg ble igjen for en pint i baren. Det hadde kommet en del tilreisende, men majoriteten forlot raskt Bower Fold, mens hjemmefolket var langt mer feststemt og uttrykte selvsagt stor tilfredshet over de tre poengene. De brydde seg nok fint lite om at resultatet var ørlite flatterende, og seier er ganske riktig seier. Fortsetter de med slike resultater skal de nok kunne styre greit klar av nedrykksstriden. For Fylde sin del var jeg mest skuffet over måten de kollapset på etter å ha havnet under, men de kommer nok sterkere tilbake. Faktisk lærte jeg også noe nytt da en veteran kunne fortelle at det før stiftelsen av Stalybridge Celtic var en annen klubb som dominerte fotballen i byen. Stalybridge Rovers søkte til og med to ganger om opptak til Football League på begynnelsen av 1900-tallet, uten suksess.

 

Jeg unnet meg et siste glass, men nøyet meg nå faktisk med en pint med sitronbrus mens jeg ringte etter taxi. Den slapp meg av på Stalybridge stasjon i god tid til å rekke 22.46-toget tilbake til Manchester Victoria, og jeg rakk til og med å ta en siste pint i underetasjen på The Mitre rett før de stengte serveringen. De to andre gjenværende kundene og bartenderen var ivrig opptatt med en samtale om Manchester United, Premier League og “Champions” League som imidlertid gjorde at jeg slukte pinten temmelig raskt for å heller trekke meg tilbake til hotellrommet. Besøket på Bower Fold hadde vært en flott start på turen.

 

English ground # 187:
Stalybridge Celtic v AFC Fylde 3-0 (0-0)
Conference North
Bower Fold, 12 August 2014
1-0 Ben McKenna (63)
2-0 Aidan Chippendale (67)
3-0 Liam Dickinson (69)
Att: 410
Admission: £12
Programme: £2
Pin badge: £3,50

 

Next game: 13.08.2014: Guisborough Town v North Shields
Previous game: 31.07.2014: Hertford Town v Tring Athletic

 

More pics

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg